Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Ingrid Heggø, Odd Omland og Knut Storberget, fra
Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove
Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen, Øyvind
Korsberg og Jørund Rytman, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette
Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, og fra Venstre
Pål Farstad, viser til at jordbruksforhandlingene bygger
på Hovedavtalen for jordbruket, som er inngått mellom staten på
den ene siden og Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag
på den andre. Det følger av hovedavtalen at partene i forhandlingene
om jordbruksavtale er staten på den ene siden og organisasjonene
i jordbruket på den andre siden. Komiteen har merket seg
at det ble brudd i forhandlingene og at regjeringen fremmet en proposisjon
basert på statens tilbud den 23. mai 2014 som ble oversendt Stortinget
i Prop. 106 S (2013–2014).
Komiteen viser for øvrig til
merknadene til landbruksmeldingen Meld. St. 9 (2011–2012) om landbruks-
og matpolitikken, jf. Innst. 234 S (2011–2012), og de mange merknadene
en samlet komité sluttet seg til i Innst. 8 S (2013–2014).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre av 28. mai 2014 om jordbruksoppgjøret 2014. Flertallet viser
til at man der gav uttrykk for at samarbeidspartiene ønsker et miljøvennlig,
bærekraftig og fremtidsrettet norsk landbruk med både store og små
bruk i hele landet. Det er et mål at norsk landbrukspolitikk skal
stimulere til økt matproduksjon, med intensjon om økt selvforsyning,
blant annet av hensyn til norske forbrukere og av beredskapshensyn.
Vilkårene for jordbruksdrift er forskjellige i ulike deler av landet,
og jordbruket bidrar også til andre viktige samfunnsgoder
enn mat, slik som ivaretakelse av norsk kulturlandskap, reiseliv
og spredt bosetting. Flertallet mener det må opprettholdes en
differensiering i virkemidlene, som legger til rette for en variert
bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealene
i hele landet. Flertallet mener matproduksjon er
jordbrukets hovedoppgave. Flertallet er enige om
å sikre en hensiktsmessig bruk av statlige overføringer, redusere kostnadsnivået
og gi bonden nye og bedre inntektsmuligheter. For flertallet er
eiendomsretten og bøndenes rammevilkår til å drive næringsvirksomhet viktig.
Flertallet mener at avtalen om
jordbruksoppgjøret 2014 markerer et viktig skritt i samarbeidspartienes
arbeid for å legge til rette for et miljøvennlig, bærekraftig og
fremtidsrettet landbruk med både store og små bruk i hele landet. Flertallet viser
til at samarbeidspartiene mener virkningen av politikken som nå
vedtas bør være gjenstand for en grundig evaluering, og at det i
jordbruksoppgjøret for 2015 gjøres rede for konsekvenser som er
synlige på kort sikt.
Flertallet er videre enige om
at det skal legges frem en stortingsmelding om landbruket og skognæringen
i et fremtidig Norge.
Flertallet bestrider påstanden
fra komiteens medlem fra Senterpartiet som mener Venstre og Kristelig
Folkeparti har valgt en strategi med å drive skadebegrensning sammen
med regjeringspartiene og at politikken ikke innebærer noe positivt
sammenlignet med den faktiske situasjonen i dag. Flertallet viser
til at enkelte utviklingstrekk har bestått uavhengig av regjeringer.
Under regjeringen Stoltenberg II ble for eksempel det totale jordbruksarealet
redusert med 5 pst. eller om lag 500 000 dekar. Andelen leiejord
har økt fra 38 til 43 pst., og selvforsyningsgraden er redusert
fra 52 til 48 pst. Antall bruk med melkeproduksjon er redusert med
37 pst., og det har forsvunnet 18 000 årsverk fra jordbruket. Gjennomsnittsalderen
på brukerne har økt fra 48,8 til 50,5 år.
Komiteen mener det
er avgjørende at landbrukspolitikken som føres gir trygg og sikker
mat, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og ei bærekraftig
næring.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at for å sikre
dette må man øke lønnsomheten i bruk av jordbruksarealene gjennom
et sterkt importvern, beholde årlige forhandlinger mellom staten
og faglaga i jordbruket, samt sikre gårdbrukerne en sterk markedsmakt
gjennom samvirkemessig omsetning av varene.
Disse medlemmer peker på at ressursene som
er nødvendige for å øke matproduksjonen, er knappe og spredt over
hele landet. Ikke minst gjelder dette kornarealer som har en nøkkelfunksjon
i produksjonen av mat- og fôrkorn. For å sikre at vi får mest
mulig ut av våre nasjonale ressurser, mener disse medlemmer at
vi skal benytte regional arbeidsdeling for å holde hele det norske
jordbruksarealet i drift. Denne politikken er også avgjørende for
å sikre de over 50 000 arbeidsplassene i næringsmiddelindustrien.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er tilfredse med at et samlet storting,
både i Innst. 8 S (2013–2014) og i denne innstillingen, slutter
seg til målet om økt matproduksjon, med intensjon om økt selvforsyningsgrad
med utgangspunkt i norske ressurser.
Disse medlemmer understreker
at det, for å nå disse målene, er avgjørende å utnytte ressursgrunnlaget
i hele landet. For å oppnå dette må det i tilstrekkelig grad legges
til rette for variert bruksstruktur der også små og mellomstore
bruk får økt lønnsomhet.
Disse medlemmer mener statens
tilbud i jordbruksoppgjøret ikke i tilstrekkelig grad var i samsvar
med målene om økt matproduksjon, økt selvforsyningsgrad, landbruk
i hele landet, variert bruksstruktur, økt inntekt for aktører i
landbruket, og bedre tilretteleggelse for rekruttering.
Disse medlemmer kan ikke se at
det i statens tilbud til jordbruksoppgjør var lagt tilstrekkelig opp
til rammevilkår og virkemidler som sikret lønnsomhet også for små
og mellomstore bruk. Disse medlemmer understreker
at merknader fra flertallet i næringskomiteen om at det må sikres
økt lønnsomhet i landbruket, er Stortingets vedtatte landbrukspolitikk,
og at det er å forvente at regjeringen i statens fremtidige tilbud
tar utgangspunkt i Stortingets forutsetninger for landbrukspolitikken.
Disse medlemmer vil bemerke at
flertallets varslede evaluering av politikken som nå vedtas, vanskelig
kan fange opp konsekvensene av årets oppgjør isolert, men vil bli
påvirket av den politikken som er ført de senere år.
Disse medlemmer viser til det
store engasjementet som har vært rundt årets jordbruksoppgjør. Det
har vært sterke reaksjoner på regjeringens tilbud til jordbruket
i form av aksjoner, demonstrasjoner, ordføreropprop, brev fra kommuner,
organisasjoner og enkeltpersoner. Det er tydelig for disse
medlemmer at det norske folk ønsker en annen retning for
norsk matproduksjon enn den regjeringen legger opp til.
Disse medlemmer viser til at
jordbruksforhandlingene bygger på hovedavtalen for jordbruket, som
er inngått mellom staten på den ene siden, og Norges Bondelag og
Norsk Bonde- og Småbrukarlag på den andre. Det følger av hovedavtalen
at partene i forhandlingene om jordbruksavtale er staten på den ene
siden og organisasjonene i jordbruket i fellesskap på den andre. Disse
medlemmer viser til at jordbruksavtalen har bidratt til
forutsigbar matforsyning til stabile priser over hele landet, og
trygghet og økonomisk stabilitet for norsk landbruk. Disse medlemmer ser
det som viktig at partene i jordbruket også i framtiden skal kunne
forhandle om de økonomiske rammene for norsk landbruk, og vil slå ring
om forhandlingsinstituttet. Disse medlemmer understreker
betydningen av at de føringer som er gitt for landbrukspolitikken
legges til grunn for statens tilbud i jordbruksoppgjøret, og at
regjeringen forankrer sin politikk i Stortinget.
Disse medlemmer viser til at
det i kravet fra organisasjonene ble foreslått at det skulle bevilges
2 mill. kroner over 3 år til et prosjekt som setter rekruttering
til landbruket og landbruksutdanning på alle nivåer i sammenheng. Disse
medlemmer merker seg at regjeringen ikke har funnet rom
for dette i sitt forslag.
Disse medlemmer viser samtidig
til at Norges Bygdeungdomslag under den åpne høringen tok opp dette
forslaget på nytt, og ba om næringskomiteens støtte. Disse
medlemmer ser på dette som et positivt prosjekt som bør
støttes.
Disse medlemmer stiller seg undrende
til at regjeringen kaller det forenkling når de avvikler ordninger
og fjerner virkemidler. Disse medlemmer viser i denne
forbindelse til at regjeringen mener en avvikling av investeringsvirkemidlene
til Sametinget er en forenkling. Disse medlemmer støtter
ikke dette.
Disse medlemmer mener det er
vanskelig å se at det å avvikle ordningen med regionale BUordninger
i Valdres og Nord-Gudbrandsdal innebærer forenkling og støtter derfor
ikke dette. Disse medlemmer understreker at forenklingsarbeidet som
retter seg mot næringslivet og som kan bidra til å redusere bedriftenes
kostnader, må videreføres med full styrke.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av gode velferdsordninger i landbruket.
Disse medlemmer mener at større
endringer av norsk landbrukspolitikk må avvente Stortingets behandling
av den varslede stortingsmeldingen.
Disse medlemmer mener regjeringen
la frem et tilbud til jordbruket som ikke er i tråd med målene for
norsk matproduksjon som Stortinget har slått fast i Innst. 234 S
(2011–2012) og Innst. 8 S (2013–2014). Det fremlagte tilbudet vil
øke inntektsforskjellene mellom landbruket og andre grupper. Tilbudet
vil i tillegg føre til en kraftig strukturendring til fordel for
de største brukene. Disse medlemmer viser til at
årets oppgjør innebærer en markant kursendring i landbrukspolitikken.
Regjeringens tilbud er ikke egnet til å øke inntektsnivået i landbruket og
vil derfor heller ikke styrke rekrutteringen til næringen.
