Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

For å hindre at en konflikt eskalerer er det viktig at konflikten løses raskt og på lavest mulig nivå. En gjenopprettende prosess i konfliktrådet, der de direkte berørte i konflikten og lokalsamfunnet for øvrig kan involveres, kan ha både en konfliktdempende og en kriminalitetsforebyggende effekt.

Regjeringen foreslår en ny konfliktrådslov som gjenspeiler dagens praksis og legger til rette for fremtidig utvikling av konfliktrådsordningen. Proposisjonen retter seg mot både sivile saker og straffesaker. Hovedtyngden av forslagene retter seg likevel mot bruk av gjenopprettende prosess i straffesaker.

Forslagene i denne proposisjonen er en del av oppfølgingen av Prop. 135 L (2010–2011) Barn og straff, som ble enstemmig vedtatt av Stortinget i desember 2011. Stortinget vedtok med dette en ny straffart, ungdomsstraff, som et alternativ til ubetinget fengsel og strengere samfunnsstraffer for lovbrytere mellom 15 og 18 år på handlingstidspunktet.

For å sikre en sammenhengende kjede av individuelt tilpassede reaksjonsmuligheter forankret i konfliktrådet, foreslår regjeringen i denne proposisjonen en ny strafferettslig reaksjon for unge lovbrytere, omtalt som ungdomsoppfølging.

Den nye reaksjonen skal benyttes for lovbrudd som ikke er så alvorlige at ungdomsstraff er aktuelt. Gjennomføringen skal skje i konfliktrådet etter samme mønster som for ungdomsstraffen, men i de fleste sakene med kortere gjennomføringstid og mindre inngripende tiltak. Lovbryter skal blant annet delta i et ungdomsstormøte. Gjennom møtet med fornærmede og andre berørte må lovbryter delta aktivt og vil gjennom dette bli mer bevisst konsekvensene av sine lovbrudd. Den unge må i tillegg vise vilje til å ta ansvar for sine handlinger gjennom å samtykke til en forpliktende ungdomsplan. Planen skal utformes individuelt og inneholde tiltak om oppfølging og kontroll. Planen vil også inneholde hjelpetiltak på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Utgangspunktet for hvilke tiltak som er aktuelle vil være det begåtte lovbruddet og lovbryterens livssituasjon.

Både ungdomsstraffen og ungdomsoppfølging baseres på tidlig innsats både fra justissektoren og ulike kommunale og statlige hjelpeinstanser. Reaksjonen bygger på erfaringer fra lokale samarbeidsmodeller, som har vært prøvd ut for å følge opp unge lovbrytere på en mest mulig hensiktsmessig måte. Det vises spesielt til ungdomskontrakter, rusavtaler og ulike former for oppfølgingsteam.

I tillegg til ungdomsoppfølging foreslår regjeringen også oppfølging i konfliktråd som ny strafferettslig reaksjon. Reaksjonen retter seg mot lovbrytere over 18 år og innebærer, i likhet med ungdomsoppfølging, en utvidelse av dagens meklingsordning til også å omfatte oppfølging over et fastsatt tidsrom i egnede saker.

Regjeringen foreslår i tillegg til en ny konfliktrådslov, endringer i blant annet straffeloven, straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven.

Konfliktrådet er en statlig tjeneste som bistår med å løse konflikter enten mellom private parter, eller mellom fornærmede og gjerningsperson der en kriminell handling har funnet sted. Tjenesten er gratis og tilgjengelig i hele landet. Det er 22 konfliktråd i Norge og ca. 600 meklere. Virksomheten er regulert i lov 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd (konfliktrådsloven). Konfliktrådene har fra begynnelsen av vært kjennetegnet av prinsippene om lokal forankring, bruk av lekfolk som meklere og partenes frivillighet.

Konfliktrådsbehandling bygger på gjenopprettende prosess, som hittil har vært omtalt som restorative justice. Gjenopprettende prosess er en alternativ tilnærming til forståelse av og reaksjoner på kriminalitet, der målet er å styrke partenes mulighet til selv å håndtere og ta ansvar for egne handlinger og konflikter. Det sentrale ved ordningen er at partene gjennom dialog forsøker å finne løsninger på lovbrudd og mellommenneskelige konflikter.

Konfliktrådet kan behandle alle sivile saker som kunne vært fremmet for domstolen ved sivilt søksmål, i tillegg til at de kan behandle saker som ikke kan karakteriseres som rettslige i tvistelovens forstand. Eksempler på sivile saker kan være nabokonflikter, skadeverk eller økonomiske konflikter. Det er forutsatt i konfliktrådsloven at tvisten har sitt utspring i en handling som har medført skade, tap eller annen krenkelse, og ikke i generell uenighet mellom to parter. Det er konfliktrådet ved konfliktrådslederen som avgjør om den enkelte sivile sak skal tas til behandling. Sakene kan være brakt inn til konfliktrådet av privatpersoner eller offentlige og private virksomheter.

Gjenopprettende prosess brukt i straffesaker legger vekt på hvordan kriminalitet skader de mellommenneskelige relasjonene i et definert fellesskap. Å reparere skade som er påført fornærmede og andre gjennom kriminelle handlinger står derfor sentralt. For å reparere skaden må lovbryteren påta seg ansvaret for handlingen. Hovedtyngden av straffesakene som i dag behandles i konfliktrådet, er overført av påtalemyndigheten. Mekling i konfliktråd kan også settes som vilkår for påtaleunnlatelse, betinget dom eller være en del av en idømt samfunnsstraff. Eksempler på straffesaker som kan avgjøres ved konfliktrådsbehandling, er vold, skadeverk, butikktyveri, trusler og ærekrenkelser. Riksadvokaten har i rundskriv gitt nærmere retningslinjer for hvilke typer saker som er egnet til overføring til konfliktrådet.

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid i konfliktrådene har i de senere år ligget på i underkant av 40 dager. Dette gir mulighet til å reagere raskt ved lovbrudd og dermed tydeliggjøre det ansvar gjerningspersonen har for handlingen. For fornærmede gir oppgjørsformen en mulighet til å bli sett, hørt og å komme seg videre i livet og ut av en eventuell offerrolle.

