Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til at jordens klima er i endring. Det observeres endringer i naturen som følge av klimaendringer på alle kontinenter og i alle de store havområdene. Klimaet på jorden har alltid gjennom hele klodens historie vært i endring, og naturen har tilpasset seg i forhold til dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at selv om ikke-menneskeskapte faktorer også påvirker klimaet, så kan ikke klimaendringene de siste 150 årene forklares uten at vi tar hensyn til menneskelige utslipp av klimagasser. Forbrenning av kull, olje og gass har frigjort store mengder CO2. Sammen med utslipp av klimagasser fra avskoging og andre utslippskilder har dette bidratt til økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren. Den økte mengden klimagasser i atmosfæren er ifølge FNs klimapanel hovedårsaken til den globale oppvarmingen, og fører til klimaendringer. Disse endringene får konsekvenser for naturen og store deler av samfunnet vårt.

Komiteen viser til at selv om det er stor enighet om at klimaet er i endring, så er det fortsatt stor usikkerhet knyttet til hvor store endringer vi vil oppleve de kommende tiårene, og hvordan klimaet vil endre seg i ulike geografiske områder.

Komiteen viser til at hvor store konsekvenser klimaendringene vil få for natur og samfunn, vil være et resultat av hvor mye klimaet endrer seg. Det er også avhengig av samfunnets evne, muligheter og vilje til å ta hensyn til at klimaet vil endre seg fremover, og aktivt tilpasse seg disse endringene.

Komiteen peker samtidig på at en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i global sammenheng, der det overordnete målet er å redusere de samlede globale utslipp av klimagasser. Dette innebærer at det tas hensyn til konsekvensene av kvotesystemet, faren for karbonlekkasje og til industriens konkurranseevne når politikken utformes.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at Norge må føre en ambisiøs nasjonal klimapolitikk. Flertallets mål er en langsiktig omstilling til et lavutslippssamfunn innen 2050.

Flertallet har merket seg at de fleste studier av de mulige konsekvenser av klimaendringene tar utgangspunkt i at vi tilpasser oss en verden hvor gjennomsnittstemperaturen på jorden øker med 2–3 grader celsius mot slutten av dette århundret. Kapasiteten og muligheten til å tilpasse seg høyere temperaturstigninger, som 4–6 grader celsius, har vi begrenset kunnskap om.

Flertallet understreker at selv om man skulle få en internasjonal enighet om en ambisiøs politikk for å redusere utslipp av klimagasser, så vil temperaturen fortsette å stige frem mot 2100. Det er derfor nødvendig å forberede samfunnet på forventede klimaeffekter som uansett vil komme.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker på at klimaendringer er en naturlig del av jordens utvikling og et uttrykk for dens kontinuerlige endring. Naturlige variasjoner i klimatiske forhold er et produkt av prosesser og svingninger som til enhver tid skjer omkring oss, som for eksempel varierende solaktivitet og sykliske havstrømmer. Menneskelig aktivitet påvirker også klimaet på flere områder, men det hersker fremdeles stor usikkerhet om hvor mye dette utgjør i forhold til de naturlige variasjonene.

Disse medlemmer merker seg i den forbindelse FNs klimapanels rapport fra mars 2012, som konkluderte med at ekstremeffekter de neste 20–30 år ville bli dominert av naturlige variasjoner. Da menneskeheten uansett må tilpasse seg endringer i livsvilkår, er det etter disse medlemmers syn av underordnet betydning å identifisere de viktigste driverne til klimaendringer når man skal utarbeide politiske løsninger for å møte potensielle klimautfordringer.

Klimaet og klimaendringer i Norge

Komiteen peker på at Norge ligger utsatt til med en langstrakt kyst og store høyfjellsområder som strekker seg inn i Arktis. Vær og klima påvirker nærmest alle deler av samfunnet og er en viktig del av hverdagen for de fleste. Det norske folk er derfor vant til å ta hensyn til været, og har gjennom århundrene tilpasset seg et skiftende klima.

