Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, viser til representantforslaget samt statsrådens vurdering av forslagene gitt i brev til komiteen datert 14. mai 2013 (vedlegg). Komiteen er enig med forslagsstillerne i at bekjempelse av vold mot kvinner, likestilt foreldreskap og forhold i utdanning og arbeidsliv er viktige utfordringer for bedre kjønnslikestilling.

Komiteen vil påpeke at kjønnslikestilling er et viktig aspekt ved det universelle likestillingsarbeidet, og vil vise til at regjeringen nå har lagt frem Prop. 88 L (2012–2013). I proposisjonen er kjønnslikestillingsloven harmonisert med de øvrige diskrimineringslovene, som følge av at Diskrimineringslovutvalget i NOU 2009:14 la frem forslag til én lov mot diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved en person.

Komiteen ser den fremlagte proposisjonen fra regjeringen som et viktig steg på veien frem mot universell likestilling for alle.

Komiteen er opptatt av at kvinner og menn får like rettigheter, slik at samfunnet har muligheter for alle til å treffe egne, frie valg. Et likestilt samfunn oppnås etter komiteen syn først når muligheten til fritt å treffe egne valg er reell i livets ulike faser, uavhengig av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved en person.

Dette medfører etter komiteens syn at politiske virkemidler for bedre kjønnslikestilling må omfatte hele spekteret av politikkområder fra familie- og barnehagepolitikk til politikk for forskning og næringsutvikling og politikk for regulering av arbeidslivet.

Komiteen vil imidlertid fremheve arbeidet for å bekjempe vold og undertrykking av kvinner og likestillingsarbeidet blant minoritetskvinner som særlig viktige innsatsområder.

2.1 Kjønnsdelt arbeidsmarked og utdanningsvalg

Komiteen viser til at forslagsstillerne fremmer flere forslag for å fremme utradisjonelle utdanningsvalg og motvirke kjønnsdelingen i det norske arbeidsmarkedet.

Komiteen viser til at i forslag 3 tar forslagsstillerne til orde for at det bevilges midler til utarbeidelse av studieplan for og opprettelse av plasser til en treårig profesjonsutdanning innen karriereveiledning. Komiteen vil her vise til Stortingets behandling av Dokument 8:111 S (2011–2012), representantforslag fra stortingsrepresentantene Borghild Tenden (Venstre) og Trine Skei Grande (Venstre), om etablering av en treårig profesjonsutdanning i karriereveiledning, og tilhørende Innst. 39 S (2012–2013) fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

Komiteen viser til at i forslag 4 ber forslagsstillerne regjeringen styrke rådgivingstjenesten både på ungdomsskole og i videregående skole, blant annet med sikte på at flere velger kjønnsutradisjonelle utdanninger og karrierer. Komiteen viser til at regjeringen i sin vurdering av forslaget henviser til at Utdanningsdirektoratet har nedsatt en arbeidsgruppe, og at regjeringen videre viser til sin handlingsplan for kjønnslikestilling, hvor det skal vurderes å sette i gang et prosjekt i handlingsplanperioden. Komiteen er enig i at skolens rådgivningstjeneste spiller en viktig rolle for å oppmuntre flere til å ta utradisjonelle yrkesvalg, og at styrket rådgiving vil kunne føre til økt bevissthet om konsekvensene ulike utdanningsvalg kan få når det gjelder lønnsinntekt og karrieremuligheter.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på dette grunnlag følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke rådgivningstjenesten både på ungdomsskole og i videregående skole blant annet med sikte på at flere velger kjønnsutradisjonelle utdanninger og karrierer.»

Komiteen viser til at i forslag 10 tar forslagsstillerne opp innføringen av en kompetansepott for høyt utdannede arbeidstakere i lavstatusyrker i offentlig sektor.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at statsråden påpeker at forslaget er lite spesifisert med tanke på hvilke lavstatusyrker forslagsstillerne mener skal omfattes av ordningen, eller hva innholdet i en kompetansepott skal være.

Flertallet vil fremheve at all profesjonell virksomhet har som mål å ha kompetente medarbeidere og en høy faglig standard på de produktene og tjenestene som produseres. Flertallet mener forslaget kan medføre at man velger å gå utenom ordinære lønnsforhandlinger for at en kompetansepott skal kunne virke effektivt, noe som vil kunne bidra til å svekke det etablerte trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Innst. S. nr. 364 (2008–2009), jf. Dokument 8:99 (2008–2009), hvor Fremskrittspartiet fremmet konkrete forslag knyttet til å heve statusen og lønnsnivået for kvinnedominerte lavtlønnsyrker. Disse medlemmer viser til at et godt lønnsnivå og en positiv lønnsutvikling vil bidra til å rekruttere og beholde kompetente arbeidstakere og styrke tjenestenes kvalitet innen disse yrkene, men at et lønnsløft for disse gruppene ikke kan gjennomføres med mindre kommunene fullt ut kompenseres for økte utgifter knyttet til lønnsløftet.

