Ovennevnte forslag som er fremmet av representantene
Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen,
Anders Anundsen, Hallgeir H. Langeland, Per Olaf Lundteigen, Geir
Jørgen Bekkevold og Trine Skei Grande gjelder grunnlovfesting av
sivile og politiske menneskerettigheter. Innstillingen gjelder de fremsatte
forslagene med unntak av romertallene X og XXIV. Under henvisning
til Stortingets grunnlovsvedtak 6. mai 2014 fremmes samtlige forslag
i innstillingen både på bokmål og nynorsk.
Forslagsstillerne bak grunnlovsforslag 30 fremmer
forslag om grunnlovfesting på bakgrunn av forslaget i Dokument 16
(2011–2012).
Forslaget er fremmet av en tverrpolitisk gruppe representanter
for å gi Stortinget et bredest mulig vurderingsgrunnlag for behandlingen.
Det er gitt at ikke alle forslagsstillerne stiller seg bak samtlige
paragrafer og/eller alternativer.
Stortingets presidentskap besluttet den 18. juni 2009
å nedsette et utvalg til å utrede og fremme forslag til en begrenset
revisjon av Grunnloven med det formål å styrke menneskerettighetenes stilling
i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter grunnlovs
rang.
Utvalget ble gitt følgende mandat:
«Stortingets presidentskap oppnevner et utvalg som
skal utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven
med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett
ved å gi sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang. Utvalgets
arbeid inngår som en del av Stortingets forberedelser i anledning
Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014.
Grunnloven regulerer
enkelte grunnleggende menneskerettigheter. Dagens tradisjon med
enkeltrevisjoner av bestemmelser gjør at både tema og innfallsvinkel
kan virke nokså tilfeldig. For behandling i kommende periode foreligger
det flere grunnlovsforslag blant annet om diskriminering, retten
til bolig og rett til asyl.
Det er derfor nødvendig
å se de ulike grunnlovsbestemmelsene om menneskerettigheter i en sammenheng
med tanke på en opprydding i og tilpassing av Grunnloven til dagens
forhold. Grunnloven § 110 c lyder. 'Det paaligger Statens myndigheder
at respektere og sikre menneskerettighederne. Nærmere bestemmelser
om gjennomførelsen af Traktater herom fastsættes ved lov.'
Norge
har inkorporert en rekke internasjonale menneskerettskonvensjoner
i sin lovgivning som i dag har forrang i forhold til annen lovgivning,
hvis det er motsetning. Det er derfor viktig at det blir foretatt
en prinsipiell og samlet vurdering av menneskerettighetenes plass
i Grunnloven, hvor også forholdet til menneskerettslovens forrangsregel
og spørsmålet om rettighetene skal kunne påberopes for domstolene,
trekkes inn.
Hensikten med gjennomgangen vil være
å sikre de allmenngyldige menneskerettsprinsippene i Grunnloven,
og ikke få en opplisting av enkeltrettigheter, som naturlig hører
hjemme i ordinær lovgivning.
Utvalget vurderer på
dette grunnlag hvordan Grunnlovens vern av menneskerettighetene
bør utformes.
Det forutsettes at den politiske avtalen
som ble inngått mellom de sju partiene på Stortinget 10. april 2008
om staten og Den norske kirke (jf. Innst. S. nr. 287 (2007–2008))
ligger til grunn for utvalgets arbeid.
Forslag til
nye bestemmelser skal ta utgangspunkt i norsk grunnlovstradisjon,
og dagens grunnlov skal være retningsgivende med hensyn til tekstens
omfang, utforming, struktur og inndeling. Utvalget kan foreslå nødvendige
redigeringsmessige endringer som følge av de materielle endringer
som foreslås.
Utvalgets rapport avgis til Stortingets
presidentskap innen 1. januar 2012.»
Som medlemmer i utvalget ble oppnevnt:
Inge Lønning (leder),
professor emeritus i teologi ved Universitetet i Oslo og tidligere
president i Lagtinget.
Carl I. Hagen, rådgiver og tidligere visepresident i
Stortinget.
Jan E. Helgesen, førsteamanuensis i rettsvitenskap
ved Universitetet i Oslo.
Hilde Indreberg, høyesterettsdommer.
Kari Nordheim-Larsen, fylkesmann i Telemark.
Pål W. Lorentzen, høyesterettsadvokat,
Bergen.
Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap
ved Universitetet i Oslo.
Kari Nordheim-Larsen erstattet tidligere utvalgsmedlem
Grete Faremo etter at Faremo ble utnevnt til forsvarsminister høsten
2009.
Utvalget avga 19. desember 2011 sin rapport
til Stortingets presidentskap. Rapporten er trykt som Dokument 16
(2011–2012).
Utvalget har foreslått at det opprettes en ny
del F i Grunnloven som får tittelen Almindelige Bestemmelser, samtidig
som del E videreføres under tittelen Menneskerettighederne. De bestemmelser
som ikke omhandler menneskerettigheter, og som nå står i del E,
bør derfor flyttes til ny del F. Dette vil gjøre det mulig å samle
både nye og eldre menneskerettighetsbestemmelser i en ny del E.
For å gjennomføre en ny del E om Menneskerettighederne
og en ny del F med Almindelige Bestemmelser må de bestemmelsene
som ikke omhandler menneskerettigheter i den nåværende del E, flyttes
til ny del F. Bestemmelsene som skal flyttes til del F, må først
oppheves og deretter vedtas med nytt paragrafnummer. Dette vil ikke
endre det materielle innholdet i de bestemmelsene som flyttes.
Det er heller ikke mange bestemmelser det vil være
tale om å flytte. De grunnlovsbestemmelser som ikke hører naturlig
hjemme i en oppdatert fremstilling av menneskerettighetene i del
E, er følgende:
embeter i staten
(§ 92)
tiltredelse til internasjonale organisasjoner (§ 93)
sivillovbok (§ 94)
geistlighetens gods (§ 106)
odels- og åsetesrett (§ 107)
adelsforbud (§ 108)
verneplikt (§ 109)
regler om flagget (§ 111)
endringer av Grunnloven (§ 112)
Menneskerettighetsutvalget har foreslått at
disse bestemmelsene oppheves og deretter vedtas med nytt paragrafnummer
under en ny del F i Grunnloven.
Et annet spørsmål er om noen av disse bestemmelsene
bør oppheves med endelig virkning fordi de mangler relevans i dagens
samfunn. Utvalget har sett nærmere på om Grunnloven §§ 94, 107 og
108 overhodet bør videreføres i en ny del F i Grunnloven. De øvrige
bestemmelsene har utvalget ikke vurdert nærmere, fordi disse bestemmelsene
faller helt utenfor utvalgets mandat. Dette er bestemmelser som
i stedet foreslås videreført i uendret form i ny del F.
Utvalget foreslår at Grunnloven § 94 oppheves, og
at Grunnloven §§ 92, 93, 106, 107, 108, 109, 111 og 112 flyttes
til ny del F.
Utvalget viser i sin begrunnelse for å oppheve Grunnloven
§ 94 til at det er en overgangsbestemmelse som først og fremst gir
uttrykk for at lov- og skattevedtak truffet forut for 17. mai 1814
fortsatt er gyldige i og med vedtakelsen av Grunnloven. Bestemmelsen
har stått uendret siden 1814, og lyder som følger:
«En ny almindelig civil og kriminal Lovbog skal foranstaltes
udgivet paa første eller, om dette ikke er muligt, paa andet ordentlige
Storthing. Imidlertid blive Statens nu gjældende Love i Kraft, forsaavidt
de ei stride imod denne Grundlov eller de provisoriske Anordninger,
som imidlertid maatte udgives.
De nuværende permanente
Skatter vedblive ligeledes til næste Storthing.»
Bestemmelsens første ledd første punktum tar sikte
på at det skal utarbeides en ny lovbok så snart som mulig etter
1814. I første ledd annet punktum fastslås at lovgivning gitt forut
for 17. mai 1814 er gyldig, med mindre lovene strider mot Grunnloven
eller mot provisoriske anordninger. I annet ledd understrekes det
at skattebeslutninger truffet forut for 17. mai 1814 er gyldige
frem til det neste storting trer sammen etter 17. mai 1814.
I dag må første ledd første punktum og annet ledd
utvilsomt kunne sies å ha utelukkende historisk interesse. I disse
setningene er det bare situasjonen like etter vedtakelsen av Grunnloven som
reguleres. En egen «kriminallovbok» kom først med kriminalloven
av 1848, siden erstattet av straffeloven av 1902. Tanken om å få
vedtatt en egen «sivillovbok» til regulering av den sivile retten
synes nå å være oppgitt. Det vil derfor ikke medføre noen realitetsendring,
verken symbolsk, politisk eller rettslig, om disse delene av Grunnloven
§ 94 oppheves.