Det har skjedd store endringer i konfliktrådene siden oppstarten både hva gjelder metodikk, sakstyper og oppgaveportefølje. Utviklingen som har skjedd har hatt tverrpolitisk støtte. I proposisjonen gis en oversikt over relevante stortingsdokumenter knyttet til tidligere forslag og tiltak som involverer konfliktrådenes virksomhet i straffesaker og som viser noe av den utvikling som har skjedd. Dokumentene omhandler unge lovbrytere, vold i nære relasjoner, samt bruk av gjenopprettende prosess i tradisjonell straffegjennomføring.

Departementet nedsatte 11. august 2010 et utvalg for å gjennomgå konfliktrådsloven og andre relevante lover for å øke bruken av gjenopprettende prosesser i rettspleien. Utvalgets mandat var å vurdere hvilke lovendringer som bør gjennomføres for å øke bruken av gjenopprettende prosess og konfliktråd i straffesakskjeden, samt foreslå endringer for å sikre et modernisert og fleksibelt lovverk som åpner for utvikling av nye metoder og arbeidsformer.

Utvalgets rapport Økt bruk av konfliktråd ble overlevert departementet 30. september 2011 og sendt på høring 19. desember samme år, med høringsfrist 19. mars 2012.

En nærmere gjennomgang av høringsuttalelsene fremgår i proposisjonen i tilknytning til de enkelte lovforslagene. Hovedinntrykket er at høringsinstansene er positive til en modernisering av konfliktrådsloven og til lovforslagene om oppfølging i konfliktråd som ny strafferettslig reaksjon.

Konfliktrådsordningen er organisert i tre nivåer. Justis- og beredskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for ordningen. Sekretariatet for konfliktrådene har ansvaret for den faglige og administrative driften av konfliktrådene, i tillegg til at det fører tilsyn med konfliktrådenes virksomhet. Det enkelte konfliktrådet har ansvar for å behandle saker som kommer inn og kan ikke instrueres i sin behandling av enkeltsaker. Organiseringen er ikke regulert i gjeldende konfliktrådslov, men fremgår av forskrift.

Etter departementets syn er det ikke behov for en lovfesting av dagens organisering. Det er i dag få uklarheter knyttet til hvordan konfliktrådsordningen er organisert. Departementet foreslår derfor at konfliktrådenes organisering fortsatt kan reguleres i forskrifts form.

Konfliktrådsloven stiller i dag ikke et krav til allsidig sammensetning av utvalget av meklere. I praksis tilstrebes likevel dette.

Etter arbeidsgruppens syn er det et grunnleggende hensyn bak ordningen med lekmeklere at alle aldersgrupper og ulike sosiale, økonomiske og politiske lag i befolkningen til en viss grad gjenspeiles i meklerkorpset. Arbeidsgruppen går derfor inn for å lovfeste at meklerkorpset skal ha en allsidig sammensetning.

Etter departementets syn tilsier hovedhensynene som ligger til grunn for ordningen, at utvalget av lekmeklere bør gjenspeile mangfoldet i befolkningen med hensyn til alder, kjønn, bakgrunn og kultur. Dette er viktig for å sikre konfliktrådenes tillit utad. Departementet går derfor inn for å lovfeste en regel om at sammensetningen av meklere skal være allsidig, slik at befolkningen er representert best mulig, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 4 første ledd. Regelen vil innebære en plikt til å sørge for mangfold i utvalget av meklere med hensyn til blant annet alder, yrke, utdanning, innvandrer- og minoritetsbakgrunn og kultur.

Konfliktrådenes lokale forankring er et grunnleggende prinsipp ved dagens konfliktrådsordning. Konfliktrådene skal bidra til å bringe konflikter tilbake til lokalsamfunnet og styrke dets evne til å håndtere konflikter ved egen hjelp. For å kunne gjøre dette på best mulig måte, og for at meklere i størst mulig grad skal kunne forstå de aktuelle konfliktene, mener departementet det er viktig at meklerne er kjent med de lokale forholdene på stedet. Hovedregelen bør derfor være at det enkelte konfliktrådet må velge én eller flere konfliktrådsmeklere fra hver kommune. Det bør kunne gjøres unntak fra denne hovedregelen og foreslår dette lovregulert i § 3 annet ledd. Unntaket vil først og fremst være praktisk i tilfeller hvor konfliktrådet dekker kommuner med lavt innbyggertall. I slike kommuner vil det kunne være vanskelig å rekruttere meklere.

Etter gjeldende rett skal ledige meklerverv normalt kunngjøres. Interesserte kan søke på vervet ved å sende skriftlig søknad til konfliktrådslederen. Meklerne oppnevnes av et oppnevningsutvalg bestående av en representant utpekt av kommunestyret, en representant fra politiet og konfliktrådslederen. Etter gjeldende rett må også konfliktrådsledere både oppnevnes og reoppnevnes som meklere.

Arbeidsgruppen går inn for å videreføre gjeldende rett når det gjelder oppnevning av meklere.

Lokal forankring er et grunnleggende og viktig prinsipp ved konfliktrådenes virksomhet. Oppnevningsutvalgets sammensetning skal bidra til å sikre dette. Departementet støtter derfor arbeidsgruppens forslag om å videreføre gjeldende rett, slik at det fortsatt skal være oppnevningsutvalget, bestående av en representant utpekt av kommunestyret, en representant fra politiet og konfliktrådslederen som oppnevner meklere. Dette er foreslått regulert i ny konfliktrådslov § 4 annet ledd.

Dagens regelverk stiller enkelte krav til konfliktrådsleder og mekler for at disse skal kunne ansettes eller oppnevnes. Både konfliktrådsledere og meklere må være valgbare ved kommunale valg, og de må være vederheftige. Meklere må i tillegg være over 18 år. De bør ha en spesiell interesse for vervet og må for øvrig være egnet til meklerrollen.

Departementet fremmer forslag om at det bør fremgå direkte av konfliktrådsloven hvem som kan ansettes som konfliktrådsleder og hvem som kan oppnevnes som mekler. Kravet om at vedkommende må være valgbar ved kommunale valg foreslås fjernet.

