Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Else-May Botten, Ingrid Heggø, Odd Omland og Knut Storberget, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Charlotte Spurkeland, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen, Øyvind Korsberg og Jørund Rytman, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Marit Arnstad, og fra Venstre, Pål Farstad, deler forslagsstillernes bekymring for at jordbruksarealet i Norge minker. Under 3 pst. av Norges totalareal er dyrket jord, og kun 1,3 pst. kan brukes for matkorn. På verdensbasis er 10,7 pst. av totalarealet dyrket jord. Norge ligger vesentlig lavere enn sammenliknbare land, og er blant de landene med lavest prosentandel dyrket jord i Europa.

Komiteen viser til at det under skiftende regjeringer har vært et uttalt mål å begrense omdisponeringen av matjord. Komiteen viser til at regjeringen Bondevik II i 2005, gjennom St.meld. nr. 21 (2004–2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, initierte et mål om halvering av omdisponeringen innen 2010, og med det fastsatte et mål om at omdisponeringen ikke skulle overstige 5 600 dekar i året. Komiteen viser til at dette målet også ble videreført av regjeringen Stoltenberg II.

Komiteen viser til at landbruks- og matministeren gjentatte ganger har uttalt at det er et mål å øke selvforsyningsgraden og matproduksjonen. Komiteen viser til Innst. 8 S (2013–2014) der et enstemmig storting i forbindelse med statsbudsjettet uttrykte støtte til disse målene. Komiteen peker på at det er naturlig at statsrådens og Stortingets ambisiøse mål får konsekvenser for politikkutviklingen. Komiteen peker på at det, for å nå målene om økt matproduksjon og økt selvforsyningsgrad, kreves en større bevissthet om ivaretakelse av norske jordressurser.

Komiteen viser til at det, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB), ble rapportert en samlet irreversibel godkjent omdisponering av 330 000 dekar dyrket jord etter plan- og bygningsloven og jordloven i Norge i perioden fra 1976 til 2012. Dette tilsvarer litt mer enn det samlede tettstedsarealet i kommunene Oslo, Bergen og Trondheim. Komiteen viser videre til at det ble omdisponert i underkant av 115 000 dekar dyrket og dyrkbar jord i perioden 2005–2012. Dyrket jord utgjorde størstedelen av omdisponeringen.

Komiteen viser til at det i 2012 i alt ble omdisponert 11 200 dekar dyrket og dyrkbar jord til andre formål enn landbruk. De største arealene ble godkjent i Hedmark og Oppland, med henholdsvis 2 100 og 1 800 dekar. Deretter fulgte Rogaland med 1 700 dekar og Nord-Trøndelag med 1 600 dekar. Av det omdisponerte arealet ble 29 pst. omdisponert til trafikkområde, 26 pst. til boligformål og 16 pst. til næringsbebyggelse og næringsvirksomhet.

Komiteen viser til at næringskomiteen arrangerte høring i saken 11. februar 2014, der følgende høringsinstanser deltok: Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, NHO Mat og Landbruk, Norsk Landbrukssamvirke, Norske Felleskjøp, Spire, Naturviterne, Naturvernforbundet, og Natur og Ungdom. Samtlige høringsinstanser ga uttrykk for et behov for sterkt, og gjerne sterkere, jordvern. Flere av høringsinstansene pekte på at det er behov for økt statlig initiativ for å verne jord, særlig i de største pressområdene rundt byene, der også jorden er regnet som den mest produktive. Dette vil blant annet innebære å frata kommunene deler av ansvaret for beslutninger i omdisponeringssaker. Det ble også av flere av høringsinstansene trukket frem et behov for å tenke helhetlig, og at et nasjonalt påtrykk overfor kommunene, både gjennom sanksjoner og insentiver, kan være nødvendig for å sikre at nasjonale interesser ivaretas.

I tillegg ble det av høringsinstansene lagt frem flere forslag til tiltak som kan styrke fokuset på jordvern eller direkte styrke jordvernet. Norges Bondelag foreslo å sløyfe § 2 i jordloven, med begrunnelse at § 2 heller svekker jordvernet enn å styrke det. Norsk Landbrukssamvirke la frem forslag om å utarbeide en sårbarhets- og beredskapsanalyse, som en eventuell nasjonal jordvernplan kan bygge på. Felleskjøpet drøftet tanken om en jordvernavgift, med eventuell prisnedskrivning for landareal utenfor dyrket og dyrkbar mark. Spire foreslo et fremtidsombud som er uavhengig og som skal tale på vegne av fremtidige generasjoner. Naturvernforbundet og Natur og Ungdom foreslo at omdisponering i utgangspunktet burde forbys, og at omdisponering kun skal skje ved tillatelse.

