Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, og fra Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, viser til Dokument 12:14 (2011–2012) hvor det er fremsatt forslag til ny § 93 femte ledd, ev. ny § 106 tredje ledd i Grunnloven, om rett til asyl.

Komiteen viser til at retten til å søke tilflukt i et annet land er internasjonalt anerkjent. I FNs verdenserklæring artikkel 14 er den enkelte gitt rett til å søke asyl fra forfølgelse. Artikkel 14 lyder:

«1. Everyone has the right to seek and to enjoy in other countries asylum from persecution.»

Den viktigste internasjonale konvensjonen for personer som søker beskyttelse i et annet land er FNs flyktningkonvensjon av 28. juli 1951 med tilleggsprotokoll. Flyktningkonvensjonen inneholder ingen bestemmelse om rett til asyl, og den benytter heller ikke begrepet asyl i konvensjonsteksten.

Komiteen viser til at konvensjonen inneholder en rekke bestemmelser om flyktningers rettigheter i oppholdslandet (asyllandet), for eksempel med hensyn til ikke-diskriminering, religionsutøvelse, private rettsforhold mv. Flyktningkonvensjonen har regler om utelukkelse fra flyktningstatus for krigsforbrytere og alvorlig kriminelle mv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til Dommerforeningens menneskerettighetsutvalgs høringsuttalelse til Dokument 16 (2011–2012) av 25. juni 2012, hvor de blant annet uttaler:

«FNs flyktningkonvensjon av 1951 var FNs første menneskerettighetskonvensjon, og sikrer i praksis asyl for personer omfattet av konvensjonens flyktningbegrep. Kjernen i asylretten – beskyttelse mot å bli utsatt for alvorlige krenkelser i form av tortur og annen umenneskelig behandling – er videre innfortolket og befestet i EMK av Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD).»

Flertallet peker videre på at folkeretten anerkjenner den enkeltes rett til å søke asyl og ta imot asyl.

Komiteen viser til at asyl ikke er et presist juridisk begrep, men en samlebetegnelse på ulike grader av beskyttelse som utlendinger kan få i et annet land.

Asyl brukes ofte som et fristed for personer som har behov for beskyttelse mot forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.

Komiteen viser videre til at retten til asyl i dag er regulert i utlendingsloven av 15. mai 2008. Utlendinger som har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, skal etter § 28 anerkjennes som flyktning og ha rett til oppholdstillatelse (asyl). Utlendingsloven gir videre en detaljert beskrivelse blant annet av hva som regnes som forfølgelse (§ 29), grunnlaget for forfølgelse (§ 30), utelukkelse fra retten til å anerkjennes som flyktning (§ 31) og internasjonalt samarbeid om behandling av søknader om opphold av beskyttelsesgrunner (§ 32).

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til at presiseringene blant annet bygger på ulike EU-direktiver.

Disse medlemmer viser til at Menneskerettighetsutvalget, som avga sin rapport til Stortingets presidentskap i desember 2011, jf. Dokument 16 (2011–2012), konkluderte med at det er vanskelig å regulere retten til asyl i Grunnloven. Det å innvilge asyl i norsk rett er betinget av en lang rekke forhold som med nødvendighet må begrenses av presiseringer og unntak. Utvalget vurderte det slik at en detaljert regulering av retten til asyl på grunnlovs nivå ville gjøre asylretten lite fleksibel for de faktiske endringer som fortløpende inntreffer på dette feltet. Utvalget mente også at hvis kun retten til å søke asyl ble tatt inn, ville dette ha begrenset innhold. Et argument mot å grunnlovfeste retten til asyl er derfor at retten til å søke asyl er en begrenset rettighet, og at retten til å få innvilget asyl med nødvendighet må begrenses av presiseringer og unntak som det vil føre for langt å liste opp i Grunnloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at for utvalget var det et tankekors at bare et fåtall av verdens flyktninger i dag er reelle asylsøkere. Mange av dagens asylsøkere er ikke på flukt fra forfølgelse, men fra vanskelige levekår. I tillegg har såkalte «klimaflyktninger» pr. i dag ikke status som reelle asylsøkere.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet har merket seg at konklusjonen til Menneskerettighetsutvalget var at det ikke ville foreslå grunnlovfesting av rett til asyl eller rett til å søke asyl.

