1. Samandrag
- 1.1 Hovedinnhold
- 1.2 Endringer i ferieloven
- 1.3 Endringer i reglene om ansattes rett til representasjon i styrende organer
- 1.4 Oppheving av rapporteringsplikt etter arbeidsmiljøloven
- 1.5 Økonomiske og administrative konsekvenser
I proposisjonen fremmes forslag til endringer i lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie (ferieloven). Forslaget utvider arbeidstakers rett til å utsette og å overføre ferie i forbindelse med sykdom. Det foreslås samtidig å oppheve dagens mulighet til å velge økonomisk kompensasjon fremfor senere ferieavvikling i forbindelse med sykdom eller foreldrepermisjon. All ikke-avviklet ferie skal i slike tilfeller overføres til påfølgende ferieår. I tillegg foreslås en oppdatering i ferieloven som følge av at reglene om sivil plikttjeneste er opphevet.
Det foreslås også endringer i lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven), lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven) og enkelte andre lover med sikte på å forenkle reglene om de ansattes rett til representasjon i styrende organer. Endringene går ut på at det kan inngås avtale mellom et konsern og et flertall av de ansatte eller lokale fagforeninger som representerer et flertall av de ansatte om å etablere en felles representasjonsordning. Videre foreslås det å endre kravet til lokale fagforeningers representasjonsgrad fra to tredjedeler til et flertall av de ansatte for å kunne fremme søknad til Bedriftsdemokratinemnda om innføring av en slik ordning.
I tillegg foreslås en mindre endring i lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). Dagens plikt for arbeidsgiver til å gi melding til det lokale arbeidstilsynet når det er opprettet arbeidsmiljøutvalg foreslås opphevet.
Når det gjelder merknader til de enkelte bestemmelsene er det nærmer redegjort for i proposisjonens kapittel 11.
Forslagene til endringer i ferieloven har sin bakgrunn i artikkel 7 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 03/88/EF om visse aspekter ved organiseringen av arbeidstiden (arbeidstidsdirektivet), som er innlemmet i EØS-avtalen. EU-domstolen har de siste årene avsagt flere dommer vedrørende artikkel 7 i direktivet som gjør det nødvendig med enkelte endringer i ferieloven for å styrke arbeidstakernes rett til ferie. Det vises til proposisjonens kapittel 3 der det er nærmere redegjort for arbeidstidsdirektivet.
Forslaget til endringer i ferieloven har vært på høring. Det vises til proposisjonens kapittel 2 der det er nærmere redegjort for høringsforslaget. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til forslagene som sådan, da det legges til grunn at de er nødvendige for at ferieloven skal være i tråd med arbeidstidsdirektivet artikkel 7. Det understrekes at forslagene til endringer kun gjelder lovbestemt ferie.
Det vises til proposisjonens kapittel 4 der det er nærmere redegjort for gjeldende rett, høringsforslaget og uttalelsene, samt departementets vurderinger.
Det foreslås at ferieloven § 9 nr. 1 andre ledd endres. En arbeidstaker som blir helt arbeidsufør i løpet av ferien, skal allerede fra første fraværsdag kunne kreve at et tilsvarende antall virkedager ferie utsettes og gis som ny ferie senere i ferieåret.
Det understrekes betydningen av at arbeidstaker, av hensyn til arbeidsgiver, på et så tidlig tidspunkt som mulig varsler om og dokumenterer at vedkommende har vært syk i ferien og derfor ønsker den utsatt.
Når det gjelder ekstraferie for 60-åringer, er den gitt for å sikre denne gruppen tilstrekkelig restitusjon og hvile, noe som også gjør seg gjeldende ved sykdom. Det foreslås ikke å innføre egne regler for lovbestemt ferie som går utover arbeidstidsdirektivets minimumskrav.
Det anses heller ikke å være aktuelt å gi arbeidsgiver rett til å fastsette tiden for ekstraferien for 60-åringer når den utsettes som følge av sykdom.
