Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik Olsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til at spørsmål om grunnlaget for og omstendighetene rundt regjeringen Stoltenbergs behandling av ny trasé for E16 gjennom Lærdal, først ble omtalt i mediene i januar 2014. NRK Sogn og Fjordane skrev på nrk.no 7. januar 2014:

«Ei veke før regjeringsskiftet i oktober i fjor trassa miljøvernminister Bård Vegar Solhjell Statens vegvesen si tilråding og bestemte at deler av E16 gjennom Lærdalsdalen skal leggast i tunnel.»

Og videre:

«Dette gjorde Solhjell etter at mellom andre regjeringskollega Liv Signe Navarsete, som bur cirka 300 meter frå europavegen, tok direkte kontakt med han om saka».

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil her sitere følgende uttalelse fra komitémedlem Abid Q. Raja i artikkelen «Vil ta vegsaka til kontrollkomiteen – utelukkar ikkje ny handsaming om traséval», publisert på nrk.no/sognogfjordane 8. januar 2014:

«– Eg tykkjer det er ein svært spesiell framgangsmåte av dei raudgrøne, berre dagar og veker før dei går av. At ein tek kontakt med ein regjeringskollega på denne måten er veldig spesielt, seier Raja.»

og

«– Denne prosessen som dei har køyrt, og som det offentlege ikkje har hatt innsyn i før NRK si avsløring, skal koste samfunnet ein halv milliard, meiner eg er uforsvarleg, seier Raja.»

Disse medlemmer vil videre sitere følgende uttalelse fra første nestleder i kontroll- og konstitusjonskomiteen, Michael Tetzschner, i artikkelen «Leiar og nestleiar i kontrollkomiteen er djupt usamde om Navarsete-innblanding», publisert på nrk.no/sognogfjordane 8. januar 2014:

«– Dette skjedde umiddelbart før regjeringa skulle gå av, og då er ikkje regjeringa ei regjering i vanleg forstand, men eit forretningsministerium. Dei skal då berre ta avgjerder som må takast, og ikkje avgjerder som er av stor økonomisk rekkjevidd, seier Høgre-politikaren.»

Fra samme artikkel siteres videre følgende uttalelser fra stortingsrepresentant Harald Tom Nesvik:

«– Dette vil kunne medføre spekulasjonar om at det er brukt kjennskap innad i regjeringa til å påverke ei sak der Navarsete bur like ved, sa han til NRK.no tidlegare i dag.»

Disse medlemmer viser videre til artikkelen «Mener tunnelvedtaket kan erklæres ugyldig», publisert på aftenposten.no 8. januar 2014 og følgende utdrag med uttalelser fra første nestleder Michael Tetzschner:

«- Det er avdekket at Navarsete har tatt en telefon for å påvirke en prosess hos en kollega, da må vi sikre oss at det ikke er vennetjenester det er snakk om – når det er brukt 400 millioner kroner på et alternativ som Veivesenet selv ikke ønsket. Da er det klart at det er mer enn vanlig saksbehandling vi snakker om, sier Tetzschner til Aftenposten.

(…)

Han mener beslutningen om hvorvidt E16 gjennom Lærdal burde gå gjennom bebyggelse eller i tunnel ikke burde vært tatt av den forrige regjeringen, når de var fullt klar over at den nye regjeringen innen kort tid skulle overta.

- Ja. Regjeringen vet at den ikke fortsetter, at den er et forretningsministerium. Da opphører kompetansen til å fatte vidtrekkende beslutninger og det å ta en merkostnad på 400 millioner er klart utenfor hva et forretningsministerium bør gjøre, sier Tetzschner.

Han varsler nå at Høyre støtter forslaget fra Venstre og Frp om å reise saken i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

- Først må man se på grunnlaget for avgjørelsen. Hvis man snakker om inhabilitet som har påvirket utfallet av forvaltningsavgjørelsen, vil vedtaket være ugyldig – med mindre man da har forpliktet seg overfor godtroende tredjemann.