Disse medlemmer ønsker videre å styrke rådgivningstjenesten, men da for å gi skolerådgiverne kompetanse til å gi kvalifiserte, gode råd om yrkesvalg. Disse medlemmer mener for øvrig det ikke skal være noen politisk målsetting å definere hvorvidt mennesker skal velge «tradisjonelt» eller «utradisjonelt». Disse medlemmer fremholder at dette er spørsmål som krever individuelle valg hos hvert enkelt menneske, og fremmer derfor følgende alternativ til forslag 4:

«Stortinget ber regjeringen styrke rådgivningstjenesten både på ungdomsskole og i videregående skole.»

Komiteen vil bemerke at Norge har kommet langt når det gjelder likestilling, men arbeidsmarkedet er fortsatt sterkt kjønnsdelt. Kvinner og menn befinner seg i stor grad i hver sin sektor og i ulike bransjer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at kjønnssegregering er koblet sammen med prosesser som skaper ulikhet i lønn, status og utviklingsmuligheter i arbeidsmarkedet som sådant. Flertallet mener arbeidslivets kjønnssegregerte strukturer ikke bare uttrykker, men også bidrar, til å vedlikeholde seiglivede kulturelle forestillinger om hva som er «kvinnelig» og «mannlig».

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide konkrete tiltak for å stimulere til at flere tar utradisjonelle yrkesvalg for å redusere kjønnssegregeringen i arbeidslivet.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at et svært kjønnsdelt arbeidsmarked er en viktig årsak til at kvinner samlet sett og i snitt tjener mindre enn menn, samtidig som kvinner ofte tar et stort ansvar for arbeidet som blir gjort i hjemmet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener tradisjonelt kvinnedominerte yrker trenger et lønnsløft.

Disse medlemmer viser til forslag som Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har fremmet om dette.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti vil innføre en likelønnspott, samt kreve en tidsplan for partene i arbeidslivet for å rette opp lønnsdiskrimineringen mellom kvinner og menn, slik at lønnsforskjeller mellom disse reduseres.

2.2 Likestilling i akademia

Komiteen viser til at forslagsstillerne mener det er behov for et bredt spekter av tiltak for å øke kjønnsbalansen i akademia.

Komiteen viser til at i forslag 1 tar forslagsstillerne til orde for å innføre en ordning med nedskriving av studielån for menn som tar utdanning innen omsorg og har arbeidet fem år innenfor omsorgssektoren. Komiteen vil vise til statsrådens vurdering av forslaget, hvor det bl.a. påpekes at mange utdannings- og yrkesgrupper vil kunne hevde å ha gode grunner for at nettopp de skal omfattes av en ettergivelsesordning, at det er et grunnleggende prinsipp at utdanningsstøtten i hovedsak er lik for alle, slik at det er mulig for studentene å velge fritt hvilken utdanning de skal ta, og at for mange særordninger for enkelte grupper innenfor støtteordningen vil kunne uthule dette prinsippet og bidra til at det frie utdanningsvalget svekkes.

Komiteen viser til at i forslag 2 ber forslagsstillerne regjeringen å snarlig legge fram en sak som inneholder konkrete tiltak for å øke kjønnsbalansen i akademia. Komiteen vil fremheve at regjeringen allerede har flere operative tiltak for å bedre kjønnsbalansen i forskningssystemet. Komiteen er enig i at arbeidet for å bedre kjønnsbalansen i forskningssystemet må videreføres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere å legge frem en egen sak med konkrete tiltak for å øke kjønnsbalansen i akademia.»

Komiteen mener mangfold blant vitenskapelig ansatte er viktig både fordi det betyr noe for hvilke rollemodeller studenter har og fordi det påvirker hvem som styrer kunnskapsutviklingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at i rekruttering og ansettelse av vitenskapelig ansatte må det være en bevissthet omkring kjønnsbalanse, og det må kunne brukes tiltak som motarbeider store skjevheter.

Komiteen mener en både må se på hvilke tiltak som kan gjøres innenfor akademia og hvilke velferdsordninger som skal til for å legge bedre til rette for å kombinere karriere med omsorgsansvar.

Komiteen mener antallet midlertidige stillinger i akademia må ned for å gjøre det mer attraktivt for kvinner å velge dette som karrierevei. Komiteen viser til at mange kvinner tradisjonelt velger trygge karriereveier.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er påvist at en ved å øremerke en andel stillinger for kvinner også vil få flere kvinnelige søkere. Derfor er det viktig med tydelige stillingsutlysninger.

Komiteen mener en må ha klare planer for likestillingsarbeidet, hvor man setter opp måltall og innrapporterer resultater. Det er en utfordring at institusjonene ofte har gode likestillingsstrategier, men at det ofte mangler på gjennomføringen og oppfølgingen av disse.

2.3 Offentlig og privat sektor

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at forslagsstillerne mener det vil være et viktig kjønnslikestillingstiltak at arbeidsgivere i det private slipper å betale den arbeidsgiverfinansierte delen av sykepenger i graviditetsperioden, og videre å gi selvstendig næringsdrivende de samme sosiale rettigheter som fast ansatte med hensyn til omsorgspenger og sykepenger.