Det vises til proposisjonens kapittel 5 hvor det er nærmere redegjort for gjeldende rett, høringsforslaget og uttalelsene, samt departementets vurderinger.
I høringsforslaget ble det også bedt om tilbakemelding på om det fortsatt bør være adgang til utbetaling av feriepenger for lovbestemt ferie utover direktivets minimumskrav.
Det foreslås at ferieloven § 11 nr. 2 andre ledd og § 7 nr. 3 andre ledd andre punktum oppheves, slik at ferie som ikke er avviklet i løpet av ferieåret isteden overføres til påfølgende år.
Etter ferieloven har alle arbeidstakere krav på en årlig ferie på 25 virkedager, det vil si én feriedag mer enn direktivets minimumskrav. I tillegg har arbeidstakere over 60 år krav på ytterligere en ferieuke, jf. ferieloven § 5 nr. 2.
Reglene i direktivet er ikke til hinder for nasjonale regler som åpner for fortsatt rett til utbetaling av feriepenger istedenfor overføring av ferie når det gjelder ferie utover direktivets minimumskrav.
Arbeidstakerorganisasjonene er delt i synet på dette spørsmålet, mens arbeidsgiverorganisasjonene ønsker slike særregler.
Det fastholdes at det ikke vil være hensiktsmessig å ha to ulike regelsett, og at en slik ordning dessuten ville være regelteknisk komplisert å forholde seg til.
Ekstraferien for arbeidstakere over 60 år er gitt for å lette belastningen for eldre arbeidstakere, og sikre deres velferd gjennom tilstrekkelig restitusjon og hvile. Dersom de kan velge å få utbetalt feriepenger fremfor å avvikle ferie, vil dette både kunne føre til press på ikke å avvikle denne ferien og også gi et incitament til å gi avkall på ferie. Dette vil være i strid med intensjonen med den ekstra ferien for disse arbeidstakerne.
Det foreslås derfor ingen særregler for utbetaling av feriepenger for lovfestet ferie utover direktivets krav.
Det vises til proposisjonens kapittel 6 hvor det er nærmere redegjort for gjeldende rett, høringsforslaget og høringsuttalelsene.
Overføring av ferie er ikke særskilt regulert i artikkel 7 i arbeidstidsdirektivet. EU-domstolen har likevel lagt til grunn at overføring av den årlige ferien i visse tilfeller vil være uunngåelig.
I høringsforslaget ble det foreslått å endre ferieloven slik at det klart fremgår at all lovbestemt ferie som på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon ikke er avviklet i løpet av ferieåret, skal overføres til det påfølgende året. Dette for å tydeliggjøre at norsk rett er i samsvar med direktivets krav om rett til fire ukers årlig betalt ferie.
Ferielovens system for opptjening og utbetaling av feriepenger i forbindelse med langvarig sykdom vil i praksis innebære at arbeidstaker ikke samler opp krav på flere års betalt ferie. Det kan stille seg noe annerledes i virksomheter der det er avtalt fulle feriepengerettigheter i forbindelse med sykdom, uavhengig av lengde. Oppsamling av lange perioder med lovbestemt betalt ferie vil allikevel ikke være et stort praktisk problem. Det er derfor ikke hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å begrense overføringsperioden for ferie som ikke er avviklet på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon.
Det foreslås derfor å oppheve ferieloven § 9 nr. 1 tredje ledd og endre § 7 nr. 3 andre ledd slik at ferie som ikke er avviklet på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon skal overføres til påfølgende år.
Reglene om sivil plikttjeneste i lov om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner ble opphevet i 2012. Henvisningene i ferieloven har dermed ikke lenger noen funksjon. Ferieloven oppdateres derfor i tråd med dette, slik at henvisningen til sivil plikttjeneste i ferieloven § 9 nr. 3 tredje ledd fjernes og at ferieloven § 10 nr. 5 første ledd bokstav b oppheves.