Departementet går inn for å beholde en nedre aldersgrense for meklere på 18 år. Forutsetningen er at det foretas en særskilt vurdering av hvilke saker de yngste meklerne skal mekle i. Departementet går også inn for å videreføre kravet til at konfliktrådsledere og meklere må være norske statsborgere, ha stått innført i folkeregisteret som bosatt i Norge de tre siste årene, eller være statsborger i et annet nordisk land. Kravene skal også omfatte ungdomskoordinatorer.

Lokal forankring er et grunnleggende prinsipp innenfor konfliktrådsordningen. For å ivareta dette bør det etter departementets syn oppstilles et krav om at personer som søker meklerverv, må være bosatt i den kommunen hvor vervet søkes, jf. forslag til § 5 annet ledd.

Etter departementets syn er det ikke grunn til å stille krav til konfliktrådsleders og meklers økonomi. Kravet til vederheftighet videreføres derfor ikke.

Etter gjeldende rett kan ikke en person ansettes som konfliktrådsleder eller oppnevnes som mekler dersom vedkommende i løpet av de siste fem årene forut for ansettelsen er idømt betinget frihetsstraff, eller er idømt ubetinget fengselsstraff og ikke er løslatt, på prøve eller endelig, innen ti år forut for ansettelsen.

Arbeidsgruppen foreslår at det oppstilles et krav om tilfredsstillende vandel i ny konfliktrådslov. Den nærmere definisjonen av hva som ligger i kravet foreslås regulert i forskrifts form.

Departementet mener i likhet med arbeidsgruppen at hensynet til både partenes og befolkningens tillit til konfliktrådet og konfliktrådsmeklere tilsier at det bør stilles visse krav til vandel for personer som søker verv som mekler eller stilling som konfliktrådsleder eller ungdomskoordinator. Etter departementets syn bør det fremgå klart av loven hvem som er utelukket fra ansettelse som konfliktrådsleder og ungdomskoordinator eller oppnevning som mekler på grunn av vandel.

Departementet foreslår i § 6 hvilke personer som utelukkes fra oppnevning som mekler eller ansettelse som konfliktrådsleder eller ungdomskoordinator.

Personer som er utelukket eller fritatt for kommunale valg kan etter gjeldende rett ikke oppnevnes som mekler eller ansettes som konfliktrådsleder.

Departementet ønsker ikke å videreføre lovens krav om at konfliktrådsleder og mekler må være valgbare ved kommunale valg.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at hensynet til konfliktrådets uavhengighet, habilitet og tilliten til konfliktrådets virksomhet tilsier at enkelte grupper bør være utelukket fra å bli ansatt som konfliktrådsleder eller oppnevnt som mekler. Noen av disse gruppene er ansatte ved påtalemyndigheten med påtalekompetanse og i politiet med politimyndighet, samt politihøgskolestudenter i praksisåret, jf. forslag til § 7 første ledd.

Ved oppnevning av meklere skal det foretas en konkret egnethetsvurdering av søkeren. Departementet ser derfor ikke grunn til å utelukke flere personer på grunn av deres stilling enn hva som fremgår av proposisjonen.

Det er i dag ikke plikt for konfliktrådsleder eller mekler til å varsle konfliktrådet dersom vedkommende ikke lenger tilfredsstiller de formelle kravene for ansettelse eller oppnevning. Etter påtaleinstruksen har derimot politiet plikt til å underrette konfliktrådet dersom en ansatt i konfliktrådet blir siktet for en straffbar handling av slik art at den antas å kunne få konsekvenser for hans stilling som offentlig tjenestemann.

Arbeidsgruppen foreslår en regel om at den enkelte mekler og ansatt i konfliktrådet har en selvstendig plikt til å informere konfliktrådet dersom vedkommende ikke lenger tilfredsstiller de formelle kravene, herunder kravene til tilfredsstillende vandel.

Departementet foreslår at det innføres en selvstendig plikt for meklere, ungdomskoordinatorer og konfliktrådsledere til å informere konfliktrådet eller Sekretariatet for konfliktrådene dersom vedkommende ikke lenger tilfredsstiller de formelle kravene for ansettelse eller oppnevning.

Det kan oppstå behov for å frata en person vervet som mekler i løpet av oppnevningsperioden. Etter gjeldende rett er det ingen bestemmelser om, og eventuelt hvordan, dette kan gjøres. I praksis har man derfor sett eksempler på at meklere som konfliktrådslederen ikke lenger finner egnet for oppgaven, fortsatt får inneha meklervervet, men at de ikke blir tildelt oppgaver.

Departementet ser at det kan være behov for å frata en person vervet som mekler i løpet av oppnevningsperioden og foreslår at meklere skal kunne fratas vervet dersom vedkommende ikke lenger oppfyller de formelle kravene som fremgår av ny konfliktrådslov. Kompetansen til å frata en mekler vervet, bør etter departementets syn tillegges det samme organet som oppnevner meklere, det vil si oppnevningsutvalget.

Ved mekling i konfliktrådet må partene møte personlig. Kravet om personlig møte er et av grunnprinsippene bak ordningen. Ved at partene møtes ansikt til ansikt og sammen finner ut av hvordan konsekvensene av hendelsen skal håndteres, legges det til rette for en samhandling som gir mulighet til bedre forståelse og løsning av konflikten. Lovens krav om personlig møte har vært tolket strengt, slik at saker der ingen enkeltperson er skadelidt, såkalte «offerløse lovbrudd», har vært utelukket fra mekling.

En av styrkene til konfliktrådet er å skape en arena hvor parter kan møtes, og sammen finne løsninger for hvordan konflikten skal håndteres. Departementet mener derfor at hovedregelen fortsatt bør være at partene må møte personlig i konfliktrådet, slik det fremgår av lovforslagets § 12 første ledd.

Gjenopprettende prosess er imidlertid ikke bare det personlige møtet mellom de direkte berørte. I motsetning til det tradisjonelle straffesystemet legger gjenopprettende prosess stor vekt på at konflikter skal ses i en større sammenheng. Ved å involvere indirekte berørte og gi dem mulighet til å ta del i håndteringen av hendelsen, styrkes fellesskapets evne til ikke bare å håndtere denne konflikten, men også å forebygge og håndtere fremtidige konflikter. Konfliktrådets samlende funksjon kan også bidra til at samfunnet inkluderer lovbryteren, noe som kan forhindre videre kriminell virksomhet. Å legge til rette for et møte mellom gjerningsperson og indirekte berørte går derfor ikke på akkord med prinsippene bak ordningen. Praksis har dessuten vist at et møte med personer som er berørt av lovbruddet, kan ha samme positive effekt som et møte mellom dem som tradisjonelt er definert som parter.