Komiteen viser til at forslagsstillerne i forslag 5 ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av rettighetene til selvstendig næringsdrivende og fremme forslag om forbedringer når det gjelder rettigheter knyttet til sykdom, omsorg for egne barn, pleie- og opplæringspenger og pensjon. Komiteen viser til statsrådens vurdering, hvor det bl.a. påpekes at lavere kompensasjonsgrad for pleiepenger og opplæringspenger, og senere utbetaling av sykepenger, har sammenheng med at summen av trygdeavgift og arbeidsgiveravgift på lønnsinntekt er klart høyere enn trygdeavgiften på personlig næringsinntekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at kvinnelig entreprenørskap er en berikelse for norsk næringsliv, og at det derfor er viktig at det offentlige utformer velferdsordninger på en slik måte at kvinner som ønsker å starte egen virksomhet som selvstendig næringsdrivende, ikke rammes urimelig. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av rettighetene til selvstendig næringsdrivende, vurdere om rettigheter for selvstendig næringsdrivende knyttet til sykdom, omsorg for egne barn, pleie- og opplæringspenger og pensjon ivaretar ønsket om økt kvinnelig entreprenørskap i privat næringsliv, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteen viser til forslag 7, hvor forslagsstillerne ber regjeringen fremme forslag om å frita arbeidsgiver fra ansvaret for sykepenger i arbeidsgiverperioden for kvinner ved svangerskap. Komiteen viser til at statsråden i sin vurdering av forslaget påpeker at det allerede er etablert en ordning med fritak fra arbeidsgivers ansvar for sykepenger i arbeidsperioden ved svangerskapsrelatert sykefravær.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, vil videre vise til Statistisk sentralbyrås (SSB) studie «Sick leave before, during and after pregnancy», som dokumenterer at sykefraværet for sysselsatte gravide som fikk sitt første barn økte med 50 pst. fra 16 til 24 pst. i perioden 1995–2007. Studien finner ikke holdepunkter for at det er høyere gjennomsnittsalder for førstegangsfødende eller økt sannsynlighet for tvillingfødsel som kan forklare fraværsøkningen, men viser tvert imot at det først og fremst er blant de yngre førstegangsfødende at sykefraværet øker mest. Flertallet mener at den foreslåtte ordningen ytterligere kan bidra til å legitimere en slik utvikling, og finner på denne bakgrunn ikke å kunne støtte forslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på helse- og omsorgssektoren som et viktig satsingsområde i et likestillingsperspektiv. SSBs arbeidskraftundersøkelse fra 2009 viser at kvinneandelen innen helse- og sosialtjenester er hele 83 pst. Den samme undersøkelsen viser at over en tredel av sysselsatte kvinner jobber i denne sektoren.

Disse medlemmer vil samtidig påpeke misforholdet mellom andelen mindre foretak innen helserelaterte næringer og de ønsker og planer potensielle kvinnelige gründere har. Ifølge en undersøkelse fra Perduco i 2012 har 18 pst. eller 33 000 av 190 000 kvinner som ønsker å starte for seg selv planer om å etablere seg innenfor helse- og omsorgssektoren. Tall fra undersøkelsen viser samtidig at de kvinnene som vil satse på helse og omsorgssektoren tar hensyn til hva som vil bli etterspurt i markedet, hvilke behov som er udekket eller latente. Samtidig viser tall fra SSB at Norge pr 1. januar 2013 hadde over 513 000 foretak, av disse var kun 48 023 registrert innenfor helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer vil påpeke at når man ser på etablering av egne foretak i sin helhet, blir foretak i all hovedsak etablert innenfor næringer etablereren har sin erfaring og kompetanse fra.

Disse medlemmer ser det som en viktig oppgave å tilrettelegge for kompetente kvinner som ønsker å starte egne bedrifter innen helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer mener dette vil bidra til et bedre og bredere tilbud, det vil kunne bidra til å gi kvinnene i sektoren et mer konkurransedyktig lønnsnivå, og det vil gi flere muligheter for de ansatte i denne sektoren. Disse medlemmer vil i denne sammenheng påpeke betydningen av at regjeringen åpner for økt innkjøp av private tjenester, og slipper private omsorgskrefter til, slik at det åpner seg et større tilgjengelig marked. Disse medlemmer vil her også påpeke hvilken positiv betydning et sterkere næringsfokus på forskningen innenfor helse- og omsorgssektoren kan ha for kvinnelig innovasjon innen tjenesteutvikling. Disse medlemmer mener kommersialisering av forskningsresultater er et viktig virkemiddel for å sikre et innovativt og fremtidsrettet næringsliv, og ønsker en langt mer målrettet satsing på kommersialisering av forskningsresultater. Det innebærer å legge til rette for bedre vilkår for næringslivet ved å for eksempel styrke Skattefunn-ordningen. Samtidig er det viktig å etablere insentiver for at universitets- og høyskolesektoren i større grad enn i dag skal jobber målrettet med kommersialisering av forskningsresultater. Disse medlemmer mener det også bør etableres et bedre virkemiddelapparat, slik at flere kvinner som ønsker det får hjelp til å etablere egen bedrift innen helse og omsorgssektoren. Disse medlemmer viser til at for eksempel etablererprogrammer kan hjelpe gründere med å få sin idé vurdert og til å komme i gang. Gjennom et etablererprogram kan det ytes bistand til de grunnleggende skritt i etableringen av en egen bedrift, slik som salg, markedsføring, økonomi, skatt og jus. Disse medlemmer viser til at det å få slik bistand kan bøte på manglende erfaring med å drive egen bedrift, noe som i praksis kan stå i veien for nyetableringer.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen arbeide for å få sterkere næringsfokus på forskningen innen helse og omsorg i kombinasjon med et etablererprogram for kvinner i sektoren.»

