Vedlegg
Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomiteen av 18. mars 2014, vedlagt Dokument 8:25 S (2013–2014).
Stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Per Olaf Lundteigen, Ivar Odnes og Geir Pollestad fremmer i representantforslaget følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringa sørgje for at vesentlege endringar i sjukehusstruktur og sjukehusoppgåver – spesielt endringar i eksisterenda føde- og akuttberedskap – blir avgjort av Stortinget i en nasjonal helse- og sjukehusplan.
2. Stortinget ber regjeringa sørgje for at store sjukehusinvesteringar blir avgjort av Stortinget i nasjonal helse- og sjukehusplan.
I regjeringens politisk plattform blir det slått fast at Regjeringen vil fremme en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget for å skape åpenhet og forutsigbarhet i sektoren.
Regjeringens helse- og sykehusplan skal informere Stortinget om status og utfordringer i spesialisthelsetjenesten og gjøre det mulig for Stortinget å ta de viktigste beslutningene om hvordan spesialisthelsetjenesten skal utvikles. Planen skal skissere prinsipper for utvikling og organisering av sykehus og øvrige spesialisthelsetjenester. Den skal utarbeides med utgangspunkt i pasientenes behov, bygge på oppdatert kunnskap og på de strategier og planer som er utviklet i helseforetaksstrukturen.
Helse- og sykehusplanen skal beskrive dagens ulike typer sykehus med vekt på pasient-opplevd kvalitet og behandlingskvalitet, kapasitet, effektivitet, ansvars- og oppgavedeling, samhandling med kommunenes helse- og omsorgstjeneste og lokalsamfunnets behov for trygghet og beredskap. Planen skal drøfte dagens situasjon utfra målet om sammenhengende tjenester og gode pasientforløp.
Jeg viser til at jeg på spørsmål i ordinær spørretime 26. mars 2014 svarte på tilsvarende spørsmål fra både representanten Toppe og representanten Lundteigen. Regjeringen ønsker med Nasjonal helse- og sykehusplan å skissere nasjonale prinsipper og rammer for ulike typer sykehus og sykehusstruktur. Deretter er det helsemyndighetene som skal nedfelle disse prinsippene i faglige kriterier og kvalitetskrav som kan stilles til virksomhetene for framtiden. Helseforetakene vil også framover ha ansvar for å planlegge og gjennomføre det utviklings- og omstillingsarbeidet som er nødvendig for å imøtekomme de nasjonale prinsippene og faglige kriteriene som blir satt.
Jeg ønsker ikke med Nasjonal helse- og sykehusplan å legge opp til at Stortinget skal ta beslutninger knyttet til det konkrete føde- og akuttilbudet eller øvrige endringer ved de ulike sykehusene. Stortinget må ikke ta over det ansvaret som ligger hos styret og ledelsen for helseforetakene for å levere gode og trygge helsetjenester til befolkningen i sitt område. Det er styrene og administrasjonenes sitt ansvar å gjøre nødvendige endringer, utvikling og tilpasninger i driften for å sikre at sykehusene tilbyr de helsetjenestene befolkningen til enhver tid trenger, at de holder god kvalitet og tilbys i rett tid. Jeg ønsker at Stortinget skal involveres sterkere i å ta overordnede beslutninger, men tjenesten må ha mulighet for å gjennomføre slikt utviklingsarbeid som er riktig og nødvendig utfra lokale behov og forutsetninger, innenfor disse overordnede rammene. Det er Regjeringens ansvar å sikre at helseforetakenes beslutninger er innenfor Stortingets rammer. Helseforetakslovens § 30 slår fast at en rekke saker skal behandles i foretaksmøte. I tillegg kan jeg velge å benytte bestemmelsen i saker dersom helseforetakene fatter beslutninger som er klart i mot Regjeringens politikk og Stortingets flertall. Loven har imidlertid som grunnleggende føring at sakene bør være av vesentlig betydning, ha prinsipielle sider eller ha vesentlige samfunnsmessige virkninger. Jeg opplever at mange saker ønskes behandlet sentralt som ikke er av en slik vesentlig art, men hvor enkelte aktører noe ensidig fremmer sine syn og ikke ser hen til sykehusets samlede ansvar for tilbudet til hele befolkningen. Det er jeg som helseminister som er tillagt ansvaret for å definere hva som er vesentlig eller prinsipielt, ut over de avklaringene som følger av loven selv.
Jeg ønsker at Nasjonal helse- og sykehusplan virkelig skal skissere en framtidig spesialisthelsetjeneste på pasientenes premisser. Planen vil inneholde drøftinger av hva vi mener med pasientenes helsetjeneste, hvordan vi sikrer mer lik kvalitet i alle deler av landet, hvordan sykehusene i framtiden må fungere mer i nettverk og med bedre kompetansedeling, hvordan vi skal planlegge for framtidens behov, og derigjennom gi Stortinget mulighet til å trekke opp de overordnede prinsippene for framtidens spesialisthelsetjeneste i Norge. Jeg vil imidlertid ikke binde meg til noen spesielle forslag eller løsninger nå. Arbeidet med planen har nylig startet opp, og vi skal ha en åpen planprosess med dialog med alle landets helseforetak, brukere og pasienter, ledere og ansatte i sektoren. Jeg er trygg på at mange gode innspill til hva planen bør inneholde vil komme underveis.
Representantene ønsker klare retningslinjer for hva slags oppgaver ulike sykehus skal ha. Jeg vil i den forbindelse vise til mitt innlegg i Dagens Næringsliv 18. mars (vedlagt). En stor del av sykehusstrukturen vår ble til for nærmere 100 år siden. Både de medisinske behovene, befolkningssammensetningen, veier og transport, prehospitale tjenester, medisinske mulighetene, arbeidsformer og samfunnet generelt har endret seg mer enn noen kunne forutse. Dette må få betydning for hvordan tilbudet bør utformes for framtiden. Regjeringen ønsker å sette pasienten i sentrum. Da kan vi ikke si nei til endring. Det betyr ikke at vi skal endre alt. Men vi greier ikke å gripe nye muligheter hvis vi tviholder på gamle løsninger.
En del av utviklingsplanarbeidet som pågår vil ende opp i beslutninger om nye store byggeprosjekter. Disse prosjektene vil bli forelagt Stortinget gjennom Regjeringens årlige forslag til statsbudsjett. Jeg har til hensikt å gi Stortinget en oversikt over planprosesser og regionenes planlagte investeringer gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan. Jeg har imidlertid ikke til hensikt å flytte beslutningskompetansen fra helseforetakene til Stortinget. Investeringer og vedlikehold er en del av helseforetakenes driftsansvar og hvis denne delen av ansvaret overføres til Stortinget for beslutning så påtar Stortinget seg også en del av driftsansvaret og overtar med det ansvaret for både kvalitet og økonomi i helseforetakene.