Første ledd annet punktum kan til dels sies
å ha en viss betydning utover den historiske interesse. Dette har
sammenheng med at det fortsatt er spredte enkeltbestemmelser fra
tiden forut for 1814 som har gyldighet i Norge i dag.
Utvalget viser til at det foreligger en snart
to hundre år lang praksis for at lovene forut for 1814 er gyldige
inntil de oppheves, og at ingen lovgivning kan stride mot Grunnloven.
Det ligger i vårt konstitusjonelle system at Grunnloven er den høyeste
rettskilde, og det er innlysende at det ikke kan gjøres unntak for
lover gitt før 1814.
Grunnloven § 94 har vært foreslått opphevet flere
ganger tidligere, men dette har ikke fått gjennomslag. Begrunnelsen
har vært at dette ville skape «uklarhet i rettskildesystemet». Med presiseringen
i § 17 med virkning fra 1. oktober 2009 skulle det være mindre grunn
til at slik uklarhet vil oppstå. Gjennom dagens § 17 skulle det
være en sikker forståelse, både basert på ordlyd og praksis i årene
etter 1814, at lover gitt forut for 1814 ikke vil ha gjennomslag
overfor provisoriske anordninger dersom det foreligger motstrid.
Det vil derfor ikke ha noen rettslig betydning om hele Grunnloven
§ 94 oppheves.
Utvalget har derfor foreslått at § 94 oppheves.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets
forslag vises det til Dokument 16 (2011–2012), s. 98 flg.
Ved vurderingen av hvilke rettigheter som står sentralt,
har utvalget tatt utgangspunkt i Verdenserklæringen og de rettigheter
som fremkommer av denne.
Det er samtidig tatt hensyn til de verdier og
rettigheter som har stått sentralt i Norge etter annen verdenskrig,
selv om ikke alle disse er grunnlovfestet i dag. Menneskerettighetsutvalget
viser til at det er et nærliggende behov for å ajourføre Grunnloven
i forhold til det samfunn vi lever i. Dette innebærer ikke at Grunnloven
skal gi oss svarene på vanskelige og viktige samfunnsutfordringer,
men den bør knesette noen sentrale prinsipper og grunnleggende verdier
som i dag utgjør fundamentet for de beslutninger som treffes. På
den måten vil man i større utstrekning kunne sikre at individenes
frihet, likhet og menneskeverd blir ivaretatt i beslutningsprosessene også
i fremtiden.
I den forbindelse er det tatt hensyn til at
dagens Norge ikke bare er et annet samfunn enn da Grunnloven ble
skrevet i 1814, men også et annet samfunn enn den gang Verdenserklæringen ble
utformet i 1948.
De sivile og politiske rettighetene er nødvendige både
for å opprettholde individenes likeverd og like rett til deltakelse
i samfunnet, og for å sikre gjennomføringen av et levedyktig demokrati.
I forlengelsen av dette har utvalget lagt vekt
på at Grunnloven har hatt stor symbolverdi for det norske folk og
for nasjonen Norge, samtidig som den til tider har spilt en sentral
rolle rettslig og politisk. Utvalgets flertall ser det som viktig
å forsøke å bevare Grunnlovens rolle som symbol for nasjonen, men
samtidig videreføre Grunnloven som et rettslig og politisk verktøy.
Utvalget finner videre at norsk grunnlovstradisjon,
der Grunnloven stadfester noen grunnleggende og prinsipielle utgangspunkter,
bør videreføres. Det vil neppe være vellykket å forsøke å detaljregulere
rettigheter i Grunnloven. Dette ville gi liten grad av fleksibilitet
til bestemmelser som ofte blir stående i lang tid. Av rettspraksis
på området, både nasjonalt og i EMD, fremgår det tydelig at anvendelsen
av menneskerettighetsbestemmelser ofte vil måtte avgjøres etter
en nærmere vurdering av en lang rekke konkrete forhold, der også
hensynet til samfunnsutviklingen trekkes inn. Detaljreguleringer
i Grunnloven vil i for stor utstrekning kunne binde opp fremtidige
generasjoner, og dermed bidra til å svekke Grunnlovens symbolske
og politiske funksjon.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets
inndeling vises det til Dokument 16 (2011–2012), s. 59 flg.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
videreføring av Grunnloven § 110 c i en ny § 92. Denne bestemmelsen
skal etter forslaget innlede Grunnlovens nye menneskerettighetskapittel.
§ 110 c ble inntatt i Grunnloven i 1994. Bestemmelsen
pålegger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene
generelt. Bestemmelsen kom inn i forbindelse med forberedelsene
til menneskerettsloven av 1999, der Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK), konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og konvensjonen
om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) ble inkorporert
i norsk rett. Senere er også barnekonvensjonen og kvinnediskrimineringskonvensjonen
inkorporert i menneskerettsloven. Grunnloven § 110 c lyder:
«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere
og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen
af Traktater herom fastsættes ved Lov».
Bestemmelsen er ment å gi et generelt uttrykk for
menneskerettighetenes sentrale plass i norsk rett.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått at bestemmelsens
første ledd videreføres som en ny § 92.
§ 110 c annet ledd fastslår at nærmere bestemmelser
om menneskerettighetskonvensjoner fastsettes ved lov. Bestemmelsen
har hatt sin ønskede effekt ved at menneskerettsloven trådte i kraft
i 1999. Menneskerettighetsutvalget viser til at den nå kanskje har
oppfylt sin funksjon og at den dermed representerer et overflødig
pålegg overfor lovgiver. Utvalget foreslår på denne bakgrunn å ikke
videreføre annet ledd i en ny § 92.
Som følge av stat-kirke-forliket mellom samtlige politiske
partier representert på Stortinget, fikk Grunnloven § 2 med virkning
fra 21. mai 2012 følgende ordlyd:
«Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske
Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne.»
Menneskerettighetsutvalget har drøftet om det fortsatt
er behov for en generell bestemmelse om myndighetenes plikt til
å respektere og sikre menneskerettighetene etter at det ble inntatt
en ny formålsbestemmelse i § 2 i Grunnloven. Utvalget viser til
at Grunnloven § 2 ikke gir et direkte uttrykk for at det er myndighetene
som har plikter i relasjon til menneskerettighetene og at både lovtekniske
og pedagogiske hensyn tilsier at § 110 c første ledd videreføres
også etter vedtakelsen av ny § 2.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets
forslag vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 63 flg.
Forslagsstillerne fremmer fem alternative forslag.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag
til ny § 92 om at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.
I alternativ 2 er bestemmelsen gitt tilføyelsen «slik de er nedfelt
i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter».
I alternativ 3 er det etter modell av innledningen til FNs verdenserklæring
om menneskerettighetene inntatt et første ledd om at alle mennesker
har en iboende verdighet og like og uavhendelige rettigheter. I
alternativ 4 er det inntatt et første ledd med formuleringen «alle
mennesker er født frie og like», mens det i alternativ 5 er tatt
inn et annet ledd om at bestemmelser i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner
som er bindende for Norge, ikke kan innskrenkes ved lov eller annen
myndighetsutøvelse.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 94 om frihetsberøvelse til erstatning for Grunnloven § 99.
Utvalget viser til at retten til å være fri, samt trygghet for at
man ikke vil bli berøvet friheten vilkårlig, er en grunnleggende menneskerettighet.
Dette var også erkjent i 1814, og det er reflektert i Grunnloven
§ 99 første ledd. Etter utvalgets syn bør denne bestemmelsen i Grunnloven
§ 99 første punktum bygges ut til også å omhandle andre former for frihetsberøvelse
enn fengsling. Også frihetsberøvelse som følge av for eksempel psykisk helsevern
må ha lovhjemmel, og dette bør fremkomme av Grunnloven.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets
forslag vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 113 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets
forslag til ny § 94.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 95 i Grunnloven om rett til rettferdig rettergang og uavhengige
domstoler.
Utvalget viser til at retten til en rettferdig
rettergang regnes som en helt grunnleggende rettssikkerhetsgaranti
i moderne rettsstater. Retten til rettferdig rettergang har kommet
til uttrykk flere steder i lovgivningen. Utvalget viser til at en grunnlovfesting
av prinsippet vil ha både en symbolsk og en politisk betydning.
Den rettslige betydningen vil først og fremst være å vise at prinsippet
skal benyttes som et tolkningsmoment ved fortolkningen av annen
lovgivning. Prinsippet vil i tillegg fungere som en rettslig skranke for
lovgiver. Utvalget viser til at i sin ytterste konsekvens vil en
grunnlovfesting av prinsippet også fungere som en absolutt skranke
for lovgiver og for domstolene dersom statsmaktene en gang i fremtiden
aktivt skulle forsøke å bygge ned rettsstaten. På denne bakgrunn
finner utvalget at Grunnloven bør inneholde en bestemmelse om at
rettergangen skal være rettferdig.
Utvalget viser til at kravet om uavhengige domstoler
kan innfortolkes i Grunnloven §§ 88, 90, 96 første punktum og 98.