2.4 Deltidsarbeid

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at forslagsstillerne mener en mer fleksibel arbeidsmiljølov vil gjøre det lettere for småbarnsfamilier å kombinere arbeid og familieliv.

Disse medlemmer viser til at i forslag 6 ber forslagsstillerne regjeringen fremme forslag om endring i arbeidsmiljøloven for å åpne for mer fleksible arbeidstidsordninger, slik at arbeidstakerne kan få mer innflytelse over sin arbeidssituasjon, både med hensyn til lengde og sted.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er et mål å redusere ufrivillig deltid, da dette er en form for arbeidsledighet. Flertallet viser til Prop. 83 L (2012–2013) og Innst. 348 L (2012–2013) om å lovfeste at deltidsansatte arbeidstakere har krav på stillingsprosent som tilsvarer deres faktiske arbeidstid. Målet med lovfesting er å sikre en enklere prosess for å fremme et slikt krav. Deltidsansatte skal ha lovfestet rett til stilling tilsvarende deres faktiske arbeidstid. Flertallet støtter en rett til stillingsstørrelse tilsvarende gjennomsnittlig jevnlig arbeidstid i en beregningsperiode på 12 måneder.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre deler forslagsstillernes syn om at det fremdeles er slik at det særlig for kvinner er viktig å selv kunne velge hvordan de innretter arbeidstiden sin til det beste for familien. Disse medlemmer vil påpeke at mer fleksible turnusordninger og åpning for mer intensive arbeidsperioder mot lengre friperioder, ikke bare vil gjøre det lettere for kvinner å kunne kombinere fulltidsarbeid med omsorg for barn, men at dette både vil gjøre det lettere for aleneforsørgere og skilte foreldre av begge kjønn med delt omsorg å kunne innrette arbeidsliv og privatliv til beste for barn og familieliv. Disse medlemmer vil påpeke at forslaget dermed også vil bidra positivt til å styrke menns mulighet til å bidra som omsorgspersoner, ved at det blir enklere å kombinere arbeid og omsorg for barn uavhengig av yrke og livssituasjon. Disse medlemmer vil videre vise til at det en rekke steder gjennomføres alternative turnusordninger, blant annet innenfor private barnevernsinstitusjoner, og i omsorgssektoren. Disse medlemmer vil peke på at disse ordningene har blitt godt mottatt både av brukere, pårørende og de ansatte selv, men at dagens regelverk krever at sentrale fagforeningsinstanser regelmessig skal godkjenne fornyelse av avtalene, selv om de er godkjent lokalt. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring i arbeidsmiljøloven for å åpne for mer fleksible arbeidstidsordninger, slik at arbeidstakerne kan få mer innflytelse over sin arbeidssituasjon, både med hensyn til lengde og sted, og legge bedre til rette for arbeidstidsordninger som enklere lar seg forene med heltidsstillinger.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener bedre arbeidstidsordninger også er et viktig virkemiddel for å bedre kjønnslikestillingen. Disse medlemmer vil påpeke at det er først og fremst kvinner som arbeider ufrivillig deltid, og viser til informasjon som fremkommer i notatet «Forslag til endringer i arbeidsmiljøloven – Tiltak mot ufrivillig deltid» som regjeringen sendte på høring 13. desember 2012. Av tall fra arbeidskraftundersøkelsen for fjerde kvartal 2011 fremgår det at 47 000 av 62 000 undersysselsatte er kvinner (70 pst.). Tallene fra 3. kvartal 2012 viser at det var 48 000 kvinner blant de totalt 66 000 undersysselsatte, en andel på nesten 73 pst.

Disse medlemmer mener ufrivillig deltid er en form for arbeidsledighet, og at dette er et problem det må tas tak i også i likestillingssammenheng. I regjeringens høringsnotat fremkommer det at om lag 17 pst. av de deltidsansatte ønsker lengre ukentlig arbeidstid, andelen er høyest innenfor helse- og omsorgsyrker, og særlig blant dem som jobber skift- og turnusarbeid.