Disse medlemmer har i denne innstillingen valgt
å ikke kommentere detaljene i regjeringens forslag. Disse
medlemmer kan ikke støtte verken regjeringens forslag eller
forslag basert på den fremforhandlede avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse medlemmer vil
anføre fem grunner:
Det økonomiske opplegget
er for svakt.
Innretningen på oppgjøret vil særlig ramme
matproduksjonen i distriktene.
Det legges opp til en politikk som kan
true Norges positive situasjon for dyrevelferd, dyrehelse, lav medisinbruk
og god plantehelse.
Forenklingstiltakene er enten kutt i ordninger
eller tiltak som har liten forenklingseffekt.
Regjeringen har i sitt tilbud ikke i tilstrekkelig grad
tatt faglagenes krav og forslag på alvor.
Disse medlemmer vil av disse
grunner fremme forslag om at det blir gjennomført nye forhandlinger
basert på merknader i denne innstillingen, komiteens merknader til
statsbudsjettet 2014 og stortingsmeldingen om mat- og landbrukspolitikken samt
Hovedavtalen for jordbruket § 1.
Disse medlemmer er sterkt kritiske
til regjeringens håndtering av årets jordbruksoppgjør og mener at
det ikke er i tråd med de rammer og målsettinger som Stortinget
har satt i forbindelse med behandling av Meld. St. 9 (2011–2012),
jf. Innst. S. nr. 234 (2011–2012) og til Hovedavtalen for jordbruket § 1. Disse
medlemmer foreslår å sende jordbruksavtalen tilbake til
regjeringen for videre forhandlinger.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«a) Prop.
106 S (2013–2014) sendes tilbake til regjeringen.
b) Stortinget ber regjeringen innlede nye
forhandlinger med jordbrukets organisasjoner, og legge fram et nytt
tilbud i samsvar med Stortingets forutsetninger, som fremgår av
Innst. 234 S (2011–2012).
c) Ny avtale legges fram for Stortinget,
og gjeldende avtale forlenges inntil ny avtale er vedtatt.
d) Det legges til grunn en økonomisk ramme
som innebærer en videreføring av inntektsutviklingen fra oppgjøret
for 2013/2014.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
matproduksjonen må økes, og at vi skal ha et landbruk over hele
landet. Vi vil sikre økt verdiskaping innen verdikjedene for mat
og skog, som står sentralt i den nye bioøkonomien. Disse medlemmer viser
til at Arbeiderpartiet i april (2014) la fram en landbrukspolitisk
plattform, «Grønn vekst», som danner grunnlaget for vår jord- og
skogbrukspolitikk.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget under behandlingen av Meld. St. 9 (2011–2012) satte ambisiøse
målsettinger for norsk landbruk, og slo fast at matproduksjonen
skal øke i takt med befolkningsveksten for å opprettholde selvforsyningsgraden
om lag på dagens nivå, noe som ville tilsvare en økning i jordbruksproduksjonen
på 20 pst. på 20 år. Videre ble det slått fast at bruk av norske
ressurser som grovfôr og beite skal vektlegges, og at vi fortsatt skal
ha et landbruk over hele landet. Det ble også slått fast at jordbruksavtalen,
importvernet og markedsreguleringen er viktige stolper i landbrukspolitikken,
og en samlet næringskomité uttrykte at det skal legges til rette
for en variert bruksstruktur som både tar hensyn til tradisjonelle
familiebruk og gir mulighet for ulike samarbeidsformer.
Disse medlemmer er spesielt bekymret over
strukturprofilen i årets jordbruksoppgjør, som vil ramme små og
mellomstore bruk og kombinasjonsbruk over hele landet. Disse
medlemmer frykter også at profilen i jordbruksoppgjøret
kan gjøre det vanskelig å nå målet om økt matproduksjon og holde
areal i hevd, og på sikt bidra til en avvikling av norsk distriktslandbruk.
Disse medlemmer mener at rammen
burde vært økt med minst 450 mill. kroner. Disse medlemmer ser
det som positivt at forliket som ble inngått med Kristelig Folkeparti
og Venstre, gir en økning i rammen på 250 mill. kroner, noe som
er betydelig nærmere Arbeiderpartiets forslag enn det regjeringen
la opp til. Disse medlemmer ser det som viktig at
forliket har bidratt til å styrke velferdsordningene og sikre at
tidligpensjonsordningen kan videreføres, noe som er viktig for bl.a.
å stimulere til gode eierskifter i landbruket. Disse medlemmer ser
det også som viktig å rekruttere nye inn i landbruket, og merker
seg at det i samarbeidsavtalen fremgår at det skal legges til rette
for dette, uten at dette konkretiseres nærmere. Disse medlemmer har
merket seg at et av de såkalte forenklingstiltakene i jordbruksoppgjøret
er å avvikle praktikantordningen, som skal bidra til nettopp rekruttering.
Disse medlemmer ser det som positivt
at samarbeidsavtalen bidrar til et bedre jordbruksoppgjør for kornsektoren
enn det regjeringens forslag gjorde, men frykter likevel at kornproduksjonen
her i landet fortsatt vil falle. Disse medlemmer ønsker
å styrke norsk kornproduksjon ytterligere, da en styrket norsk kornøkonomi
er viktig for å sikre økt matproduksjon basert på norske ressurser.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti varsler at det
skal legges fram en ny stortingsmelding om landbruket og skognæringen
i Norge. Disse medlemmer mener at en eventuell ny
landbrukspolitikk må drøftes og forankres i Stortinget, og imøteser
den varslede stortingsmeldingen fra regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre ønsker et aktivt landbruk i alle deler av landet.
Dette er avgjørende for å nå målene om økt matproduksjon med intensjon
om økt selvforsyningsgrad, men også for å opprettholde hovedtrekkene
i bosettingsmønsteret og et levende kulturlandskap.
Disse medlemmer viser til at
det er store topografiske forskjeller i Norge, og understreker at
dette gir behov for et differensiert virkemiddelapparat som ivaretar
de aktørene som driver på mer krevende steder.
Disse medlemmer viser til at
det nå pågår en helhetlig gjennomgang av skatteregimet ved Scheel-utvalget,
og ser frem til de anbefalingene som blir lagt frem i deres utvalgsrapport. Disse
medlemmer viser til at det flere ganger har blitt trukket frem
at norske rammevilkår for små og mellomstore bedrifter bør bedres.
Blant annet er det trukket frem reduksjon i selskapsskatten, fjerning
av formuesskatten og bedring av avskrivningsreglene. Disse medlemmer peker
på at slike endringer vil bedre lønnsomheten til norsk landbruk.
Disse medlemmer ønsker et fremtidsrettet, bærekraftig
og innovativt landbruk, som gir fremtidstro for aktører som vil
inn i landbruket. Disse medlemmer understreker at
den betydelige produktivitetsveksten som har vært i landbruket de
siste årene, reflekterer et innovativt landbruk med omstillingsevne,
som evner å bruke nyskapning og teknologi til å fremme økt verdiskapning.
Disse medlemmer mener det er
behov for ytterligere satsing på innovasjon, forskning og utvikling
i landbruket, slik at næringen blir enda mer fremoverlent, fremtidsrettet
og nyskapende.
Disse medlemmer viser til at
det ble omdisponert i underkant av 115 000 dekar dyrka og dyrkbar
jord i perioden 2005–2012. Dyrka jord utgjorde størstedelen av omdisponeringen. Disse
medlemmer er bekymret over den høye omdisponeringstakten,
og særlig at store deler av omdisponeringen skjer i bynære områder
der jorden og forutsetningene for kornproduksjon er best. Disse
medlemmer understreker at det er behov for en økt oppmerksomhet
om jordvern, og imøteser regjeringens jordvernstrategi.
Disse medlemmer viser til at
det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom næringsmiddelindustrien
og primærleddet, og at endringer som medfører utfordringer for ett
av leddene i matproduksjonskjeden, vil kunne gi utfordringer for
hele verdikjeden. Disse medlemmer er opptatt av at
både primærleddet og næringsmiddelindustrien har konkurransedyktige
rammevilkår slik at norske ressurser kan utnyttes fullt ut.
Disse medlemmer viser til at
norsk skog og jord har store karbonlagre, og råstoff fra skogen
kan erstatte fossilt brensel. Disse medlemmer mener
en bærekraftig skogforvaltning med skogvern, herunder bevaring av
gammel skog samt hogst, planting og stell, er både god klimapolitikk,
næringspolitikk og miljøpolitikk.
Disse medlemmer mener det er
behov for at det skal legges til rette for aktivt skogbruk med mulighet
for økt bærekraftig avvirkning for å møte en eventuell økt etterspørsel,
samt styrket skogkulturinnsats med økt bruk av foredlet plantemateriale
for å bygge opp ny skog.
Disse medlemmer viser til at
det er en underdekning av storfe basert på norske ressurser, og
at det er rom for økt storfeproduksjon for å møte etterspørselen. Disse
medlemmer mener det er behov for et initiativ for å styrke
norsk storfeproduksjon. Disse medlemmer registrerer
at storfeproduksjon ikke er et av satsingsområdene i årets oppgjør,
og mener at storfekjøtt bør bli viet økt oppmerksomhet ved senere
oppgjør.
Disse medlemmer viser til at
Tyr har det nasjonale ansvaret for avlsarbeidet på kjøttfe i Norge. Med
de store utfordringene for økt storfekjøttproduksjon her til lands,
ber disse medlemmer om at tilskuddet Tyr får står
i forhold til de utfordringene og den verdiskapingen dette utgjør.
Disse medlemmer viser til at
de menneskeskapte klimaendringene har økt ustabiliteten i verdens
matvaremarked. Disse medlemmer mener det, kombinert
med et ansvar for beredskap for egen befolkning, er tungtveiende
argumenter for økt matproduksjon og selvforsyningsgrad i Norge. Disse medlemmer mener
det er behov for en sårbarhetsanalyse med en vurdering av norsk
selvforsyning sett i lys av ustabiliteten og uforutsigbarheten i
verdens matproduksjon og matvaremarked.