Departementet åpner på bakgrunn av dette for unntak fra kravet om personlig møte i straffesaker hvor ingen enkeltperson er påført en skade, et tap eller en annen krenkelse, såkalte offerløse lovbrudd.

Forutsetningen for unntaket er imidlertid at personlig berørte deltar i meklingen for å synliggjøre de konkrete konsekvensene av lovbruddet. De berørte bør fortrinnsvis være privatpersoner som på en eller annen måte er påvirket av hendelsen, eksempelvis bekymrede foreldre ved uvettig kjøring i nabolaget. Å benytte seg av mer eller mindre profesjonelle fornærmede, herunder representanter fra ulike organisasjoner og offentlige etater, kan derimot ikke tillates da dette kan passivisere lovbryteren eller skape inntrykk av en formaningssamtale.

Kravet om personlig møte etter konfliktrådsloven tolkes ikke som et oppmøtekrav og er derfor ikke til hinder for at det mekles indirekte mellom partene via telefon eller videooverføring. Indirekte mekling i form av at mekler opptrer som budbringer mellom partene faller imidlertid utenfor bestemmelsens ordlyd. Det har likevel utviklet seg en praksis i konfliktrådene med indirekte mekling i enkelte saker hvor det av ulike grunner er vanskelig for fornærmede å ha direkte kontakt med gjerningspersonen.

Etter departementets syn vil det være uheldig dersom en konfliktrådsmekling ikke finner sted fordi praktiske forhold umuliggjør eller vanskeliggjør at partene er fysisk til stede i møtet. Mekling mellom partene via telefon- eller videooverføring vil i slike tilfeller kunne være et godt alternativ og vil være det nærmeste partene kommer et reelt møte. Konfliktrådene har også i dag god erfaring med slik mekling. Departementet foreslår at bruk av indirekte mekling skilles ut som et eget ledd i § 12. Dette for å tydeliggjøre at forslaget er ment å være et unntak fra hovedregelen om at partene skal møtes ansikt til ansikt.

Etter departementets syn bør det også i en viss utstrekning åpnes for indirekte mekling ved at mekler opptrer som budbringer mellom partene. Denne formen for indirekte mekling er ikke behandlet i arbeidsgruppens rapport, og få høringsinstanser har derfor uttalt seg om dette. Departementet er kjent med at konfliktrådene i enkelte saker har latt mekler opptre som budbringer mellom partene. Fremgangsmåten er eksempelvis blitt brukt i voldssaker der offeret ønsker bruk av gjenopprettende prosess, men hvor vedkommende synes det er vanskelig å møte gjerningspersonen ansikt til ansikt. Partene vil på denne måten kunne kommunisere indirekte med hverandre via en mekler. Erfaringer viser at denne formen for indirekte mekling bidrar til å øke muligheten for at partene på et senere tidspunkt møtes personlig til mekling.

Det følger av lovforslagets § 12 siste ledd at konfliktrådsbehandling i slike saker bare kan tillates når bestemte vilkår er oppfylt.

Lovens krav om at partene må møte personlig utelukker at en representant kan møte på vegne av fornærmede. I saker hvor det er flere fornærmede som følge av den straffbare handlingen, må alle fornærmede stille i meklingsmøtet, med mindre skaden gjelder en eiendel som ligger i sameie mellom flere.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at konfliktrådsbehandling i enkelte tilfeller kan være en egnet reaksjon, selv om fornærmede ikke ønsker å møte lovbryter. Å mekle i saker der fornærmede er representert ved en annen vil kunne være formålstjenlig både for å gi fornærmede mulighet til å bli hørt og for å gi lovbryter forståelse for lovbruddets konsekvenser. Departementet har likevel konkludert med at mekling ikke skal gjennomføres ved bruk av representant.

Etter gjeldende rett skal mekling som hovedregel skje i den kommune der påklagede eller siktede bor eller oppholder seg. Er det flere påklagede eller siktede, bør saken behandles i den kommune der de fleste bor eller oppholder seg.

Departementet mener som arbeidsgruppen, at hovedregelen, både i straffesaker og sivile saker, bør være at meklingen skal finne sted ved det konfliktrådet der fornærmede eller klager bor eller oppholder seg, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 13 første ledd. I straffesaker og i sivile saker med bakgrunn i et påstått straffbart forhold, vil det etter departementets syn være lite rimelig om den som har vært utsatt for det straffbare forholdet skal måtte dekke utgifter til å reise til et annet sted i landet. Det vil også kunne være en tilleggsbelastning for vedkommende å skulle reise til et nytt og kanskje ukjent sted for å gjennomføre meklingen.

Etter konfliktrådsloven skal den enkelte saken settes med én mekler. Når konfliktrådslederen finner det hensiktsmessig, kan det imidlertid utpekes flere meklere til å assistere. Det har etter hvert utviklet seg en praksis for å utpeke to meklere i mer kompliserte saker. Det utpekes da én hovedmekler og én medmekler.

Departementet mener det ikke er grunn til å videreføre hovedregelen om at den enkelte saken settes med én mekler da dette bør vurderes fra sak til sak. Det er konfliktrådet som avgjør om en sak skal settes med én eller flere meklere. I saker hvor meklingen settes med mer enn én mekler, skal det utpekes en hovedmekler som har ansvar for koordinering og framdrift i saksgangen, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 14.

I dag er det ingen bestemmelse som slår fast at partene har rett til å søke juridisk bistand i forbindelse med et møte i konfliktrådet. Det er imidlertid klart at partene har en slik rett.

Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste partenes rett til å søke juridisk bistand i forbindelse med et møte i konfliktrådet.

Departementet mener det ikke er nødvendig å lovfeste prinsippet om at parter i saker for konfliktrådet har rett til å oppsøke juridisk bistand. Det er etter departementets oppfatning få uklarheter knyttet til dette i dag. Når hensikten med regelen ikke er å regulere i hvilke sammenhenger advokat eller rettshjelper kan være til stede i konfliktrådssaken eller hvem som skal betale for bistanden, mener departementet at en lovfesting kan virke mer forvirrende enn klargjørende.