Disse medlemmer mener at det ikke er urimelig at ansatte som har jobbet deltid over lengre tid, på et tidspunkt får en rett til heltidsstilling, og viser i denne sammenheng til Fafo-rapporten «Undersysselsetting og ufrivillig deltid. Varighet og veien videre», som viser at kvinner i større grad blir værende i undersysselsetting/ufrivillig deltid enn menn. Det samme gjelder en noe større andel innenfor helse- og sosialsektoren enn andre næringer, og blant dem som arbeider skift/turnus sett i forhold til andre arbeidstidsordninger. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at forslag om rett til heltidsstilling, slik regjeringen har utformet det i Prop. 83 L (2012–2013), kan innebære en betydelig grad av ubekvem arbeidstid for den ansatte, fordi midlertidige stillinger stort sett brukes nettopp for å tette hull i turnusen. En utilsiktet virkning av forslaget kan derfor bli at mange ansatte bindes til faste stillinger med ubekvem arbeidstid over flere år, i stedet for at de etter hvert kan komme over i en vanlig, fast stilling med tilsvarende arbeidstid, som flertallet. Disse medlemmer mener en kombinasjon av lengre tid før kravet om fast stilling kan fremmes, men samtidig en klarere rett til den samme arbeidstiden som flertallet når den faste stillingen først er innfridd, vil gi bedre arbeidsbetingelser for den enkelte arbeidstager.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om rett til å kreve fast stilling tilsvarende reell arbeidstid.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om å gi Arbeidstilsynet generell adgang til å gi dispensasjon fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, bl.a. for å redusere behovet for deltid.»

Disse medlemmer vil påpeke at typiske kvinnedominerte yrker som i barnehage- og pleie- og omsorgssektoren kjennetegnes av en stor andel ufaglærte. Disse medlemmer vil i denne sammenheng fremheve betydningen en økt satsing på etter- og videreutdanning har for å bidra til å styrke kvinners stilling på arbeidsmarkedet. Det gjelder både bedre lønnsutvikling og deltagelse i et fagmiljø.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for et kompetanseløft for de kvinnedominerte yrkene som i barnehage- og pleie- og omsorgssektoren.»

Komiteen viser til at en stor andel av dem som ufrivillig er henvist til deltidsarbeid, er kvinner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at disse partier vil begrense ufrivillig deltid, blant annet gjennom streng tolkning av unntaksregelen. Unntaksregelen innebærer at økt stilling kan nektes dersom dette vil medføre vesentlig ulempe for virksomheten.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er behov for grundig gjennomgang av regelverket for dette.

Komiteen vil i denne sammenheng peke på at det er en myte at det er småbarnsmødre som i størst grad jobber deltid. Komiteen viser til at tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kvinner med små barn i dag jobber betydelig mer enn andre kvinner. Noe over en tredjedel av småbarnsmødre jobber deltid, og andelen synker. Komiteen mener det er en viktig rettighet å kunne jobbe deltid en periode med store omsorgsoppgaver dersom det gjør hverdagen enklere.

Komiteen er enig i at et mer fleksibelt arbeidsliv kan bidra til å styrke likestilling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det er ikke nødvendigvis slik at det er endringer i arbeidsmiljøloven som skal til for å sikre og skape denne fleksibiliteten. Flertallet viser til at det tvert imot er mye av vernet og rettighetene i arbeidsmiljøloven som er veldig viktige for småbarnsforeldre. Arbeidsmiljøloven gir blant annet viktige rettigheter til permisjon, regulering av arbeidstid, rett til lønnet ammefri, korttidsfravær og fleksibel arbeidstid. Flertallet viser til at fleksibilitet har mye med holdninger og erfaringer hos arbeidsgiver og i arbeidslivet generelt å gjøre, og det følger også som konsekvenser av viktige rettigheter for arbeidstakerne.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at vernet og rettighetene i arbeidsmiljøloven er svært viktige for småbarnsforeldre. Arbeidsmiljøloven gir blant annet viktige rettigheter til permisjon, regulering av arbeidstid, rett til lønnet ammefri, korttidsfravær og fleksibel arbeidstid. Dette medlem viser til at fleksibilitet har mye med holdninger og erfaringer hos arbeidsgiver og i arbeidslivet generelt å gjøre, og det følger også som konsekvenser av viktige rettigheter for arbeidstakerne.

