Brev fra Arbeids- og sosialdepartementet v/statsråden til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, datert 4. februar 2014

Svar på spørsmål i forbindelse med Stortingets behandling av prop. 202 L (2012–2013) om ny uførepensjonsordning i Statens pensjonskasse

Jeg viser til brev datert 15. januar fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe hvor Arbeiderpartiets medlemmer i arbeids- og sosialkomiteen ber om svar og kommentarer på enkelte spørsmål i forbindelse med Stortingets behandling av prop. 202 L (2012–2013) Endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (ny uførepensjonsordning).

De temaene som tas opp er:

• a) Kompensasjonsnivået i den foreslåtte nye uførepensjonsordningen, og beregningsgrunnlaget som er lagt til grunn for forslaget

• b) De økonomiske konsekvensene av arbeidstakerorganisasjonenes forslag til endringer

• c) 80-prosent regelen og bortfall av uførepensjon

• d) Foreldelsesfristen for å fremsette krav om uførepensjon i de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene.

Bakgrunnen for Arbeiderpartiets brev er et notat fra arbeidstakerorganisasjonene i forbindelse med Stortingets høring i nevnte sak og en henvendelse som er sendt til Arbeiderpartiets stortingsgruppe uten at henvendelsen er lagt ved.

Kompensasjonsnivået i den foreslåtte nye uførepensjonsordningen, og beregningsgrunnlaget som er lagt til grunn for forslaget

Arbeidstakerorganisasjonene viser i sitt notat til at beregningene i proposisjonen bygger på tall fra et utvalg av medlemmene i Statens pensjonskasse (SPK), mens tilsvarende beregninger basert på medlemsmassen i Kommunal Landspensjonskasse (KLP) viser at de foreslåtte løsningene slår annerledes ut. Organisasjonene fremmer på denne bakgrunn konkrete forslag til endringer i lovforslagene.

Denne saken ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg II, og den nåværende regjering valgte som kjent ikke å trekke proposisjonen, jf. brev fra Statsministeren til Stortingets presidentskap 8. november 2013. Før proposisjonen ble lagt fram ble det gjennomført en offentlig høring. Arbeidstakerorganisasjonene kommenterte også da beregningsgrunnlaget som var lagt til grunn for forslaget i den offentlige høringen, og etterlyste beregninger for kommunal sektor. Etter den offentlige høringen ble det foretatt beregninger for hvordan forslaget vil slå ut i kommunesektoren. Arbeidstakerorganisasjonene er kjent med disse beregningene, og en del av tallene er gjengitt i proposisjonen.

Beregningene viser at enkelte grupper i kommunesektoren kommer dårligere ut med den foreslåtte ordningen sammenliknet med dagens ordning. Dette er grupper som har svært høye kompensasjonsnivåer i dag. Med de nye reglene vil ansatte i kommunal sektor som mottar både uførepensjon fra KLP og uføretrygd fra folketrygden få en gjennomsnittlig kompensasjonsgrad på 85 prosent etter skatt. Kompensasjonsgraden varierer en god del med stillingsandelen. For tidligere heltidsansatte i kommunal sektor med full tjenestetid er kompensasjonsgraden i snitt 78,4 prosent etter skatt. Kompensasjonsgraden er betydelig høyere for deltidsansatte. For tidligere deltidsansatte i fellesordningen i KLP er kompensasjonsgraden etter skatt i snitt 97,2 prosent med nye regler, mot 105 prosent med dagens regler. Disse kompensasjonsnivåene er før eventuelle barnetillegg.

Jeg mener at disse kompensasjonsnivåene er svært høye, særlig for tidligere deltidsansatte. Tidligere deltidsansatte vil med forslaget i gjennomsnitt få et kompensasjonsnivå etter skatt som ligger tett opp mot 100 prosent. De som forsørger barn under 18 år vil få en høyere utbetaling etter skatt som uføre enn de hadde som lønnsmottakere. Jeg mener det vil være et brudd på arbeidslinjen å øke kompensasjonsnivået til denne gruppen ytterligere.

Selv om beregningsgrunnlaget som ble brukt for å illustrere effektene av de foreslåtte reglene var basert på medlemsmassen i SPK, mener jeg at beregningene foretatt på kommunalt ansatte viser at forslagene til nye regler gir svært gode kompensasjonsnivåer også i kommunal sektor.

Økonomiske konsekvenser av arbeidstakerorganisasjonenes forslag til endringer i forslaget til beregningsregler i Prop. 202 L

Arbeidstakerorganisasjonenes forslag er i prioritert rekkefølge:

• Heving av taket for den inntektsuavhengige parameteren fra 6 til 10 pst. av pensjonsgrunnlaget

• Heving av den inntektsuavhengige parameteren fra 0,25 G til 0,3 G

Å heve taket for den inntektsuavhengige parameteren fra 6 til 10 pst. av pensjonsgrunnlaget (uten å heve kronebeløpet) vil øke uførepensjonen for alle nye uføretilfeller som har pensjonsgrunnlag under 4,17 G. Hvor høy økning dette gir i uførepensjonen kommer an på pensjonsgrunnlaget. Den største økningen i kroner vil være for personer med pensjonsgrunnlag på 2,5 G som vil få økt sin uførepensjon med 0,1 G (8 525 kroner med gjeldende G).

