Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Mari Grung, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen, Audun Otterstad og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet, lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, er enig med forslagsstillerne i at psykiske plager og lidelser utgjør en av de store helse- og samfunnsutfordringene i Norge. Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998–2008) ga et løft for tilbudet til psykisk syke og fagområdet, men komiteen bifaller forslagsstillerne i at det fortsatt er både udekte behov og store regionale og kommunale forskjeller.

Komiteen mener det er nødvendig å styrke særlig den kommunale førstelinjetjenesten innenfor psykisk helse, og at det er naturlig at dette skjer gjennom tiltak som er varige og langsiktige.

Komiteen viser til økte bevilgninger i statsbudsjettet for 2014, samt varslede økninger i kommuneøkonomiproposisjonen for 2015 målrettet mot den kommunale innsatsen innen helsestasjons- og skolehelsetjeneste, psykisk helsearbeid i skolen, lavterskeltilbud og botilbud til dem som trenger det mest. Komiteen mener at det særlig er viktig med tiltak rettet mot barn og unge, og at en derfor må fortsette å styrke både skolehelsetjenesten og helsestasjonene i årene framover.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at bladet Sykepleien har undersøkt om bevilgninger til styrket skolehelsetjeneste og helsestasjoner har gått til formålet. Resultatet er nedslående; kommunene prioriterer ikke disse avgjørende tjenestene for forebygging og lavterskel helsehjelp slik bevilgningen forutsetter. For dette medlem tydeliggjør dette at det er nødvendig at midler til disse formålene øremerkes, slik at den nødvendige satsingen sikres.

Komiteen vil vise til at det er varslet en stortingsmelding om primærhelsetjenesten som skal behandles i Stortinget i 2015, samt at det nå utarbeides en nasjonal helse- og sykehusplan som også skal behandles av Stortinget i 2015. Det forventes at psykisk helsearbeid og psykisk helsevern får sin rettmessige plass i disse planene, både i form av kapasitet, struktur og organisering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at Dokument 8:41 S (2013–2014) og Dokument 8:54 S (2013–2014) må ses i sammenheng. Forslagsstillerne går meget detaljert til verks og beskriver et behov for et antall nye psykologer som må fases inn. Derfor støtter disse medlemmer begge representantforslagene fra representanter fra Senterpartiet og Venstre. Det er flere gode forslag i begge dokumentene som vil bedre helsetilbudet for folk flest i kommunene, men dersom man ser disse i sammenheng, er de sterkere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det er nå er viktig å ta seg tid til å finne en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom de ulike forvaltningsnivåene og bygge kapasitet i førstelinjen for psykisk helsearbeid gradvis opp de neste årene. Blant annet vil det være viktig med en gjennomgang av det tilbudet som i dag er betegnet som halvannenlinjetjenester og er et samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten (gjerne i DPS) og kommunene. I tillegg trengs det også en gjennomgang av ulike vertskommunesamarbeid innen både helse og velferd lokalt i anledning fremtidige endringer i kommunestrukturen.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at i tillegg kommer den varslede innføringen av «Fritt behandlingsvalg» som skal innføres først innen psykisk helse og rusbehandling, i løpet av 2015. Ordningen «Fritt behandlingsvalg» kan på sikt kreve en politisk avklaring om det polikliniske behandlingstilbudet for lettere psykiske lidelser skal leve videre med små og mange aktører som i dag, eller om en på sikt vil bidra til å ruste opp den kommunale helsetjenesten med en bredere og mer tverrfaglig psykisk helsekompetanse inn i framtidens lokalmedisinske sentre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil påpeke at dagens kommuner har kommet veldig ulikt i sin utbygging av det psykiske helsetilbudet. Fjell kommune, med 23 000 innbyggere, er et eksempel på en kommune som har fem psykologer ansatt i sin kommunale helsetjeneste. De startet sin opptrapping i 2006 med å ansette sin første psykolog for å koordinere det psykiske helsetilbudet. I dag har de et bredt tilbud, men prioriterer i hovedsak tilbudet rettet mot barn, unge og familier, noe klinisk virksomhet, samt at de bistår ansatte i barnehage, skole og barnevern. Gjøvik kommune, med 30 000 innbyggere og nesten 4 000 studenter, har først nå i 2014 søkt om statlig tilskudd til å ansette sin første psykolog og har dermed en vei å gå de neste årene med å planlegge en videre oppbygging av det psykiske helsearbeidet. En konkret opptrappingsplan vil slik sett treffe svært ulikt.