Komiteen vil vise til at det for småbarnsforeldre som ønsker å arbeide fulltid, er avgjørende at arbeidsgiver legger til rette for fleksibilitet på arbeidsplassen. Det er enklere for både kvinner og menn å velge arbeid utenfor hjemmet, og det er enklere å få til å jobbe fulltid, dersom man ønsker det, når arbeidsgiver er fleksibel og legger godt til rette. Det er nettopp fleksibilitet og gode ordninger og rettigheter som gjør det mulig for småbarnsforeldre å delta i arbeidslivet. Komiteen viser til at et mer fleksibelt arbeidsliv kan bidra til å styrke familien. Et fleksibelt arbeidsliv med god tilrettelegging og fleksibilitet fra arbeidsgiver er helt avgjørende for at foreldre skal kunne kombinere arbeidsliv og familieliv. For at småbarnsforeldre, både kvinner og menn, skal kunne delta i arbeidslivet, må arbeidslivet være fleksibelt og tilpasset familielivet. Komiteen viser til at det er behov for holdningsendrende arbeid, og det er viktig at rettighetene i folketrygdloven, arbeidsmiljøloven og likestillingsloven som på ulike måter sikrer retten til å tilpasse arbeid og familieliv, faktisk er kjent og brukes i alle bransjer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil videre påpeke at det er viktig at myndighetene legger til rette for gode ordninger som er tilpasset de utfordringene som dagens familier står overfor. Teknologi som gir økt mulighet for fleksibilitet må anvendes. Det bør også vurderes om moderate oppmykninger av arbeidsmiljølovens bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstid og uttak av overtid kan sikre større fleksibilitet for familier. Disse medlemmer mener det bør gis større mulighet til å avtale lokalt ordninger som passer den enkelte arbeidsplass og arbeidstaker, og at arbeidstaker og arbeidsgiver kan ta i bruk alternative turnusordninger med godkjenning fra Arbeidstilsynet. Disse medlemmer mener videre grensen for hva arbeidsmiljøloven definerer som nattarbeid bør forskyves noe, for å gi økt fleksibilitet og rom for at arbeidstakere og arbeidsgivere kan avtale en mer hensiktsmessig organisering av arbeidsdagen. En slik endring åpner for eksempel for at småbarnsforeldre kan få mer tid med barna sine hjemme før de skal legge seg, og i stedet jobbe en time hjemmefra på kveldstid.

Disse medlemmer vil understreke at arbeidslivet skal tilpasse seg familielivet, og ikke omvendt. Et godt samfunn bygger på familiens og barnas premisser.

2.5 Likestilt foreldreskap

Komiteen viser til at forslagsstillerne mener det er behov for økt fleksibilitet i foreldrepermisjonen, og at det er viktig at far gis en selvstendig rett til foreldrepenger. Forslagsstillerne påpeker videre betydningen av at lovverket for barnefordeling er nøytralt med hensyn til hvor barnet skal bo ved samlivsbrudd, og mener at bestemmelser i barneloven i praksis diskriminerer menn som fedre, blant annet når det gjelder offentlige ytelser.

Komiteen viser til at i forslag 8 ber forslagsstillerne regjeringen fremme forslag om å tredele foreldrepermisjonen og gjøre ordningen mer fleksibel når det gjelder uttak av stønadsdager mellom foreldrene og utover tre år. Komiteen viser her til Innst. 258 L (2011–2012) i forbindelse med Stortingets behandling av Prop. 64 L (2011–2012). Det er nå vedtatt en tredeling av foreldrepengeperioden hvor mødre- og fedrekvoten er like lange. Komiteen viser også til Innst. 279 L (2012–2013), jf. Stortingets behandling av Prop. 79 L (2012–2013) om en utvidelse av foreldrepengeperioden med tilhørende utvidelse av henholdsvis fedre- og mødrekvoten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til Prop. 64 L (2011–2012) og Innst. 258 L (2011–2012) hvor det ble vedtatt å tredele foreldrepermisjonen med egen fedrekvote og egen mødrekvote, hvor begge var like lange. Ved en utvidelse av fedrekvotene til 14 uker, kommer det som en naturlig konsekvens av det tidligere lovvedtaket at også mødrekvoten utvides til 14 uker. Flertallet vil samtidig understreke at ved innføring av en tredeling av foreldrepermisjonen fra 1. juli 2013 vil det bli tydeligere at foreldrepengene tilhører begge foreldrene, og at de aktivt må ta stilling til hvordan de vil fordele fellesdelen av stønadsperioden mellom seg. Flertallet er av den overbevisning at dette vil føre til en mer likestilt deling av foreldrepengene og dermed et mer likestilt foreldreskap.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til det prinsipielt uheldige i at Stortinget nå har vedtatt at en omsorgsordning for barnets første leveår skal brukes for å bedre kjønnslikestillingen, til tross for at regjeringen i Prop. 88 L (2012–2013) fastslår at kjønnslikestillingslovens bestemmelser om likestilling i familien ikke skal håndheves. Disse medlemmer vil i denne sammenheng bemerke at foreldrepengeperioden først og fremst skal gi familien mulighet til å yte god omsorg for barnet i den første perioden etter fødselen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at når Stortinget har innført en tredeling med lik kvote til hver av foreldrene på 14 uker, blir perioden som er til valgfri fordeling mellom foreldrene, på 18 uker ved 100 pst. dekning, og 28 uker ved 80 pst. dekning.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener regjeringen er i ferd med å gjøre den valgfrie delen av foreldrepermisjonen for liten og frykter for familienes fleksibilitet og videre oppslutning om fedrekvoten. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti ønsker en foreldrepermisjon på 68 uker der 10 uker er forbeholdt hver av foreldrene, og der permisjonstid kan tas ut inntil barnet fyller 10 år.