- Mener du saklighetskriteriene ikke er fulgt her?

- Det gjenstår å se. Vi får gå inn i habilitetsspørsmålet. Ikke bare spørsmål om å kjempe for lokale interesser, men hvorvidt dette har med egne grunneierinteresser å gjøre. I Stortinget utspiller konkurransen om interesser seg i åpenhet. Men når man utøver en statsrådsmyndighet skjer det i lukkede rom, sier Tetzschner.»

Komiteen viser til at saken fikk bred omtale også i andre medier.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser videre til at det framkom påstander om uriktig saksbehandling og at tidligere statsråd Liv Signe Navarsete hadde tatt initiativet i saken av egne personlige interesser.

Komiteen har også merket seg at det ble stilt spørsmålstegn ved om det var riktig forvaltningspraksis at en slik beslutning ble fattet etter at det var klart at regjeringen Stoltenberg ville gå av som et resultat av stortingsvalget.

Saken ble første gang behandlet i kontroll- og konstitusjonskomiteens møte 14. januar 2014. Komiteen besluttet å sende brev med spørsmål om saken til klima- og miljøminister Tine Sundtoft. Komiteens brev og svar fra kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner som rett statsråd, følger som trykt vedlegg.

Saken ble videre behandlet i komiteen 25. februar. Beslutning i saken ble utsatt. Saken ble behandlet på nytt i komiteens møte 4. mars 2014. Det ble bestemt at komiteen ikke skulle reise sak, men komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmet protokolltilførsel i saken. Følgende står å lese i protokolltilførselen:

«Representantene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ser for sin del ikke behov for å åpne kontrollsak i sakens anledning. Disse medlemmer viser til svarbrevet til Kontroll- og konstitusjonskomiteen fra Det kgl. Kommunal- og moderniseringsdepartement av 30. januar 2014 hvor det vises til retningslinjene i heftet «Om statsråd» om behandlingen av saker i perioden etter et valg:

«Når Kongen har mottatt regjeringens avskjedssøknad, vil han be regjeringen fortsett å ivareta de løpende forretningene inntil en ny regjering er på plass.»

Videre heter det:

«Enkelte ganger vil det være klart at en regjering vil søke avskjed før dette formelt er meddelt Kongen og han har bedt regjeringen fortsette som et forretningsministerium. Det vil være tilfellet fra det tidspunktet statsministeren klart og utvetydig har erklært at han eller hun vil innlevere regjeringens avskjedssøknad. Mye kan tale for at regjeringen i en slik situasjon bør utvise varsomhet med å fatte endelige beslutninger i viktige og kontroversielle saker. (Vår uthevelse).

Statsministerens kontor minnet departementene om disse retningslinjene både før og etter valget»»

Disse medlemmer viser til at statsråd Solhjell etter forutgående henvendelse fra sin kollega statsråd Navarsete traff beslutning om et tunnelløsningsalternativ i Lærdal som Vegvesenet hadde nedlagt innsigelse mot på grunn av kostnaden på 800 millioner kroner – som ga prosjektet negativ samfunnsmessig nytte, og var anslått til å være 400 millioner dyrere enn et annet tunnelalternativ, den 7. oktober 2013.

På dette tidspunkt var det klart at Stoltenbergregjeringen ville tre tilbake som følge av valgresultatet, jfr. uttalelser fra statsministeren valgnatten 9. september. Så tidlig som 30. september hadde det nye stortingsflertallet materialisert seg gjennom en samarbeidsavtale som innebar dannelsen av en ny regjering. Den situasjon hadde oppstått som retningslinjene tok sikte på å regulere.