Flertallet mener at i og med at det i praksis skjer en opptrapping i det psykiske helsearbeidet nå, og i påvente av de kommende planene, ikke er grunn til å vedta en egen plan for de neste 5 årene nå.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil presisere at dersom et område trenger særskilt satsing, er egne opptrappingsplaner med øremerkede midler et nødvendig virkemiddel. Disse medlemmer mener at området kommunalt, psykisk helsearbeid nå er i en slik situasjon at det krever en særskilt satsing med en forpliktende opptrappingsplan.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil presisere at en forpliktende opptrappingsplan med øremerkede midler til psykisk helsearbeid nettopp gir kommunene frihet til selv å prioritere hvilket område innen feltet psykisk helsearbeid som trenger å styrkes mest, ut fra lokale behov. Dette medlem mener at dette er mer treffsikkert enn øremerkede tilskudd til enkeltsatsinger.

Komiteen viser til at det ikke bare er den tradisjonelle helse- og omsorgssektoren som trenger en gjennomgang og opprustning. Nav vil i mange tilfeller disponere over både bolig- og arbeidsmarkedsrettede virkemidler som er viktige for både å forebygge og behandle lettere psykiske lidelser. Skolenes pedagogisk-psykologiske tjenester (PPT), barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) og barnevernet trenger også en gjennomgang med tanke på organisering, myndighet og virkemidler, samt hvordan deres kompetanse kan brukes til beste for brukere med lettere psykiske lidelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at dette nettopp viser behovet for en kommunal opptrappingsplan for psykisk helse, som kan sikre kommunene spesifikke midler til en etterlengtet satsing på kommunale boligtilbud, arbeidsmarkedstiltak, PPT, styrking av barnevernet, styrking av lavterskeltilbud, forebyggende arbeid mot barn og unge og andre behandlingstilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, er enig med forslagsstillerne i at det trengs et særlig løft for lavterskel psykiske helsetilbud i kommunene, og viser til at helse- og omsorgsministeren i brev til komiteen (vedlagt) orienterer om at dette blir en sentral del av meldingen om fremtidens primærhelsetjeneste. Flertallet viser også til at regjeringen vil inkludere psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet i den varslede folkehelsemeldingen.

Flertallet vil understreke betydningen av helsestasjoner og skolehelsetjenesten i det psykiske helsearbeidet blant barn og unge og er tilfreds med at regjeringen i kommuneproposisjonen for 2015 har varslet 200 mill. kroner i økte midler til dette formålet.

Flertallet er glad for at det psykiske helsetilbudet i kommunene prioriteres med midler, og viser til både økte bevilgninger i statsbudsjettet for 2014 og til at det i kommuneproposisjonen for 2015 er varslet 200 mill. kroner ekstra til en særskilt satsing på tiltak innen rusbehandling og psykisk helse i kommunene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser for øvrig til brev av 21. mai 2014 fra helse- og omsorgsministeren (vedlagt) hvor det vises til at regjeringen i løpet av 2015 vil presentere en helhetlig helse- og omsorgspolitikk for Stortinget i form av tre stortingsmeldinger: én om folkehelsepolitikk, én om primærhelsetjenesten og én nasjonal helse- og sykehusplan, der psykiske helseproblemer og rusproblemer skal løftes tydeligere frem.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker at en robust kommuneøkonomi er et viktig grunnlag for å sikre et godt psykisk helsetilbud i kommunene. Disse medlemmer viser til den historiske inntektsveksten på over 60 mrd. kroner som norske kommuner opplevde under den rød-grønne regjeringen. I tillegg må nevnes den økonomiske oppryddingen og styrkingen som ble gjennomført i det norske helsevesenet i perioden 2005–2013.