Komiteen viser til at i forslag 9 ber forslagsstillerne regjeringen fremme forslag om å innføre reell likebehandling av mor og far i regelverket om foreldrepenger ved å gi far selvstendig rett til foreldrepenger, inkludert fedrekvoten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at det å gi mor og far lik rett til å ta ut foreldrepenger, vil i praksis si å oppheve kravet til mors aktivitet for at far skal kunne ta ut foreldrepenger som ikke er fedrekvote. I de tilfellene far er forhindret fra å ta ut foreldrepenger i dag, er mor allerede hjemme og kan ta seg av barnet. Når det foreligger et omsorgsbehov har far rett til å ta ut foreldrepenger på eget opptjeningsgrunnlag. Flertallet vil understreke at å oppheve aktivitetskravet kan ha konsekvenser for mors yrkesdeltakelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes ønske om å legge til rette for et mer likestilt foreldreskap, og mener at forutsetningen for å få dette til er at mor og far har like rettigheter og muligheter. Disse medlemmer vil fremheve at en god og fleksibel foreldrepermisjonsordning er viktig for å sikre at barna får en trygg og god start på livet, og påpeker at mor og far reelt må anerkjennes som likeverdige omsorgspersoner ved at foreldre gis mulighet til å dele hele permisjonstiden mellom seg. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om regelverket for foreldrepenger kan endres med sikte på å bedre fars reelle mulighet til å ta ut foreldrepermisjon, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig med regjeringen i at foreldrene bør ha tilgang til en barnehageplass når de trenger det. Disse medlemmer vil påpeke at mange foreldre ikke får tilbud om barnehageplass på det tidspunkt de har behov for det. I de fleste familier er det fortsatt slik at det er kvinnen som velger å være hjemme med barnet, da det for mange ikke finnes andre alternative omsorgsløsninger. Dette er etter disse medlemmers oppfatning ikke god likestillingspolitikk. Kvinnene tar da ut ulønnet permisjon, taper pensjonsopptjening og kan også miste muligheten for faglig utvikling.

Disse medlemmer er overrasket over at regjeringen ikke er mer opptatt av vanskelighetene dette skaper for kvinner, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre barnehageopptaket mer fleksibelt og sikre en bedre overgang mellom foreldrepengeperioden og retten til barnehageplass slik at mange kvinner unngår å måtte ta ut ulønnet permisjon.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at likestilt foreldreskap handler om både rettigheter og ansvar. Dette medlem vil understreke at det er viktig å sikre at ansvar også fordeles likt mellom kjønnene, i særdeleshet når det gjelder ansvar for barn. Dette medlem mener at barneloven bør likestille menn og kvinner med hensyn til ansvaret for barn de setter til verden, og viser i denne sammenheng til Dokument 8:41 S (2011–2012), Innst. 259 S (2011–2012) Representantforslag om en pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap. Dette medlem vil understreke at likestilt foreldreskap er riktig og viktig for likestillingen i seg selv, men det er først og fremst viktig for å styrke samfunnets byggverk rundt hvert enkelt barn. Et likestilt ansvar for barn er viktig for å sikre flest mulig barn en trygg oppvekst. Dette medlem mener det er viktig at myndighetene gir et tydelig signal til norske menn om at vi har de samme forventninger til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret for barn.

2.6 Vold i nære relasjoner

Komiteen viser til forslagsstillernes bekymring over økonomien ved flere krisesentre, og forslagene om å øke kunnskap om og tiltak mot seksualisert vold og vold i nære relasjoner.

Komiteen vil i denne sammenhengen påpeke viktigheten av at kommunene oppfyller kravene i krisesenterlova.

Komiteen viser til at i forslag 11 bes regjeringen etablere Politiets sentrale enhet mot seksualisert vold (SEPOL), og i forslag 12 bes regjeringen etablere egne grupper som arbeider med seksualisert vold og seksuelle overgrepssaker i alle politidistrikt.

Komiteen viser til at Kripos i dag jobber for å bekjempe seksuelle overgrep mot barn på Internett, og at det allerede er etablert en egen etterforskningsgruppe for voldtekt ved Kripos.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen ikke har ønsket å opprette et SEPOL, fordi vi har Kripos som ivaretar disse oppgavene. De har derfor fått tilført ressurser for å intensivere arbeidet. Dette fordi det er fornuftig å samle mest mulig kompetanse på ett sted. Dette vil gi mer robuste etterforskningsmiljøer og gi de ulike fagmiljøene bedre muligheter for utstrakt erfaringsutveksling. Flertallet viser til at det allerede er etablert egne grupper som arbeider med seksualisert vold og seksuelle overgrepssaker i det enkelte politidistrikt, og vil bl.a. vise til erfaringene med spesialisering av kompetansen i bekjempelsen av hatvold i Sverige.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det vil være fornuftig å samle mest mulig kompetanse på ett sted. Dette vil gi mer robuste etterforskningsmiljøer og gi de ulike fagmiljøene bedre muligheter for utstrakt erfaringsutveksling. Disse medlemmer støtter forslaget om at det etableres egne grupper som arbeider med seksualisert vold og seksuelle overgrepssaker i det enkelte politidistrikt, og vil bl.a. vise til erfaringene med spesialisering av kompetansen i bekjempelsen av hatvold i Sverige.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan arbeidet mot seksualisert vold og seksuelle overgrep best kan organiseres, herunder opprettelsen av egne grupper som arbeider med seksualisert vold og seksuelle overgrepssaker i det enkelte politidistrikt.»