Komiteen har merket seg at over det siste århundret har det blitt varmere i Norge og nedbørsmengdene har økt med om lag 20 pst. Det er ventet at temperatur og nedbør i Norge vil fortsette å øke fremover. Årsmiddeltemperaturen i Norge anslås å øke med 2,3 til 4,6 grader celsius mot slutten av dette århundret sammenliknet med normalperioden 1961–1990. Temperaturen vil stige mest i innlandet, i Nord-Norge og på Svalbard. Landsgjennomsnittet for middelfremskrivningen viser en ventet nedbørsøkning på om lag 20 pst. høst, vinter og vår, og om lag 10 pst. økning i sommersesongen. Fremskrivningene viser at antall dager med mye nedbør vil øke utover i århundret. Også nedbørsmengdene disse dagene vil kunne bli større. Dette gjelder for alle årstider over hele landet.

Klimaendringene kan ha både positive og negative konsekvenser. Blant de positive er færre dødsfall på grunn av kulde, lengre vekstsesong i landbruket, som kan gi grunnlag for økt produksjon og nye vekster og økt vannkraftproduksjon og dermed større inntekter. Blant de negative konsekvensene er naturødeleggelser som følge av mer ekstremvær, økende havnivå som følge av bresmelting og oppvarming av havene, fare for utryddelse av truede dyre- og plantearter i arktiske eller høyfjellsområder som er avhengig av et kaldt og tøft klima, risiko for nye plante- og dyresykdommer som kan redusere produktiviteten i landbruket og behov for et mer robust kraftnett.

Klimaendringene vil dessuten kunne bety økt risiko for sykdommer som overføres av en bærer som for eksempel mygg, flått eller snegler, såkalt vektorbårne sykdommer. Sykdommene sprer seg fordi utbredelse, bestandsstørrelse og aktivitetsperiode for slike organismer øker med stigende temperatur. Internasjonalt fryktes spredning av sykdommer som malaria, schistosomiasis, denguefeber og ulike mygg- og flåttoverførte hjernebetennelser til nye områder. For malaria og dengefeber er en forhøyet risiko først og fremst knyttet til reise til utlandet. Komiteen har merket seg at det i meldingen slås fast at det er mindre trolig at malaria og denguefeber vil etablere seg i Norge.

Konsekvensene er usikre for livet i havet, og dermed fiskeri- og havbruksnæringen, som følge av varmere hav og økt forsuring av havene.

Komiteen mener at klimatilpasning handler om å erkjenne at klimaet er i endring, forstå konsekvensene og iverksette tiltak for enten å hindre skade eller utnytte muligheten klimaendringen kan innebære.

Komiteen viser til at klimaendringene med dertil følgende økt nedbør påvirker matproduksjon både nasjonalt og internasjonalt. I Norge kan høyere temperatur føre til lengre vekstsesong, noe som i utgangspunktet er positivt med tanke på økt selvforsyning. På den andre siden kan økt nedbør, ras og flom bety tap av avlinger og dyrkbar jord og således være en trussel mot matproduksjon og selvforsyningsgrad.

Komiteen vil derfor påpeke at man må ha økt beredskapsfokus på følgene klimaendringene kan ha for den nasjonale matforsyningen. Komiteen viser til at arbeidet for å sikre matjord må fortsette, og peker på det økte fokuset, både nasjonalt og internasjonalt, på nødvendige beredskapslagre for korn.

Klimaendringenes konsekvenser for natur og samfunn

Komiteen peker på at mer ekstremvær med hetebølger, stormer og hyppigere regnflom i fremtiden vil kunne sette samfunnet på store prøver, slik vi har sett eksempler på i flere landsdeler i Norge de siste årene.

Komiteen viser til at klimaendringer og samfunnsendringer skjer parallelt. Samfunnsendringene vil påvirke vår sårbarhet for klimaendringer. En økende andel av den norske befolkningen bor i byområder, og det er forventet at byene vil fortsette å vokse. De største byene i Norge ligger ved kysten eller inntil vassdrag. Større og mer intense nedbørsmengder stiller større krav til overvannshåndtering i byene. Byutvikling i havneområder gir også utfordringer på grunn av havnivåstigning. Videre har byene mye infrastruktur med sine mange bygninger, veier, havner og ledningsnett. Denne infrastrukturen vil være sårbar om klimaendringene innebærer mer intens nedbør og økt sannsynlighet for lokale regnflommer. Kraft- og ekomnettet er mer belastet i tett befolkede områder. Dermed er det også mer sårbart når uforutsette hendelser oppstår, og brudd i en by kan få konsekvenser for flere.

