Velegg
Jeg viser til brev datert 30. april hvor Kommunal- og forvaltningskomiteen oversender Representantforslag 109 S (2012-2013) fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Gjermund Hagesæter, Åge Starheim og Morten Ørsal Johansen om tiltak for å bedre infrastrukturen innen drikkevannsforsyning og avløp.
Jeg er kjent med de utfordringene representantene peker på. Det er et stort vedlikeholdsetterslep på ledningsnettet i mange norske kommuner, og økte nedbørsmengder i forbindelse med klimaendringer vil bare gjøre presset på avløpsnettet større. Dette er en problematikk som regjeringen har stort fokus på.
En rekke lover og forskrifter regulerer vann- og avløpstjenestene i Norge, og flere av dem er basert på EU-regelverk. Forurensningsloven er sentral for regulering av slike tjenester, og de mer detaljerte kravene til tjenestene er fastsatt i forurensningsforskriften. Kravene her er en gjennomføring av EUs avløpsdirektiv. Drikkevannforskriften stiller krav om kvalitet på drikkevann i Norge. Annet norsk regelverk stiller også krav til vann- og avløpssektoren, herunder plan- og bygningsloven og vannressursloven med forskrifter. Vannforskriften gjennomfører – EUs vanndirektiv i norsk rett.
7. mai la også regjeringen fram sin Stortingsmelding om klimatilpasning. I denne meldingen foreslår vi blant annet at det opprettes et offentlig utredningsutvalg (lovutvalg) som skal vurdere dagens gjeldende regelverk og komme med eventuelle forslag til forbedring av rammebetingelsene for kommunenes håndtering av økende mengder overvann ved et klima i endring.
Det er fastslått i forurensningsforskriften at vann- og avløpstjenester er et kommunalt ansvar som finansieres over vann- og avløpsgebyret. Samtidig er dette noe jeg og resten av regjeringen er opptatt av, og vi har gjort flere tiltak den siste tiden for å bidra til at kommunene kan sikre denne viktige infrastrukturen på en god måte, slik at samfunnshensyn ivaretas. Miljømyndighetene har kartlagt årsakene til at det mange steder er et vedlikeholdsetterslep, og funnet ut at mangelfull oppfølging av planer og vedlikehold i kommuner, ofte knyttet til manglende kapasitet og kunnskap, var en gjennomgående utfordring. Forrige uke lanserte jeg nettsiden miljøkommune.no, som er en portal som skal hjelpe kommunene blant annet med denne typen utfordringer. Nettsiden er et nytt og viktig verktøy for kommunene i deres behandling og avgjørelser blant annet på avløpsområdet.
Som part til den internasjonale Protokollen om vann og helse har Norge forpliktet seg til å fastsette mål for å sikre god kvalitet på drikkevann. Forslag til slike nasjonale mål for vann og helse på drikkevanns- og sanitærområdet har nylig vært på høring fra Mattilsynet på vegne av Helse- og omsorgsdepartementet. Forslagene til mål tar utgangspunkt i de utfordringene som er nevnt tidligere, og et hovedsiktemål er at målene skal bidra til faktisk å oppnå den standarden som allerede er fastsatt i regelverk som drikkevannsforskriften og vannforskriften. Det er viktig å gjøre de ansvarlige oppmerksom på sine plikter, særlig for å oppnå en hurtigere oppgraderingstakt for vann- og avløpsledningsnettet. Det er blant annet foreslått mål for kvalitet og leveringssikkerhet av drikkevann til forbruker, forsvarlig rensing og håndtering av avløpsvann, økt vedlikehold/utskifting av ledningsnett for drikkevann og avløp og reduksjon av antall tilfeller/utbrudd av vannbårne sykdommer.
Det er også på sin plass å nevne at Kommunal- og regionaldepartementet nylig har hatt på høring et forslag om å endre retningslinjene for kommunal selvkost. Dette innebærer også mulige endringer i vann- og avløpsgebyret.
Et av forslagene representantene kommer med dreier seg om å sikre private aktører mulighet til å bygge og drifte vann-, avløps- og renovasjonsanlegg. Det finnes i dag enkelte mindre privateide vannforsyningsanlegg til for eksempel hytteområder og områder med fritidsboliger. Jeg mener at i større skala er dette ikke en god måte å håndtere sentrale samfunnstjenester på. Offentlig eierskap gir større sikkerhet med tanke på både kort- og langsiktig kapasitet og investeringskraft enn privat eierskap. Det er også forventet at det ville vært et behov for betydelig og dermed ressurskrevende kontroll dersom private aktører skulle stå for dette. En ny lov om vass- og avløpsanlegg som fastslår at alle nye vann- og avløpsanlegg skal være eid av kommuner trådte derfor i kraft 1. juli 2012 (Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg). Dette sikrer kvalitet, sikkerhet og langsiktighet i vann- og avløpssektoren. Vann- og avløpstjenestene er naturlige monopolvirksomheter, og som sentral infrastruktur bør eierskapet da være offentlig.
Det er ingen tvil om at det er store utfordringer for vann- og avløpssektoren i tiden framover, men jeg mener at systemet slik det er innrettet i dag er et godt utgangspunkt for å finne gode løsninger. Regjeringen har satt fokus på de problemstillingene sektoren står overfor, og gjør mye for å tilrettelegge og tilpasse regelverket slik at vi på best mulig måte kan løse utfordringene. Et viktig tiltak her er lovutvalget som nå skal opprettes. Dette vil se på flere av problemstillingene som tas opp i representantforslaget. Slik jeg ser det er det derfor per i dag ikke behov for de endringene representantene foreslår.