Disse medlemmer vil peke på at miljøstatsråd Solhjell valgte å behandle en sak av stor økonomisk betydning, samtidig som den var av åpenbar politisk karakter. Statens Vegvesen hadde fremmet innsigelse i saken og den hadde ligget halvannet år i departementet. Når vedtaket heller ikke kunne begrunnes med hensyn til tredjeparts lovbestemte rettigheter eller et uoppsettelig behov for i å vareta løpende forretninger, fremstår beslutningen om å fatte vedtak på dette tidspunkt, som lite skjønnsom.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at på tross av at komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti frafalt ønsket om å reise sak, valgte disse medlemmer i stedet en protokolltilførsel hvor det fortsatt skulle hefte tvil om den beslutning som var tatt. Under henvisning til at denne protokolltilførsel med konkret kritikk av navngitte tidligere statsråders handlemåte ikke er en riktig måte å framføre kritikk på, og uenighet om flere forhold i saken, ble det med tilslutning fra medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vedtatt å åpne kontrollsak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at det er en av kontroll- og konstitusjonskomiteens viktige oppgaver å kontrollere og påse at regjeringen som kollegium, den enkelte statsråd og forvaltningen, følger vedtatte lover, riktig og god forvaltningsskikk og Stortingets vedtak. Flertallet mener at hverken tidligere statsråd Liv Signe Navarsete eller tidligere statsråd Bård Vegar Solhjell har brutt noen lovbestemmelser eller vedtak gjort av Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener bestemmelsene om forvaltningsskikk i perioden etter et valg og der det er klart at regjeringen skal gå av, er fulgt. De nevnte statsråder er således ikke å bebreide.

Disse medlemmerviser til at alle regjeringer i moderne tid har fulgt den samme praksis som regjeringen Stoltenberg fulgte i perioden etter stortingsvalget i 2013 og fram til regjeringen fratrådte. Disse medlemmerer enig i de retningslinjer som er utarbeidet og som blant annet bestemmer at «…regjeringen i en slik situasjon bør utvise varsomhet med å fatte endelige beslutninger i viktige og kontroversielle saker».

Disse medlemmermener at tidligere statsråd Solhjells vedtak om trasé for E16 gjennom Lærdalen, er i tråd med retningslinjene og god forvaltningsskikk. I Norge er det kommunene som er planmyndighet, og som fatter vedtak om reguleringsplaner. Disse kan det så fremmes innsigelse mot av ulike fagmyndigheter. Der det ikke oppnås enighet med planmyndighet, kommer innsigelsene til avgjørelse hos regjeringen. Disse medlemmermener det er legitimt, viktig og riktig å legge stor vekt på hva lokaldemokratiet mener i behandlingen av en innsigelsessak, selv om det selvsagt skal veies mot andre hensyn.

Det henvises til at dette var en omstridt sak og særlig at Statens vegvesen ønsket en annen løsning. Disse medlemmerviser til at kommunestyret i Lærdal og fylkestinget i Sogn og Fjordane enstemmig gikk inn for det alternativet som regjeringen Stoltenberg bestemte skulle legges til grunn. Dette dokumenterer at tidligere statsråd Navarsetes engasjement og den beslutning daværende statsråd Solhjell traff, var godt demokratisk fundert, og hadde tverrpolitisk støtte i den kommunen og det fylket den angikk. Saken var således ikke politisk kontroversiell, det var tvert i mot bred politisk enighet om den.

Ved regjeringsskiftet i 2005 ble det av regjeringen Bondevik i samme situasjon fattet flere beslutninger. Den mest bemerkelsesverdige var daværende utdannings- og forskningsminister Kristin Clemets godkjenning av privatskoler, stikk i strid med det som var den påtroppende regjeringens og stortingsflertallets oppfatning. Den gang var det kjent at disse sakene var kontroversielle, på grunn av sterk partipolitisk strid om dem før valget. Disse medlemmervil bemerke at dette med rette ble kritisert politisk, men kritikken ble ikke framført som brudd på regler eller forvaltningsskikk.