Komiteen peker på at et moderne samfunn er sårbart overfor naturødeleggelser. Svært mye av infrastrukturen, maskiner, apparater og andre hjelpemidler i vårt samfunn er avhengig av elektrisk kraft. Kraftforsyningssystemet må være dimensjonert for å tåle ekstremvær. Dette er en del av samfunnets kritiske infrastruktur ettersom vi er helt avhengig av en stabil og sikker kraftforsyning. Større brudd i kraftforsyningen vil ha store økonomiske konsekvenser og utgjøre en trussel mot liv og helse.

Moderne telekommunikasjoner spiller en viktig rolle i vårt samfunn, og disse er også sårbare for brudd i kraftforsyningen. Orkanen Dagmar viste hvor sårbare våre lokalsamfunn er når strømmen blir borte i lengre perioder. Både dette uværet og andre ekstremværsituasjoner har vist at beredskapen i Norge ikke er god nok for å håndtere denne typen krisesituasjoner, som vi kan oppleve flere av i årene fremover. Det er derfor etter komiteens mening behov for å styrke både det forebyggende arbeidet og kriseberedskapen.

Komiteen erkjenner at permanent høyere sikkerhetsnivå er ressurskrevende og kostbart, og mener at tiltakskostnader må sees i forhold til den reelle nyttegevinsten for samfunnet.

Komiteen peker også på at i vårt velstående samfunn blir de materielle konsekvensene av ekstremvær i form av økonomiske tap større enn tidligere.

Komiteen peker på at introduksjon av fremmede arter er en betydelig årsak til tap av naturmangfold i dag. Nye arter kommer til Norge ved naturlig vandring, mens andre blir introdusert gjennom menneskelig aktivitet. Disse kan fortrenge naturlig forekommende arter og føre til irreversible endringer i økosystemet. Lengre vekstsesong og kortere og mildere vintre kan føre til gunstigere forhold ved introduksjon av fremmede arter som ennå ikke har etablert seg i norsk natur, samtidig som fremmede arter som allerede er her kan få bedre muligheter til å etablere og spre seg.

Komiteen peker på at klimaendringer har stor innvirkning på økosystemer og artene som lever der. Samtidig virker klimaendringer sammen med mange andre påvirkningsfaktorer som nedbygging og fragmentering av leveområder, forurensning, høsting, fremmede arter, ferdsel og annen menneskelig aktivitet. Samlet kan dette skape et stort press på naturmiljøet. Flere store påvirkninger på samme sted og til samme tid innebærer større risiko for konsekvenser på økosystemet, som tap av naturmangfold. I dag er arealbruk og arealbruksendringer den største trusselen mot naturmangfoldet, men klimaendringene er ventet å bli en stadig viktigere påvirkningsfaktor. I det marine miljøet er havforsuringen forventet å utvikle seg særlig raskt i de kalde nordområdene og vil medføre endrede livsbetingelser for marine organismer.

Komiteen viser til at velfungerende økosystemer kan være et førstelinjeforsvar mot konsekvenser av klimaendringer. For eksempel kan våtmarksområder på elvesletter ta opp vann og dermed bidra til å dempe flommer. Slike økosystemtjenester er derfor livsnødvendige for livet på jorden og et avgjørende grunnlag for helse, velferd og verdiskaping i vårt samfunn. I tillegg har naturen en egenverdi som vi er forpliktet til å ivareta.

Komiteen peker på at klimaet skaper forutsetninger for naturmiljøet, og i utgangspunktet er naturen tilpasset klimatiske rammebetingelser som temperatur og nedbør. Naturen er i kontinuerlig tilpasning til naturlige variasjoner i disse variablene, og tilpasningen skjer langsomt.

Komiteen viser til at skogvernområder som dekker flere vegetasjonssoner, kan lette spredningen for noen arter, og kan på den måten bidra til klimatilpasning i skog.