Selv om domstolene i Norge fungerer uavhengig av de øvrige statsmakter,
vil grunnlovfesting av uavhengige domstoler etter utvalgets syn
etablere en mer balansert fremstilling i Grunnloven av forholdet mellom
de tre statsmakter.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 118 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til
ny § 95. Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag.
I alternativ 2 er det inntatt et annet ledd
om at statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes uavhengighet
og upartiskhet.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått endringer
i Grunnloven § 96 om uskyldspresumsjonen, forbud mot dobbeltstraff
og vern mot full eiendomsavståelse (jf. Grunnloven § 104).
Gjeldende § 96 lyder:
«Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden
efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.»
Utvalget viser til at uskyldspresumsjonen er
nært knyttet til lovskravet på strafferettens område og foreslår
at uskyldspresumsjonen bør grunnlovfestes og inntas som et nytt
annet ledd til Grunnloven § 96. Utvalget viser til at forslaget ikke
vil medføre noen endring i rettstilstanden, og at den nærmere grensen
for når uskyldspresumsjonen er overtrådt, fortsatt må trekkes opp på
bakgrunn av nasjonal og internasjonal praksis på området.
Utvalget viser videre til at i likhet med uskyldspresumsjonen
er forbudet mot dobbeltstraff en viktig forutsetning for et effektivt
lovskrav på strafferettens område. Uten et forbud mot dobbeltstraff
i strafferettspleien vil påtalemyndigheten og domstolene i prinsippet
kunne forfølge og domfelle den enkelte en rekke ganger under henvisning
til den samme lovovertredelsen. Dette vil etablere en usikkerhet
i befolkningen som på sikt vil undergrave tilliten både til strafferettspleien
og rettsstaten.
Forbudet mot dobbeltstraff er samtidig av grunnleggende
betydning for den enkeltes forutsigbarhet. Dette gjelder både behovet
for å kunne forutse konsekvensene av sine handlinger, behovet for
å legge forhold bak seg, og mulighetene til å starte på nytt eller
gå videre med livet sitt. Gjentatt straff for samme forhold vil
i tillegg oppleves som grunnleggende urettferdig, kanskje også som
vilkårlig, både for den som rammes og for de som er vitne til at
det skjer. Forbudet mot dobbeltstraff må på denne bakgrunn forstås
som en av de helt sentrale rettssikkerhetsgarantiene i samfunnet.
På dette grunnlag finner utvalget at forbudet
mot dobbeltstraff bør grunnlovfestes, og da i sammenheng med lovskravet
og uskyldspresumsjonen i en utvidet § 96. Utvalget viser til at
når man skal ta stilling til slike problemstillinger etter en eventuell
ny grunnlovsbestemmelse om forbud mot dobbeltstraff, må dette skje
i lys av tidligere praksis fra Høyesterett og EMD, samt i lys av
formålet med forbudet mot dobbeltstraff. En grunnlovfesting av forbudet
mot dobbeltstraff vil således ikke endre dagens rettstilstand. Utvalget
foreslår at formuleringen «ingen kan straffes mer enn én gang for
samme handling» inntas som et nytt tredje ledd til § 96.
Utvalget har videre foreslått å videreføre prinsippet
i gjeldende § 104 i et nytt fjerde ledd i Grunnloven § 96. Grunnloven
§ 104 lyder:
«Jord og Boslod kan i intet Tilfælde forbrydes.»
Bestemmelsen knesetter et forbud mot å inndra fast
eiendom og hele den samlede formue som straff for kriminelle handlinger.
Grunnloven § 104 i sin nåværende gammelmodige form foreslås opphevet.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 125 flg.
Forslagsstillerne fremmer ett forslag til nytt
annet og fjerde ledd, i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag.
Det fremmes tre alternative forslag til tredje ledd.
Det første alternativet samsvarer med Menneskerettighetsutvalgets
forslag, mens øvrige alternativer samsvarer med alternative formuleringer
skissert av utvalget. I alternativ 3 er det inntatt en presisering
av at ingen kan straffes mer enn én gang for samme handling «med
mindre saken gjenåpnes etter nærmere bestemmelser fastsatt i lov».
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 98 i Grunnloven om grunnlovfesting av likhetsprinsippet og
ikke-diskrimineringsprinsippet. Utvalget går ikke inn for å liste
opp de ulike diskrimineringsgrunnlag, men peker på at fordelen med
en åpen kategori er at den vil sikre at diskriminering som åpenbart
er usaklig og har sammenheng med vesentlige forhold ved en person,
blir omfattet. Man unngår dermed å skille skarpt mellom de forhold
som listes opp og de forhold som ikke listes opp.
Utvalget viser til at det at alle skal være
like for loven, utgjør et grunnleggende krav om likhet, rettferdighet
og respekt for menneskeverdet. Grunnlovfesting av likhetsprinsippet
vil ikke endre dagens rettstilstand, men synliggjøre og fremheve
at det norske rettssystemet er bygget på prinsippet om at alle er
like for loven.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 139 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets
forslag til første ledd om at «alle er like for loven».
Det fremmes 5 alternative forslag til annet
ledd. Alternativ 1 baserer seg på Menneskerettighetsutvalgets forslag
og alternativ 2 bygger på en alternativ formulering skissert av
utvalget.
Alternativ 3 og 4 baserer seg på forslag fremsatt av
Karin Andersen, Hallgeir H. Langeland, May Hansen, Lars Peder Brekk
og André N. Skjelstad i Dokument nr. 12:5 (2007–2008). Alternativ
5 er en mer kortfattet bestemmelse om at ingen mennesker må utsettes
for diskriminering og at nærmere bestemmelser fastsettes i lov.
Forslagene varierer med hensyn til hvorvidt
de inneholder diskrimeringsgrunnlag. Videre varierer forslagene
med hensyn til om statens forpliktelser er presisert.
Forslaget til tredje ledd baserer seg på et
forslag fra Norsk Kvinnesaksforening. Hensikten er å grunnlovfeste
en formulering som på en bedre måte fanger opp statens omfattende
forpliktelser etter Kvinnekonvensjonen.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 99 i Grunnloven om frihet for tanke, samvittighet, religion
og livsanskuelse. Bestemmelsen skal erstatte bestemmelsen i Grunnloven
§ 16 første punktum, som ble vedtatt 21. mai 2012 på grunnlag av
stat-kirke-forliket, jf. Innst. 233 S (2011–2012). Det fulgte av
utvalgets mandat at den politiske avtalen som ble inngått mellom
de sju partiene på Stortinget 10. april 2008 om staten og Den norske
kirke, skulle ligge til grunn for utvalgets arbeid.
Utvalget finner at retten til fri religionsutøvelse bør
moderniseres og dermed utvides til å gjelde også tanke- og samvittighetsfrihet,
samt annet livssyn enn det religiøse, og viser til at prinsippet om
tanke-, samvittighets- og religionsfriheten har en sentral plass
i de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 152 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets
forslag til ny § 99.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 101 i Grunnloven om forenings- og forsamlingsfrihet.
Utvalget viser til at verken foreningsfrihet
eller forsamlingsfrihet er vernet i gjeldende Grunnlov. Grunnloven
§ 99 annet ledd om bruk av militærmakt mot forsamlinger forutsetter
imidlertid at forsamlinger normalt vil være tillatt. Også Grunnloven
§ 100 siste ledd om at det påligger statens myndigheter å legge
forholdene til rette for en åpen og offentlig samtale, kan tas til inntekt
for at foreninger og forsamlinger må være tillatt. Den generelle
retten til forenings- og forsamlingsfrihet følger i dag av de internasjonale
konvensjonene, hvorav flere er gjort til norsk rett gjennom menneskerettsloven
av 1999.
Utvalget viser til at grunnlovfesting av forenings-
og forsamlingsfriheten ikke vil endre dagens rettstilstand og at
det må antas at en slik grunnlovsbestemmelse vil få liten praktisk
betydning.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets
forslag vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 163 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets
forslag til ny § 101 i Grunnloven.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 102 i Grunnloven om personvern og personopplysningsvern. I
dagens grunnlov finnes ikke en generell bestemmelse om respekt for
privatlivets fred, personvern eller personopplysningsvern. Gjeldende
§ 102, som forbyr husinkvisisjoner unntatt i kriminelle tilfeller,
må imidlertid forstås som et begrenset utslag av retten til privatliv.
I tillegg utgjør Grunnloven § 100 fjerde ledd et begrenset vern
om privatlivets fred, ved at bestemmelsen blant annet forbyr brevsensur
utenfor såkalte «Anstalter», dvs. utenfor fengsler eller psykiatriske
institusjoner.