Disse medlemmer er tilfredse
med at et samlet storting, både i Innst. 8 S (2013–2014) og i denne
innstillingen, slutter seg til målet om økt matproduksjon, med intensjon
om økt selvforsyningsgrad med utgangspunkt i norske ressurser.
Disse medlemmer understreker
at det, for å nå disse målene, er avgjørende å utnytte ressursgrunnlaget
i hele landet. For å oppnå dette må det i tilstrekkelig grad legges
til rette for variert bruksstruktur der også små og mellomstore
bruk får økt lønnsomhet.
Disse medlemmer kan ikke se at
det i statens tilbud til jordbruksoppgjør var lagt tilstrekkelig opp
til rammevilkår og virkemidler som sikret lønnsomhet også for små
og mellomstore bruk. Disse medlemmer understreker
at merknader fra flertallet i næringskomiteen om at det må sikres
økt lønnsomhet i landbruket, er Stortingets vedtatte landbrukspolitikk,
og at det er å forvente at regjeringen i statens fremtidige tilbud
tar utgangspunkt i Stortingets forutsetninger for landbrukspolitikken.
Disse medlemmer viser til at
det er lang praksis for at regjeringen ved brudd i forhandlingene fremmer
statens opprinnelige tilbud som forslag for Stortinget, og at dette
vedtas uten endringer. Disse medlemmer vil fastholde
dette som hovedregel og normal praksis.
Disse medlemmer mener det i år
var nødvendig å justere tilbudet i Stortinget, og at det var særlig
viktig å styrke små og mellomstore bruk innenfor sau og melk, samt
styrking av kornøkonomien. Disse medlemmer er også
tilfreds med at det ble gjort vesentlige bedringer av velferdstilbudene
for aktører i landbruket, samt en styrking av klima- og miljøsatsingen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er
opptatt av å sikre økt lønnsomhet i landbruket, og peker på at dette
kan gjøres både ved å øke inntektssiden gjennom økte overføringer
eller økt målpris, og ved å minke utgiftene gjennom bedre rammevilkår
som skatt, avgift og avskrivningsregler.
Dette medlem mener overføringer
over statsbudsjettet bør målrettes mot bruk som ikke får tilstrekkelig
lønnsomhet av pris på produktene alene.
Dette medlem mener statens tilbud
i jordbruksoppgjøret ikke i tilstrekkelig grad var i samsvar med
målene om økt matproduksjon, økt selvforsyningsgrad, landbruk i
hele landet, variert bruksstruktur, økt inntekt for aktører i landbruket,
og bedre tilretteleggelse for rekruttering.
Dette medlem understreker at
det fremdeles er Kristelig Folkepartis primærstandpunkt å sikre bønder,
som selvstendig næringsdrivende, muligheter til å redusere inntektsforskjellene
til andre yrkesgrupper. Dette medlem mener årets
oppgjør har tatt viktige steg i denne retningen gjennom avtalen mellom
regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre. Dette
medlem viser til at Senterpartiet, både gjennom Innst. 234
S (2011–2012) til Meld. St. 9 S (2011–2012) og innstillingene til
de siste årenes jordbruksoppgjør fremlagt av statsråder fra Senterpartiet,
ikke har sluttet seg til Kristelig Folkepartis mål om at inntektsforskjellene
til andre grupper skal reduseres.
Dette medlem er derfor glad for
at også Senterpartiet nå ser verdien av at aktører i landbruket skal
ha en inntektsutvikling som reduserer inntektsforskjellene til andre
grupper.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at for å nå målet om økt matproduksjon og jordbruk over hele landet
må det sikres bedre inntekter i jordbruket. Det må føres en inntektspolitikk
som gir bonden bedre betalt for maten som blir produsert. Inntektsforskjellen
mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet må utjevnes. I jordbruket
er det stort behov for oppgradering og nyinvesteringer i blant annet
driftsbygninger og jord. For å sikre at investeringer skal kunne
skje må det opprettes en egen tiårig investeringspakke for hele
landbruksnæringa. Det må også opprettes en fondsordning for hele
landbruket med skattefrie avsetninger etter modellen for skogfondet.
Dette medlem mener også at importvernet for
jordbruksvarer er avgjørende for å ha et norsk jordbruksvaremarked.
Det høye norske lønns- og kostnadsnivået sammen med et utfordrende
klima og krevende topografi, bidrar til at prisene for norske landbruksprodukter
er høyere enn i våre naboland. Det kan derfor ikke inngås nye handelsavtaler
som svekker importvernet og rammevilkårene for den nasjonale landbruksproduksjonen.
Dette medlem mener også at det
er svært lite sannsynlig at årets oppgjør på sikt er egnet til å
øke norsk matproduksjon og sikre et levende landbruk i hele landet.
Regjeringen og landbruks- og matministeren feilet i forsøket på
å få til en avtale med landbrukets organisasjoner. Partiene Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har inngått
en avtale som skal legges til grunn for stortingets behandling av
saken. Dette medlem merker seg at Venstre og Kristelig
Folkeparti har valgt en strategi med å drive skadebegrensning sammen
med regjeringspartiene, fremfor å legge grunnlaget for en offensiv
landbrukspolitikk for de kommende årene. Den inngåtte avtalen innebærer
at inntektsforskjellene øker og at vi får en markant strukturendring
i norsk politikk. Flere av resultatene Venstre og Kristelig Folkeparti
har oppnådd, er reversering av kutt foreslått av regjeringen, som
ikke innebærer noe positivt sammenlignet med den faktiske situasjonen
i landbruket i dag.
Dette medlem viser til hva Kristelig
Folkeparti mente i innstillingen til siste oppgjør. I Innst. 508
S (2012–2013) skriver Kristelig Folkepartis medlem:
«Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ønsker
et aktivt landbruk i alle deler av landet. Dette er avgjørende for
å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og et levende
kulturlandskap. En forutsetning for rekruttering er at jordbruket
gir en inntekt å leve av. Derfor er det viktig for dette medlem
at forskjellene i inntekt mellom bønder og sammenliknbare yrkesgrupper
reduseres.
Dette medlem viser til at det i Meld. St
9 (2011–2012) Velkommen til bords (landbruksmeldingen) ble lagt
stor vekt på at inntekt er det viktigste virkemiddelet for å nå
de landbrukspolitiske målene. Dette medlem er enig i dette. Dette
medlem peker på at inntektsnivået til yrkesutøvere i jordbruket
er langt lavere enn hos andre yrkesgrupper. For å nå de landbrukspolitiske
målene og sikre rekruttering til yrket vil dette medlem presisere
at det må legges rammevilkår for næringen som gir bønder, som selvstendig næringsdrivende,
muligheter til vesentlig å redusere inntektsforskjellene til andre
grupper.»
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti nå har gitt sin tilslutning til et oppgjør som bidrar
til økte forskjeller i inntekt mellom bønder og andre grupper.
Dette medlem viser til den enorme
effektiviseringen som er skjedd innenfor landbruket, og viser til
Prop. 106 S (2013–2014) pkt. 3.3.4 der dette er nærmere omtalt.
Senterpartiets ambisjon er å føre en politikk som gir optimisme
og fremtidstro i landbruket. Det er nødvendig for å sikre vilje
til å investere i norsk matproduksjon og for å sikre at nye generasjoner
velger å gå inn i bondeyrket. Økt selvforsyningsgrad kan kun oppnås
gjennom en politikk der man legger til rette for at mest mulig av
matproduksjonen skal skje med utgangspunkt i norske ressurser.
Dette medlem viser til at inntektsforskjellene
mellom landbruket og andre grupper må utjevnes. Dette medlem mener
at verken regjeringens forslag eller den fremforhandlede avtalen
mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er egnet til å nå de målene som Stortinget har satt for norsk matproduksjon. Dette
medlem viser til at fjorårets oppgjør la opp til å gi inntektsutvikling
på 13 300 kroner mer enn prognosen for andre grupper.
Dette medlem viser til at jordbruksoppgjøret for
2014 fra den rød-grønne regjeringen innebar en opptrapping av landbrukets
inntekter og en tetting av inntektsgap. Dette medlem mener
årets oppgjør burde være på minst samme nivå som fjorårets oppgjør.
Det tilsier en økning i budsjettmidler på minst 825 mill. kroner
ut over regjeringens forslag.
Dette medlem viser til at det
brukes begrep som «historisk» om de forenklingstiltakene som regjeringen
har presentert. Dette medlem registrerer at departementet
ikke har lagt frem noen analyser av hvilken effekt de varslede forenklingstiltakene
vil ha. Det vises til svar på skriftlig spørsmål nr. 802 (2013–2014).
Det er dette medlems klare oppfatning at flertallet
av norske bønder ikke vil merke mye til forenklingstiltakene.
Dette medlem mener at en så stor
omlegging av jordbrukspolitikken som årets oppgjør legger opp til,
burde vært gjenstand for en samlet behandling i Stortinget i forkant
av omleggingen. Dette medlem mener at gjeldende stortingsmelding
fortsatt står seg, og at det ikke er behov for en total omlegging
av landbrukspolitikken i den retning som årets oppgjør peker ut.
Dette medlem registrerer at landbruks-
og matministeren på Bondelagets årsmøte 5. juni 2014 skapte ny usikkerhet
om regjeringens vilje til å sikre norsk landbruk et effektivt tollvern. Dette
medlem viser til Stortingets behandling av Innst. 162 S (2013–2014).
Dette medlem viser til at det
er behandlet stortingsmeldinger om landbrukspolitikken i 1993, 2000
og 2012. Dette medlem stiller seg uforstående til
behovet for en ny melding så kort tid etter den forrige. Et nytt
meldingsarbeid nå vil skape ytterligere usikkerhet og mangel på
forutsigbarhet for norsk matproduksjon.
Komiteen konstaterer
at jordbrukets organisasjoner ikke kunne bli enige med staten om
en jordbruksavtale basert på statens tilbud, og at det ble brudd
i årets forhandlinger. Komiteen viser til at forhandlingsinstituttet
innenfor jordbruket bygger på Hovedavtalen for jordbruket. Denne
avtalen er inngått mellom staten på den ene siden, og bøndenes organisasjoner,
Norges Bondelag og Norsk Bonde og Småbrukarlag på den andre.