Videre vil komiteen peke på at velfungerende økosystemer kan være et førstelinjeforsvar mot konsekvenser av klimaendringer. Derfor er et rikt og robust naturmangfold viktig for klimatilpasning. I skogen legges det blant annet vekt på skogvernområder som dekker flere vegetasjonssoner, og kan lette spredningen for noen arter, skoger kan binde vann, motvirke løsmasseskred mv. En artsrik skog er mer robust mot sykdommer enn en artsfattig skog.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at problemet med klimaendringene er at de skjer så raskt at mange arter ikke rekker å tilpasse seg endringene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ta avstand fra å koble enhver flom, hete- eller kuldebølge eller storm til menneskeskapte klimaendringer.

Disse medlemmer viser til en artikkel i Teknisk Ukeblad 4. januar 2013 hvor det står at:

«Vindekspertene gjentar også budskapet om at det ikke finnes grunnlag for å si at menneskeskapte klimaendringer bidrar til flere stormer av typen Dagmar og Berit».

Disse medlemmer viser også til Klima- og miljødirektoratets nettsted miljøstatus.no, hvor det står at:

«Det er fortsatt usikkerhet om i hvilken grad ulike typer ekstremvær kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer.»

Disse medlemmer vil påpeke at det er essensielt at man som samfunn søker å danne et realistisk bilde av årsaker, risiko, konsekvenser og kostnader. Kun på den måten kan man allokere samfunnets ressurser, slik at de bidrar til mest mulig nytte for flest mulig mennesker.

Disse medlemmerviser til artikkel i Teknisk Ukeblad 16. mai 2013, hvor det ifølge professor Helge Drange ved Bjerkenessenteret for klimaforskning er grunn til å nedjustere tidligere fremskrivinger av havnivå langs norskekysten kraftig. For deler av kysten kan det ikke utelukkes at havnivået om 100 år blir lavere enn det er i dag:

«Større fokus på lokale effekter betyr mer nyanserte beregninger og en kraftig nedjustering av vår lille del av verden. Gravitasjonseffekten og landhevingen er to av effektene som ikke ble regnet godt nok med tidligere.»

«Konsekvensen er at det i Oslo, Trondheim og Tromsø har dukket opp en viss sjanse for at folk om 100 år kan gå tørrskodde der vi blir våte på leggen i dag.»

Disse medlemmer stiller seg undrende til at Miljøverndepartementet mot bedre vitende har valgt å basere stortingsmeldingen her om klimatilpasning på foreldede fremskrivninger fra 2009 for havnivåstigning, som ikke tar hensyn til gravitasjonseffekten. Stortingsmeldingen fremstår dermed på dette området som misvisende og langt mer dramatisk enn vår beste kunnskap tilsier, noe som også er bekreftet av professor Helge Drange ved Bjerkenessenteret for klimaforskning (ref: http://www.forskning.no/artikler/2012/november/339177).

Disse medlemmer viser i denne forbindelse til Kartverkets rapport: «Estimates of Future Sea-Level Changes for Norway» fra 26. mars 2012.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å være varsom med å tegne opp dramatiske fremtidsscenarioer basert på forskning, uten at en tar tilstrekkelig hensyn til usikkerheten som alltid vil være til stede i fremskrivninger av denne karakter. Vitenskapen er det beste hjelpemidlet menneskeheten har når vi planlegger for fremtiden, det er imidlertid vitenskapens natur at det alltid vil hefte noen grad av usikkerhet ved den.

Infrastruktur, bygninger

Komiteen peker på at velfungerende vann- og avløpsanlegg er avgjørende for helse, miljø og samfunnet for øvrig. Allerede i dag opplever mange kommuner flom- og vannskader og tilbakeslag av avløpsvann i bygninger som følge av intense nedbørssituasjoner. Dette kan skyldes underdimensjonering og økt fortetting, som igjen fører til overbelastning av avløpssystemet. Utredninger indikerer dessuten at det er et vedlikeholdsetterslep i sektoren.

Komiteen peker på at ansvarsforhold, ressurser og prioritering også påvirker sårbarhet, noe som for eksempel gjør vann- og avløpssektoren særlig sårbar overfor klimaendringer.

Komiteen peker på at samfunn og enkeltmennesker er avhengige av tilgang på elektrisitet, transport og kommunikasjon, vann, renovasjonstjenester og ly. Store deler av infrastrukturen omtales som kritisk infrastruktur, og samfunnet stiller store ressurser til rådighet for å sikre at infrastrukturen kan opprettholdes under ulike typer belastninger.