Disse medlemmer er ikke enige i at kommuneproposisjonen lagt fram av Høyre/Fremskrittsparti-regjeringen med manglende kompensasjon i midler til barnehagetjenester, og lavere inntektsutvikling enn kostnadsutvikling er «en varslet økning». Det er skuffende at de 400 mill. kroner som ble lovet til psykisk helsearbeid og rusbehandling av helse- og omsorgsminister Bent Høie under Høyres landsmøte, må dekkes innenfor ramma til kommunene. Innenfor den nye ramma må kommunene i tillegg dekke en ekstraregning for 2015 på over 500 mill. kroner for barnehageplasser. Eller som statsminister Erna Solberg sa det i Stortingets spørretime 28. mai 2014; «Vi har innrømt at vi har gjort en feil på det området». Ramma er for trang i forhold til utfordringene og satsingene som er varslet innen eldreomsorgen, i arbeidet med rus, psykiatri og i skolen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at kommunenes inntekter økes vesentlig i 2015. Av veksten i kommunenes frie inntekter for 2015 er 400 mill. kroner i økte midler begrunnet med økt satsing på rusarbeid og psykisk helsearbeid i kommunene, samt styrking av helsestasjoner og skolehelsetjenesten. Disse midlene kommer i tillegg til 180 mill. kroner som ble gitt til kommunene tiltenkt samme formål i 2014, og som nå videreføres som en del av kommunenes frie inntekter.

Disse medlemmer påpeker at midlene til skolehelsetjenesten var tildelt på samme måte i den forrige regjeringens budsjett for 2014, uten øremerking. De 400 mill. kroner i økte midler fordeles på en måte som gjør at de treffer kommunene med størst behov.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen i tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet for 2014 gjeninnførte øremerkingen av 343 mill. kroner til kommunalt rusarbeid, en øremerking som de rød-grønne fjernet.

Disse medlemmer påpeker at årets statsbudsjett har beregnet antatt endring i etterspørsel etter barnehageplasser som følge av at foreldre selv velger ikke å ha barna i barnehage. Dette innebærer ikke et kutt, men skjer som følge av at økning i satsen for kontantstøtte gir familien større valgfrihet. Disse beregningene er foretatt etter samme modell som da forrige regjering økte kontantstøtten i 2012. Dagens beregningsmodell kan ha gitt et for lavt anslag for kommunenes barnehageutgifter i 2014. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at regjeringen ble enig med Kristelig Folkeparti og Venstre om en ekstrabevilgning til barnehager på 175 mill. kroner i revidert nasjonalbudsjett for 2014. Disse medlemmer imøteser regjeringens initiativ til at det skal etableres en bedre beregningsmetode i samråd med KS.

Disse medlemmer vil understreke betydningen av et samfunn med like muligheter for alle og er glad for at regjeringen både har varslet at forrige regjerings nedprioritering av psykisk helse skal snus, og samtidig arbeider for en ordning for foreldrebetalingen i barnehage som har en bedre sosial profil. Disse medlemmer vil her fremheve at Oslo i SSBs siste undersøkelse for foreldrebetaling i barnehager igjen er fylket med den klart beste sosiale profilen på foreldrebetalingen. Oslo utmerker seg nok en gang med den klart laveste minimumssatsen som er lavere enn 50 prosent av landsgjennomsnittet.

Disse medlemmer viser til at det under komiteens høring til saken kom tydelig frem at det er et etterslep i psykisk helsearbeid i kommunene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det viktigste tiltaket for å løse sosiale utfordringer ikke er å reparere, men å forebygge gjennom å skape et mest mulig likeverdig samfunn. Gode barnehager der alle blir sett, og en fellesskole som har nok ressurser til at alle elever opplever mestring, er slike forutsetninger. God faglig kompetanse hos ansatte i barnehage og skole er viktig, men like avgjørende er det at fellesskapets løsninger er til for alle. Da er det et paradoks at dagens regjering øker maksprisen i barnehager og aksepterer anbudsutsetting av barnehager i Oslo på premisser som kun er økonomisk begrunnet, noe som igjen vil gi et dårligere tilbud til barn i hovedstaden.

