1. Sammendrag
EØS-komiteen vedtok 3. mai 2013 å endre EØS-avtalen vedlegg II ved innlemmelse av Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 995/2010 av 20. oktober 2010 om fastsettelse av forpliktelser for virksomheter som bringer tømmer og treprodukter i omsetning (tømmerforordningen). Vedtaket omfattet også de tilhørende rettsakter delegert kommisjonsforordning (EU) nr. 363/2012 av 23. februar 2012 om saksbehandlingsregler for godkjenning og tilbakekalling av godkjenning av overvåkingsorganisasjoner, og Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 607/2012 av 6. juli 2012 om nærmere regler for ordningen for tilbørlig aktsomhet samt hyppigheten og arten av kontroll med overvåkingsorganisasjoner.
Tømmerforordningen skal bidra til at ulovlig avvirket tømmer og produkter som stammer fra slik virksomhet ikke omsettes i Norge eller EØS-området for øvrig. Tømmerforordningen bestemmer at Europakommisjonen skal anerkjenne og gi organisasjoner tillatelse til å opptre som overvåkingsorganisasjoner, og gir således myndighet til å fatte vedtak med direkte virkning for private rettssubjekter i EUs medlemsstater. Det legges opp til at ESA skal ha denne funksjonen på EFTA-siden. Overvåkingsorganisasjonene vil bli bundet av ESAs vedtak og vil være private rettssubjekter.
Tømmerforordningen gjennomfører EUs politikk mot ulovlig hogst og handel med tømmer og tømmerprodukter med ulovlig opprinnelse. Ulovlig avvirkning har store økonomiske, miljømessige og sosiale konsekvenser, både nasjonalt og internasjonalt. Forordningen gjelder førstegangs omsetning i EU/EØS, og uavhengig av opprinnelsesland. Regelverket omfatter alle slags treprodukter. Mange treprodukter går gjennom flere prosesser og bearbeiding før de for første gang kommer på EØS-markedet. Det er kun virksomheten som plasserer produktet på dette markedet for første gang som må følge kravene til virksomheter. Forhandlere videre i distribusjonskjeden på EØS-markedet må kunne identifisere hvem som har levert produktet og hvem det er solgt til (men ikke den endelige forbrukeren).
Forordningen gjelder både for innenlandsk produksjon og for all import av tømmer og treprodukter, uavhengig av opprinnelse, og tilfredsstiller i utgangspunktet WTO-regelverkets krav om likebehandling.
Tømmerforordningen fastsetter forpliktelser for virksomheter som bringer tømmer og treprodukter i omsetning på det indre marked for første gang, og forpliktelser for forhandlere, jf. forordningens artikkel 1. Forordningen forbyr omsetning av produkter som kan knyttes til ulovlig avvirkning, og den pålegger virksomheter ved første gangs omsetning å følge prosedyrer som skal avdekke produktenes opprinnelse og lovlighet. Lovlighet henspeiler på lovverket i hogstlandet. Produkter som dekkes av EUs handlingsplan FLEGT eller de internasjonale CITES-lisenser anses som lovlig avvirket.
Tømmerforordningen planlegges gjennomført i norsk rett dels gjennom forskrift fastsatt i medhold av skogbruksloven, dels gjennom forskrift fastsatt i medhold av naturmangfoldloven. Forordningens artikkel 19 stiller krav om at den enkelte medlemsstat må ha et tilfredsstillende sanksjonssystem for å behandle eventuelle brudd på reglene. Sanksjonene kan bl.a. omfatte bøter, beslag av det aktuelle tømmeret eller treproduktene, eller tilbakekall av tillatelse til å drive handel. Skogloven og naturmangfoldloven gir de nødvendige lovhjemlene for slike sanksjoner.
I henhold til EØS-avtalens to-pilarstruktur skal myndigheten til å godkjenne og oppheve godkjenning av overvåkningsorganisasjoner i EØS/EFTA-statene ligge i EFTA-pilaren. Denne kompetansen tillegges ESA på EFTA-siden, ettersom oppgaven har nær sammenheng med oppfølgingen av at regelverket blir fulgt.
Utgangspunktet er at overføring til internasjonale organer av lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet med direkte internrettslig virkning i Norge, krever Stortingets samtykke etter Grunnloven § 93. I konstitusjonell praksis er det imidlertid innfortolket et unntak fra dette utgangspunktet som går ut på at overføring til utenlandske organer av myndighet som er «lite inngripende», kan skje ved Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 annet ledd, som bare krever simpelt flertall.
Overføringen av godkjenningsmyndighet til ESA vil ha et begrenset saklig omfang avgrenset av klare kriterier. Norske forvaltningsmyndigheter vil også ha en viss innflytelse i prosessene som kan lede til beslutninger fra ESAs side. Dessuten synes de samfunnsmessige og politiske interesser som berøres gjennom myndighetsoverføringen å være svært begrensede. Innlemmelse av forordningen antas derfor å kunne skje i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.
Miljødirektoratet og Statens landbruksforvaltning (SLF) utnevnes som ansvarlige myndigheter etter forordningen, Miljødirektoratet for importert tømmer og treprodukter og SLF for nasjonalt produsert tømmer og treprodukter. Miljødirektoratet skal ha ansvar for kontroll av virksomheter som omsetter importert tømmer og treprodukter.
Kostnadene for ansvarlige myndigheter vil dekkes over Miljøverndepartementets og Landbruks- og matdepartementets respektive budsjetter, innenfor departementenes gjeldende budsjettrammer. Kostnadene for SLF vil være ca. 1,5 mill. kroner i inneværende år og ca. 1 mill. kroner. pr. år etter dette. Kostnadene for Miljødirektoratet antas å ville ligge i samme størrelsesorden.
EØS-komiteens beslutning og forordningene i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.