Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, har til behandling EOS-utvalgets rapport av undersøkelsen som ble opprettet på eget tiltak, jf. kontrolloven § 3 annet ledd annet punktum. Utvalget fastsatte følgende mandat for sin undersøkelse:

«Utvalget skal undersøke påstander om politisk overvåking utført av PST som følge av tjenestens bruk av Christian Høibø som kilde til informasjon. Hovedspørsmålet er – om personer som ut fra politisk overbevisning er knyttet til visse organisasjoner eller grupperinger, har blitt overvåket av PST kun som følge av denne tilknytningen og sine politiske meninger. Videre vil utvalget vurdere om PSTs bruk av Høibø som kilde har vært i samsvar med regelverket for bruk av menneskelige kilder som innhentingsmetode, og andre bestemmelser og prinsipper som gjelder for PST.»

Komiteen merker seg utvalgets hovedfunn, gjengitt som:

• Utvalgets undersøkelse har ikke vist at PST har overvåket personer kun på bakgrunn av deres politiske overbevisning eller tilknytning til politiske organisasjoner.

• Utvalget har anmodet PST om å innlemme ytterligere retningslinjer for tjenestens bruk av kilder som innhentingsmetode i sitt interne regelverk.

Komiteen finner det betryggende og selvsagt at utvalget ikke har grunn til å konkludere med at PSTs bruk av Høibø som kilde har ført til registrering av personer kun som følge av tilknytning til Internasjonale Sosialister, jf. forbudet i PST-instruksen § 15. Det samme gjelder utvalgets funn om at PSTs føring av kilden ikke påvirket straffbare handlinger begått av andre. Komiteen merker seg at utvalget mener at PSTs føring av Høibø ikke har hatt noe ulovlig provokasjonstilsnitt.

Både kildeføring og infiltrasjon er informasjonsinnhentingstiltak som ikke krever hjemmel i lov. Komiteen viser til at utvalget understreker at PST hadde hjemmel til å innhente opplysninger om personer Høibø hadde tilgang til og at dette gjelder uavhengig av om han anses som kilde eller infiltratør. Komiteen mener saken likevel viser at det er behov for at tjenesten selv utarbeider regelverk som drar opp grensen mellom innhentingsmetodene, herunder etter hvilke kriterier en person er å anse som en kilde og hvor langt tjenesten som ledd i føringen kan styre vedkommende i retning av nye personer og/eller miljøer. Hensynet til vedkommendes sikkerhet vil her kunne inngå som et naturlig element.

Komiteen viser til at Høibø oppga at han hadde blitt forespurt av en kildefører om å skaffe en oversikt over medlemmene i Internasjonale Sosialister, og handlet etter det. Samtidig har den aktuelle tjenestemannen overfor utvalget forklart at kilden på eget initiativ ga PST noe skriftlig materiale, men at dette ble kastet. Tjenestemannen kan ikke huske at dette materialet inkluderte medlemslister. Tjenestemannen har videre forklart at han ikke har bedt Høibø innhente lister over medlemmer i Internasjonale Sosialister. Tjenestemannen forklarte også at han ikke har registrert slike medlemslister i PSTs systemer.

Ingen andre tjenestemenn som har forklart seg for utvalget har hatt kjennskap til at PST har innhentet eller lagret lister over medlemmer i Internasjonale Sosialister.

Komiteen viser til at utvalget ikke har funnet skriftlige spor av at lister over medlemmer i Internasjonale Sosialister er blitt bedt innhentet av PST, mottatt av tjenesten eller lagret i PSTs arkiver eller registre.

Samtidig kan ikke utvalget avkrefte at kilden enten på eget eller PSTs initiativ har innhentet og levert medlemslister til PST. Etter en samlet vurdering av informasjonen som er innhentet i denne undersøkelsen, angir utvalget det som lite sannsynlig at PST har lagret lister over medlemmer i Internasjonale Sosialister.