Utvalget viser til at privatlivets fred er godt forankret
i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og er uttrykkelig
slått fast i Verdenserklæringen artikkel 12. Utvalget viser videre
til at grunnlovfesting av privatlivets fred, personvern og personopplysningsvern
kan sies å ha fått økt aktualitet i de seneste årene, noe som dels
har sammenheng med den teknologiske utvikling, dels med den rettslige
utvikling. Personvernkommisjonen konkluderte i sin innstilling (NOU
2009:1 Individ og integritet) enstemmig med en anbefaling om grunnlovfesting
av retten til personvern og privatlivets fred.
Menneskerettighetsutvalget viser til at en grunnlovfesting
av retten til personvern og privatlivets fred i første rekke vil
ha den konsekvens at disse prinsippene får en generell forankring
i Grunnloven. Grunnlovfestingen vil videre bidra til å løfte de
internasjonale menneskerettighetsprinsipper om «right to privacy»
inn i en norsk kontekst.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets
forslag vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 168 flg.
Forslagsstillerne fremmer 4 alternative forslag. Alternativ
1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag.
I alternativ 2 er det byttet om på rekkefølgen
av leddene. I Alternativ 3 er det inntatt et annet punktum i første
ledd om at husransakelser ikke må finne sted, unntatt i kriminelle
tilfeller.
Alternativ 4 bygger på tidligere fremsatt grunnlovsforslag
fra Vera Lysklætt og Odd Einar Dørum, jf. Dokument nr. 12:18 (2007–2008).
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 104 i Grunnloven om barns rettigheter. Carl I. Hagen har ikke
sluttet seg til dette forslaget, jf. særmerknad gjengitt i Dokument
16 (2011–2012) punkt 11.4.2.
I dagens grunnlov er barn kun direkte omtalt
i den nye ytringsfrihetsbestemmelsen i § 100 fjerde ledd.
Som et utgangspunkt gjelder menneskerettighetsbestemmelsene
i de internasjonale konvensjonene også barn. I tillegg er barns rettigheter
særlig regulert i FNs barnekonvensjon av 1989.
Utvalget har funnet at en grunnlovsbestemmelse om
barns rettigheter bør inneholde en bestemmelse om vern om barnets
personlige integritet. Barnets rett til vern om sin personlige integritet gjelder
uavhengig av hvor barnet bor, eller hvor barnet har sitt opphold.
Dette innebærer at barnets personlige integritet skal ivaretas enten
barnet bor med sin familie eller oppholder seg i for eksempel fosterhjem,
barnehjem eller fengsel. Uttrykket «rett til vern» peker på at statens
myndigheter har en plikt til å sørge for et regelverk og for håndhevelse
av et regelverk som på best mulig måte kan verne barnet fra utnyttelse,
vold og mishandling.
Om den nærmere begrunnelsen for Menneskerettighetsutvalgets
forslag vises det til Dokument 16 (2011–2012) s. 186 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til
bestemmelsens første ledd. Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag.
I alternativ 2 er spørsmål som «gjelder» barn byttet ut med spørsmål
som «berører» barn.
Det fremmes tre alternative forslag til bestemmelsens
annet ledd. Alternativ 1 har formuleringen «avgjørelser som berører
barn», alternativ 2 har formuleringen «beslutninger som gjelder barn»,
mens alternativ 3 har formuleringen «handlinger og avgjørelser som
berører barn».
Det fremmes fem alternative forslag til tredje ledd.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets forslag
om at barn har rett til vern om sin personlige integritet og at
statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets
utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske,
sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie. I alternativ
2 er formuleringen «fortrinnsvis i egen familie» tatt ut. Det følger
av alternativ 3 at statens myndigheter skal iverksette tiltak for
å beskytte barnets personlige integritet, herunder beskyttelse mot
vold, mishandling, seksuell utnyttelse og andre liknende forhold
som kan skade barnet. Etter alternativ 4 skal statens myndigheter
iverksette tiltak for å beskytte barnets personlige integritet,
samt legge forholdene til rette for barnets utvikling og kontakt
med egne foreldre. Alternativ 5 innebærer at nærmere bestemmelser
om at barnets særlige behov for beskyttelse mot vold, mishandling,
seksuell utnyttelse og andre liknende forhold som kan skade barnet
eller barnets fysiske og mentale utvikling, fastsettes ved lov.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 106 i Grunnloven om bevegelsesfrihet. Utvalget viser til at
bevegelsesfrihet innebærer en rett for alle med lovlig opphold i
et land til å bevege seg fritt innenfor landets grenser og til fritt
å velge hvor i landet de vil bosette seg. Dernest innebærer bevegelsesfrihet
en rett for statsborgere til å forlate landet og til å reise inn
igjen. I forlengelsen av retten til fri bevegelse finnes en århundrelang
tradisjon for at personer som forfølges i sitt hjemland, skal gis
beskyttelse i et annet. Dette omtales gjerne som asyl.
Bevegelsesfrihet er ikke grunnlovfestet. Friheten er
heller ikke lovfestet på annen måte enn gjennom inkorporeringen
av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner i menneskerettsloven
av 1999. Grunnloven har heller ingen bestemmelser om beskyttelse
av flyktninger. Utvalget viser til at det er få konstitusjoner som
omtaler asylrett, og ingen av de nordiske land berører denne problemstillingen
i sine konstitusjoner. Utvalget viser til at asyl ikke er et entydig
juridisk begrep, men en samlebetegnelse på ulike grader av den beskyttelse som
utlendinger kan få i et annet land. Utvalget har kommet til at det
ikke vil foreslå grunnlovfesting av rett til asyl eller retten til
å søke asyl.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 197 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til
første ledd i bestemmelsen. Alternativ 1 er i samsvar med forslaget
fra Menneskerettighetsutvalget om at enhver som oppholder seg lovlig i
riket, fritt kan bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt
bosted der. Alternativ 2 gjelder norske borgere og andre med lovlig
opphold i riket.
Det fremmes tre alternative forslag til annet
ledd om retten til fritt å forlate riket. Alternativ 1 er i samsvar
med Menneskerettighetsutvalgets forslag om at ingen kan nektes å
forlate riket med mindre det er nødvendig av hensyn til en effektiv
rettsforfølgelse eller for avtjening av verneplikt. Etter alternativ
2 kan ingen nektes å forlate riket. I alternativ 3 er det i annet
punktum tatt inn en bestemmelse om at norske statsborgere ikke kan
landsforvises eller på annen måte nektes adgang til riket.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 113 i Grunnloven om legalitetsprinsippet.
Utvalget viser til at Grunnloven i dag ikke
inneholder et generelt krav om at myndighetenes inngrep overfor
den enkelte trenger hjemmel i lov eller annet rettsgrunnlag, men
Grunnloven § 96 inneholder et spesifikt lovskrav på strafferettens
område. Utenfor strafferettens område har det over tid utviklet
seg en ulovfestet lære der inngrep i borgernes rettssfære trenger
hjemmel i lov. Dette legalitetsprinsippet er antatt å være konstitusjonell
sedvanerett, og det omfatter både myndighetenes beslutninger og
myndighetenes faktiske handlinger.
Utvalget viser videre til at en generell grunnlovfesting
av legalitetsprinsippet i utgangspunktet ikke vil endre dagens rettstilstand.
Prinsippet gjelder i norsk rett og har like stor gjennomslagskraft
som Grunnloven. Prinsippets sentrale plass for forståelsen av rettsstaten
tilsier etter utvalgets syn at det kommer direkte til uttrykk i Grunnloven.
Om den nærmere begrunnelsen for forslaget vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 246 flg.
Forslagsstillerne fremmer fire alternative forslag til
ny § 113 i Grunnloven. Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag om at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag
i lov. De øvrige alternativene er basert på alternative formuleringer
skissert av utvalget.
Menneskerettighetsutvalget har foreslått en
ny § 114 i Grunnloven om domstolenes prøvingsrett.
Utvalget viser til at det er på det rene at
domstolene kan prøve både om forvaltningens beslutninger er i overensstemmelse
med norsk lovgivning og om lovgivning og forvaltningsvedtak er i
overensstemmelse med Grunnloven. Det er imidlertid omstridt hvor
langt prøvingsretten går og hvor omfattende den bør være.
Utvalget viser til at domstolenes kompetanse
til å prøve om lover og forvaltningsvedtak strider mot Grunnloven
er en viktig garanti for at menneskerettighetene etterleves. Dersom
menneskerettighetsvernet i Grunnloven utvides i tråd med utvalgets
forslag, vil domstolene også kunne utøve kontroll med de nye rettighetsbestemmelsene
i Grunnloven. Utvalget viser til at Stortinget de senere år har
grunnlovfestet tidligere konstitusjonell sedvanerett som parlamentarisme
og regjeringens opplysningsplikt. Utvalget finner det naturlig at
også domstolenes prøvingsrett med lovers grunnlovsmessighet grunnlovfestes.
Dette vil ikke endre dagens rettstilstand, men synliggjøre at domstolene
har rett til å foreta prøving både på grunnlag av eldre og nye rettighetsbestemmelser
i Grunnloven.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 78 flg.