Komiteen viser til at spørreundersøkelser viser at det er stor vilje i befolkningen til et mer aktivt jordvern.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at en utredning gjennomført av AgriAnalyse i 2011 konkluderer med at det er stor vilje i befolkningen til et mer aktivt jordvern. 86 pst. av befolkningen mener det er svært viktig eller ganske viktig å verne om matjorden, slik at ikke matproduksjonen og kulturlandskapet reduseres. Nesten halvparten, 46 pst., mener jordvernet bør praktiseres strengere, mens 38 pst. mener det bør være som i dag.

Komiteen viser til at det ikke bare er i Norge det pågår en jordverndebatt. Komiteen viser til at Europakommisjonen de siste årene har kommet med flere rapporter som understreker viktigheten av en streng jordvernpolitikk. Blant annet viser sluttrapporten til prosjektet «Sustainable Agriculture and Soil Conservation (SoCo)» en rekke konsekvenser ved svakt jordvern, som varig tap av evne til matproduksjon, redusert karbonbinding, forsterket effekt av klimaendringene, økt flomfare, økt fare for tørke og dårligere luftkvalitet.

Komiteen viser til at prosessen for dannelse av få centimeter med matjord kan ta fra flere hundre til tusenvis av år, og at nedbygging av matjord i all hovedsak er en irreversibel prosess. Matjord som er blitt bygget ned, kan sjelden tas i bruk igjen til matproduksjon. Komiteen viser til at det dessverre er slik at matjorden er den beste jorden å bygge på, både for infrastruktur og nybygg, da jorden ofte allerede er plan. Komiteen viser til at samfunnsinteresser stadig blir satt opp mot hverandre, og at dyrket mark ofte blir nedprioritert.

Komiteen viser til at det ikke alltid bare er samfunnsinteresser som står opp mot hverandre i spørsmål om omdisponering. Det kan også være nasjonale interesser mot lokale interesser. Komiteen viser til at landbruks- og matministeren, i brev til komiteen av 16. januar 2014 (vedlagt), velger å støtte seg til lokale prosesser og gir uttrykk for et ønske om sterkt lokaldemokrati. Komiteen stiller seg bak ministerens støtte til lokaldemokratiet, og ønsker at det i beslutninger som har lokal interesse, skal tilstrebes lokale prosesser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, mener at det i saker der nasjonale fellesskapsinteresser står i strid med lokale interesser, bør vurderes nasjonale retningslinjer.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener like fullt at det i saker der nasjonale fellesskapsinteresser står i strid med lokale interesser, er avgjørende med nasjonale retningslinjer og nasjonal styring.

Komiteen mener at omdisponeringssaker er slike saker. Komiteen er derfor glad for at landbruks- og matministeren har varslet at det kan forventes at fylkesmannen vil følge opp vektleggingen av jordvernhensyn i plan- og bygningsloven i sin veiledning overfor både fylkeskommunen og kommunene. Komiteen er også glad for at landbruks- og matministeren har varslet et initiativ overfor KS, med sikte på en dialog om hvordan dyrket mark bedre kan ivaretas i kommuneplanleggingen.

Komiteen mener en strategi også bør omhandle hvordan man skal stimulere lokale myndigheter til å øke bevisstheten om arealbruk.

Samtidig merker komiteen seg også at landbruks- og matministeren i det samme brevet understreker at det fremdeles vil være et nasjonalt ansvar å sørge for at vi har god og nødvendig matjord i landet. Komiteen støtter dette, og mener et slikt nasjonalt ansvar – kombinert med ambisiøse, nasjonalt fastsatte mål – innebærer et behov for sterkere nasjonal styring og bedre nasjonale retningslinjer for å sikre et sterkere jordvern.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener en helhetlig jordvernplan, slik forslagsstillerne foreslår, kan være ett av flere tiltak som kan bidra til dette.

Komiteen vil understreke viktigheten av god agronomi for å sikre en optimal utnyttelse av de jordbruksarealene Norge har, og ser sammenhengen mellom god agronomi og bondens eierskap til jorden. Komiteen peker på at produksjonsevnen til matjorda stadig blir redusert på grunn av manglende grøfting, kalking og vedlikehold. I tillegg medfører bruk av traktorer og andre tunge redskaper jordpakking. Komiteen mener dette underbygger viktigheten av sterke insitamenter for nydyrking, bedre ivaretakelse av eksisterende matjord, og et sterkere jordvern. Komiteen vil også fremheve at ny teknologi og driftsteknikk av jordbruksproduksjon vil kunne bidra til å opprettholde produksjonen.