I konsernforhold er det åpnet for at det kan innføres ordninger som innebærer at arbeidstakerne i datterselskapene kan være valgbare og ha stemmerett ved valg til styret i morselskapet. Etter dagens regelverk må innføring av en slik felles representasjonsordning, som ofte omtales som konsernordning, godkjennes av Bedriftsdemokratinemnda. Etter departementets syn er det ikke behov for godkjenning av Bedriftsdemokratinemnda dersom konsernet og et flertall av de ansatte er enige om at de ønsker en konsernordning.
Det vises til proposisjonens kapittel 8 der det er nærmere redegjort for høringsforslaget, høringsuttalelsene og gjeldende rett.
Søknader om konsernordninger utgjør en stor andel av sakene som behandles av Bedriftsdemokratinemnda, og prosessen knyttet til disse søknadene medfører en del arbeid både for virksomhetene og nemnda. En konsernordning vil innebære en utvidelse av de ansattes representasjon, ettersom de får rett til representasjon i morselskapets styre i tilleggtil eventuell representasjon i eget selskaps styre. Dersom partene er enige om å innføre en konsernordning, er det ingen grunn til å pålegge virksomhetene det merarbeidet det innebærer å søke Bedriftsdemokratinemnda om godkjenning, og det foreslås at det i disse tilfellene kan inngås avtale om en konsernordning.
En konsernordning kan omfatte hele eller deler av konsernet, jf. aksjelovene §§ 6-5 tredje ledd og allmennaksjeloven § 6-35 siste ledd.
Det kan være gode grunner for at en konsernordning kun skal omfatte deler av et konsern. Det foreslås likevel en begrensning i avtaleadgangen slik at det ikke skal være anledning til å avtale ordninger som utelater deler av konsernet. Det understrekes at det ikke er grunn til å tro at en ubegrenset avtaleadgang ville ha blitt benyttet for å ekskludere deler av de ansatte på en urimelig måte, men mener likevel at det må søkes Bedriftsdemokratinemnda dersom man ønsker å innføre en konsernordning som kun omfatter deler av konsernet.
Det presiseres at selv om det gis mulighet til å inngå en avtale om konsernordning, innebærer ikke dette at partene også kan avtale seg bort fra de øvrige reglene i representasjonsregelverket. Dersom partene ønsker unntak fra reglene i representasjonsregelverket, forutsetter dette fortsatt en godkjenning av Bedriftsdemokratinemnda.
Når det gjelder hvem som skal kunne inngå avtale om innføring av en konsernordning, bør det i utgangspunktet være de samme partene som i dag har kompetanse til å søke Bedriftsdemokratinemnda om innføring av konsernordning etter aksjelovene.
Aksjelovenes bestemmelser stiller som vilkår at fagforeningene representerer to tredjedeler av de ansatte i konsernet eller gruppen for å kunne fremme søknad om konsernordning. I forskrift 18. desember 1998 nr. 1205 om ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers og allmennaksjeselskapers styre og bedriftsforsamling mv. (representasjonsforskriften) § 6, er det presisert at det i denne sammenhengen dreier seg om lokale fagforeninger. I høringsnotat ble det foreslått å endre kravet til representasjonsgrad slik at det er nok at de lokale fagforeningene omfatter et flertall av de ansatte.
De lokale fagforeningene bør ha en viss posisjon i virksomheten for å kunne fremme søknader til Bedriftsdemokratinemnda eller inngå avtale om innføring av en konsernordning. Det må imidlertid anses som tilstrekkelig at de lokale fagforeningene omfatter et flertall av de ansatte.
Når det gjelder søknadskompetansen til Bedriftsdemokratinemnda, vises det til at det å kunne fremme en søknad ikke er ensbetydende med at nemnda etterkommer søknaden. Det vises til at det er en forutsetning for avtalebaserte konsernordninger at de omfatter hele konsernet. Lokale fagforeninger som representerer et marginalt flertall av de ansatte kan dermed ikke ekskludere de øvrige ansatte fra ordningen.