Forslagsstillerne fremmer to alternative forslag til
ny § 114.
Alternativ 1 er i samsvar med Menneskerettighetsutvalgets
forslag om at i saker som reises for domstolene, har domstolene
rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet
av statens myndigheter strider mot Grunnloven.
Alternativ 2 har fått en tilføyelse om «denne grunnlovs
prinsipper om demokratiet, den lovgivende makt, rettsstaten og menneskerettighetene».
Som alternativ plassering av bestemmelsen foreslås
den ledige § 89 i Grunnlovens kapittel D om Den dømmende Magt.
Menneskerettighetsutvalget viser til at vårt
moderne demokrati er bygget opp omkring den enkeltes deltakelse
i beslutningsprosessene. Valg til Stortinget reguleres i dag av
Grunnloven §§ 49 flg. og valgloven. I Grunnloven § 59 er det nærmere
bestemmelser om fordeling av mandater etter distrikt mellom de politiske
partiene. I henhold til de internasjonale konvensjonene er det særlig
retten til å delta i beslutningsprosesser, samt hemmelige og frie
valg, som står sentralt.
Utvalget finner at retten til frie og hemmelige valg
bør grunnlovfestes som nytt annet punktum i Grunnloven § 49.
Om den nærmere begrunnelsen for forslagene vises
det til Dokument 16 (2011–2012) s. 250 flg.
Forslagsstillerne fremmer Menneskerettighetsutvalgets
forslag til nytt annet punktum i § 49.
Basert på forslag skissert av utvalget fremmes det
også forslag til nytt første punktum i Grunnloven § 50 første ledd
om at det skal holdes frie og hemmelige stortingsvalg og til § 52
om at folket velger sine representanter til Stortinget gjennom frie
og hemmelige valg.
Forslagsstillerne fremmer forslagene både i
gjeldende grunnlovsspråk og på tidsmessig bokmål og nynorsk. Stortinget
fattet 21. mai 2012 vedtak om å be presidentskapet legge til rette
for å få utarbeidet nye versjoner av Grunnloven på tidsmessig bokmål
og nynorsk. Det ble 31. mai 2012 oppnevnt et utvalg som fikk i mandat
å «utarbeide nye, språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på
tidsmessig bokmål og nynorsk». Utvalget skulle også «omsette grunnlovsforslagene
utarbeidet av Menneskrettighetsutvalget i Dokument 16 (2011–2012)
til nynorsk, og språklig kvalitetssikre Menneskerettighetsutvalgets
forslag utformet på tidsmessig bokmål».
Forslaget i dette dokumentet bygger på forslaget i
Dokument 19 (2011–2012) Rapport fra Grunnlovsspråkutvalget om utarbeidelse
av språklig oppdaterte tekstversjoner av Grunnloven på bokmål og
nynorsk.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
«I
§ 16 første punktum oppheves.
II
§ 49 nytt annet punktum skal lyde:
Storthingets Representanter vælges gjennem frie og
hemmelige Valg.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
Stortingets representanter velges gjennom frie og
hemmelige valg.
Stortingsrepresentantane blir valde gjennom
frie og hemmelege val.
III
§ 50 første ledd nytt første punktum skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
Det skal holdes frie og hemmelige Storthingsvalg.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
Det skal holdes frie og hemmelige stortingsvalg.
Det skal haldast frie og hemmelege stortingsval.
Nåværende § 50 første ledd første punktum blir første
ledd nytt annet punktum.
IV
§ 52 skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
§ 52
Folket vælger sine Ræpresentanter til Storthinget
gjennem frie og hemmelige Valg.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
§ 52
Folket velger sine representanter til Stortinget gjennom
frie og hemmelige valg.
§ 52
Folket vel representantar til Stortinget gjennom frie
og hemmelege val.
V
Overskriften til kapittel E skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
E. Menneskerettighederne
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
E. Menneskerettighetene
E. Menneskerettane
Alternativ 2 A (originalspråk):
E. Menneskerettigheder
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
E. Menneskerettigheter
E. Menneskerettar
VI
Nåværende § 92 flyttes til nytt kapittel F og
får nytt paragrafnummer.
Nåværende § 110 c oppheves.
Ny § 92 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 92
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
sikre Menneskerettighederne.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 92
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.
§ 92
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
menneskerettane.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 92
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
sikre Menneskerettighederne, saaledes som de ere nedfældte i denne
Grundlov og i for Norge bindende Traktater herom.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 92
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene
slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater
om menneskerettigheter.
§ 92
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
menneskerettane slik dei er fastsette i denne grunnlova og i traktatar
om menneskerettar som er bindande for Noreg.
Alternativ 3 A (originalspråk):
§ 92
Alle Mennesker har iboende Værdighed og lige og
uafhændelige Rettigheder.
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
sikre Menneskerettighederne, saaledes som de ere nedfældte i denne
Grundlov og i for Norge bindende Traktater herom.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
§ 92
Alle mennesker har iboende verdighet og like
og uavhendelige rettigheter.
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene
slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater
om menneskerettigheter.
§ 92
Alle menneske har ibuande verdigheit og like
og uavhendelege rettar.
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
menneskerettane slik dei er fastsette i denne grunnlova og i traktatar
om menneskerettar som er bindande for Noreg.
Alternativ 4 A (originalspråk):
§ 92
Alle Mennesker ere fødte frie og lige.
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
sikre Menneskerettighederne.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
§ 92
Alle mennesker er født frie og like.
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.
§ 92
Alle menneske er født frie og like.
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
menneskerettane.
Alternativ 5 A (originalspråk):
§ 92
Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og
sikre Menneskerettighederne.
Bestemmelser i internationale Traktater om Menneskerettigheder,
som ere bindende for Norge, kunne ikke indskrænkes ved Lov eller anden
Myndighedsudøvelse.
Alternativ 5 B (bokmål
og nynorsk):
§ 92
Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.
Bestemmelser i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner
som er bindende for Norge, kan ikke innskrenkes ved lov eller annen
myndighetsutøvelse.
§ 92
Dei statlege styresmaktene skal respektere og tryggje
menneskerettane.
Føresegner i traktatar om menneskerettar som
er bindande for Noreg, kan ikkje avgrensast ved lov eller anna utøving
av myndigheit.
VII
§ 94 endres som følger:
Alternativ 1:
§ 94 oppheves.
Alternativ 2:
Nåværende § 94 flyttes til nytt kapittel F og
får nytt paragrafnummer.
§ 99 første ledd oppheves.
Ny § 94 skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
§ 94
Ingen maa fængslig anholdes eller paa anden Maade
berøves Friheden, uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene
foreskrevne Maade. Frihedsberøvelsen maa være nødvendig og ikke
udgjøre et uforholdsmæssigt Indgreb.
Anholdte skulle snarest mulig fremstilles for
en Domstol. Andre som ere berøvede deres Frihed, kunne faa Frihedsberøvelsen
prøvet for Domstoler uden ugrundet Ophold.
For ubeføiet Arrest eller ulovligt Ophold staa Vedkommende
den Fængslede til Ansvar.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
§ 94
Ingen må fengsles eller berøves friheten på
annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene
foreskriver. Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre
et uforholdsmessig inngrep.
Den pågrepne skal snarest mulig fremstilles
for en domstol. Andre som er berøvet sin frihet, kan få frihetsberøvelsen
prøvet for domstolene uten ugrunnet opphold.
De som uberettiget har arrestert noen eller
ulovlig holdt noen fengslet, står til ansvar for vedkommende.
§ 94
Ingen må fengslast eller bli fråteken fridommen på
anna vis utan i dei tilfella og på den måten som lovene fastset.
Fridomstapet må vere naudsynt og ikkje utgjere eit mishøveleg inngrep.
Den pågripne skal snarast råd framstillast for
ein domstol. Andre som er fråtekne fridommen, kan få fridomstapet
prøvd for domstolane utan grunnlaus dryging.
Dei som utan rett har arrestert nokon eller
halde nokon ulovleg fengsla, står til ansvar for vedkommande.
VIII
§ 95 endres som følger:
Alternativ 1:
§ 95 oppheves.
Alternativ 2:
Nåværende § 95 flyttes til nytt kapittel F og
får nytt paragrafnummer.
§ 98 endres som følger:
Alternativ 1:
§ 98 oppheves.
Alternativ 2:
Nåværende § 98 flyttes til nytt kapittel F og
får nytt paragrafnummer.
Ny § 95 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 95
Enhver har Ret til at faa sin Sag afgjort af
en uafhængig og upartisk Domstol inden rimelig Tid. Rettergangen
skal være retfærdig og offentlig. Retten kan imidlertid lukke Retsmødet
dersom Hensynet til Parternes Privatliv eller tungtveiende almene
Interesser gjøre det nødvendigt.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 95
Enhver har rett til å få sin sak avgjort av
en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen
skal være rettferdig og offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet
dersom hensynet til partenes privatliv eller tungtveiende allmenne
interesser gjør det nødvendig.