I dag kan konfliktrådet tillate at partene lar seg bistå i meklingsmøtet av en myndig person som ikke er advokat. Å holde profesjonelle aktører, særlig advokater, utenfor meklingen var en av grunntankene bak den norske konfliktrådsordningen.

Arbeidsgruppen foreslår å videreføre ordningen med at partene skal kunne la seg bistå av en støtteperson i meklingsmøtet.

Departementet går i likhet med arbeidsgruppen inn for at partene fortsatt skal kunne la seg bistå av en støtteperson i konfliktrådsmøtet, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 15 første ledd. Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at en umyndig i mange tilfeller bør kunne tillates å delta som støtteperson, for eksempel når en mindreårig møter sammen med en jevnaldrende venn.

Departementet ønsker imidlertid ikke å åpne for at advokater eller rettshjelpere kan delta som støtteperson i meklingsmøtet, jf. forslag til § 15 annet ledd.

Det følger av forskrift om megling i konfliktråd at partene uten kostnad har rett til å la seg bistå av tolk etter nærmere regler fastsatt av departementet. Tolke- og oversettelsesutgifter belastes i dag det enkelte konfliktråds budsjett.

For å understreke viktigheten av bruk av tolk, foreslår arbeidsgruppen at hjemmelen for bruk av tolk inntas i konfliktrådsloven. Arbeidsgruppen foreslår videre at konfliktrådene bør gis anledning til å belaste regelstyrte tolke- og oversettelsesutgifter på Justis- og beredskapsdepartementets budsjett.

Etter departementets syn er det en viktig rettssikkerhetsgaranti at partene har rett til å la seg bistå av kvalifisert tolk under møter i konfliktrådet ved behov. Departementet mener at dette er særlig viktig for å unngå at mindreårige brukes som tolk. For å tydeliggjøre dette finner departementet det hensiktsmessig at dette reguleres i ny konfliktrådslov § 16.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om at konfliktrådene bør gis anledning til å belaste regelstyrte tolke- og oversettelsesutgifter på Justis- og beredskapsdepartementets budsjett, viser departementet til det nylig nedsatte offentlige utvalg som skal utrede bruk av tolk i offentlig sektor. I påvente av denne utredningen finner ikke departementet det formålstjenlig å gå nærmere inn på arbeidsgruppens forslag om hvordan utgiftene skal belastes.

Etter gjeldende rett står partene fritt til å bestemme avtalens innhold. En avtale som er i strid med preseptorisk lovgiving, er imidlertid ikke bindende mellom partene. Mekler skal videre nekte å godkjenne en avtale som i urimelig grad favoriserer den ene av partene eller er uheldig av andre tungtveiende grunner.

Arbeidsgruppen mener partene fortsatt bør stå fritt til å bestemme avtalens innhold med de unntakene som gjelder etter dagens regelverk. Videre mener arbeidsgruppen at det ikke er hensiktsmessig å innføre en øvre grense for hvor store beløp som kan avtales.

En av grunntankene bak konfliktrådsordningen er at partene skal få eierforhold til konflikten og i fellesskap finne frem til hvordan den skal håndteres. Etter departementets syn bør utgangspunktet derfor fortsatt være at partene skal stå fritt til å bestemme hva en eventuell avtale skal gå ut på. I likhet med arbeidsgruppen, mener departementet det ikke er grunn til å innføre en øvre grense for hvor stor erstatningssum det skal kunne inngås avtale om. Innføring av en øvre grense vil kunne medføre at enkelte egnede saker ikke kan løses ved konfliktrådsbehandling. Departementet mener at hensynet til partenes rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt så lenge det økonomiske tapet kan dokumenteres og mekler skal nekte å godkjenne en avtale som i urimelig grad favoriserer den ene av partene eller er uheldig av andre tungtveiende grunner.

Departementet støtter forslaget om å utvide angrefristen fra én til to uker i straffesaker, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 18 første ledd. En slik utvidelse vil gi partene en reell mulighet til å vurdere innholdet i avtalen, og til eventuelt å rådføre seg med en advokat før fristen utløper. Etter departementets syn er dette særlig viktig sett hen til at konfliktrådene behandler stadig mer alvorlige saker. I sivile saker skal partene informeres om at det kan avtales en frist for å trekke seg fra avtalen, jf. forslag til § 18 annet ledd.

For å legge til rette for et best mulig konfliktrådsmøte, er det viktig å sikre en fri dialog mellom partene. For å oppnå dette må partene ha tillit til at det som kommer frem under møtet ikke spres til uvedkommende. Departementet foreslår derfor å innføre en bestemmelse om taushetsplikt for deltakere i konfliktrådsmøtet som etter gjeldende regelverk ikke er omfattet av taushetspliktsreglene, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 9 annet ledd. Dette kan eksempelvis være slektninger til partene, venner, naboer, medlemmer av fritidsforeninger eller personer som er indirekte berørt av hendelsen.

I rapporten «Økt bruk av konfliktråd» er det foreslått en ny strafferettslig reaksjon, omtalt som oppfølging i konfliktråd. Reaksjonen bygger på gjenopprettende prosess og skal gjennomføres i konfliktrådet.

Departementet er enig i at det er behov for en ny strafferettslig reaksjon, utover dagens mekling, forankret i konfliktrådet. Unge lovbrytere er en særlig sårbar gruppe som har et stort potensial for endring. Dette gjør denne gruppen lovbrytere særlig aktuell for den nye reaksjonen. Gjennom bruk av prinsippene for gjenopprettende prosess kan den enkelte ungdommen gis en konkret mulighet til å forstå at lovbrudd kan ha store og kanskje utilsiktede konsekvenser, både for dem selv og for andre som berøres av deres handlinger.

At det i tillegg til bruk av gjenopprettende prosess legges til rette for en tverrfaglig, tett og individuelt tilpasset oppfølging og kontroll av den enkelte lovbryter, er viktig for å avbryte en mulig kriminell løpebane. Oppfølgingen vil også bidra til bedre tilpasning til samfunnets krav og normer. Dette krever et best mulig samarbeid mellom de ulike aktørene som kommer i kontakt med unge lovbrytere. Oppfølgingen må i mange saker strekke seg over en viss tid.