Komiteen viser til det generasjonsansvaret som påligger myndighetene, og understreker at forvalteransvaret bør være et grunnleggende prinsipp i forvaltning av jordens ressurser.

Komiteen mener det kan være behov for sterkere og klarere virkemidler i lovverket, og mener at et virkemiddel som lovfestet hjemmel for vern av dyrket jord i jordloven bør vurderes som ledd i en strategi.

Komiteen mener det, i de tilfeller der jordvernet må vike for nasjonalt viktige samfunnsinteresser, og der man har minimert omdisponering av matjorda, er viktig å hindre at mengden matjord reduseres. Komiteen mener dette kan løses gjennom at utbygger sørger for at utbyggere finansierer nydyrkingen av tilsvarende produksjonspotensial som omdisponeres. Komiteen peker på at en ordning om nydyrking kan organiseres gjennom et jorderstatningsfond, der bønder som skal nydyrke søker om penger fra jorderstatningsfondet. Komiteen mener at det, dersom det skal fastsettes pris på jord, må legges faglig godt funderte vurderinger til grunn. Komiteen peker på Bioforsk og Skog og landskap som to av flere aktører som kunne bistått med gode faglige vurderinger for prising av jord.

Komiteen viser til at det verserer ulike oppfatninger om hvor mye nydyrket areal som kreves for å erstatte godt jordsmonn. Komiteen viser til at NHO Mat og Landbruk i høringen i komiteen 11. februar 2014 hevdet at det kreves et sted mellom to til fire dekar nydyrking per dekar matjord som bygges ned, for å opprettholde produksjonen. Komiteen mener dette viser at nydyrking alene ikke løser utfordringene knyttet til nedbygging av matjord.

Komiteen viser til at flytting av jord ofte blir trukket frem som en del av løsningen på produksjonstapet knyttet til forholdet mellom nydyrket jord og godt jordsmonn. Komiteen viser til at det i liten grad har vært vellykkede jordflyttingsprosjekter i Norge, men at dette er blitt gjennomført med større hell, og i større skala, i andre land som blant annet Sveits. Komiteen mener jordflytting bør være ett av flere virkemidler som tas i bruk i tilfeller av omdisponering av jord, etter at det er blitt dokumentert at dette er et hensiktsmessig virkemiddel for å øke produktiviteten på etablerte eller nydyrkede areal.

Komiteen viser også til at Bondelaget i sitt innspill i høringen 11. februar 2014 pekte på at det er god kartlegging av jordsmonn i Norge, og at det er et problem at kartleggingen ikke i stor nok grad blir tatt hensyn til i arealplanleggingen i kommunene. Komiteen mener det som et ledd av en strategi bør vurderes om det i større grad bør gis statlige pålegg om at kommunene i større grad må ta i bruk jordsmonnskartlegging i arealplanleggingen.

Komiteen mener jordflytting, jorderstatningsfond, vernehjemmel i jordloven, og nye omdisponerings- og matjordmål er elementer som bør vurderes inn i en jordvernstrategi.

Komiteen mener det er behov for en overordnet gjennomgang av virkemidlene i jordvernet. Vi mener derfor regjeringen må utarbeide en helhetlig jordvernstrategi for å styrke jordvernet ytterligere. I en slik strategi bør det særlig vurderes positive virkemidler og insitamenter som stimulerer kommunene til å prioritere jordvern, og som bidrar til at de totale samfunnsøkonomiske kostnadene ved å bygge ned matjord vektlegges i sterkere grad.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i egnet form fremme forslag for Stortinget om jordvernstrategi.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Innst. 507 S (2012–2013), jf. Dokument 8:129 S (2012–2013), der det ble fremmet en rekke forslag for å styrke jordvernet. Blant annet ble det fremmet forslag om vernehjemmel i jordloven, mer ambisiøse omdisponeringsmål, jorderstatningsfond og matjordmål som sikrer en gitt andel matjord per innbygger.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at dispensasjonssøknader om omdisponering av matjord må stilles i bero til en helhetlig strategi er vedtatt. Sakene er av stor betydning, og må sees i en større sammenheng. Dette medlem understreker at det i Vestby og Trondheim er snakk om betydelige arealer med svært produktiv jord, og hvor det har blitt lagt frem flere alternativer til å bygge ned matjorda.