Å heve den inntektsuavhengige parameteren fra 0,25 G til 0,3 G (i tillegg til å øke taket for den inntektsuavhengige parameteren) vil øke uførepensjonen for alle med pensjonsgrunnlag over 2,5 G. For personer med pensjonsgrunnlag over 3 G (dvs. det store flertallet av SPK sine medlemmer) vil økningen i uførepensjonen være på 4 262 kroner med gjeldende G. Å øke kronebeløpet fra 0,25 G til 0,3 G vil kun gjelde nye uføretilfeller, og de økonomiske kostnadene av dette vil derfor øke gradvis etter hvert som en større og større andel av uførepensjonistene er omfattet av nytt regelverk.

På sikt (dvs. når alle uførepensjonister er omfattet av nytt regelverk) vil den årlige kostnadsøkningen knyttet til de aktive medlemmene (dvs. at vi ser bort fra de med oppsatte rettigheter) i SPK være om lag 170 millioner kroner. Jeg har ikke grunnlag for å tallfeste virkningen i kommunesektoren, men den er trolig i samme størrelsesorden.

80-prosent regelen og bortfall av uførepensjon

Det fremgår av brevet fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe at stortingsgruppen har fått en henvendelse om 80-prosent regelen og bortfall av uførepensjon. Det vises til noen typetilfeller som ikke er lagt ved, og det er derfor ikke mulig å kommentere disse.

80-prosentregelen innebærer at det ikke utbetales pensjon når inntekten etter uførhet utgjør mer enn 80 pst. av samlet inntekt for uførhet, jf. forslaget i lov om Statens pensjonskasse § 29 femte ledd. I noen tilfeller kan dette gi resultater som kan synes ulogiske. For eksempel vil det kunne være tilfeller hvor inntektsbortfallet i den offentlige stillingen er større enn 20 pst. hvor det ikke vil bli utbetalt uførepensjon, og det vil være tilfeller hvor utbetalingsgraden i den offentlige ordningen er lavere enn 20 pst. hvor det likevel vil bli utbetalt uførepensjon. Dette gjelder hvis deler av inntekten før og/eller etter uførhet kommer fra arbeid i privat sektor. Utformingen av 80-prosentregelen i lovforslaget er etter mitt skjønn likevel fornuftig, fordi det er det samlede inntektsbortfallet som følger av uførheten som skal være overordnet for hvorvidt det utbetales uførepensjon/uføretrygd eller ikke. Slik lovforslaget er utformet vil det sikre nettopp dette.

Foreldelsesfrisen for å fremsette krav om uførepensjon i de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene

Reglene om foreldelse gjelder dels det å framsette et krav om en uførepensjon og dels foreldelse av den utbetalte ytelsen. Selve ytelsen foreldes etter foreldelseslovens alminnelige foreldelsesfrist på tre år, med en tilleggsfrist i særlige tilfeller på ti år. Disse reglene er felles for Statens pensjonskasse og KLP.

Spørsmålet som er tatt opp gjelder foreldelse av krav om uførepensjon. Lov om Statens pensjonskasse § 27 fjerde ledd, som i Prop. L 202 (2012-2013) er foreslått videreført i § 30, lyder:

«Krav om uførepensjon må settes fram innen ett år etter at medlemmet er fratrådt eller har fått permisjon fra sin stilling uten lønn eller med avkortet lønn. Når særlige grunner gjør det rimelig, kan Pensjonskassens styre etter søknad fra medlemmet tilstå uførepensjon selv om krav herom ikke er satt fram innen fristens utløp.»

Som det framgår av bestemmelsen faller retten til uførepensjon bort hvis krav om uførepensjon ikke er satt fram innen ett år (fristen løper først fra fratredelsen, som gjerne er fra opphør av sykelønn eller senere). Dersom særlige grunner gjør det rimelig kan det ses bort fra fristen, slik at retten fortsatt er i behold.

Forsikringsavtaleloven § 18-6, som er i samsvar med foreldelsesloven § 6, bestemmer at retten til pensjon normalt foreldes ti år fra siste termin ble utbetalt, eventuelt fra første gang det kunne vært krevd utbetaling. KLP har i sine vedtekter for fellesordningen § 12-6 vist til denne bestemmelsen.

For pensjonsordninger som reguleres av forsikringsavtaleloven, foreldes krav på uførepensjon således etter ti år, uten noen dispensasjonsadgang, mens det etter lov om Statens pensjonskasse gjelder en ettårsfrist, men med dispensasjonsadgang.

Jeg kjenner ikke til at SPK har varslet at det fra 2015 vil bli strammet inn på bruken av unntaksbestemmelsen, som hittil er blitt brukt i relativt mange saker. Så lenge ettårsfristen er supplert med en dispensasjonsadgang, vil det i praksis ikke være særlig forskjell mellom Statens pensjonskasse og ordninger som er bundet av forsikringsavtaleloven.