§ 95
Alle har rett til å få saka si avgjord av ein uavhengig
og upartisk domstol innan rimeleg tid. Rettargangen skal vere rettvis
og offentleg. Retten kan likevel stengje rettsmøtet dersom omsynet
til privatlivet til partane eller tungtvegande allmenne interesser
krev det.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 95
Enhver har Ret til at faa sin Sag afgjort af
en uafhængig og upartisk Domstol inden rimelig Tid. Rettergangen
skal være retfærdig og offentlig. Retten kan imidlertid lukke Retsmødet
dersom Hensynet til Parternes Privatliv eller tungtveiende almene
Interesser gjøre det nødvendigt.
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre Domstolernes
og Dommernes Uafhængighed og Upartiskhed.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 95
Enhver har rett til å få sin sak avgjort av
en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen
skal være rettferdig og offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet
dersom hensynet til partenes privatliv eller tungtveiende allmenne
interesser gjør det nødvendig.
Statens myndigheter skal sikre domstolenes og dommernes
uavhengighet og upartiskhet.
§ 95
Alle har rett til å få saka si avgjord av ein uavhengig
og upartisk domstol innan rimeleg tid. Rettargangen skal vere rettvis
og offentleg. Retten kan likevel stengje rettsmøtet dersom omsynet
til privatlivet til partane eller tungtvegande allmenne interesser
krev det.
Dei statlege styresmaktene skal sikre at domstolane
og dommarane er uavhengige og upartiske.
IX
§ 96 nytt annet ledd skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
Enhver har Ret til at blive anset som uskyldig, indtil
Skyld er bevist efter Loven.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig
inntil skyld er bevist etter loven.
Alle har rett til å bli rekna som uskuldige
til skuld er prova etter lova.
X
§ 96 nytt tredje ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
Ingen kan straffes mere end een Gang for samme Handling.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Ingen kan straffes mer enn én gang for samme handling.
Ingen kan straffast meir enn éin gong for same handling.
Alternativ 2 A (originalspråk):
Ingen kan straffeforfølges mere end een Gang for
samme Handling.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Ingen kan straffeforfølges mer enn én gang for samme
handling.
Ingen kan straffeforfølgjast meir enn éin gong for
same handling.
Alternativ 3 A (originalspråk):
Ingen kan straffes mere end een Gang for samme Handling,
medmindre Sagen gjenaabnes efter nærmere Bestemmelser som fastsættes
ved Lov.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Ingen kan straffes mer enn én gang for samme handling,
med mindre saken gjenåpnes etter nærmere bestemmelser fastsatt i
lov.
Ingen kan straffast meir enn éin gong for same handling,
med mindre saka blir gjenopna etter nærare føresegner fastsette
i lov.
XI
§ 104 oppheves.
§ 96 nytt fjerde ledd skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
Ingen kan dømmes til at afstaa fast Eiendom eller
samlet Formue, medmindre Værdierne ere benyttede til eller ere Udbytte
fra en strafbar Handling.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
Ingen kan dømmes til å avstå fast eiendom eller samlet
formue, med mindre verdiene er benyttet til eller er utbytte fra
en straffbar handling.
Ingen kan dømmast til å avstå fast eigedom eller heile
eiga si om ikkje verdiane er nytta til eller er utbyte frå ei strafflagd
handling.
XII
§ 95 oppheves.
§ 98 oppheves.
§ 101 oppheves.
§ 103 oppheves.
Ny § 98 første ledd skal lyde:
Alternativ A (originaltekst):
Alle ere lige for Loven.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
Alle er like for loven.
Alle er like for lova.
XIII
Ny § 98 annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Intet Menneske maa udsættes for usaglig eller uforholdsmæssig
Forskelsbehandling.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Intet menneske må utsettes for usaklig eller
uforholdsmessig forskjellsbehandling.
Ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller
mishøveleg forskjellsbehandling.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Ingen maa udsættes for Diskriminering paa Grundlag
af Kjøn, Etnicitet, Sprog, Funktionsevne, sexuell Orientering, Kjønsudtryk,
Religion, Livssyn, politisk Syn, Helse, Alder eller andre lignende
væsentlige Forhold ved en Person.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Ingen må utsettes for diskriminering på grunnlag av
kjønn, etnisitet, språk, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk,
religion, livssyn, politisk syn, helse, alder eller andre lignende
vesentlige forhold ved en person.
Ingen må diskriminerast på grunnlag av kjønn, etnisitet,
språk, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, religion,
livssyn, politisk syn, helse, alder eller andre liknande vesentlege sider
ved ein person.
Alternativ 3 A (originaltekst):
Ingen maa udsættes for Diskriminering paa Grund
af Kjøn, Hudfarve, national eller etnisk Oprindelse, sproglig eller
religiøs Tilhørighed, Funktionshemning, sexuel Orientering, Kjønsidentitet,
Alder eller Status forøvrig.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Ingen må utsettes for diskriminering på grunnlag av
kjønn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, språklig eller
religiøs tilhørighet, funksjonshemning, seksuell orientering, kjønnsidentitet,
alder eller status for øvrig.
Ingen må diskriminerast på grunnlag av kjønn, hudfarge,
nasjonal eller etnisk opphav, språkleg eller religiøs tilknyting,
funksjonshemming, seksuell orientering, kjønnsidentitet, alder eller
status elles.
Alternativ 4 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre at
ingen udsættes for Diskriminering paa Grund af Kjøn, Hudfarve, national
eller etnisk Oprindelse, sproglig eller religiøs Tilhørighed, Funktionshemning,
sexuel Orientering, Kjønsidentitet, Alder eller Status forøvrig.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal sikre at ingen utsettes for
diskriminering på grunnlag av kjønn, hudfarge, nasjonal eller etnisk
opprinnelse, språklig eller religiøs tilhørighet, funksjonshemning,
seksuell orientering, kjønnsidentitet, alder eller status for øvrig.
Dei statlege styresmaktene skal sikre at ingen blir
diskriminert på grunnlag av kjønn, hudfarge, nasjonalt eller etnisk
opphav, språkleg eller religiøs tilknyting, funksjonshemming, seksuell orientering,
kjønnsidentitet, alder eller status elles.
Alternativ 5 A (originaltekst):
Ingen Mennesker maa udsættes for Diskriminering.
Nærmere Bestemmelser fastsættes ved Lov.
Alternativ 5 B (bokmål
og nynorsk):
Ingen mennesker må utsettes for diskriminering. Nærmere
bestemmelser fastsettes i lov.
Ikkje noko menneske må diskriminerast. Nærare føresegner
blir fastsette i lov.
XIV
Ny § 98 tredje ledd skal lyde:
Alternativ A (originaltekst):
Kvinder og Mænd have samme Rettigheder og Pligter.
Statens myndigheder skulle lægge Forholdene til Rette for at særlig
Kvinder kunne udøve deres Rettigheder.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
Kvinner og menn har samme rettigheter og plikter.
Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at særlig
kvinner kan utøve sine rettigheter.
Kvinner og menn har same rettar og plikter.
Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at særleg kvinner
kan utøve sine rettar.
XV
Nåværende § 99 oppheves.
Ny § 99 skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
§ 99
Enhver har Frihed for Tanke, Samvittighed, Religion
og Livsanskuelse. Denne Frihed omfatter Ret til at ændre Religion
eller Livssyn efter eget Valg og til at praktisere sin Religion
eller sit Livssyn alene eller i Fællesskab med Andre.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
§ 99
Enhver har frihet for tanke, samvittighet, religion
og livsanskuelse. Denne friheten omfatter rett til å endre religion
eller livssyn etter eget valg, og til å praktisere sin religion
eller sitt livssyn alene eller i fellesskap med andre.
§ 99
Alle har fridom for tanke, samvit, religion
og livssyn. Denne fridommen femner om retten til å skifte religion
eller livssyn etter eige val, og til å praktisere religionen eller
livssynet åleine eller i lag med andre.
XVI
§ 99 annet ledd oppheves.
§ 101 oppheves.
Ny § 101 skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
§ 101
Enhver har Ret til at danne, slutte sig til
og melde sig ud af Foreninger, herunder Fagforeninger og politiske
Partier.
Alle kunne mødes i fredelige Forsamlinger og Demonstrationer.
Regjeringen er ikke berettiget til militær Magts Anvendelse
mod Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen bestemte Former,
medmindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed
og den ikke øieblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven,
som angaa Oprør, ere den trende Gange lydelig forelæste af den civile
Øvrighed.
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
§ 101
Enhver har rett til å danne, slutte seg til
og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske
partier.
Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.
