Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen, og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at formålet med Dublin-regelverket er å motvirke at asylsøkere som kommer til Europa, blir henvist mellom stater uten å få søknaden om beskyttelse behandlet. I tillegg ønsker man å forhindre at en person søker beskyttelse i flere stater. Norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet er svært viktig for norsk asylpolitikk, og er en forutsetning for norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet.

Komiteen registrerer at den vedtatte Dublin III-forordningen viderefører og videreutvikler Dublin II-forordningen, og at formålet med den nye forordningen er å gjøre samarbeidet mellom medlemslandene mer effektivt og styrke rettighetene til søkerne.

Komiteen merker seg også at Dublin III-forordningen, i likhet med Dublin-konvensjonen og Dublin II-forordningen, ikke regulerer vilkårene for å innvilge asyl. Norsk rett samt internasjonale forpliktelser vil således fortsatt regulere hvem som skal gis asyl i Norge.

Komiteen viser til at endringer i utlendingsloven som følge av godtakelse av Dublin III-forordningen behandles i regjeringens Prop. 26 L (2013–2014), jf. komiteens behandling av denne i Innst. 67 L (2013–2014).

Komiteen viser til at Dublin III endrer begrepet «asylsøker» til «en som søker internasjonal beskyttelse», og at dette omfatter både de med flyktningstatus og subsidiær beskyttelse, og at definisjon av begge grupper er inntatt i proposisjonen.

Når det gjelder fastsettelse av hvilket land som skal behandle søknaden, viser komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, til at rettighetene til enslige mindreårige asylsøkere styrkes gjennom at statene oppfordres til å legge «barnets beste» til grunn i Dublin-saker. En del av denne vurderingen vil være muligheten for familiegjenforening, og i Dublin III utvides kretsen av personer som den enslige mindreårige asylsøkeren skal gjenforenes med for å få søknaden behandlet, fra å omfatte blant andre foreldre og verge, til også å omfatte søsken, onkler, tanter og besteforeldre.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at sammenlignet med Dublin II-forordningen er enslige mindreårige asylsøkeres rettigheter styrket i Dublin III-forordningen. Det uttales blant annet i fortalen at hensynet til retten til familieliv og hensynet til barnets beste bør være et grunnleggende hensyn i Dublin-saker. At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, følger også av artikkel 6. I barnets beste-vurderingen oppfordres statene til å ta hensyn til «muligheten for familiegjenforening, den mindreåriges velferd og sosiale utvikling, sikkerhet og trygghet og den mindreåriges egne synspunkter». Disse medlemmer viser videre til at personkretsen som en enslig mindreårig asylsøker skal gjenforenes med i en annen medlemsstat for å få søknaden behandlet, er utvidet til også å omfatte søsken, onkler, tanter og besteforeldre.

Komiteen viser videre til at det inntas en ny bestemmelse i Dublin III som innebærer at personer ikke kan sendes tilbake til medlemsland hvor det er vesentlig grunn til å tro at det er systematiske mangler i asylsystemet og ved mottaksforholdene, og dermed en risiko for at søkeren utsettes for inhuman eller nedverdigende behandling.

Komiteen viser til at Dublin III innebærer at det oppstilles frister for hhv. overtakelse og tilbaketakelse av søkere mellom stater, og at søkere ikke selv skal dekke reiseutgifter til en Dublin-overføring mellom stater.

Videre viser komiteen til at Dublin III oppsetter regler for varighet av fengsling i forbindelse med anmodning om overtakelse/tilbaketakelse, og frister for anmodning om overtakelse/tilbaketakelse i denne sammenheng.

Komiteen registrerer at Dublin III endrer den personkrets som man forplikter å forene enslige mindreårige asylsøkere med, at det innføres nye oppgaver, kortere frister og grundigere utredninger, og at departementet legger til grunn at dette får konsekvenser for ressursbruken i hele utlendingsfeltet. Komiteen registrerer at departementet forventer en viss økning i antall asylsøknader. Komiteen viser til vedlagte brev fra justis- og beredskapsministeren av 9. desember 2013 om korrigering av feil. Komiteen forutsetter at regjeringen sikrer at utlendingsforvaltningen er i stand til å håndtere endringene som følger av Dublin III.

Eurodac

Komiteen viser til at Eurodac-forordningen innebærer obligatorisk opptak av fingeravtrykk av alle asylsøkere og noen andre grupper utlendinger, og at Eurodac er en forutsetning for et fungerende Dublin-samarbeid. En ny og revidert forordning, vedtatt av EU i juni 2013, skal bidra til mer effektiv håndtering av overføring av fingeravtrykk og sletting av data, bedre tilgang til relevant informasjon for medlemslandene samt bidra til et bedre rammeverk for forvaltning og sikring av personopplysninger.

Komiteen registrerer også at det i Eurodac er inntatt bestemmelser som utvider virkeområdet for Eurodac slik at opplysningene også skal kunne brukes til å forhindre, oppdage og etterforske alvorlig kriminalitet, men at de aktuelle delene av forordningen ikke er en del av vår tilknytningsavtale og således ikke får virkning for Norge uten at det inngås egen avtale om dette.

Komiteen registrerer for øvrig at Justis- og beredskapsdepartementet har til vurdering behovet for lovendringer for å gjennomføre ny Eurodac-forordning.

Komiteen viser til at Dublin III og Eurodac er sentrale forordninger for norsk asylpolitikk og deltagelse i Schengen-samarbeidet, og støtter regjeringens forslag om innlemmelse av disse.