Disse medlemmer deler dette syn og anbefaler at forslaget, samtlige alternativer, ikke bifalles.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, påpeker at selv om Menneskerettighetsutvalget konkluderte med å ikke foreslå grunnlovfesting av retten til asyl eller retten til å søke asyl, understreket utvalget at det også var gode argumenter for å grunnlovfeste retten til å søke og/eller få beskyttelse. Utvalget sier blant annet, jf. Menneskerettighetsutvalgets rapport side 204, punkt 34.3.5:

«Tar man utgangspunkt i at menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven skal markere og konkretisere de verdier det norske samfunn er bygget på, kan det argumenteres for at retten til å søke asyl bør tas inn i Grunnloven. Asylretten er en del av vår kristne og humanistiske arv, som det vises til i Grunnloven § 2, ved at det gis beskyttelse til mennesker på flukt fra forfølgelse. Slik beskyttelse kan bare gis dersom disse menneskene også har en rett til å søke asyl.»

Forslagsstillerne viser til at kjernen i asylretten, beskyttelse mot å bli utsatt for alvorlige krenkelser i form av tortur og annen umenneskelig behandling, er tolket inn i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, deler forslagsstillernes syn at retten til å søke asyl, og å få asyl dersom man faktisk risikerer forfølgelse, er en menneskerett som bør lovfestes på et høyere konstitusjonelt nivå enn dagens utlendingslov. Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg påpeker i sin høringsuttalelse at EMD har slått fast at retten til asyl har blitt fortolket som en absolutt rettighet i en rekke avgjørelser, og at den utvilsomt hører til de sentrale rettigheter etter EMK.

Flertallet viser til at Dommerforeningens menneskerettighetsutvalg i sin høringsuttalelse til Dokument 16 (2011–2012) skriver:

«Kjernen i asylretten – beskyttelse mot å bli utsatt mot alvorlige krenkelser i form av tortur og annen umenneskelig behandling – er videre innfortolket og befestet i EMK av Den Europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). Denne retten er sågar blitt fortolket som absolutt av EMD i en rekke avgjørelser, og hører derfor utvilsomt til de sentrale rettigheter etter EMK. EMD har i plenumsdommen M.M.S. mot Hellas og Belgia i 2011 uttalt at (reelle) asylsøkere er en særlig sårbar gruppe med en privilegert stilling etter folkeretten.»

Menneskerettighetsutvalget skriver i Dokument 16 (2011–2012) s. 204, punkt 34.3.5 at:

«En detaljert regulering av retten til asyl på grunnlovs nivå vil samtidig gjøre asylretten lite fleksibel for de faktiske endringer som fortløpende inntreffer på dette feltet. I den forbindelse kan nevnes at det er et tankekors at bare et fåtall av verdens flyktninger i dag er reelle asylsøkere. Mange av dagens asylsøkere er ikke på flukt fra forfølgelse, men fra vanskelige levekår. I tillegg har såkalte «klimaflyktninger» pr. i dag ikke status som reelle asylsøkere.»

Flertallet er enig i at en detaljert regulering av beskyttelsesreglene er uhensiktsmessig i Grunnloven. Flertallet vil likevel understreke at utvalgets beskrivelse av verdens flyktninger er noe misvisende, og mener det er uheldig at slike uttalelser blir stående uimotsagt. Flertallet vil understreke at omtrent 65 prosent av dem som søker asyl i Norge i dag, får oppholdstillatelse, og at over 90 prosent av disse anses å ha et beskyttelsesbehov. Flertallet kan ikke se at det faktum at flyktningbegrepet i Flyktningkonvensjonen i dag ikke omfatter klimaflyktninger, skulle være et argument mot å grunnlovfeste retten til å søke asyl.

Å grunnlovfeste retten til å søke asyl vil ikke endre dagens rettstilstand. Men flertallet mener at en grunnlovfesting av retten til å søke asyl vil gi denne rettigheten et sterkere vern. Under komiteens høring om menneskerettigheter i Grunnloven 28. februar 2014 påpekte flere av høringsinstansene at retten til å søke asyl er under politisk press. Advokatforeningen, Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, NOAS og Amnesty International er blant høringsinstansene som tar til orde for å grunnlovfeste retten til å søke asyl. Amnesty International påpeker at «retten til å søke asyl er en av de menneskerettighetene som i dag utfordres på det sterkeste». Ved å grunnlovfeste retten til å søke asyl vil denne rettigheten være bedre beskyttet mot skiftende politiske strømninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil stemme for alternativ 5 B som innebærer et nytt tredje ledd i ny § 106, som skal lyde:

«Enhver har rett til å søke asyl. De nærmere vilkår for innvilgelse av asyl fastsettes ved lov.

Og i nynorsk versjon:

Alle har rett til å søkje asyl. Dei nærare vilkåra for å gje asyl blir fastsette i lov.»