Komiteen viser til at nær sagt all infrastruktur er utsatt for klima og vil utsettes for klimaendringer. Sårbarhet i infrastruktur og bygninger har stor betydning for hvordan samfunnet berøres av klimaendringer.

Komiteen har merket seg at meldingen peker på at en felles utfordring for store deler av infrastrukturen og bygningsmassen er etterslep av vedlikehold. Klimaendringene vil forsterke behovet for vedlikehold og øke utfordringene knyttet til etterslep. Denne gjensidige avhengigheten mellom infrastruktur og det store vedlikeholdsetterslepet forsterker sårbarheten for klimaendringer.

Felles rammer for arbeidet med klimatilpasning

Komiteen har merket seg at regjeringen i meldingen ikke avklarer statlige ansvarsforhold på klimatilpasningsområdet, herunder hvem som skal være myndighet på sentrale områder som overvann og havnivåstigning.

Komiteen viser til at meldingen opprinnelig slo fast at Klima- og forurensningsdirektoratet skulle ha ansvar for å koordinere det nasjonale arbeidet med klimatilpasning i Norge på direktoratnivå, herunder også koordinering knyttet til havnivåstigning og overvannshåndtering. I brev fra miljøvernministeren samme dag som meldingen ble lagt frem, ble dette endret til at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2014 vil redegjøre nærmere for hvordan arbeidet med klimatilpasning på direktoratnivå koordineres.

Komiteen mener det er en svakhet ved meldingen at den ikke inneholder noen avklaring av disse ansvarsforholdene. Komiteen mener derfor det er svært viktig at statsbudsjettet for 2014 endelig avklarer det statlige myndighetsansvaret for overvann, havnivåstigning og koordineringsfunksjonen på klimatilpasningsområdet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, registrerer at det statlige myndighetsansvaret for overvann, havnivåstigning og koordineringsfunksjonen på klimatilpasningsområdet vil omhandles i statsbudsjettet for 2014.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at i dag har minst 8 departementer ansvar for ulike deler av arbeidet med naturfare og klimatilpasning. Mens NVE har et klart definert ansvar for forebygging og sikring mot elveflommer og skred, er det ikke definert noe slikt ansvar for havnivåstigning og overvann. Manglende avklaring av det statlige koordineringsansvaret og manglende avklaring av fagansvar på statlig nivå knyttet til havnivåstigning og overvann, bidrar til å vanskeliggjøre kommunenes tilpasningsarbeid. Det haster derfor med en avklaring av det statlige ansvaret for havnivåstigning og overvann.

Den felles kunnskapsplattformen

Komiteen peker på at kunnskap er en forutsetning for effektiv klimatilpasning. Det gjelder kunnskapen om klimaendringene og effektene, men også om hvordan vi som samfunn tilpasser oss endringene. Det er viktig at vi til enhver tid bygger tilpasningsarbeidet på best mulig tilgjengelig kunnskap om klimaendringene og hvordan disse håndteres. Komiteen mener derfor det er viktig at kunnskapsgrunnlaget for tilpasning til klimaendringene styrkes gjennom en mer aktiv overvåking av klimaendringene, en opptrapping av klimaforskningen og utvikling av det nasjonale senteret for klimatjenester.

Komiteen peker på betydningen av å utdanne personer med kompetanse innen forebygging og sikring mot flom. Komiteen peker her blant annet på rekrutteringen til vann- og avløpsfaget.

Komiteen peker på at planleggere og politikere trenger kunnskap om arealenes kvaliteter og verdi for samfunnet for å kunne vurdere risiko og sikre god planlegging. Et godt kartgrunnlag som gir presis geografisk informasjon er derfor et viktig utgangspunkt for å kunne vurdere hvilken risiko klimaendringene innebærer på viktige samfunnsområder.

Komiteen peker på at de globale klimaendringene allerede medfører store endringer for mange lokalsamfunn i Norge. Utover i dette århundret må vi forvente at klimaendringene gradvis vil få økende betydning for natur og samfunn.