Komiteen registrerer at faglagene
la frem sitt krav 25. april, at statens tilbud ble lagt frem den 6. mai,
og at det den 13. mai ble brudd. Komiteen registrerer
videre at regjeringen 23. mai fremla forslag for Stortinget basert
på statens tilbud.
Komiteen viser til at det ved
behandlingen av årets jordbruksoppgjør ble gjort justeringer i regjeringens
forslag til jordbruksoppgjør i Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til avtalen om jordbruksoppgjøret 2014, og at flertallet der
var enige om at avtaleinstituttet i landbruket opprettholdes, og
at det skal legges vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi
økt lønnsomhet. Flertallet understreker at forhandlingsinstituttet
ligger fast, og at det for kommende oppgjør er avgjørende at instituttet ikke
undergraves. Framtidige oppgjør bør følge vanlig praksis ved at
Stortinget slutter seg til Landbruks- og matdepartementets proposisjon
om jordbruksoppgjøret, og ikke er gjenstand for forhandlinger i
Stortinget. Flertallet er enige om at statens tilbud
til fremtidige jordbruksoppgjør skal være i tråd med de føringene
som ligger til grunn i innstillingen til dette årets jordbruksoppgjør
og Innst. 8 S (2013–2014).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at regjeringspartiene fortsatte
forhandlinger med samarbeidspartiene i Stortinget etter at det ble
brudd med partene i jordbruket. Disse medlemmer viser
til at forliket som ble inngått, ga en økning i budsjettrammen på
250 mill. kroner, og merker seg at Bondelaget mener det er underlig
at regjeringen få dager etter bruddet med jordbruket, likevel hadde
mer å gi. Det vises også til at Bondelaget i den åpne høringen i
næringskomiteen ga uttrykk for at regjeringen viste historisk liten
forhandlingsvilje, og at det tidlig i prosessen var tydelig at det
ikke var aktuelt med videre bevegelse for å oppnå en forhandlingsløsning.
Disse medlemmer deler den kritikken
som organisasjonene i landbruket har gitt til prosessen rundt årets
jordbruksoppgjør, og understreker betydningen av at det gjennomføres
reelle forhandlinger mellom partene i jordbruksoppgjøret, og at
regjeringen i framtidige jordbruksoppgjør forankrer sin politikk
i Stortinget.
Komiteen viser til
at jordbruket er primærleddet i en komplett norsk verdikjede fram
til forbruker. I mange distriktssamfunn er den totale sysselsettingseffekten
og verdiskapingen den står for, viktig. Det er et mål å øke norsk
produksjon av mat og også øke lønnsomheten i jordbruket. Bonden
er selvstendig næringsdrivende med ansvar for egen bedrift. Komiteen ser
det som viktig at man utformer virkemidlene i jordbruksavtalen slik
at enkeltbonden finner rom for utvikling og økt produksjon.
Komiteen registrerer med tilfredshet
at regjeringen Solberg, i likhet med regjeringen Stoltenberg II,
trekker frem at man skal ha fokus på økt matproduksjon med intensjon
om økt selvforsyning. I Innst. 8 S (2013–2014) sier næringskomiteen
at:
«Komiteen viser til at det er bred enighet om at norsk
landbruk skal ha fokus på økt matproduksjon med intensjon om økt
selvforsyning.»
Komiteen viser videre til at
regjeringen Stoltenberg II i Meld. St. 9 (2011–2012) sier følgende
om produksjonsmål for landbruket:
«Regjeringen vil, innenfor de gitte handelspolitiske
rammer, legge til rette for økt produksjon av jordbruksvarer som
det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at
selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at reell økt selvforsyningsgrad er avhengig av at økt
matproduksjon skal være med grunnlag i norske ressurser. Dette må
legges til grunn ved utformingen av landbrukspolitikken.
Komiteen viser til
Meld. nr. 9 (2011–2012) der en av hovedmålsettingene er landbruk
over hele landet. Komiteen er enig i at måloppnåelsen
for landbruk over hele landet kan belyses gjennom følgende parametre:
Arealutvikling og
arealfordeling
Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk
Rekruttering og næringsutvikling i landbruket
Komiteen registrerer at fra 1999
har samlet jordbruksareal gått ned med ca. 5 pst., hvorav 3 pst. kan
knyttes til forbedret registrering som følge av overgang til digitale
kart. Denne reduksjonen har vært størst på Vestlandet, i Agder-fylkene
og Nord-Norge. Når det kommer til produksjonsøkningen, skjer denne
i hovedsak i mer sentrale områder, mens den øvrige produksjonen
er stabil.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
ønsker et miljøvennlig, bærekraftig og fremtidsrettet norsk landbruk
med både store og små bruk i hele landet. Det legges til rette for
at alle kan vokse og øke produksjonen, uten at dette går ut over
dem som driver i små og mellomstore bruk. Distriktstilskuddene røres
ikke og er de samme som under regjeringen Stoltenberg II.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet ser med bekymring på strukturprofilen i
årets jordbruksoppgjør, der tilskuddene i større grad rettes inn
mot sentralisering og større bruk, noe som vil ramme små og mellomstore
bruk i distriktene, og at arealressurser i distriktene ikke blir
tatt i bruk til matproduksjon.
Disse medlemmer viser til at
Norge er blant de landene i verden som har minst matjord pr. innbygger.
Dyrket og dyrkbar areal utgjør under 3 pst. av landet totale areal. Disse
medlemmer ønsker å legge til rette for økt matproduksjon
basert på norske ressurser, i tråd med målene i landbruksmeldingen
(Meld. St. 9 (2011–2012). For å sikre grunnlaget for økt matproduksjon
er det viktig å styrke jordvernet.
Disse medlemmer viser til at
det under den rød-grønne regjeringen ble en utflating av omdisponeringen
av dyrket mark, som et resultat av en relativt streng jordvernpolitikk. Disse
medlemmer viser til at Stoltenberg-regjeringen iverksatte
en rekke tiltak for å nå målet om å halvere den årlige omdisponeringen
av viktige jordressurser, bl.a. ble innsigelsespraksisen strammet
inn, både gjennom behandlingen i departementet og hos fylkesmennene.
I 2006 og 2012 ble det sendt brev til kommuner, fylkeskommuner og
fylkesmenn der vektleggingen av et sterkt jordvern ble presisert.
I den nye plan- og bygningsloven som trådte i kraft i 2009, kom
det flere virkemidler for å styrke jordvernet. Jordvern ble også
tatt inn som et nytt hensyn i Nasjonal transportplan 2010–2019 og
videreført i Nasjonal transportplan 2014–2023.
Disse medlemmer ser med bekymring
på at dagens regjering viser svært liten interesse for å styrke
jordvernet. Disse medlemmer ser det som positivt
at et flertall i Stortinget har bedt regjeringen om å utarbeide
en jordvernstrategi, selv om landbruks- og matministeren ikke så
behov for å gjøre dette.
Komiteen viser til
Innstilling om en helhetlig jordvernplan, Innst. 149 S (2013–2014). Komiteen viser
til at en samlet komité her ba regjeringen i egnet form fremme forslag
for Stortinget om en jordvernstrategi. Komiteen mente
at jordflytting, jorderstatningsfond, vernehjemmel i jordloven,
og nye omdisponerings- og matjordmål er elementer som bør vurderes
inn i en jordvernstrategi. Komiteen viste videre
til at det i en slik strategi særlig bør vurderes positive virkemidler
og insitamenter som stimulerer kommunene til å prioritere jordvern,
og som bidrar til at de totale samfunnsøkonomiske kostnadene ved
å bygge ned matjord vektlegges i sterkere grad.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det ble omdisponert i underkant av 115 000 dekar dyrka
og dyrkbar jord i perioden 2005–2012. Dyrka jord utgjorde størstedelen
av omdisponeringen. Flertallet er bekymret over den
høye omdisponeringstakten, og særlig at store deler av omdisponeringen
skjer i bynære områder der jorden og forutsetningene for kornproduksjon
er best. Flertallet understreker at det er behov
for en økt oppmerksomhet om jordvern, og imøteser regjeringens jordvernstrategi
som kan være ett av flere virkemidler.
Komiteens medlem fra Senterpartiet har
registrert at regjeringen i praksis fører en defensiv jordvernpolitikk
der andre interesser gis forrang. Det vises for eksempel til saken
om utbygging av et møbelutsalg i Vestby kommune, der hensynet til IKEA-etablering
hadde forrang.
Komiteen viser til
at spørsmål om verdiskaping er et viktig tema i næringspolitikken,
og det vises til gjennomgangen av inntekts- og kostnadsutviklingen
i Prop. 106 S (2013–2014). Komiteen har merket seg
at bruttoinntektene i jordbruket fra 2012 til 2014 øker med 2,3
mrd. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden) øker med
1,6 mrd. kroner fra 2012 til 2014.
Komiteenviser
til at årets beregninger viser en økning i vederlag til arbeid og
egenkapital fra 2012 til 2013 på 2,4 pst., eller 6 700 kroner per
årsverk. Fra 2013 til 2014 budsjetteres det med en økning på 7,5
pst., tilsvarende 21 400 kroner per årsverk. Inntektsveksten per
årsverk fra 2012 til 2013 er noe svakere enn lagt til grunn i jordbruksavtalen
i 2013, men noe sterkere fra 2013 til 2014.
Komiteen mener gode inntektsmuligheter
er en forutsetning for økt matproduksjon. Gode inntektsmuligheter
er nødvendig for at næringen skal rekruttere kompetent arbeidskraft,
og at unge mennesker skal finne en fremtid innen jordbruket.