Regjeringen har ikke rett til å bruke militær
makt mot innbyggerne uten etter lov, med mindre en forsamling forstyrrer
den offentlige ro og ikke øyeblikkelig oppløses etter at de lovbestemmelser
som angår opprør, tre ganger høyt og tydelig er opplest for forsamlingen
av den sivile øvrighet.
§ 101
Alle har rett til å skipe, melde seg inn i og
melde seg ut av foreiningar, medrekna fagforeiningar og politiske
parti.
Alle kan møtast i fredelege forsamlingar og demonstrasjonar.
Regjeringa har ikkje rett til å nytte militær
makt mot innbyggjarane utan etter lov, med mindre ei forsamling
skiplar den offentlege roa og ikkje skilst åt så snart den sivile
styresmakta tre gonger har lese lovføresegnene om opprør høgt og
tydeleg for henne.
XVII
§ 102 oppheves.
Ny § 102 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 102
Enhver har Ret til Respekt for sit Privatliv
og Familieliv, sit Hjem og sin Kommunikation.
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre et Værn
om den personlige Integritet og om personlige Oplysninger. Systematisk
Indhentning, Opbevaring og Brug af Oplysninger om Andres personlige
Forhold kan kun finde Sted i Henhold til Lov.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 102
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv
og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.
Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige
integritet og om personlige opplysninger. Systematisk innhenting,
oppbevaring og bruk av opplysninger om andres personlige forhold
kan bare finne sted i henhold til lov.
§ 102
Alle har rett til respekt for privatlivet og
familielivet sitt, for heimen sin og kommunikasjonen sin.
Dei statlege styresmaktene skal sikre eit vern
om den personlege integriteten og om personlege opplysningar. Systematisk
innsamling, lagring og bruk av opplysningar om andres personlege tilhøve
kan berre skje i samsvar med lov.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 102
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre et Værn
om den personlige Integritet og om personlige Oplysninger.
Enhver har Ret til Respekt for sit Privatliv
og Familieliv, sit Hjem og sin Kommunikation.
Systematisk Indhentning, Opbevaring og Brug af
Oplysninger om Andres personlige Forhold kan kun finde Sted i Henhold
til Lov.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 102
Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige
integritet og om personlige opplysninger.
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv
og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.
Systematisk innhenting, oppbevaring og bruk
av opplysninger om andres personlige forhold kan bare finne sted
i henhold til lov.
§ 102
Dei statlege styresmaktene skal sikre eit vern
om den personlege integriteten og om personlege opplysningar.
Alle har rett til respekt for privatlivet og
familielivet sitt, for heimen sin og kommunikasjonen sin.
Systematisk innsamling, lagring og bruk av opplysningar
om andres personlege tilhøve kan berre skje i samsvar med lov.
Alternativ 3 A (originalspråk):
§ 102
Enhver har Ret til Respekt for sit Privatliv
og Familieliv, sit Hjem og sin Kommunikation. Hus-Inkvisitioner
maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.
Det paaligger Statens Myndigheder at sikre et Værn
om den personlige Integritet.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
§ 102
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv
og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må
ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.
Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige
integritet.
§ 102
Alle har rett til respekt for privatlivet og
familielivet sitt, for heimen sin og kommunikasjonen sin. Det må
ikkje utførast husransakingar, så nær som i kriminelle tilfelle.
Dei statlege styresmaktene skal sikre eit vern
om den personlege integriteten.
Alternativ 4 A (originalspråk):
§ 102
Enhver har Ret til Respekt for Privatliv og
Hjem.
Enhver har Ret til Beskyttelse af Personoplysninger
om sig selv, til Indsyn i saadanne Oplysninger og til om nødvendig
å kunne korrigere Indholdet. Saadanne Oplysninger kunne bare benyttes
i Overensstemmelse med udtrykkelig angivne Formaal og paa Grundlag
af Lov eller informert Samtykke fra den, Oplysningerne gjælde. De
skulle slettes, naar Formaalet ikke længer er tilstede.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
§ 102
Enhver har rett til respekt for privatliv og
hjem.
Enhver har rett til beskyttelse av personopplysninger
om seg selv, til innsyn i slike opplysninger og til om nødvendig
å kunne korrigere innholdet. Slike opplysninger kan bare benyttes
i samsvar med uttrykkelig angitte formål og på grunnlag av lov eller
informert samtykke fra den opplysningen gjelder. De skal slettes
når formålet ikke lenger er til stede.
§ 102
Alle har rett til respekt for privatliv og heim.
Alle har rett til tryggleik for personopplysningar om
seg sjølve, til innsyn i slike opplysningar og til å kunne rette
innhaldet om det trengst. Slike opplysningar kan berre nyttast i
samsvar med uttrykkeleg namngjevne føremål og på grunnlag av lov
eller informert samtykke frå den opplysninga gjeld. Opplysningane
skal slettast når føremålet ikkje lenger er til stades.
XVIII
§ 104 oppheves.
Ny § 104 første ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Børn have Krav paa Respekt for deres Menneskeværd.
De have Ret til at blive hørte i Spørgsmaal som gjælde dem selv,
og deres Mening skal tillægges Vægt i Overensstemmelse med deres
Alder og Udvikling.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De
har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres
mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og
utvikling.
Born har krav på respekt for menneskeverdet sitt.
Dei har rett til å bli høyrde i spørsmål som gjeld dei sjølve, og
det skal leggjast vekt på meininga deira i samsvar med alderen og
utviklingssteget.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Børn have Krav paa Respekt for deres Menneskeværd.
De have Ret til at blive hørte i Spørgsmål som berøre dem selv,
og deres Mening skal tillægges Vægt i Overensstemmelse med deres
Alder og Udvikling.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De
har rett til å bli hørt i spørsmål som berører dem selv, og deres
mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og
utvikling.
Born har krav på respekt for menneskeverdet sitt.
Dei har rett til å bli høyrde i spørsmål som gjeld dei sjølve, og
det skal leggjast vekt på meininga deira i samsvar med alderen og
utviklingssteget.
XIX
Ny § 104 annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Ved Afgjørelser som berøre Børn, skal Barnets Bedste
være et grundlæggende Hensyn.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Ved avgjørelser som berører barn, skal barnets beste
være et grunnleggende hensyn.
I avgjerder som vedkjem born, skal kva som er best
for barnet, vere eit grunnleggjande omsyn.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Beslutninger som gjælde Børn skal ivaretage Hensynet
til Barnets Bedste.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Beslutninger som gjelder barn skal ivareta hensynet
til barnets beste.
Avgjerder som gjeld born skal ta omsyn til kva som
er best for barnet.
Alternativ 3 A (originaltekst):
Ved Handlinger og Afgjørelser som berøre Børn,
skal Barnets Bedste være et grundlæggende Hensyn.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal
barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Ved handlingar og i avgjerder som vedkjem born,
skal kva som er best for barnet, vere eit grunnleggjande omsyn.
XX
Ny § 104 tredje ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originaltekst):
Børn have Ret til Værn om deres personlige Integritet.
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette
for Barnets Udvikling, herunder at sikre at Barnet faar den nødvendige
økonomiske, sociale og sundhedsmæssige Tryghed, fortrinsvis i egen Familie.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens
myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling,
herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale
og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.
Born har rett til vern om den personlege integriteten
sin. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for utviklinga
til barnet og mellom anna sjå til at det får den økonomiske, sosiale
og helsemessige tryggleiken som det treng, helst i sin eigen familie.
Alternativ 2 A (originaltekst):
Børn have Ret til Værn om deres personlige Integritet.
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette
for Barnets Udvikling, herunder at sikre at Barnet faar den nødvendige
økonomiske, sociale og sundhedsmæssige Tryghed.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens
myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling,
herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale
og helsemessige trygghet.
Born har rett til vern om den personlege integriteten
sin. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for utviklinga
til barnet og mellom anna sjå til at det får den økonomiske, sosiale
og helsemessige tryggleiken som det treng.
Alternativ 3 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at iverksætte Tiltak
for at beskytte Børns personlige Integritet, herunder Beskyttelse
imod Vold, Mishandling, sexuel Udnyttelse og andre lignende Forhold som
kan skade Barnet.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal iverksette tiltak for
å beskytte barnets personlige integritet, herunder beskyttelse mot
vold, mishandling, seksuell utnyttelse og andre liknende forhold
som kan skade barnet.
Dei statlege styresmaktene skal setje i verk
tiltak for å verne den personlege integriteten til born, medrekna
vern mot vald, mishandling, seksuell utnytting og andre liknande
tilhøve som kan skade barnet.
Alternativ 4 A (originaltekst):
Det paaligger Statens Myndigheder at iverksette Tiltak
for at beskytte Børns personlige Integritet, samt legge Forholdene
til rette for Barnets Udvikling og kontakt med egne Forældre.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
Statens myndigheter skal iverksette tiltak for
å beskytte barnets personlige integritet, samt legge forholdene
til rette for barnets utvikling og kontakt med egne foreldre.