Disse medlemmer mener revidert nasjonalbudsjett og kommuneproposisjonen lagt fram av Høyre/Fremskrittsparti-regjeringen viser at det er et behov for en opptrappingsplan for psykisk helse. Øremerkede midler vil bygge opp førstelinjen og gjøre kommunene i stand til å kunne gi god hjelp til alle som trenger det. Målet er at alle skal få den hjelpen de trenger, men også på et lavest mulig nivå i helsetjenesten. Flere skolehelsesøstre, miljøarbeidere, psykologer i kommunene og kraftigere lut mot mobbing må prioriteres.

Disse medlemmer mener at en styrking av kommunenes evne til å gi tilpasset helsehjelp innen psykisk helsevern må foregå i samarbeid med helseforetakene for å sikre en god og fornuftig oppgavefordeling. Det er viktig at helsetjenesten skaper helhetlig og koordinert behandling slik at ingen faller mellom tilbud.

«MAS» (mellom alle stoler) er et viktig prosjekt for å fange opp dem som er for friske til å bli innlagt, men for syke til kun å ha det kommunale tilbudet. Disse medlemmer ønsker en stor satsing på tilbud fra kommunene som retter seg inn mot nettopp dem som er for friske til å være innlagt, men trenger hjelp og tettere oppfølgning for å mestre livet sitt. Korte og midlertidige botilbud, som for eksempel på Leistad i Trondheim, med opplegg for mestring i hverdagen kan være en måte å gjøre dette på. Botilbud til unge voksne (18–25 år) som ikke er i stand til å klare seg selv, som kanskje har et komplisert forhold til sine nærmeste, og som er for friske til å være på institusjon, må prioriteres.

Disse medlemmer viser til at det skjedde en betydelig utbygging av tjenestetilbudet i kommunene under Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998–2008). De øremerkede tilskuddene hadde markert effekt. Disse medlemmer er sterkt bekymret for den manglende utviklingen i det kommunale tjenestetilbudet innen psykisk helse etter at opptrappingsplanen ble avsluttet. Disse medlemmer viser til SINTEFs rapport (A23879) om at årsverksinnsatsen i kommunalt, psykisk helsearbeid økte sterkt gjennom opptrappingsperioden, men ikke har økt siden 2007. Det på tross av at flere meldinger og lovforslag som skulle bidra til å styrke kommunehelsetjenesten – også innen psykisk helse – er gjennomført, slik som Samhandlingsreformen, folkehelseloven, ny helse- og omsorgstjenestelov. Disse medlemmer vil også vise til at mange pasienter (6,7 prosent) innlagt i psykisk helsevern er utskrivningsklare og venter på et kommunalt tilbud. Halvparten venter på et boligtilbud. I tillegg viser rapporter til Helsedirektoratet at mange kommuner melder om at psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten blir så raskt bygget ned at kommunene med dagens rammer ikke får bygget opp tilsvarende tilbud. Disse medlemmer mener at dette viser behovet for en ny satsing på psykisk helse i kommunene, der utfordringen i dag er, og at det må gjøres som en 5-årig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse, med øremerkede midler.

Disse medlemmer mener at utviklingen på området tilsier at det må en forpliktende satsing til for at det kommunale psykiske helsetilbudet skal få den utviklingen som er nødvendig. Disse medlemmer viser til at regjeringen har varslet at det skal komme en opptrappingsplan for rusfeltet og en opptrappingsplan for rehabilitering, men altså ikke for området psykisk helse.

Komiteen viser til at det i regjeringserklæringen blir varslet:

• Tilbudet innen rus og psykisk helse må styrkes.

• Gjeninnføring av regelen om at rusbehandling og psykisk helsevern, hver for seg, skal ha en årlig vekst i hvert helseforetak som er høyere enn for somatikk.