Komiteen peker videre på at mer ekstremvær vil øke skaderisikoen i samfunnet og er forbundet med store økonomiske kostnader. Effektiv skadeforebyggende innsats forutsetter kunnskap om hvordan de ulike sektorene i samfunnet og lokalsamfunn er mest utsatt for økt klimarisiko. Det er behov for mer kunnskap om fremtidige kostnader om klimaendringer, og hvordan dagens politikk og samfunnsplanlegging kan fange opp og ta hensyn til behovet for klimatilpasning.

Komiteen understreker at forskningen må peke mot virkemidler og politikk for hvordan vi best kan fremme lavutslippssamfunnet og samtidig møte konsekvensene av klimaendringene. Sammenhengen mellom tilpasning til klimaendringer og tiltak for å bekjempe dem blir stadig viktigere.

Komiteen har merket seg at Norsk senter for klimatjenester i 2011 ble etablert under Meteorologisk Institutt ved Universitetet i Oslo, i samarbeid med Norges vassdrags- og energidirektorat og Bjerknessenteret. Et viktig formål med etableringen av et senter for klimatjenester er å støtte opp under kommunenes og sektormyndighetenes tilpasningsarbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at dette nye senteret gis nødvendige rammebetingelser så det kan fungere som en praktisk støtte og gjøre det lettere for kommunene å gjennomføre nødvendige analyser av konsekvenser og mulige tilpasningstiltak.

Disse medlemmer mener at det norske senteret for klimatjenester må utvikles i nært samarbeid med berørte etater. Det må også vurderes nærmere om enkelte etater og forskningsinstitutter bør knyttes til senteret i tillegg til de som er tilknyttet i dag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norges Forskningsråd har gjennomført en internasjonal evaluering av norsk klimaforskning, og at denne evalueringen ble ledet av professor emeritus Thomas Rosswall, tidligere administrerende direktør i Det internasjonale vitenskapsråd. Disse medlemmer viser til at mens norsk klimaforskning i hovedsak får gode skussmål, fremsettes det også noen ankepunkter. Et slikt ankepunkt fremkommer i rapportens kapittel 2.1.1.6, hvor det heter:

«En god forståelse av klimasystemet kan ikke oppnås uten en dedikert innsats for å forstå hva som bidrar til klimaendringer fra naturlige klimaprosesser. Den geologiske historien dokumenterer tydelig sterk klimaforandring forbundet med variabel solenergi, selv om den eksakte mekanismen ikke er identifisert. Dette bør føre til en helhetlig internasjonal innsats, men det overraskende er at den verdensomspennende vitenskapelige innsatsen for å øke vår forståelse av de naturlige variasjonene er svært begrenset. Dette er mest sannsynlig relatert til de begrensede midlene som er tilgjengelig for grunnleggende forskning.»

Disse medlemmer er enig i at innsatsen for grunnleggende forskning på klima, også for å øke forståelsen av naturlige klimavariasjoner, bør styrkes.

Forebygging og håndtering av naturfarer

Komiteen mener at klimaendringene gjør at det er behov for en styrket satsing på flom- og skredforebygging. Komiteen peker på at vi aldri kan sikre oss hundre prosent mot framtidige flom- og skredulykker, men styrket satsing på forebyggende tiltak kan redusere skadene og minske omfanget av nye flommer og skred.

Komiteen har merket seg svarbrev fra Olje- og energidepartementet, datert 22. november 2012, på spørsmål fra komiteen, der departementet viser til at kommunene har et generelt ansvar for å ta vare på innbyggerne og ansvar for den lokale flom- og skredberedskapen, som også inkluderer å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser. Departementet peker videre på at ansvarsfordelingen mellom utbygger, kommune, fylkeskommune og stat knyttet til utbygging av ny bebyggelse og infrastruktur, er klart definert i lovverket gjennom reglene for arealplanlegging og byggesaksbehandling. Etter ordlyden i naturskadeloven § 20 første ledd har kommunen et ansvar for å treffe forholdsregler mot naturskader også for eksisterende bebyggelse. Departementet skriver imidlertid at det er uklart hvor langt dette ansvaret går, og at departementet har startet arbeidet med å avklare det ansvaret kommunene har for flom- og skredforebygging ved eksisterende bebyggelse. Departementet varsler at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av naturskadelovens bestemmelser om sikring, og at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i denne forbindelse har fått i oppdrag å gjennomgå og vurdere en rekke forhold som har betydning på dette området. Komiteen imøteser denne gjennomgangen, og vil understreke betydningen av at dette arbeidet ferdigstilles så snart som mulig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener derfor at lovutvalget bør nedsettes umiddelbart, og at det blir et ekspertutvalg som kan utrede en helhetlig lovendring som klargjør kommunenes ansvar og boligeiernes rettigheter når det gjelder flom- og skredforebygging. Disse medlemmer peker på at det i dag er uklare rettstilstander, noe som har ført til en rekke rettssaker.