Disse medlemmeravviser at det var kritikkverdig at tidligere statsråd Liv Signe Navarsete tok kontakt med daværende statsråd Solhjell om saken. Det vises til at alle antydninger om eventuell personlig vinning og hensikter er lagt bort. Disse medlemmerer av den oppfatning at det er en naturlig og viktig del av en regjerings politiske arbeid at statsrådene har kontakt med hverandre om saker som er til behandling. Det er særlig betydningsfullt at sentrale politikere engasjerer seg i saker som berører deres eget valgdistrikt. Lokal kunnskap, som ofte er meget god, vil kunne gi et bedre grunnlag for den beslutningen som skal fattes.

Disse medlemmerstiller seg også sterkt kritisk til at medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre bare ønsker å framføre sin kritikk i en protokolltilførsel. Disse medlemmervil bemerke at de medlemmene som står bak protokolltilførselen, representerer regjeringen Solbergs parlamentariske grunnlag, og dermed utgjør et flertall.

Disse medlemmerer av den oppfatning at kritikk av tidligere eller nåværende statsråder fra kontroll- og konstitusjonskomiteens side, bare kan framføres i komitémerknader eller som eventuelle forslag til vedtak for Stortinget. Fordi Stortinget i plenum må bli informert om at en slik kritikk foreligger, og gis mulighet til å drøfte grunnlaget for kritikken.

Disse medlemmerer derfor av den oppfatning at Stortinget på dette grunnlaget må gis mulighet til å drøfte hvorvidt den praksis som er ført av vekslende regjeringer, er i tråd med Stortingets vilje. Disse medlemmermener at dagens retningslinjer og praksis er tilfredsstillende. Det er ikke framsatt forslag om, eller varslet, noen endringer eller presiseringer av praksis fra den sittende regjering. Dersom de av komiteens medlemmer som står bak protokolltilførselen ser behov for å endre dagens retningslinjer, må de signalisere hvilke endringer de mener er nødvendige. Dette kan ikke gjøres i en stemmeforklaring til et vedtak i en komité, men må foregå i en åpen debatt i Stortinget.

Disse medlemmer påpeker at grunnen til at en avtroppende regjering skal utvise varsomhet med å fatte beslutninger i viktige og kontroversielle saker etter valg, rett før regjeringsskifte, er at den nye regjeringen kan se annerledes på sakene, og da vil måtte gjøre om på beslutningene. I saken om valg av trasé for E16 gjennom Lærdal, var det kun Statens vegvesen som ønsket en annen løsning. Det var bred politisk enighet ellers. I privatskole-saken kunne man vite helt sikkert at dette var politisk kontroversielt.

Disse medlemmer viser til at avgjørelsen av trasé for E16 ble tatt fordi saken var ferdig behandlet i embetsverket og hadde vært på høring i alle departement, og kom til statsråden for behandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet har merket seg at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at statsråden i denne saken har fulgt «riktig og god forvaltningsskikk» ved å avgjøre en sak av stor økonomisk rekkevidde for staten, og som lenge hadde ligget uavklart som en utpreget kontroversiell, politisk sak. Det spørsmålet gjelder, er hvorvidt regjeringen har fulgt sin egen instruks om å vise varsomhet med å treffe slike beslutninger, når det er klart at den vil tre av.