For å tydeliggjøre at unge lovbrytere har spesielle rettigheter i kraft av å være barn, har departementet valgt å foreslå to strafferettslige reaksjoner – ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd.

Konfliktrådsbehandling som strafferettslig reaksjon kan ilegges av påtalemyndigheten eller idømmes av domstolen. Det er et vilkår at både fornærmede og siktede eller domfelte samtykker til slik behandling.

Departementet foreslår at ungdomsoppfølging lovfestes i straffeprosessloven § 71 a nytt annet ledd og i straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav i.

Departementet foreslår videre at ungdomsoppfølging også skal kunne stilles som vilkår for påtaleunnlatelse. Det vises i den forbindelse til erfaringene med oppfølgingsteam, der det rettslige grunnlaget i mange saker har vært nettopp påtaleunnlatelse. Hjemmelen foreslås tatt inn i straffeprosessloven § 69 tredje ledd, der det også henvises til straffeloven § 53 nr. 3 ny bokstav i.

Påtalemyndigheten vil med dette få to hjemler til å avgjøre en straffesak ved bruk av ungdomsoppfølging – enten ved overføring etter straffeprosessloven § 71 a nytt annet ledd eller som vilkår for påtaleunnlatelse.

For domstolenes vedkommende vil en ny bokstav i) i straffeloven § 53 nr. 3 tydeliggjøre ungdomsoppfølging som et særskilt tilpasset vilkår for unge lovbrytere. Det vil også gi aktørene i straffesakskjeden en påminnelse om at reaksjonen bør vurderes i saker der lovbryteren var mellom 15 og 18 år da lovbruddet ble begått.

Målet med den nye reaksjonen er å motvirke at unge lovbrytere utvikler en kriminell løpebane og bidra til en positiv utvikling. Virkemiddelet er systematisk bruk av samfunnets ressurser på de ulike livsområder der ungdommen har særskilte utfordringer og behov.

Når det gjelder gjennomføring og organisering av ungdomsoppfølging, er departementet av den oppfatning at de bestemmelser som dreier seg om rettigheter og plikter for partene i saken, må inntas i lov. Dette er viktig for at den enkelte skal kunne forutse sin rettsstilling. Eventuelle øvrige bestemmelser om den praktiske gjennomføringen foreslås gitt i forskrift.

Departementet mener, i likhet med arbeidsgruppen, at også saker hvor gjerningspersonen var over 18 år på handlingstidspunktet vil kunne egne seg for oppfølging i konfliktråd. For å sikre en slik mulighet, foreslår departementet at det i tillegg til en særskilt hjemmel for ungdomsoppfølging, også bør innføres en generell hjemmel for oppfølging i konfliktråd.

I motsetning til ungdomsoppfølging retter ikke denne reaksjonen seg mot en særskilt gruppe lovbrytere. Reglene for innholdet i og gjennomføring av ungdomsoppfølging vil heller ikke gjelde fullt ut for den generelle reaksjonen oppfølging i konfliktråd. Reaksjonene vil også kunne innebære ulike rettsvirkninger med hensyn til anmerkning på politiattest, avhengig av om lovbryter er mindreårig eller ikke. Departementet vil derfor tydeliggjøre at reaksjonene er forskjellige.

Med forslagene som fremmes i denne proposisjonen utvides målgruppene og derved mulighetene for alternative former for konfliktrådsbehandling i straffesaker. Valget mellom alternativene mekling i konfliktråd, ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd vil blant annet bero på den enkelte lovbryters behov for oppfølging. Også ordinær mekling kan skje ved et stormøte, hvor gjerningspersonens nettverk og samfunnsaktører kan delta, men innebærer ingen regulert oppfølging over tid.

I alle saker må det foretas en konkret påtalemessig vurdering for å avgjøre om saken er for alvorlig eller av andre grunner uegnet for oppfølging i konfliktråd. Det vises til Riksadvokatens sentrale rolle ved etableringen av en praksis med utvidede valgmuligheter for alternativ strafferettslig oppfølging. Domstolens og påtalemyndighetens praksis vil vise hvilke saker som er egnet for oppfølging i konfliktråd.

Departementet mener som arbeidsgruppen at samtykke fra gjerningspersonen må være et absolutt vilkår både for reaksjonen ungdomsoppfølging og for oppfølging i konfliktråd. Frivillighet er et av grunnprinsippene i en gjenopprettende prosess. For at gjennomføringen av reaksjonen skal være vellykket, kreves det motiverte og samarbeidsvillige deltakere. Samtykket må omfatte både bruk av reaksjonen og deltakelse.

Samtykket fra gjerningspersonen må innebære at de forholdene vedkommende er siktet eller dømt for, skal legges til grunn i konfliktrådsmøtet. Dette for å unngå omkamp om de faktiske forholdene, noe som vil kunne forhindre en god oppfølging og ikke minst vil kunne oppleves som en ny krenkelse av fornærmede.

Arbeidsgruppen foreslår at ungdomsoppfølging og oppfølging i konfliktråd skal ha en varighet på inntil seks måneder. De tiltakene som skal gjennomføres i henhold til planen, kan gjøres forpliktende i dette tidsrommet, og særvilkåret om oppfølging anses avsluttet etter det.

Det er påtalemyndigheten som fastsetter gjennomføringstiden der saken avgjøres på påtalestadiet, mens domstolen fastsetter gjennomføringstiden der reaksjonen stilles som vilkår til betinget dom. Gjennomføringstiden løper fra tidspunkt for stormøtet. Departementet presiserer at gjennomføringstiden ikke skal bestemmes ut fra lengden på utmålt fengselsstraff.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det i de fleste saker vil være tilstrekkelig med en oppfølgingstid på seks måneder. Departementet mener imidlertid det er viktig å sikre fleksibilitet for gjennomføring av hensiktsmessige tiltak, og at dette best kan gjøres ved en lengstetid på ett år, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 23 annet ledd. Dette støttes av en rekke høringsinstanser.