Disse medlemmer peker her særlig på at enkelte boligeiere vil måtte flytte fordi tomten blir uegnet og farlig som boligtomt på grunn av økt flom- og skredfare. Det er særlig viktig å klarlegge ansvar og rettigheter i slike saker. Disse medlemmer mener at kommunen må ha det økonomiske ansvaret for de økte utgifter, utover forsikringsselskapenes ansvar som boligeiere påføres, som følge av at de må flytte fra boligen sin eller gjenoppbygge boligen på et annet sted på grunn av økt flom- og skredfare.

Disse medlemmer peker på at vi trenger ny kunnskap om hvordan klimaendringer vil påvirke den enkelte kommune, for eksempel oversikter over lokale fryse-tine-perioder og flomsonekartlegging, særlig av bekker og mindre vassdrag. Mye av dette vil kreve fagekspertise for å utarbeide. Disse medlemmer mener derfor at det er helt avgjørende at det nye nasjonale senteret for klimatjenester blir i stand til å levere grunnlagsdata av så lokal karakter at de kan brukes av den enkelte kommune. I tillegg må det stilles fagressurser til rådighet for undersøkelser og vurderinger ute i kommunene.

Komiteen peker på at bevilgningen i de siste års statsbudsjett til flom- og skredforebygging bare dekker en brøkdel av behovet for kartlegging av faresoner for flom og skred i kommunene. Kartleggingen av faresoner for flom og skred skal bidra til å framskaffe kunnskap både om hvor det er viktig å sette inn tiltak i områder som allerede er tatt i bruk, og om hvor det er viktig at utsatte områder ikke tas i bruk.

Komiteen viser til at etter en gjennomgang i 2010 blant 330 kommuner med kartleggingsbehov for ulike skredtyper, konkluderte NVE med at 120 kommuner er prioritert for faresonekartlegging for skredtypene snøskred, sørpeskred, steinsprang, jordskred og flomskred. Med dagens bevilgninger er NVE i stand til å gjennomføre faresonekartlegging i to til fem kommuner i året.

Komiteen vil peke på viktigheten av kartleggings- og overvåkingsarbeidet med hensyn til biomangfold for å sikre naturen best mulig i møte med et endret klima.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for å trappe opp bevilgningene til flom- og skredforebygging de kommende årene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til revidert nasjonalbudsjett for 2013, kap. 1320 (Ny) post 32 Utbedring etter flomkatastrofen på Østlandet mai 2013, hvor Fremskrittspartiet foreslår en egen øremerket pengepott knyttet til ødeleggelser på landbasert infrastruktur på 250 mill. kroner.

Klimarobuste kommuner

Komiteen peker på at klimaendringenes lokale karakter plasserer kommunen i en førstelinje i møte med klimaendringene. Større og mer intense nedbørsmengder setter store krav til overvannshåndtering i byene, på grunn av mange tette flater på veier og plasser. For at kommunene skal kunne utføre oppgavene sine på en måte som sikrer robuste og bærekraftige lokalsamfunn i fremtiden, er det nødvendig at hensynet til et endret klima blir en integrert del av de kommunale ansvarsområdene.

Komiteen har merket seg at regjeringen vil opprette et lovutvalg som skal vurdere dagens gjeldende regelverk og komme med eventuelle forslag til forbedring av rammebetingelsene for kommunenes håndtering av økende mengder overvann ved et klima i endring, og støtter dette. Dette er etter komiteens mening viktig for å tilrettelegge for kommunenes klimatilpasningsarbeid på vann- og avløpsområdet. Komiteen viser til at Stortinget to ganger tidligere har påpekt behovet for et slikt lovutvalg. Komiteen mener at lovutvalget bør nedsettes så raskt som mulig, og med et mandat som sikrer utredning av bredden av problemstillinger som Stortinget har vært opptatt av.