Disse medlemmer har også sett at det samme komiteflertallet har påberopt seg sin egen tidligere kritikk av daværende statsråd Clemets behandling av anker i søknader om etablering av friskoler med hjemmel i den daværende friskoleloven. Disse medlemmer mener at dette eksemplet bidrar til å belyse hvor grensen mellom politikk og andre forvaltningsmessige avgjørelser går. Lærdalsaken er en politisk sak, som statsråden eller regjeringen tar stilling til etter en samlet vurdering av faglige og politiske forhold. Ankesaken var en rent juridisk avgjørelse, som ble avgjort utelukkende etter juridiske kriterier. Det vil si at saken ble avgjort av rettsanvender på avklarte, objektive vilkår, som når en tjenestemann eller dommer treffer en beslutning uten hensyn til om vedkommende som privatperson er enig i regelen. Etter forvaltningsrettslige prinsipper skal slik avgjørelse treffes uten ugrunnet opphold, ikke av hensyn til departementet, men av hensyn til de søkere som er gitt rettigheter i kraft av loven. I Lærdalsaken ble det truffet en politisk beslutning – i den andre saken var det et ordinært forvaltningsvedtak. God embetsførsel hadde vært å vente med den politiske beslutningen, mens det derimot ikke ville vært forsvarlig å legge ankesaker i skuffen. Dette forholdet understrekes av det faktum at den politiske avgjørelsen i Lærdalsaken var en overprøving av statens egen fagmyndighet, mens behandling av ankesakene skjedde etter departementets faglige, juridiske råd. Det taler også for seg at departementet opprettholdt samme lovforståelse etter at en ny statsråd hadde overtatt, hvilket gjorde at den nye regjeringen måtte endre loven for å endre praksis.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til protokolltilførselen og fastholder den. Videre vil disse medlemmer konstatere at daværende statsråd Solhjells behandling av en så utpreget og betydelig politisk sak umiddelbart før regjeringens varslede avgang, var lite skjønnsom med tanke på regjeringens egen instruks «om statsråd» om å «utvise varsomhet med å fatte endelige beslutninger i viktige og kontroversielle saker» etter at den har varslet sin avgang.

Disse medlemmer finner ikke grunn til å gjengi deler av omtalen saken fikk i media, slik medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har valgt å gjøre ovenfor. Slik fremstilling av sitater tatt ut av sin helhetlige sammenheng er ikke egnet til å belyse saken. Disse medlemmer viser derfor til mediedekningen i sin helhet og ser ikke grunn til å ta inn enkeltsitater her.

Disse medlemmer vil videre vise til kontroll- og konstitusjonskomiteens funksjon som kontrollorgan. Disse medlemmer fremholder at det var helt riktig å initiere spørsmålene som ble stilt av komiteen. Noe av grunnen til at disse medlemmer ikke besluttet å åpne sak, er fordi informasjonstilfanget har vært begrenset og man har konkludert med at man ikke ville komme lengre enn de svarene som har kommet. Disse medlemmer, og på det aktuelle tidspunktet også Kristelig Folkepartis medlem, fant det riktigst å avslutte saken med den overfor gjengitte protokolltilførsel.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener at komiteen har fått all nødvendig informasjon og at saken kunne vært stanset uten protokolltilførsel.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil videre vise til at sitatene over illustrerer hvilke utsagn som kom fra ulike stortingsrepresentanter da denne saken verserte i nyhetsbildet i første del av januar d.å. og som var grunnlaget for at kontroll- og konstitusjonskomiteen valgte å sende brev med spørsmål. Disse medlemmer mener det ikke er hold i påstanden fra komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre om at disse sitatene er «… tatt ut av sin helhetlige sammenheng og er ikke egnet til å belyse saken.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at dette medlem da saken første gang ble tatt opp i komiteen, var imot at det skulle sendes brev til departementet om saken. Dette medlem mente det ikke var grunnlag for å stille disse spørsmålene og at brevets formål og innhold lå utenfor den type saker komiteen skal ta opp. Dette medlem gikk derfor også imot at det skulle opprettes en egen sak. Dette medlem viser i tillegg til at dette medlem har trukket seg fra protokolltilførselen av 4. mars og ikke lenger står inne for denne.

Dette medlem vil peke på at en regjering og regjeringsmedlemmer i overgangsfasen mellom to regjeringer fra ulike politiske konstellasjoner, skal vise varsomhet når det gjelder hvilke saker en behandler og avgjør. Det vil samtidig kunne være et vurderingsspørsmål hva som kan behandles og hva som ikke bør behandles.

Dette medlem kan se at beslutningen om veivalg for traseen i Lærdal like før regjeringsskiftet, er en handling som kan diskuteres. Dette medlem finner likevel ikke grunn til å bebreide de berørte statsråder i denne saken. Den hadde ligget til behandling i departementet i lang tid, og kommunale og fylkeskommunale politiske myndigheter var enstemmige i sine synspunkter på saken.