Komiteen mener det er avgjørende
at utøverne i landbruket skal kunne ha en inntektsutvikling og sosiale
vilkår på linje med andre grupper slik Stortinget har forutsatt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er
enig i at regjeringens forslag til Stortinget sikrer jordbruket en
gjennomsnittlig inntektsvekst på linje med andre grupper fra 2014/2015,
og er i tråd med gjeldende inntektsmålsetting. Flertallet viser
til at dette bygger på de beregningsmodeller som har vært lagt til
grunn i landbrukspolitikken de siste 20 år. Flertallet viser
i denne forbindelse til at inntektsutviklingen i jordbruket i forhandlingssammenheng
måles med utviklingen i sektorinntekten i Totalkalkylen. Totalkalkylen
gir et rimelig godt uttrykk for forskjellen i relativ inntektsutvikling
mellom jordbruket og andre grupper, sett over tid. Kalkylen er derimot
lite egnet til å måle inntektsnivået i jordbruket. Flertallet mener
derfor det er behov for å utvikle en metode som gir beregninger
som bedre reflekterer inntektsnivået for dem som har jordbruk som
en viktig del av sysselsettingen og inntekten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er usikre på hva som ligger bak ønsket
om å utvikle en ny metode for å måle inntektsnivået. Disse
medlemmer vil understreke at landbruket er mangfoldig og
at målet om økt norsk matproduksjon trenger at vi har både heltidsbønder
og de som har annen inntekt ved siden av jordbruksinntekten.
Disse medlemmer viser til at
Landbruks- og matdepartementet i brev til komiteen skriver følgende
om hva et heltidsbruk er:
«Det kan være en rimelig forståelse at bruk med ressursgrunnlag
til å gi fulltidssysselsetting til en person kan kalles heltidsbruk.»
Komiteen viser til
at det er bred politisk enighet om viktigheten av å gi incentiver
til investeringer og driftsoptimalisering. I dette ligger investeringsordninger,
bistand fra virkemiddelapparatet og andre tiltak som øker investeringsmulighetene
i landbruket. I dette ligger også en forutsigbar landbrukspolitikk,
som gir landbruksnæringen trygghet for sine investeringer.
Komiteen viser for øvrig til
følgende komitémerknad i Innst. 234 S (2011–2012):
«Komiteen er opptatt av at landbruket får rammevilkår
som kan bidra til at næringens samlede lønnsomhet kan bedres i årene
som kommer.»
Og videre:
«Komiteen vil peke på at det i utviklingen av norsk
landbruk vil være viktig å kontinuerlig vurdere ulike incentiver
for å stimulere til investeringer og driftsoptimalisering samt avdempe
risiko ved større avlingssvingninger som følge av klimaendringene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
har funnet grunn til ytterligere forbedringer i inntektsmulighetene
for årets jordbruksoppgjør, for blant annet å styrke grunnlaget for
rekruttering til næringen og økt matproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at jordbrukets organisasjoner
i år valgte å legge frem et moderat krav. Det registreres videre
at regjeringen hadde foreslått et kutt i budsjettmidlene på 250
mill. kroner.
Disse medlemmer vil vise til
at dersom inntektsutviklingen i landbruket er prosentvis lik andre grupper,
så vil forskjellene i inntekter øke. Årets oppgjør vil øke inntektsforskjellene,
og det gjelder selv etter at regjeringens forslag til et kutt på
250 mill. kroner er redusert til 0. Disse medlemmer viser til
at statsråden i brev til komiteen 6. juni 2014 viser til at rammen
i årets oppgjør må økes med 825 mill. kroner ut over nivået i Prop.
106 S (2013–2014) for å være på nivå med fjorårets oppgjør. Dersom
årets oppgjør hadde vært like bra som fjorårets, ville inntektsforskjellene
til andre grupper blitt redusert med 13 300 kroner. Disse
medlemmer registrerer at avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre øker inntektsforskjellene mellom
landbruket og andre grupper.
Disse medlemmer viser også til
at det store flertallet av bruk kommer dårligere ut enn gjennomsnittet,
og er særlig bekymret for økonomien til kornprodusentene og de små
og mellomstore brukene. Det er disse brukene som utgjør familielandbruket
og er selve ryggraden i norsk matproduksjon. Disse medlemmer vil
vise til at de aller største brukene som kommer godt ut av årets
oppgjør, er avhengig av en robust politikk for andre deler av landbrukspolitikken
som ikke er omfattet av oppgjøret, blant annet et sterkt tollvern,
og at regjeringen ikke har en tydelig politikk på dette.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen og støttepartiene utelukkende dekker inn sitt tilbud med
økte priser og at det er forbrukerne som må bære kostnaden gjennom
økte matpriser.
Disse medlemmer registrerer at
det er lagt inn en økning i målprisen på melk på 15 øre. En slik økning
ville ha vært svært vanskelig uten omlegging fra kronetoll til prosenttoll,
som den forrige regjeringen gjorde. Regjeringen uttaler seg altså
i den offentlige debatt mot en tollendring som de selv benytter når
de utformer sin egen politikk.
Komiteen viser til
at sysselsetting og antall jordbruksbedrifter er redusert betydelig
til tross for mange virkemidler. Det samlede produksjonsvolumet
har likevel økt med ca. 3 pst. det siste tiåret. Den samlede produktivitetsveksten
har vært god i jordbruket, og spesielt har veksten i arbeidsproduktivteten
vært meget sterk. Sterk vekst i arbeidsproduktiviteten innenfor
en næring der produksjonsgrunnlaget – jord – er konstant eller svakt
fallende, har gitt som resultat at sysselsettingen er kraftig redusert.
Jordbruket sto for 2 pst. av samlet sysselsetting i Norge i 2013,
mot 5,5 pst. i 1990, og antall jordbruksbedrifter er redusert med
39 pst., eller om lag 27 000 bedrifter, fra 1999 til 2013.
Komiteen viser til at det er
bred politisk enighet om at norsk landbruk bør ha en differensiert bruksstruktur,
og at det i Innst. 234 S (2011–2012) blant annet stod følgende:
«Komiteen vil legge til rette for en variert bruksstruktur
som både tar hensyn til tradisjonelle familiebruk og gir
mulighet for ulike samarbeidsformer.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at samarbeidspartiene ønsker et miljøvennlig norsk landbruk med
både store og små bruk i hele landet. Flertallet understreker
at vilkårene for jordbruksdrift er forskjellige i ulike deler av
landet, og jordbruket bidrar også til andre viktige samfunnsgoder
enn mat. Flertallet mener det derfor må opprettholdes
en differensiering i virkemidlene, som legger til rette for en variert
bruksstruktur og sikrer bærekraftig produksjon på jordbruksarealene
i hele landet.
Flertallet er enige om å styrke
bruk som har ressursgrunnlag til å være heltidsbruk, samtidig som variert
bruksstruktur i hele landet opprettholdes. Det legges også til rette
for økt matproduksjon og et enklere virkemiddelsystem
hvor det lettere kan kontrolleres at tilskuddene utbetales i tråd
med formålet. Ordningene skal fortsatt ha en distrikts- og strukturprofil
som legger til rette for at det kan opprettholdes en variert bruksstruktur
som utnytter jordbruksarealene over hele landet.
Flertallet har på denne bakgrunn
funnet grunnlag for å foreta visse justeringer av strukturprofilen
som lå i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er bekymret over strukturen i forslaget
til jordbruksavtale, og at det ikke i tilstrekkelig grad legges
til rette for å opprettholde en differensiering av virkemidlene
for å ivareta Stortingets målsettinger om et landbruk over hele
landet med en variert bruksstruktur. Disse medlemmer viser
bl.a. til at arealtilskudd flates ut, uten at husdyrtilskudd til
de første dyrene økes slik landbruket krevde. Disse medlemmer er bekymret
over at dette kan forsterke småskalaulemper ved å drive matproduksjon
i mer marginale områder.
Disse medlemmer mener det er
familiebrukene, distriktsjordbruket og kornprodusentene som er de
store taperne i årets oppgjør.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
registrerer at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
er bekymret over strukturen i forslaget til jordbruksavtale. Flertallet viser
i denne forbindelse til at Arbeiderpartiet i sin landbrukspolitiske
plattform gir uttrykk for at «Vi vil være åpne for å fornye politikken
vår, og utarbeide forslag til strukturendringer og forenklinger som
bidrar til at vi når de landbrukspolitiske mål vi har satt oss». Flertallet merker
seg at Arbeiderpartiet, heller ikke i forbindelse med behandlingen
av årets jordbruksoppgjør, har konkretisert hvilke strukturendringer
og forenklinger partier ønsker.
Komiteen viser til
at landbruket har tradisjon for bærekraftig forvaltning når det
kommer til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Kunnskap
og virkemidler har gitt en mer miljøvennlig næring enn den man kjente
for 20–30 år siden. Komiteen er enige om at klimaforliket
skal styrkes og at klimagassreduserende tiltak i landbruket, som
blant annet fremkommer i Klimakur, følges opp.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at med en økt ramme slik Arbeiderpartiet
og Senterpartiet foreslår, vil det gis muligheter for en helt nødvendig økning
i tilskudd for grøfting.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser
med bekymring på at regjeringen i sitt forslag til jordbruksoppgjør
foreslo å kutte 70 mill. kroner i bevilgningen til spesielle miljøtiltak
i landbruket, noe som gir signaler om liten vilje til å satse på
klimatiltak i landbruket fra regjeringens side. Disse medlemmer er
tilfredse med at deler av dette kuttet reverseres i forliket som
ble inngått med samarbeidspartiene i Stortinget.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at faglagene i sitt krav hadde foreslått å kutte hele posten
til spesielle miljøtiltak i landbruket til fordel for en satsing
på tilskudd til grøfting. Dette ville gitt en betydelig forenklingsgevinst. Dette medlem understreker
betydningen av effektive og kraftfulle ordninger for å stimulere
til grøfting. Dette medlem viser til at det som et
forenklingstiltak ble kuttet 70 mill. kroner i regjeringens ordning,
samt at ordningen ble gjort mer målrettet. I avtalen mellom Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er målrettingen reversert
og kuttet redusert med 40 mill. kroner. Dette vil samlet gi økt
forvaltningskostnad per støttekrone i forhold til det som er tilfelle
i dag, og er et eksempel på det motsatte av forenkling.