• Psykisk helse har lenge blitt nedprioritert i helsetjenesten. Det er behov for å styrke dette området, både innen forebygging og lavterskeltiltak, og innenfor spesialisthelsetjenesten.

• Utbygging av ut et lavterskel psykisk helsetilbud i kommunene. Lov, plan og finansiering skal brukes for å nå målet.

• Styrking av behandlingstilbudet innen psykisk helsevern.

• Bedre lavterskel og forebyggende tilbud til unge, som skolehelsetjeneste og helsestasjoner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter regjeringens ambisjoner på psykisk helse, men stiller seg spørrende til hvordan regjeringspartiene har tenkt å innfri disse løftene uten en konkret plan med tilhørende midler. Disse medlemmer mener at målene fra regjeringserklæringen er uten verdi om det ikke er vilje til å forplikte seg gjennom en plan som skal vare i flere år og ikke bare fra budsjett til budsjett. Disse medlemmer mener at en kommunal opptrappingsplan over fem år vil være akkurat det virkemidlet som kommunene trenger for å kunne bygge ut tilbudet og slik nå regjeringens uttalte mål for området.

Disse medlemmer mener det er like nødvendig med en egen opptrappingsplan for psykisk helse som det er for rusfeltet og rehabiliteringsfeltet. Disse medlemmer mener det er lite forståelig at ikke psykisk helse skal sikres samme utvikling som rusfeltet, siden disse to feltene er nøye bundet sammen.

Disse medlemmer mener at det blir å skyve på ansvaret frem i tid ved å si at det psykiske helsefeltet skal sikres i en overordnet stortingsmelding om primærhelsetjenesten og en nasjonal helse- og sykehusplan. Disse medlemmer mener at det haster med å få en egen, bindende opptrappingsplan for psykisk helse i kommunene, som skal sørge for en særskilt opptrapping over fem år, og der øremerkede midler tas i bruk på samme måte som ved den forrige opptrappingsplanen.

Disse medlemmer viser til at det i høringen til saken var bred tilslutning til en ny kommunal opptrappingsplan for psykisk helse. Disse medlemmer viser til at Den Norske Jordmorforening, Den norske legeforening, Fagforbundet, Barneombudet og Fellesorganisasjonen alle støttet en slik konkret plan. I tillegg støttet Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund en slik særskilt innsats på psykisk helse i kommunene og store deler av innholdet i forslaget.

Disse medlemmer viser til at Den Norske Jordmorforening i sitt høringssvar la vekt på at en kommunal opptrappingsplan for psykisk helse særlig må omhandle en forpliktende styrking av helsestasjonen og skolehelsetjenesten. De mente òg at en slik plan må omfatte svangerskapsomsorgen i kommunene med fokus på psykisk helse. Videre vil disse medlemmer vise til at Norsk Psykologforening mente at representantforslaget speiler både behovet for å forebygge og for å utvikle nødvendige, tilgjengelige tilbud i landets kommuner. Disse medlemmer vil òg trekke frem Den norske legeforenings svar i høringen om at det psykiske helsearbeidet har behov for en opptrapping, særlig i lys av økt oppgavetilfang fra spesialisthelsetjenesten som er en direkte konsekvens av Samhandlingsreformen. Disse medlemmer viser til at det er i kommunene det er størst behov for en innsats nå, og at det trengs ytterlige øremerkede midler.

Disse medlemmer viser til Fagforbundets høringssvar:

«Fagforbundet er positiv til en opptrappingsplan med fokus på de kommunale tjenestene, og at det settes i gang en økt satsing på dette feltet. Vi er imidlertid opptatt av at kommune gjøres i stand til å ta det lovpålagte ansvaret for forebygging, behandling og rehabilitering knyttet til psykisk helse. Dette fordrer at kommunene får tilstrekkelige rammeoverføringer til å ta et helhetlig ansvar for godt psykisk helsearbeid.»

Disse medlemmer viser til at representantforslaget tar opp mange forhold som det må fokuseres på i en ny kommunal opptrappingsplan for psykisk helse.