Komiteen mener det er problematisk for den demokratiske kontrollen av PSTs kildeføring at påstandene fra Høibø og kildefører er motstridende. Uansett påstander er det klart at PST var kjent med at medlemslistene ble beslaglagt av Oslo-politiet og kunne ha skaffet seg tilgang til og registrert listene i sine systemer, hvis de hadde ønsket. Selv om PST skulle ha mottatt lister over medlemmer, så er ikke dette ulovlig i seg selv. Det er først ved registrering at listebruken blir ulovlig.

Komiteen tar til etterretning at det det ikke finnes holdepunkter for at dette ble gjort.

Komiteen mener PST bør utvikle bedre rutiner for dokumentering av muntlighet mellom kilde og kildefører, for å sikre notoritet.

Komiteen merker seg at utvalget av hensyn til sin kontrollmulighet har anmodet PST om å utarbeide ytterligere retningslinjer som angir kriterier for faglig vurdering av nødvendig informasjonsinnhenting og lagring. Komiteen imøteser innlemmelse av slike i tjenestens interne regelverk.

Komiteen viser til at undersøkelsen har funnet enkelte eksempler på at omtalen av kilden ikke gjenspeiler den saklighet som må forventes av PST. Dette er sterkt beklagelig.

Komiteen merker seg at utvalget har bedt PST gjennomgå omtalen av kilden som ikke tilfredsstiller kravet til saklighet, med tanke på retting eller sletting. På denne bakgrunn har utvalget bedt PST vurdere hvorvidt utvalgets funn i denne undersøkelsen nødvendiggjør en gjennomgang av hele kildeporteføljen med det samme formål. Komiteen imøteser denne vurderingen.

Komiteen viser til at vederlag til kilder er behandlet i rundskriv nr. 2/2000 fra Riksadvokaten. Det påpekes at det reiser «særlige rettssikkerhetsproblemer» å gi kilder vederlag for opplysninger. Rundskrivet peker på at en kildes ønske om å oppnå vederlag ikke bare kan «påvirke viljen til å gi politiet opplysninger, men også sannhetsgehalten».

Rundskrivet fastslår at politiet kan dekke tap eller utgifter kilden har hatt som følge av bistanden til politiet. Det er kun i «ekstraordinære tilfeller» at det kan betales for informasjon. Det skal da ses hen til «sakens karakter og opplysningenes viktighet».

Komiteen viser til at i det i en rapport etter kildemøte medio 2006 fremgår at kilden ble orientert om at det vil være en «sammenheng mellom informasjonen han skaffer, og de utgiftene han vil få dekket av PST». Det gis også uttrykk for at kilden «bør bevise at han er verdt fremtidige utbetalinger». PST ga i 2009 kilden økonomisk bidrag i forbindelse med hans kjøreopplæring, hvilket ble utbetalt på etterskudd. Både rapport etter møte med kilden og tjenestemenns forklaringer for utvalget knytter bidraget til førerkortet til kildens innsats for PST.

Komiteen er enig i utvalgets bemerkning om at samtaler med tjenestemenn og det skriftlige materialet viser at PST overfor kilden i noen grad har knyttet utgiftsdekning til hans innsats på en måte som kan fremstå som uheldig. Komiteen mener PST bør gjennomgå rutiner for dekking av utgifter for kilder.

Komiteen viser til at utvalget bemerker at saken synes å illustrere at det kan ha personlige omkostninger å virke som kilde for PST. Komiteen mener det er behov for å innlemme ytterligere retningslinjer i tjenestens interne regelverk som angir tjenestens hensyntagen til eventuelle personlige konsekvenser det har for en kilde å virke for PST, herunder følgen av å etablere kontakt med nye miljøer og/eller personer. Komiteen deler utvalgets henvisning til lengden på kildeforholdet, kildens livssituasjon, graden av tilknytning til miljøet, herunder kildens motivasjon for fortsatt aksess, samt omfanget av innsatsen for øvrig.

Komiteen merker seg at utvalget har bedt om å bli holdt orientert om PSTs oppfølging av de merknader som er gitt i meldingen. Komiteen imøteser en orientering om tjenestens kildearbeid, med særskilt henblikk på de temaer som er tatt opp i denne meldingen.