Komiteen viser til
at jordbruket er primærleddet i en komplett norsk verdikjede fram
til forbruker. Komiteen ser det derfor som viktig
at landbrukspolitikken og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen,
har et perspektiv som dekker hele kjeden fra «jord til bord».
Komiteen viser til
at næringsmiddelindustrien i stor grad foredler norske råvarer samtidig
som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Komiteen registrerer
at importen av næringsmidler øker og at hjemmemarkedsandelen for 2011,
målt i kroner, anslås til 80 pst., mens den var 89 pst. i 1995. Komiteen mener
det er behov for at konkurransekraften til norsk næringsmiddelindustri styrkes.
Komiteen mener det er et gjensidig
avhengighetsforhold mellom norsk næringsmiddelindustri og norsk
landbruk, og viser for øvrig til følgende merknad i Innst. 234 S
(2011–2013):
«Komiteen viser til at matindustrien er en viktig del
av en komplett verdikjede for produksjon av næringsmidler, den største
vareproduserende verdikjeden i fastlands-Norge. Det er et gjensidig
avhengighetsforhold mellom norsk næringsmiddelindustri og norsk
landbruk, og komiteen er opptatt av å sikre verdiskaping og lønnsomhet
i hele kjeden. Det er viktig å sikre norsk matindustri gode og konkurransedyktige
rammevilkår, også i forhold til økt internasjonal konkurranse.»
Komiteen viser til at RÅK-industrien
er en spesielt konkurranseutsatt industri, og er avhengig av ordninger
som utjevner forskjellene mellom nasjonale og internasjonale råvarepriser
når de skal konkurrere med importerte ferdigvarer med lavere tollbeskyttelse. Komiteen mener
også at det er viktig at rammevilkårene for norsk industri sikrer
konkurranseevne. Komiteen viser også til følgende
merknad fra innstillingen til landbruksmeldingen (Innst. 234 S (2011–2012)):
«Komiteen er opptatt av å sikre næringsmiddelindustriens
konkurranseevne. Det vises spesielt til den bearbeidende industrien,
den såkalte RÅK-industrien, som har lavere tollsatser og omfattes
av ordningen med råvarepriskompensasjon. Betydelige deler av norsk
jordbruksproduksjon foredles i denne industrien. Komiteen ser det
som viktig at vi viderefører disse ordningene, som bidrar til at
forskjeller mellom nasjonale og internasjonale råvarepriser utjevnes.»
Komiteen viser til at det er
et gjensidig avhengighetsforhold mellom norsk næringsmiddelindustri og
norsk landbruk, og komiteen er opptatt av å sikre
verdiskaping og lønnsomhet i hele kjeden. Komiteen ser
det som viktig å opprettholde norsk matproduksjon som kan sikre
tilgang på norske råvarer til næringsmiddelindustrien over hele
landet, for å sikre at norske forbrukere får den maten de etterspør.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet har merket seg at aktører fra næringsmiddelindustrien
har uttrykt bekymring over at regjeringen ikke la opp til økte budsjettmidler
i sitt tilbud i årets jordbruksoppgjør.
Komiteen er tilfreds
med at Norge har lite forekomst av matbåren sykdom og at norsk dyrehelse er
blant verdens beste.
Komiteen er opptatt av å legge
til rette for at norsk landbruk skal produsere god og trygg mat
som forbrukerne etterspør. Komiteen understreker
betydningen av at hensyn til matsikkerhet og dyrevelferd vektlegges.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at flertallets politikk ikke gjenspeiler
sammenhengen mellom bruksstørrelse og dyretetthet på den ene siden
og dyrevelferd, medisinbruk, smittepress og miljø på den annen side.
Det er ingen selvfølge at norsk dyrehelse er blant verdens beste.
Det er i stor grad påvirket av den politikken som er ført.
Disse medlemmer er bekymret over
at regjeringen åpner opp for større bruk og færre reguleringer uten
at konsekvensene synes å være tilstrekkelig belyst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er enig i at det må skje endringer og at endringene må skje gradvis
og i tråd med samarbeidsavtalen, som sier at det skal legges vekt
på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet.
Flertallet viser til avtalen
om jordbruksoppgjøret mellom samarbeidspartiene av 28. mai 2014, der flertallet var
enige om at det skal opprettholdes en variert bruksstruktur som
utnytter jordbruksarealene over hele landet. Flertallet viser
til at avtalen styrket inntektene til melkebruk, styrket inntektene
til kornbønder der det klimatisk ligger til rette for det, styrket
inntektene til sauebøndene med en besetning på 0–100 sauer og styrket
inntektene til bønder som driver med ammeku og geit. Avtalen mellom Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre legger videre
til rette for å øke inntektene for bærbønder i hele landet, fruktbønder
på Vestlandet og grønnsaksbønder i hele landet bortsett fra Nord-Norge.
Tilskuddet til fruktlager opprettholdes. Flertallet viser
videre til at avtalen økte bevilgningene til velferdsordninger som
avløsertilskudd, rådgivning og HMS og tidligpensjon, sett i forhold
til regjeringens forslag i proposisjonen. Flertallet er enige
om at det er viktig å stimulere til økt produksjon av økologiske
produkter. Avsetningen til utviklingstiltak for økologisk
jordbruk under post 50.11 Landbrukets utviklingsfond økes med 10
mill. kroner i forhold til forslagene i Prop. 106 S (2013–2014.) Avtalen
øker også bevilgningene til miljø i forhold til forslaget i proposisjonen.
Bevilgningene til regionale miljøprogram styrkes med 6,5 mill. kroner.
Under Landbrukets utviklingsfond økes avsetningen til Spesielle
miljøtiltak i landbruket (SMIL) med 40 mill. kroner, særlig knyttet
til formålet om å ta vare på freda og verneverdige bygninger. Videre
økes avsetningen til Klima- og miljøprogrammet med 3 mill. kroner,
biogassordningen med 2 mill. kroner og Bioenergiprogrammet med 10
mill. kroner, sammenlignet med proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til sine generelle merknader.
Komiteen viser til grunnlagsmaterialet
fra Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) som viser at produksjonen
i jordbruket har økt med 3 pst. fra 2005 til 2014 ifølge normalisert
regnskap. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med 8 1/2 pst.
mens produksjon av planteprodukter er redusert med 12 pst. Fra 2013
til 2014 budsjetterer Budsjettnemnda med en økning i produksjon
på vel 1 pst. Norsk matindustris hjemmemarkedsandel, målt
i kroner, har falt fra 86 pst. i 2005 til om lag 80 pst. pr. i dag.
Importen av landbruksvarer (inkl. fiskefôr) økte med 9 pst. fra 2012
til 2013, til et nivå på 47,3 mrd. kroner.
Komiteen merker seg at det er
underdekning av norsk storfekjøtt, lammekjøtt, korn og i grøntsektoren,
men overskudd av egg og svinekjøtt.
Komiteen merker seg at siden
2005 er jordbruksarealet redusert med 5,6 pst. hvorav 3 pst. kan knyttes
til forbedret registrering som følge av overgang til digitale kart.
Arealreduksjonen gjelder særlig korn og andre planteprodukter til
mat.
Komiteen merker seg at de siste
ti årene har jordbrukssektoren hatt en vekst i bruttoprodukt pr.
timeverk på 4,6 pst. pr. år. Produktivitetsveksten har vært avtagende
de siste årene. Svak avlingsutvikling og mindre reduksjon i arbeidsforbruk
er viktige årsaker. Ifølge det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene,
viste tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri en gjennomsnittlig
årlig vekst på 2 1/2 % de siste ti år. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge
er 1,4 pst. Produktivitetsveksten i matindustrien har vært svakere
enn for øvrig industri de siste årene. Forbedring av produktiviteten
vil ha betydning både for sektorens samlede konkurransekraft og
verdiskaping.
Komiteen viser til at jordbrukets
brutto inntekter består av inntjening fra markedet og overføringer
fra staten. Oppbyggingen av rammen er basert på anslag for utviklingen
i jordbrukets produksjon, kostnadsutvikling, samt arbeidsforbruk
og anslag på lønnsvekst for andre grupper.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser
til at tilbudet sikrer jordbruket en gjennomsnittlig inntektsvekst
på linje med andre grupper fra 2014/2015, og er i tråd med gjeldende
inntektsmålsetting.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at tall fra budsjettnemnda viser
at inntektene i landbruket fra 2006 til 2014 har økt fra 162 000
til 305 500 kr/årsverk. Dersom inntektene i samme periode kun hadde
hatt en prosentvis lik utvikling som andre grupper, ville den –
rent matematisk og forutsatt at jordbrukets inntekter kunne styres
på samme måte som lønnsmottageres inntekt – ha vært på 228 100 kroner.
Altså en differanse på 77 400 kroner. Dette viser at prosentvis
lik utvikling slik flertallet legger til grunn som inntektsmål,
vil øke inntektsforskjellene mellom jordbruket og andre grupper. Disse medlemmer mener
at tilbudet ikke nødvendigvis er i tråd med gjeldende inntektsmålsetting. Disse medlemmer har
som mål at inntektene mellom landbruket og andre grupper skal utjevnes
og at det er en nødvendig betingelse for å nå de målene for landbruket
som Stortinget har fastsatt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser
til at målprisene økes innenfor en samlet ramme på 340 mill. kroner. Flertallet merker
seg at regjeringen legger vekt på at næringsmiddelindustriens konkurransekraft
skal opprettholdes. Bevilgningen til råvareprisutjevningsordningen
skal ta hensyn til svingninger i volumer, endringer i internasjonale
priser, endringer i målpriser og tilskuddsordninger som påvirker
råvareprisene til industrien, samt virkninger som følge av mulige
svingninger i valutakurser.
Flertallet viser til at regjeringen
i sitt tilbud la opp til en fordelingsprofil med grunnlag i prioriteringene
som er omtalt. Tilbudet la vekt på å legge til rette for økt produksjon
ved å prioritere produksjonsavhengig støtte og fjerne tak og begrensninger.