Disse medlemmer viser til at det er et behov for økt kompetanse om psykisk helse hos eldre. Det er blant annet grunn til å mene at både forebygging, utredning og behandling av psykiske lidelser hos personer over 65 år er forsømt i de kommunale tjenestene. Disse medlemmer viser òg til at det er sentralt at det blir en satsing på kompetanse innenfor flere yrkesgrupper i kommunene. Ansatte i hjemmetjenestene, barne- og ungdomsarbeidere, helsefagarbeidere, sosionomer, vernepleiere, sykepleiere og erfaringskonsulenter er sentral, tilgjengelig arbeidskraft i kommunene. Det er viktig at ansatte fra disse gruppene får tilgang til relevant kompetanseutvikling innen psykisk helse og rusbehandling, både gjennom videreutdanninger og systematisk kompetanseheving på arbeidsplassen. Likevel er det slik at det er noen deler av behandlingsleddet som i særskilt grad trenger en styrking.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil trekke frem fastlegenes rolle som ofte fungerer som førstelinjetjenesten på dette området. Flertallet mener òg det er behov for en styrking av spesialkompetansen i kommunene, og at det er behov for flere psykologer også utenfor de store byene. Det er heller ikke slik at fastlegene alltid er det beste alternativet i den kritiske fasen ved psykisk sykdom. Flertallet mener det er et behov for å opprette flere akuttilbud i kommunene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser òg til at det er behov for å bygge ut flere boligtilbud, og at en kommunal opptrappingsplan for psykisk helse må sikre tilgang til tilstrekkelig med boliger til dem med psykiske lidelser, spesielt for å hindre at utskrivningsklare pasienter blir boende på sykehus over lengre tid. Boligtiltak var et sentralt virkemiddel i den forrige opptrappingsplanen som ga resultater, og som derfor må videreføres i en ny satsing.

Komiteen mener at det kommunale tilbudet innen psykisk helse i større grad må ha fokus på brukerkompetanse. Et nært samarbeid med brukerne er en forutsetning for å heve kvaliteten på tjenestene og målrette tiltakene i enda større grad. Komiteen mener at en i denne sammenheng og i større grad må involvere pårørende. I en situasjon med dårlig psykisk helse er det ikke bare den syke selv som rammes, men også de pårørende. På mange områder kan god kontakt med pårørende i så måte være forebyggende.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener en kommunal opptrappingsplan for psykisk helse må ta opp pårørendearbeidet som et eget tema.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremlegge en 5-årig kommunal opptrappingsplan for psykisk helse, finansiert gjennom nye, øremerkede midler.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre problematiserer at ansvaret for unge under 18 år med behov for psykisk helsehjelp ikke er definert godt nok i forskrift for psykisk helse for barn og unge. Disse medlemmer etterlyser en tydeligere definering av ansvarsforhold mellom de ulike instansene og stadfesting av dette i forskrift. Disse medlemmer har i møte med kommunehelsetjenesten møtt frustrasjon over at ansvaret for barn og unges psykiske helse ikke er definert, i motsetning til dem over 18 år, og tar derfor til orde for en forskriftsendring med klar ansvarsfordeling. Disse medlemmer ber derfor regjeringen se på dette i forbindelse med sitt arbeid for å styrke psykisk helse og det forebyggende arbeidet i kommunene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil peke på den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT) i kommunene som en særlig viktig aktør sammen med flere helsesøstre og økt kapasitet for Helsestasjon for ungdom. PPT har en viktig kompetanse, samtidig som denne tjenesten har en annen mulighet enn førskolelærere og lærere til å følge opp og lede det helhetlige oppfølgingsarbeidet rundt elever som trenger forsterket innsats tidlig. Mange aktører sitter på virkemidler og bidrar til tiltak, men ofte blir det lange ventetider på både utredning og tiltak i påvente av koordinering mellom aktørene. Her trengs det mer forskning og kunnskap rundt hvordan en bedre kan organisere innsatsen så tidlig som mulig og best mulig rundt den enkelte.