Dei statlege styresmaktene skal setje i verk
tiltak for å verne den personlege integriteten til born, og leggje
til rette for barnets utvikling og kontakt med eigne foreldre.
Alternativ 5 A (originaltekst):
Nærmere Bestemmelser om Barnets særlige Behov
for Beskyttelse mod Vold, Mishandling, sexuel Udnyttelse og andre
lignende Forhold, som kan skade Barnet eller Barnets fysiske og mentale
Udvikling, fastsættes ved Lov.
Alternativ 5 B (bokmål
og nynorsk):
Nærmere bestemmelser om barnets særlige behov
for beskyttelse mot vold, mishandling, seksuell utnyttelse og andre
lignende forhold som kan skade barnet eller barnets fysiske og mentale utvikling,
fastsettes ved lov.
Nærare føresegner om borns særlege behov for vern
mot vald, mishandling, seksuell utnytting og andre liknande forhold
som kan skade borna eller deira fysiske eller mentale utvikling,
blir fastsette i lov.
Alternativ 1 (A eller B) til 5 (A eller B) kan
eventuelt vedtas som ny § 104 fjerde ledd, med et annet av alternativene
som tredje ledd.
XXI
§ 106 flyttes til nytt kapittel F og får nytt
paragrafnummer.
Ny § 106 første ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
Enhver, som opholder sig lovlig i Riget, kan
frit bevæge sig indenfor Rigets Grænser og vælge sit Bosted der.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Enhver som oppholder seg lovlig i riket, kan
fritt bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.
Alle som oppheld seg lovleg i riket, kan fritt
ferdast innanfor grensene og velje bustad der.
Alternativ 2 A (originalspråk):
Norske Borgere og andre med lovlig Ophold i Riget
kunne frit bevæge sig indenfor Rigets Grænser og vælge sit Bosted
der.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Norske borgere og andre med lovlig opphold i riket
kan fritt bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted
der.
Norske borgarar og andre som har lovleg opphald
i riket kan fritt ferdast innanfor grensene og velje bustad der.
XXII
Ny § 106 annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
Ingen kan negtes at forlade Riget, medmindre det
er nødvendigt af Hensyn til en effektiv Retsforfølgelse eller for
Aftjening af Værnepligt. Norske Statsborgere kunne ikke negtes Adgang til
Riget.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Ingen kan nektes å forlate riket med mindre
det er nødvendig av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse eller
for avtjening av verneplikt. Norske statsborgere kan ikke nektes
adgang til riket.
Ingen kan nektast å forlate riket om det ikkje trengst
av omsyn til effektiv rettsforfølging eller fordi dei skal gjere
verneplikt. Norske statsborgarar kan ikkje nektast tilgjenge til
riket.
Alternativ 2 A (originalspråk):
Ingen kan negtes at forlade Riget.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Ingen kan nektes å forlate riket.
Ingen kan nektast å forlate riket.
Alternativ 3 A (originalspråk):
Ingen kan negtes at forlade Riget, medmindre det
er nødvendigt af Hensyn til en effektiv Retsforfølgelse eller for
Aftjening af Værnepligt. Norske Statsborgere kunne ikke landsforvises eller
paa anden Maade negtes Adgang til Riget.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Ingen kan nektes å forlate riket, med mindre
det er nødvendig av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse eller
for avtjening av verneplikt. Norske statsborgere kan ikke landsforvises
eller på annen måte nektes adgang til riket.
Ingen kan nektast å forlate riket om det ikkje trengst
av omsyn til effektiv rettsforfølging eller fordi dei skal gjere
verneplikt. Norske statsborgarar kan ikkje landsforvisast eller
på anna måte nektast tilgjenge til riket.
XXIII
Ny § 113 skal lyde:
Alternativ 1 A (originalspråk):
§ 113
Myndighedernes Indgrep overfor den Enkelte maa
have Grundlag i Lov.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 113
Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha
grunnlag i lov.
§ 113
Styresmaktene må ha grunnlag i lov for å gripe inn
overfor einskildmennesket.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 113
Ethvert Indgrep overfor den Enkelte maa have Hjemmel
i Lov.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 113
Ethvert inngrep overfor den enkelte må ha hjemmel
i lov.
§ 113
Alle inngrep overfor den einskilde må ha heimel i
lov.
Alternativ 3 A (originalspråk):
§ 113
Indgrep overfor den Enkelte maa skje på Grundlag
af Lov.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
§ 113
Inngrep i den enkeltes handlefrihet må skje
på grunnlag av lov.
§ 113
Inngrep i handlefridomen til den einskilde må
ha grunnlag i lov.
Alternativ 4 A (originalspråk):
§ 113
Ethvert offentlig Indgrep i den Enkeltes Handlefrihed
maa være forankret i Lov.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
§ 113
Ethvert offentlig inngrep i den enkeltes handlefrihet
må være forankret i lov.
§ 113
Alle offentlege inngrep i handlefridomen til
den einskilde må ha grunnlag i lov.
XXIV
Alternativ 1 A (originalspråk):
Ny § 114 skal lyde:
§ 114
I Sager som reises for Domstolerne, have Domstolerne
Ret og Pligt til at prøve hvorvidt Love og andre Beslutninger trufne
af Statens Myndigheder stride mod Grundloven.
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
§ 114
I saker som reises for domstolene, har domstolene
rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet
av statens myndigheter strider mot Grunnloven.
§ 114
I saker som blir reiste for domstolane, har
domstolane rett og plikt til å prøve om lover og andre avgjerder
tekne av dei statlege styresmaktene strir mot Grunnlova.
Alternativ 2 A (originalspråk):
§ 114
I Sager som reises for Domstolerne, have Domstolerne
Ret og Pligt til at prøve hvorvidt Love og andre Beslutninger trufne
af Statens Myndigheder stride mod Grundloven, etter denne Grundlovs
Principer om Demokratiet, den lovgivende Magt, Retsstaten og Menneskerettighederne.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
§ 114
I saker som reises for domstolene, har domstolene
rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet
av statens myndigheter strider mot Grunnloven, etter denne grunnlovs
prinsipper om demokratiet, den lovgivende makt, rettsstaten og menneskerettighetene.
§ 114
I saker som blir reiste for domstolane, har
domstolane rett og plikt til å prøve om lover og andre avgjerder
tekne av dei statlege styresmaktene strir mot Grunnlova, etter prinsippane
i denne grunnlova om demokratiet, den lovgjevande makta, rettsstaten
og menneskerettane.
Alternativ 3 A (originalspråk):
§ 89 skal lyde:
§ 89
I Sager som reises for Domstolerne, have Domstolerne
Ret og Pligt til at prøve hvorvidt Love og andre Beslutninger trufne
af Statens Myndigheder stride mod Grundloven.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
§ 89
I saker som reises for domstolene, har domstolene
rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet
av statens myndigheter strider mot Grunnloven.
§ 89
I saker som blir reiste for domstolane, har
domstolane rett og plikt til å prøve om lover og andre avgjerder
tekne av dei statlege styresmaktene strir mot Grunnlova.
Alternativ 4 A (originalspråk):
§ 89
I Sager som reises for Domstolerne, have Domstolerne
Ret og Pligt til at prøve hvorvidt Love og andre Beslutninger trufne
af Statens Myndigheder stride mod Grundloven, efter denne Grundlovs
Principer om Demokratiet, den lovgivende Magt, Retsstaten og Menneskerettighederne.
Alternativ 4 B (bokmål
og nynorsk):
§ 89
I saker som reises for domstolene, har domstolene
rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet
av statens myndigheter strider mot Grunnloven, etter denne grunnlovs
prinsipper om demokratiet, den lovgivende makt, rettsstaten og menneskerettighetene.
§ 89
I saker som blir reiste for domstolane, har
domstolane rett og plikt til å prøve om lover og andre avgjerder
tekne av dei statlege styresmaktene strir mot Grunnlova, etter prinsippane
i denne grunnlova om demokratiet, den lovgjevande makta, rettsstaten
og menneskerettane.
XXV
Overskriften til nytt kapittel F skal lyde:
Alternativ A (originalspråk):
F. Almindelige Bestemmelser
Alternativ B (bokmål og
nynorsk):
F. Alminnelige bestemmelser
F. Allmenne føresegner
XXVI
Stortinget får fullmakt til ved alminnelig flertallsvedtak
å redigere paragraf- og leddnummer i og henvisninger til bestemmelser
som berøres av at det blir vedtatt et nytt kapittel E i Grunnloven
om menneskerettigheter eller som berøres av at alternativer i forslaget
her blir vedtatt.
Grunnlovsforslag fremsatt i sesjonen 2011–2012 som
angår bestemmelser som berøres av at det blir vedtatt et nytt kapittel
E i Grunnloven om menneskerettigheter eller av at alternativer i forslaget
her blir vedtatt, behandles ut fra bestemmelsenes nye ledd- og paragrafnummerering.»