Distriktsprofilen er i stor grad opprettholdt. Videre prioriteres
tiltak for å forenkle virkemidlene
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til sine generelle merknader.
Komiteen ser med bekymring
på at mer ekstremvær og ustabile forhold internasjonalt
gjør verdens matforsyning sårbar. En stor norsk produksjon på jordbruksarealene,
gode handelsforbindelser og vår store sjømatproduksjon er grunnlaget
for den norske befolkningens matsikkerhet. Økt internasjonal ustabilitet
gjør at det må legges til rette for økt nasjonal matproduksjon av
beredskapshensyn.
Komiteen viser til at det i avtalen
om jordbruksoppgjøret 2014 er enighet om en partssammensatt utredning
om forenkling i landbruket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er
tilfreds med at det i regjeringens forslag til jordbruksoppgjør var
lagt til rette for rundt 30 større og mindre forenklingstiltak
i et relativt komplekst virkemiddelsystem. Det forenkler bondens
hverdag, gir grunnlag for enklere forvaltning og mindre byråkrati. Flertallet viser
til at det over tid har vært utviklet et komplisert virkemiddelsystem,
og at det som en følge av avtalen mellom samarbeidspartiene 2014
gjennomføres 26 forenklingstiltak. Flertallet ønsker
å forenkle virkemiddelapparatet både av hensyn til effektivitet, forvaltning
og oversiktlighet, og også av hensyn til en åpen og forståelig debatt
om politikken på et viktig samfunnsområde.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er tilhengere av at tilskuddsordninger
og byråkrati forenkles, men mener at regjeringens forslag bærer
mer preg av kutt og avvikling av ordninger enn forenklinger.
Det kan også virke som om man har vært mer opptatt
av å lage en lang liste enn å finne tiltak som gir reell forenkling.
Komiteen viser til
at internasjonale forhold i økende grad påvirker rammebetingelsene
for det norske jordbruket. Internasjonale råvarepriser
har vært ustabile de siste årene. Det har bl.a. påvirket jordbrukets
produksjonskostnader vesentlig, herunder fôr- og gjødselkostnadene.
Importen av jordbruksprodukter er økende. Ustabile priser internasjonalt
gjør at prisgapet mellom norske og internasjonale råvarepriser
varierer betydelig.
Komiteen viser til at importen
av proteinråvarer til kraftfôr har økt de siste årene. Det skyldes
både økt kjøttproduksjon, økt kraftfôrbruk og økt krav til proteininnhold
i kraftfôret. Andelen norskprodusert proteinråstoff er bl.a. redusert
på grunn av forbudet mot å bruke kjøttbeinmel og fiskemel som proteinråstoff. Komiteen mener
det er viktig at vi gjennom forskning og utvikling legger til rette
for å øke forsyningen med norskprodusert protein fra flere kilder, herunder
marine kilder og skogbasert produksjon.
Komiteen viser til at formålet
med erstatningsordninger er å redusere økonomisk tap som oppstår
ved produksjonssvikt forårsaket av klimatiske forhold det ikke er
mulig å sikre seg mot. For 2014 er det bevilget 72 mill. kroner
i tilskudd til erstatninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser
til at regelverket for disse ordningene gir en komplisert og arbeidskrevende
forvaltning. Ordningene er gjennomgått flere ganger med tanke på
forenkling, men fortsatt er dette krevende ordninger å forvalte.
I tråd med regjeringens mål om enklere regelverk og mindre
byråkrati, foreslås det å avvikle to av delordningene under erstatninger.
Det gjelder tilskudd ved tap i epleproduksjon forårsaket av rognebærmøll,
og erstatning for tap av sau på beite.
Flertallet viser til at regjeringen
har foreslått at det frem til forhandlingene i 2015 utredes konsekvenser
av å avvikle ordningene for tilskudd til reparasjon av vinterskade
på eng og erstatning for tap av bifolk.
Komiteen viser til
at ordningene under Landbrukets utviklingsfond (LUF) omfatter virkemidler innenfor
næringsutvikling og miljøtiltak, herunder bl.a. tilskuddsordninger,
programmer og utviklingsmidler. LUF hadde pr. 31. desember 2013
en egenkapital på 2 062 mill. kroner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, foreslår
at LUF tilføres 1109 mill. kroner i 2014 gjennom omdisponering av
udisponerte midler i 2014. Bevilgningen til fondet for 2015 foreslås
satt til 1 140,7 mill. kroner.
Flertallet viser til økningene
i avsetninger til miljø og økologisk landbruk under kapittel 2.5
i forhold til forslaget i Prop. 106 S (2013–2014). For å gi rom
for de økte avsetningene, økes bevilgningen til fondet med 65 mill.
kroner til 1 205,7 mill. kroner.
Flertallet har merket seg at
det i proposisjonen foreslås å spisse innretningen på fondet til
å gjelde ordninger som skal stimulere til økt næringsutvikling i
landbruket, herunder særskilt fylkesvise BU-midler til bedriftsrettede
tiltak og Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til positive effekter av regionale
BU-midler i Valdres og Nord-Gudbrandsdal, og ber Landbruks- og matdepartementet
gå i dialog med de aktuelle aktører for effektivisering av ordningen.
Komiteen viser til
at økt verdiskaping er et av hovedmålene for landbruks- og matpolitikken,
og flere av virkemidlene over LUF skal bidra til lønnsom utnyttelse
av gårdens samlede ressurser. For ordningene som forvaltes av Innovasjon
Norge, er målsettingene om flere gode gründere, flere vekstkraftige
bedrifter og flere innovative næringsmiljøer sentrale.
Komiteen viser til følgende merknad
i Innst. 234 S (2011–2012):
«Komiteen viser til at god rekruttering til landbruket
er avgjørende for å kunne øke matproduksjon og nå andre mål. Komiteen
ser det som viktig at regjeringen fører en landbrukspolitikk som
gir ungdom framtidstro, lyst og muligheter til å satse på landbruket
som yrke.»
Komiteen understreker viktigheten
av å legge til rette for god rekruttering for å nå de ambisiøse
målene om økt matproduksjon med intensjon om høyest mulig selvforsyningsgrad. Komiteen peker
på at det, for å sikre rekrutteringen, er viktig med stabile rammevilkår
for næringen, samt tilretteleggelse for at motiverte aktører kan
ha anledning til å etablere seg innen næringen. I dette ligger også
behovet for å særlig legge til rette for at unge skal ha forutsetninger for
å etablere seg på bruk.
Komiteen mener at det viktigste
tiltaket for å oppnå rekruttering er å bedre lønnsomheten i jordbruket
og gi muligheter for nye produsenter til å satse i næringen basert
på egne ressurser og forutsetninger.
Komiteen vil også fremheve at
støtte til investeringer i landbruket er et sentralt rekrutteringsvirkemiddel.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, mener
at proposisjonen om jordbruksoppgjøret følger opp dette gjennom
å gi grunnlag for inntektsutvikling, vekst og økt handlingsrom for
de næringsdrivende.
Komiteen er enige
om at tidligpensjonsordningen er viktig for rekruttering ved tidligere
overtakelse av gårdsbruket, og at ordningen derfor må videreføres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser
til at bevilgningen til avløsning for ferie og fritid økes med 24
mill. kroner over post 78.11. Satser og tak økes innenfor denne
rammen. Flertallet mener videre at tidligpensjonsordningen
er viktig for rekruttering ved tidligere overtakelse av gårdsbruket,
og partene er enige i at denne videreføres. Det bevilges 15,2 mill.
kroner, ut over regjeringens forslag i proposisjonen, til å opprettholde
tidligpensjonsordningen på dagens nivå over post 78.16. Flertallet viser
til at tilskuddet til rådgivning og HMS økes med 3 mill. kroner
over post 77.13, ut over regjeringens forslag i proposisjonen.
Flertallet viser til avtalen
om jordbruksoppgjøret 2014 der det var enighet om en partssammensatt
utredning om rekruttering.
Flertallet viser til at skattespørsmålene
i landbruket er nærmere omtalt i revidert nasjonalbudsjett 2014,
med en gjennomgang som gir et mer nyansert bilde enn de talluttrekk
Bondelaget har presentert. Flertallet viser til at
regjeringen har varslet at man i oppfølgingen av Scheel-utvalget
vil komme tilbake til en drøfting også av landbruksbeskatningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at regjeringen gjennom fjerning
av diskontinuitetsprinsippet for avskrivninger har økt kostnadene
ved generasjonsskifter betraktelig. Norges Bondelag har regnet ut
at det dreier seg om en avgiftsskjerpelse på mellom 400 000 og 600 000
kroner per bruk.
Disse medlemmer viser til sine
generelle merknader.
Komiteen viser til
virkemidlene over jordbruksavtalen der bærekraftig landbruk i et
miljøperspektiv er hovedformålet. Landbruket har lange tradisjoner
for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap
og biologisk mangfold. Miljøsatsingen skal bidra til å redusere
miljøbelastningen fra jordbruket og bidra til å opprettholde kulturlandskapet.
Flere av miljøordningene bidrar også til bedre agronomi og vil ha
positiv påvirkning på produksjonen.
Komiteen har merket seg at regjeringen
vil gjennomføre en helhetlig utredning av miljøvirkemidlene over
jordbruksavtalen. Forenklingsperspektivet, for næring og forvaltning,
er viktig også i denne gjennomgangen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til avtalen om jordbruksoppgjøret 2014 der det var enighet
om en partssammensatt utredning om landbrukets utfordringer
i møte med klimaendringene.
Komiteen viser til
at Stortinget har fastsatt et mål om at 15 pst. av matproduksjonen
og matforbruket skal være økologisk i 2020. Dette måles i økologisk
drevet areal, økologisk produksjon og andel økologisk omsetning
i forhold til total omsetning i dagligvareleddet. Omsetningsmålet
gjelder både økologiske varer produsert i Norge og importerte varer.