Arbeidsgruppens forslag til ny straffereaksjon, ungdomsoppfølging, baseres på prinsippene for gjenopprettende prosess og bygger i stor grad på reglene for gjennomføring av ungdomsstraff i Prop. 135 L (2010–2011).

Ungdomsoppfølging består av gjennomføring av stormøte i konfliktrådet med fastsettelse av plan og deretter individuelt tilpasset oppfølging. Oppfølgingen skjer gjennom samhandling mellom rettshåndhevere, hjelpeapparat og privat nettverk lokalt, omtalt av arbeidsgruppen som oppfølgingsteam. Stormøtet ledes av en koordinator som også innkaller partene. Konfliktrådet kan imidlertid beslutte at en mekler skal bistå koordinatoren både under stormøtet og under oppfølgingen.

Departementet støtter i det vesentlige arbeidsgruppens forslag til gjennomføring av ungdomsoppfølging, både når det gjelder aktører, deres roller og oppgaver. I likhet med arbeidsgruppen mener departementet det er hensiktsmessig å bygge på samme modell som ungdomsstraffen, selv om reaksjonen retter seg mot mindre alvorlig kriminalitet og derfor også vil være mindre intensiv og krevende.

Det er nødvendig med klare rammer for innholdet i og gjennomføring av reaksjonen ungdomsoppfølging. Samtidig skal reaksjonen kunne iverksettes overfor ulike type forbrytelser og ulike typer gjerningspersoner. For å sikre fleksibilitet vil departementet derfor ikke detaljregulere innholdet og gjennomføringen av reaksjonen, utover det som er nødvendig for å sikre forutsigbarhet og likebehandling for den det gjelder.

Etter departementets oppfatning er det et suksesskriterium for ungdomsoppfølging at det legges opp til en oppfølging hvor både privatpersoner og profesjonelle aktører samarbeider. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurderinger knyttet til koordinatorens administrative og koordinerende rolle, både under stormøtet og for oppfølgingsteamet. Departementet presiserer at ungdomskoordinatorens rolle under ungdomsoppfølging er den samme som ved ungdomsstraffen. Som det fremgår av forslag til § 3 første ledd skal det ved hvert konfliktråd være én eller flere ungdomskoordinatorer som har ansvaret for å gjennomføre ungdomsoppfølging.

Ungdomskoordinatoren skal godkjenne ungdomsplanen sammen med siktede eller domfelte og dennes verger og har videre ansvaret for gjennomføringen av planen i samarbeid med oppfølgingsteamet. Det er en forutsetning at ungdomskoordinatoren etablerer tillit hos den siktede eller domfelte, i tillegg til å legge grunnlag for godt samarbeid mellom offentlige instanser i den enkelte saken.

Det er ungdomskoordinatorens ansvar å sette sammen ungdomsstormøtet med relevante aktører, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 24 annet ledd. Det er imidlertid hensiktsmessig at domfelte eller siktede involveres ved utvelgelsen av aktørene. Vedkommende vil da ha mulighet til å komme med eventuelle innsigelser mot enkeltpersoners deltakelse.

I de mindre alvorlige sakene vil det kunne være mer aktuelt å involvere gjerningspersonens private nettverk enn profesjonelle aktører.

Hvilke tiltak som kan være aktuelle er opplistet i forslag til ny konfliktrådslov § 25 første ledd. Tiltakene vil variere ut ifra lovbruddets art, gjerningspersonens behov og nærmiljøets mulighet til å bidra.

Departementet foreslår å lovfeste at et individuelt sammensatt oppfølgingsteam skal ha ansvaret for gjennomføringen av tiltakene i planen, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 26 første ledd. Dette er slik ordningen til nå har vært for de ulike formene for oppfølgingsteam og slik det også blir for ungdomsstraffen. Hvilke instanser og personer som deltar i oppfølgingsteamet beror på tiltakene som avtales. Oppfølgingsteamets deltakere velges og tilpasses den enkelte saken. Hvor ofte oppfølgingsteamet møtes, vil være avhengig av planens innhold og hvilket nettverk den unge har. Ansvaret for å sikre gjennomføringen av de enkelte tiltakene må være tydelig plassert hos de relevante instansene.

Det er nødvendig med klare rammer for innholdet i og gjennomføringen av reaksjonen oppfølging i konfliktråd. Samtidig skal reaksjonen kunne iverksettes overfor ulike type forbrytelser og ulike typer gjerningspersoner. For å sikre fleksibilitet vil departementet derfor ikke detaljregulere innholdet og gjennomføringen av reaksjonen, utover det som er nødvendig for å sikre forutsigbarhet og likebehandling for den det gjelder. Et kjennetegn ved reaksjonen vil være bruk av gjenopprettende prosess i et konfliktrådsmøte, utformingen av en plan og oppfølging av denne. Hvilke metoder og oppfølgingsformer som skal brukes og hvilke personer eller aktører som vil være involvert, vil bero på sakens art. Gjennomføringen av reaksjonen må imidlertid være grundig forberedt, og aktuelle tiltak må være skissert før reaksjonen ilegges eller idømmes. Det er derfor viktig at påtalemyndigheten tar kontakt med det lokale konfliktrådet for å drøfte konkrete muligheter for oppfølging basert på den praksisen som er utviklet på området.

Departementet foreslår en hjemmel for departementet til å gi forskrift med bestemmelser om innholdet i og gjennomføringen av reaksjonen oppfølging i konfliktråd, herunder nærmere bestemmelser om møter i konfliktrådet, utformingen av og innholdet i en plan, oppfølgingsansvar, forbud mot bruk av rusmidler og ruskontroll.

Bruddhåndteringen ved mekling i konfliktråd er forskjellig avhengig av det rettslige grunnlaget for reaksjonen. Når en sak er overført til mekling i konfliktrådet i medhold av straffeprosessloven § 71 a og avtale ikke kommer i stand eller siktede bryter avtalen, avgjør påtalemyndigheten om bruddet er så vesentlig at strafforfølgningen bør tas opp igjen. Ved påtaleunnlatelse på vilkår av konfliktrådsbehandling, jf. straffeprosessloven § 69 tredje ledd jf. straffeloven § 53 nr. 3 bokstav h, er det i utgangspunktet tilstrekkelig for å anse straffereaksjonen gjennomført at lovbryteren møter opp i konfliktrådet.