Den nevnte presiseringen i representasjonsforskriften § 6, vedrørende lokale fagforeninger, foreslås også tatt inn i aksjelovenes bestemmelser. Presiseringen innebærer ingen materiell endring.
Det foreslås at det kan inngås avtale om innføring av en konsernordning mellom konsernet eller gruppen og et flertall av de ansatte eller lokale fagforeninger som representerer et flertall av de ansatte.
Videre foreslås det å endre aksjeloven § 6-5 og allmennaksjeloven § 6-35 slik at søknad til Bedriftsdemokratinemnda kan fremmes av et flertall av de ansatte eller lokale fagforeninger som omfatter et flertall av de ansatte.
For å sikre notoritet, foreslås det at det stilles som krav at avtalen om konsernordning skal være skriftlig. Det bør også fremgå hvem som har inngått avtalen og hvem de signerende partene representerer. Konsernordningens varighet bør angis, herunder eventuelle omstendigheter som fører til at avtalen skal reforhandles eller at den opphører.
Selv om det foreslås en adgang til å inngå avtale om innføring av konsernordning, bør det fremdeles kunne søkes Bedriftsdemokratinemnda om en slik ordning. Det forutsettes imidlertid at partene har forsøkt å komme frem til en avtale før det eventuelt blir fremmet en søknad for Bedriftsdemokratinemnda. Det må fremdeles søkes Bedriftsdemokratinemnda dersom konsernordningen kun skal omfatte deler av konsernet.
Det foreslås derfor ingen endring i Bedriftsdemokratinemndas kompetanse i henhold til aksjeloven § 6-5 og allmennaksjeloven § 6-35.
Etter arbeidsmiljøloven § 7-1 tredje ledd første punktum har arbeidsgiver plikt til å sende melding til det lokale arbeidstilsyn når arbeidsmiljøutvalg er opprettet.
Arbeidstilsynet har opplyst at de ikke har praktisk bruk for melding om at arbeidsmiljøutvalg er opprettet, og at de får opplysningene de trenger gjennom sin ordinære tilsynsvirksomhet. Rapporteringsplikter som ikke tjener en klar hensikt bør unngås. Det foreslås derfor å oppheve bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 7-1 tredje ledd første punktum.
De foreslåtte endringer i ferieloven medfører økonomiske konsekvenser for arbeidsgiver. Forslaget innebærer at arbeidsgiver må betale sykepenger allerede fra første dag dersom arbeidstaker blir syk i ferien. Etter dagens regler må arbeidsgiver først dekke sykepenger når arbeidstaker er syk i mer enn seks dager i ferieperioden. Det er imidlertid vanskelig å anslå hva dette vil koste.
Økte kostnader ved bruk av vikarer, samt økt administrasjon for arbeidsgiverne fordi det må planlegges og legges til rette for ny ferieavvikling, må påberegnes.
Det kan ikke utelukkes økt pågang hos legene for å få utstedt en legeerklæring som er en forutsetning for å få utsatt ferien.
Når ferien nå skal overføres og avvikles på et senere tidspunkt, antas det at arbeidsgiver vil måtte sørge for at slik avvikling er mulig i flere tilfeller enn tidligere, noe som kan få administrative konsekvenser for arbeidsgiverne.
Forslaget om avtalebaserte konsernordninger vil gi administrative og økonomiske besparelser for virksomheter hvor partene ønsker en konsernordning, ettersom de ikke lenger behøver å fremme søknad om det til Bedriftsdemokratinemnda. Forslaget vil også innebære en reduksjon av antallet saker for Bedriftsdemokratinemnda.
Forslaget om å oppheve bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 7-1 tredje ledd første punktum vil frita virksomhetene fra både økonomiske og administrative kostnader knyttet til rapporteringen.