Komiteen merker seg at produksjon
av og etterspørsel etter økologisk kjøtt er økende. Det er viktig
å stimulere til økt produksjon, og det foreslås å øke tilskudd til
økologisk husdyrhold.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til avtalen om jordbruksavtalen for 2014 der det ble enighet
om at det er viktig å stimulere til økt produksjon av økologiske
produkter. Det avsettes 10 mill. kroner under post 50.11 til tilskudd
til utviklingstiltak for økologisk jordbruk, ut over regjeringens
forslag i proposisjonen.
Komiteen viser til
at når nivået på kornprisene skal vurderes, må en legge til grunn
et verdikjedeperspektiv. Fôrkornprisene må fastsettes i avveininger mellom
lønnsomhet i fôrkornproduksjonen på den ene siden og hensynet til
kostnadene i husdyrholdet på den andre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det de siste år har vært en nedgang i areal og produksjon
og at det derfor har vært viktig for flertallet å
styrke kornproduksjonen. Flertallet viser til at
arealtilskuddet til korn i sone 1–4 økes med 17 kroner pr. dekar. Dette
innebærer at bevilgningen over post 74.17 økes med 49 mill. kroner,
ut over regjeringens forslag i proposisjonen.
Flertallet viser til oversikten
over referansebruk som er gjengitt i svar på skriftlig spørsmål
nr. 802 (2013–2014), der det kommer tydelig fram at kornøkonomien
er styrket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at kornprodusentene var de store
taperne i regjeringens forslag. Færre enn 100 kornprodusenter fikk
positive inntektsmuligheter. Den moderate økningen i arealtilskuddet
bedrer bildet noe, men endrer ikke det faktum at årets oppgjør er
svakt for kornprodusentene. I en situasjon der kornproduksjonen
er fallende, mener disse medlemmer at det trengs
en satsing for å bedre både økonomi og agronomi i kornproduksjonen.
Komiteen merker seg
at det er et potensial for økt norsk produksjon av frukt, bær, grønnsaker
og poteter, og det bør legges til rette for at produsentene kan
satse på en trygg og effektiv produksjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til avtalen om jordbruksoppgjøret 2014 der flertallet er
enig om at arealtilskuddet til frukt i sone 5–7 økes med 300 kroner
pr. dekar. Dette innebærer at bevilgningen over post 74.17 økes
med om lag 3,5 mill. kroner. Arealtilskuddet til grønnsaker i sone
1–5 økes med 200 kroner pr. dekar. Dette innebærer at bevilgningen
over post 74.17 økes med om lag 12,8 mill. kroner. Arealtilskuddet
til bær i sone 1–7 økes med 300 kroner pr. dekar. Dette innebærer
at bevilgningen over post 74.17 økes med om lag 7 mill. kroner.
Sats- og bevilgningsendringene gjelder relativt til regjeringens
forslag i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet er bekymret over distriktsprofilen i grøntsektoren,
og viser til at det kuttes i distriktstilskuddene til de minste
produsentene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
også skeptiske til den foreslåtte målprisøkningen på frukt. Frukt
og grønt bør bli rimeligere, særlig ut ifra et helseperspektiv.
Frukt- og grøntnæringen bør i stedet styrkes gjennom budsjettet.
Komiteen viser til
at særbestemmelsene for samdrifter etter jordbruksoppgjøret 2014
er foreslått fjernet. Endringene vil tre i kraft fra 1. januar 2015, etter
at det er foretatt nødvendige forskriftsendringer. Videre er kravet
til andel kvote som må bli solgt til staten, foreslått redusert
fra 50 til 20 pst. av omsatt kvotemengde.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser
videre til at det for å nå målet om økt matproduksjon og for å legge
til rette for en ytterligere styrket økonomi i melkeproduksjonen,
foreslås endringer i kvoteordningene for melk.
Flertallet er enig i at det er
viktig å stimulere til økt matproduksjon. Derfor er det gjort grep
slik at det er enklere å tilpasse norsk melkeproduksjon til fremtidige
behov. Flertallet er enig i at det innføres et felles
produksjonstak for alle melkeforetak på 900 000 liter.
Flertallet viser til at det i
avtalen om jordbruksoppgjøret ble foreslått å gjøre enkelte justeringer,
for ytterligere å sikre en variert bruksstruktur over hele landet. Flertallet viser
til at det ble foreslått at driftstilskuddet til melk, ku og geit
økes med 2 000 kroner, noe som innebærer at bevilgningen over post
74.11 økes med om lag 19,3 mill. kroner, sammenlignet med proposisjonen.
Flertallet viser til at det skal
nedsettes en partssammensatt arbeidsgruppe som skal se på omsetningsområder
for melkekvoter.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, er
fortsatt opptatt av å legge til rette for de uavhengige meieriaktørene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener summen av en kraftig økning i produksjonstaket
for melkeforetak, den strukturelle innretningen på tilskuddene i oppgjøret,
samt mulige endringer i omsetningsområdene for melkekvoter, truer
kanaliseringspolitikken som er en nødvendighet for å utnytte de
norske jordressursene på en optimal måte.
Komiteen merker seg
at det er underdekning av norsk lammekjøtt. Ved jordbruksoppgjøret
i 2013 ble det vedtatt at en arbeidsgruppe skulle utrede endringer
i produksjonstilskudd til sau/lam og geit/kje. Dette for å stimulere
til økt kjøttproduksjon og et bedre forvaltningsregime for tilskudd
til saue- og geitehold.
Komiteens flertall,
alleunntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet, viser til at regjeringen i proposisjonen foreslo:
å harmonisere satsene
for tilskudd til husdyr til vinterfora sau og utegangersau, slik
at tilskuddet kun skal gis til dyr over ett år, mens det tidligere ble
gitt tilskudd husdyr til utegangersau med samme sats for lam og
voksne.
å redusere satsene til sau over tilskudd
husdyr for alle intervaller opp til 200 dyr. Frigjorte midler overføres
til tilskudd til lammeslakt for å stimulere til økt produksjon av
lammekjøtt.
at det gis husdyrtilskudd også for dyretall
over 300 sau over ett år per foretak, og gjennomføring av en viss
utflating av satsene mellom intervallene for tilskudd husdyr til
sau.
Flertallet er fornøyd med at
regjeringen har foreslått endringer som kan stimulere til økt produksjon
av lammekjøtt. Flertallet viser til at det i avtalen
om jordbruksoppgjøret ble foreslått å gjøre enkelte justeringer,
for å ytterligere sikre en variert bruksstruktur over hele landet. Flertallet viser
til at satsen for dyretilskudd på de første 100 sauene økes med
200 kroner, og at regjeringens økning av slaktetilskuddet til lam
reduseres til 500 kroner. Tilskuddet for kjeslakt økes til 300 kroner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser
til at dagens forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket har
vært gjeldende i 12 år. I løpet av denne perioden har regelverket
for produksjonstilskuddene i forskrift og jordbruksavtale bare vært
gjenstand for mindre justeringer. Flertallet merker
seg at de erfaringer forvaltningen har gjort siden forskriften ble
fastsatt i 2002, tilsier at det nå er nødvendig med en gjennomgang
og revisjon av produksjonstilskuddsforskriften. Dette vil også styrke
landbruket gjennom forenkling av lover, regler og virkemidler over
jordbruksavtalen. Samtidig må de sentrale hensynene til forutsigbarhet,
likebehandling og rettssikkerhet ivaretas på en god måte. Flertallet merker
seg at LMD tar sikte på at ny forskrift om produksjonstilskudd kan tre
i kraft fra 1. januar 2015 og at det forut for det skal foretas
en ordinær høring på forskriften.
Flertallet viser til at det i
avtalen om jordbruksoppgjøret for 2014 står at:
«Samarbeidspartiene er enig i retningen i dette jordbruksoppgjøret.
Samtidig er det viktig at overføringene er målrettede og på denne
bakgrunn innføres et beløpstak på husdyrtilskudd per foretak på 560 000
kroner.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener at en slik gjennomgang og revisjon
av produksjonstilskuddsforskriften ikke skal svekke rammevilkårene
for næringen.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget bør behandle eventuelle endringer i samband med den varslede
stortingsmeldingen. Ny forskrift må derfor ikke iverksettes før
stortingsmeldingen er behandlet i Stortinget.
Komiteen viser til
at avløserordningen er viktig for å bidra til at avløserlag og jordbruksforetak fortsatt
skal ha tilgang på arbeidskraft og god kompetanse og erfaring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det i avtalen var enighet om at bevilgningen til avløsning
for ferie og fritid økes med 24 mill. kroner, over post 78.11. Satser
og tak økes innenfor denne rammen. Flertallet viser
til at tidligpensjonsordningen er viktig for rekruttering ved tidligere
overtakelse av gårdsbruket, og partene er enige i at denne videreføres.
Det bevilges 15,2 mill. kroner, ut over forslaget i proposisjonen,
til å opprettholde tidligpensjonsordningen på dagens nivå over post
78.16. Tilskudd til rådgivning og HMS økes med 3 mill. kroner over
post 77.13, ut over forslaget i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til sine generelle merknader.
Komiteen vil trekke
frem at et aktivt og lønnsomt skogbruk og konkurransedyktig skogindustri
er viktig for bosetting, sysselsetting og næringsutvikling i store
deler av landet.
Komiteen vil bemerke at skogbruket
er ledd i flere helhetlige verdikjeder. Verdiskaping skjer i hele verdikjeden
– fra skogproduksjon via transportsektoren frem til foredling til
blant annet papir, biobrensel, konstruksjonsvirke mv.
Komiteen påpeker samtidig at
tiltak for å øke produksjonen og bruken av trevirke er en viktig
del av norsk klimapolitikk. Komiteen viser til at
det i klimaforliket er forutsatt satsing på planting, planteforedling
og gjødsling for å øke produksjonen og karbonlageret i norske skoger.
Komiteen peker på at skogindustrien
i Norge i flere sammenhenger har vist til at virkestilgangen er en
kritisk faktor for næringen. Komiteen mener derfor
det er viktig å sikre industrien forutsigbare og konkurransedyktige
rammebetingelser med hensyn til råstoffsituasjonen. I tråd med dette
mener komiteen at det må legges til rette for økt
avvirkning ved økt etterspørsel.