Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Gerd Eli Berge, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 3:11 (2013–2014) Riksrevisjonens undersøkelse av barnefattigdom.

Målet med undersøkelsen har vært å se på i hvilken grad tiltakene og virkemiddelbruken reduserer konsekvensene av fattigdom blant barn og unge.

Komiteen viser til at andelen barn fra lavinntektsfamilier har økt fra fem til åtte prosent de siste ti årene. I 2012 utgjorde dette 78 000 barn. Halvparten av disse barna har innvandrerbakgrunn.

Det er flere årsaker til at andelen fattige barn har økt. Inntektsutviklingen har de siste årene ført til at lavinntektsgrensen har gått opp. Lavinntektsfamilier er definert som familier som over en periode på tre år har hatt en gjennomsnittlig nettoinntekt på under 60 prosent av medianinntekten, det vil si den midterste inntekten. Andre faktorer er økt innvandring, flere enslige forsørgere, manglende regulering av offentlige ytelser. Manglende yrkesdeltaking anses likevel som den viktigste årsaken til barnefattigdom. Det mest effektive virkemiddelet for å redusere barnefattigdom er derfor å sørge for at flere kommer i arbeid.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at arbeidslinja har vært en del av den rød-grønne regjeringens strategi for å bekjempe fattigdom og ulikhet i samfunnet, og er derfor tilfreds med at regjeringen har som siktemål å få flere som mottar støtte fra Nav over i arbeid, som et ledd i å bekjempe barnefattigdom.

Komiteen har merket seg at regjeringen har satt i gang en gjennomgang av Nav der et av siktemålene er å få flere som mottar støtte fra Nav, over i arbeid.

Selv om kommunene nyter godt av statlige tilskuddsordninger for å få flere barn til å delta sosialt, viser undersøkelsen at mange kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta i sosiale aktiviteter.

Komiteen viser til at mange kommuner opplever at det er vanskelig å vite hvem som trenger tiltak og hvordan tiltakene skal utformes for å nå målgruppen. Kun én av ti kommuner har evaluert tiltakene de har mot barnefattigdom, og én av fire kommuner har ikke kartlagt levevilkårene til innbyggerne, slik lov om sosiale tjenester legger opp til. I 2011 bodde nesten 60 000 barn i husholdninger som fikk sosialhjelp. Det er rimelig å anta at det er høy korrelasjon mellom de som mottar sosialstønad og de som defineres som fattige.

Komiteen mener at kommunene har et ansvar for å følge opp lov om sosiale tjenester og dermed de barna som trenger ekstra hjelp.

Erfaring viser at mange Nav-kontorer ikke kartlegger livssituasjonen til barn i husholdninger som mottar sosialstønader. Mange Nav-kontorer vurderer heller ikke behovene til barna individuelt, men bruker i stedet rutinemessig de statlige eller kommunale satsene for sosialhjelp.

Komiteen vil understreke at en er enig med Riksrevisjonen i at det må forventes at Nav-kontorene nå har de nødvendige forutsetninger for å oppfylle kravene om kartlegging og individuelle vurderinger av de barna det gjelder, slik at det kan forventes en tydelig forbedring av situasjonen i de nærmeste årene.

Som et resultat av dette viser undersøkelsen at det ikke er noen sammenheng mellom andelen fattige barn i en kommune, og de tiltak kommunen har mot barnefattigdom. Riksrevisjonen tilrår derfor at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet bidrar til å styrke kommunenes arbeid med å etablere flere og bedre tiltak for å sikre at fattige barn og unge kan delta i sosiale aktiviteter sammen med andre barn. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen har videre merket seg at Riksrevisjonen mener det er behov for å samordne de statlige tilskuddene mot barnefattigdom på en bedre måte. I dag finansieres de samme tiltakene i kommunene av forskjellige statlige tilskuddsordninger. Dessuten er det behov for å forenkle det administrative arbeidet knyttet til ordningene både på kommunalt-, fylkes- og statlig nivå. Komiteen er fornøyd med at statsråden i sitt svarbrev til Riksrevisjonen opplyser at hun vil følge opp tilrådingen om å samordne og forenkle bruken av statlige tilskuddsordninger.

Komiteen har videre merket seg at IMDi i liten grad er involvert i arbeidet mot barnefattigdom, selv om halvparten av barn i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. Etter Riksrevisjonens vurdering har IMDi kompetanse som kommunene kan ha nytte av i arbeidet med tiltak som kan inkludere fattige barn og unge med innvandrerbakgrunn i sosiale aktiviteter.

Komiteen ber Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vurdere hvordan IMDis kompetanse bedre kan trekkes inn i arbeidet med å motvirke konsekvensene av barnefattigdom blant innvandrere.

Riksrevisjonens undersøkelse viser dessuten at det er en gråsone for å gi økonomisk støtte til fritidsaktiviteter for barn og unge som er under barnevernet og som mottar støtte fra Nav. Komiteen er fornøyd med at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet sammen vil utarbeide felles retningslinjer for samarbeid og deling av ansvar mellom barnevernet og arbeids- og velferdsforvaltningen Nav.

Komiteen ber Riksrevisjonen rapportere tilbake hvorvidt de skisserte tiltak og virkemidler har ønsket effekt.