Under gjennomføringstiden av ungdomsoppfølgingen må det reageres både hvis barnet bryter vilkår som er fastsatt i planen og ved nye lovbrudd. Formålet med å reagere på vilkårsbrudd er å markere nødvendige grenser og sikre at siktede eller domfelte gjennomfører ungdomsoppfølging i tråd med gjeldende regler. Det er derfor viktig at fullbyrdelse av eventuell fengselsstraff eller gjenopptagelse av strafforfølgning fremstår som en reell mulighet. Men ikke all mangelfull gjennomføring av planen bør betraktes som brudd. Lovbryterne i disse sakene er ofte ungdom med store utfordringer i livet. Det må derfor være en viss aksept for at ikke alle deler av planen følges som forutsatt. Ungdomskoordinatoren har her et særlig oppfølgingsansvar.

Departementet er av den oppfatning at de nærmere regler for konfliktrådets håndtering av brudd skal fastsettes i forslag til ny konfliktrådslov § 33. Slike regler representerer et vesentlig inngrep i enkeltpersoners rettigheter og plikter og skal derfor fremgå klart av loven.

Departementet foreslår en hjemmel for departementet til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om håndtering av brudd ved oppfølging i konfliktråd.

Domfelte kan ofte være i konflikt som følge av lovbruddet de soner for, enten med fornærmede, pårørende, andre domfelte, ansatte eller familie og venner. Kriminalomsorgen har etter dagens regelverk mulighet, men ingen plikt til å tilby domfelte gjenopprettende prosess. Kriminalomsorgen har heller ingen plikt til å bistå domfelte med å komme i kontakt med konfliktrådet.

Arbeidsgruppen mener det bør være tilbud om gjenopprettende prosess på alle stadier av straffegjennomføringen og foreslår dette tatt inn i straffegjennomføringsloven § 2 som fastslår formålet med straffegjennomføringen.

Departementet slutter seg i hovedsak til arbeidsgruppens forslag om at domfelte skal få tilbud om å delta i gjenopprettende prosess under straffegjennomføringen. Det er viktig å lovfeste tilbudet i straffegjennomføringsloven § 2 annet ledd for å ha en tydelig og klar hjemmel for å gi tilbud om gjenopprettende prosess i alle ledd under straffegjennomføringen.

Mekling i konfliktråd er i dag en del av samfunnsstraffen. Etter straffegjennomføringsloven § 53 første ledd skal de idømte timene samfunnsstraff etter straffeloven § 28 a gå ut på samfunnsnyttig tjeneste (bokstav a), program (bokstav b) eller andre tiltak som er egnet til å motvirke kriminalitet (bokstav c). Mekling i konfliktråd er eksempel på andre tiltak etter bokstav c, jf. retningslinjer til straffegjennomføringsloven § 53 som blant annet omtaler konfliktråd.

Ved fastsettelse av vilkår etter straffegjennomføringsloven §§ 16 (hjemmesoning), 36 (permisjon og straffavbrudd) og 43 (prøveløslatelse) tar kriminalomsorgen i dag hensyn til avtaler som er gjort med fornærmede etter gjenopprettende prosess uten at dette er hjemlet i loven.

Arbeidsgruppen foreslår at straffegjennomføringsloven §§ 16, 36 og 43 endres slik at kriminalomsorgen skal tilby gjenopprettende prosess i regi av konfliktrådet.

Departementet slutter seg i hovedsak til arbeidsgruppens forslag til endringer i straffegjennomføringsloven §§ 16 åttende ledd, 36 fjerde ledd og 43 femte ledd som gjelder fastsetting av vilkår ved hjemmesoning, permisjon og avbrudd og prøveløslatelse. Ved fastsetting av slike vilkår skal kriminalomsorgen ta hensyn til avtale som er gjort med fornærmede etter gjenopprettende prosess.

Kriminalomsorgen tar hensyn til slike avtaler allerede i dag uten grunnlag i lov. Presisering i lov er imidlertid nyttig slik at det blir en plikt å harmonisere reaksjonene som det straffbare forholdet medfører. Ifølge arbeidsgruppen ligger det i formuleringen at kriminalomsorgen ikke trenger å legge avtalen til grunn dersom dette blir urimelig for fornærmede eller domfelte. Etter departementets syn bør dette komme klarere frem i lovteksten og har derfor justert lovforslaget for å ivareta dette hensynet.

I proposisjonen foreslås en ny lov som moderniserer konfliktrådsordningen. Det foreslås også to nye strafferettslige reaksjoner som skal gjennomføres av konfliktrådene, omtalt som oppfølging i konfliktråd og ungdomsoppfølging. Videre foreslås endringer i straffegjennomføringsloven som lovfester tilbudet om gjenopprettende prosess under straffegjennomføringen.

På samme måte som for ungdomsoppfølging forutsettes det at gjennomføringen av oppfølgingen i konfliktråd kan gjøres innenfor gjeldende budsjettrammer.

Lovforslagene søker på ulike måter å tilpasse strafferettslige reaksjoner spesielt for unge lovbrytere. En mer tilpasset straffegjennomføring med hovedvekt på rehabilitering har som formål å redusere ny kriminalitet. Tiltakene i denne proposisjonen antas å ha en stor positiv effekt både for det enkelte barn og for samfunnet som helhet.

En god tilbakeføring til samfunnet og redusert tilbakefall vil forhåpentligvis gi en gevinst ved at den tidligere lovbryteren kommer i arbeid. Skadevirkningene av kriminalitet kan imidlertid ikke utelukkende beskrives i økonomiske termer. Kriminalitet fører også til utrygghet for ofrene for kriminaliteten. Redusert kriminalitet blant unge vil også medføre positive endringer for de barna det her er snakk om. En helhetlig bekjempelse av barne- og ungdomskriminaliteten vil bidra til at flere unge kan komme bort fra kriminaliteten, og over i skole, arbeid og andre aktiviteter.

Lovforslagene ivaretar også fornærmedes behov ved at balansen mellom lovbryter og fornærmede ivaretas på en god måte. Fornærmede gis mulighet til å bli sett og hørt, noe som kan bidra til at vedkommende kan legge saken bak seg og gå videre i livet.

Neste kapittel