Komiteen viser til at forholdene kommunene imellom vil variere mye når det gjelder bosettingsstruktur, hydrologi, geologi, topografi osv. Komiteen viser til kommunenes betydelige ansvar i klimatilpasningsarbeidet og behovet for kompetanse og gode kunnskapsmiljøer på dette området.

Etter komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkepartis mening tilsier dette både en robust kommunestruktur der kommunene har et sterkt fagmiljø, og en styrking av kommunenes ressurser for å kunne ivareta dette ansvaret.

Komiteen vil peke på behovet for kompetanse og bemanning generelt når det gjelder miljøvern i kommunene. Det gjelder også klimatilpasning og kompetanse innen områdene natur og biomangfold. En styrket kompetanse sammen med økt kartlegging kan blant annet bidra til å dempe konflikter knyttet til utbygging.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at det er behov for å styrke kompetansen på klimatilpasning i kommunene. Både små og store kommuner har behov for økt kompetanse og til dels ny kompetanse.

Disse medlemmer mener at viktige kartdata som kan styrke kommunenes arbeid med forebygging av flomskader må være tilgjengelig for kommunene.

Disse medlemmer har videre merket seg at regjeringen i meldingen ser det som et viktig mål at «klimaendringer ikke fører til økende forskjeller mellom norske kommuner». Disse medlemmer slutter seg til dette, og peker på at for at dette skal realiseres må det stilles konkrete faglige, økonomiske og operative ressurser til rådighet for de mest utsatte kommunene.

Disse medlemmer peker på at dagens kompetansenivå i kommunene ofte ikke er godt nok til å møte fremtidens klimautfordringer. Disse medlemmer mener at det nye nasjonale senteret for klimatjenester må bistå kommunene med kompetanse og opplæring. Disse medlemmer understreker at det nye senteret må tilføres tilstrekkelige ressurser slik at dets tjenester er tilgjengelig for alle kommuner som har behov, uavhengig av den enkelte kommunes økonomi.

Disse medlemmer har videre merket seg at regjeringen vil innføre en planretningslinje med «konkrete, detaljerte og utdypende» krav, inkludert hvilke tiltak som bør vurderes. Disse medlemmer peker på at når vi vet hvor forskjellige norske kommuner er, så frykter disse medlemmer at en så detaljert styring av innholdet i kommunal planlegging vil være mer byråkratiserende enn kvalitetshevende. Disse medlemmer mener at et behov for å understreke ansvaret for å ta hensyn til klimatilpasning i kommunal og regional planlegging, kan møtes på en mer overordnet måte ved eksplisitt å henvise til dette i plan- og bygningslovens angivelse i § 3-1 av oppgaver og tilsyn.

Klimatilpasning på ulike samfunnsområder

Komiteen viser til at våtmarksområdene kan ha stor betydning for å dempe virkninger av flom. En nasjonal plan for restaurering av prioriterte våtmarker er utarbeidet. Hensikten er å bedre livsvilkårene for truete arter, sikre truete naturtyper og gi økte økosystemtjenester. Arbeidet med å restaurere og bevare våtmarker for å bidra til at våtmarker kan levere økosystemtjenester vil videreføres. Det bør etableres en mer systematisk tilnærming til hvordan grunnstrukturer kan bedres og vannveier åpnes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til NOU 2010:10 «Tilpasning til et klima i endring», der utvalget peker på at det store vedlikeholdsetterslepet på kommunal og fylkeskommunal infrastruktur bidrar til å gjøre Norge mer sårbart for klimaendringer. Utvalget beregnet at det bare for bygg og vei vil koste 6 mrd. kroner årlig i en 20-årsperiode å dekke inn underskuddet. Disse medlemmer har merket seg at dette ikke er drøftet i meldingen.

Arktis

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at FNs klimapanel mener at klimaendringene vil bli størst i polare områder. Temperaturen i Arktis øker om lag dobbelt så raskt som den globale middeltemperaturen. Om utviklingen vi har sett de siste årene i Arktis fortsetter, vil det få stor betydning for befolkningen og lokalsamfunnene i nordområdene.