Komiteen viser til at i forslag 14 bes regjeringen sørge for at familievoldskoordinatorene i politidistriktene ikke brukes til andre oppgaver enn arbeidet mot vold i nære relasjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at vurderingen av hvilke arbeidsoppgaver som er hensiktsmessig og effektiv for den enkelte familievoldskoordinator, avhenger av arbeidsmengden for vold i nære relasjoner i det enkelte politidistrikt. Disse medlemmer vil påpeke betydningen av at familievoldskoordinatorene i politidistriktene først ivaretar oppgavene opp i mot vold i nære relasjoner, men at de må kunne utføre andre tilleggsoppgaver dersom dette ikke går ut over primæroppgaven i stillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener etableringen av familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt er svært viktige tiltak. Disse medlemmer mener koordinatorene bør ha kun familievoldssaker som arbeidsfelt og eneste arbeidsoppgave.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at familievoldskoordinatorene i politidistriktene ikke brukes til andre oppgaver enn arbeidet mot vold i nære relasjoner.»

Komiteen viser til at i forslag 13 bes regjeringen styrke den forebyggende innsatsen for å redusere omfanget av vold og seksualisert vold, bl.a. gjennom bedre utdanning av helsesøstre og en styrking av skolehelsetjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen vil styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Innenfor veksten i kommunerammen for 2014 legges det til grunn at 180 mill. kroner går til styrking av tjenestene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke betydningen av at skolehelsetjenesten styrkes, slik at den er tilgjengelig for elever som har behov for hjelp, og at helsestasjoner og skolehelsetjeneste bør styrkes slik at de har nødvendig kompetanse for å fange opp familier i krise.

Komiteen vil her vise til det gode arbeidet i Akershus fylkeskommune, som har finansiert en satsing på helsesøstertjeneste ved alle videregående skoler i fylket, i samarbeid med kommunene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke den forebyggende innsatsen for å redusere omfanget av vold og seksualisert vold, ved å styrke skolehelsetjenesten og helsesøstertjenesten slik at de har nødvendig kompetanse for å fange opp familier i krise.»

Komiteen viser til at i forslag 15 bes regjeringen styrke forskningsinnsatsen rundt omfanget og konsekvensene av seksualisert vold. Komiteen vil i denne sammenheng vise til rapporten «Forebygging av fysiske og seksuelle overgrep mot barn» utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2010. Rapporten viser til at evalueringen av forebyggende tiltak på samfunnsnivå er mangelfull, at det er behov for mer forskning på effekten av programmer som kan bidra til å redusere forekomsten av fysiske overgrep, at det er behov for å utvide fokus for forebygging av seksuelle overgrep mot barn til også å prøve ut tiltak rettet mot foreldrene, profesjonelle (lærere, helsearbeidere og forskere/klinikere) og befolkningen generelt, og at det er stort behov for å koordinere det forebyggende arbeidet som blir iverksatt og for systematisk å evaluere utfallet og langtidseffekten av disse tiltakene. Komiteen er på denne bakgrunn glad for at regjeringen i 2013 skal komme i gang med å kartlegge omfanget av vold i nære relasjoner, og vil påpeke at kunnskapen om behovet for bedre forebyggende tiltak ble lagt frem allerede i 2010.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget nylig har behandlet en stortingsmelding om vold i nære relasjoner. Disse medlemmer viser til at vold i nære relasjoner er et av Norges største helse- og samfunnsproblemer. Disse medlemmer vil understreke at alle har rett til et liv uten vold. Kvinner har rett til et samliv fritt for vold og trusler. Barn skal sikres en oppvekst uten overgrep og frykt. Frihet fra vold er en grunnleggende forutsetning for vekst og livsutfoldelse, for å kunne leve et godt liv. Disse medlemmer mener myndighetene må bidra til at det utvikles kompetanse, kurs og studier med fokus på vold mot kvinner og vold i nære relasjoner.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen vil opprette et eget forskningsprogram om vold i nære relasjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke forskningsinnsatsen rundt omfanget og konsekvensene av seksualisert vold.»

Komiteen viser til at i forslag 16 bes regjeringen fremme forslag om å gjeninnføre ordningen med at staten bidrar med 80 pst. av kostnadene for hvert enkelt krisesenter som opprettes i kommunene. Komiteen vil uttrykke bekymring over omfanget av saker om vold i nære relasjoner og omsorgssvikt, og vil påpeke at krisesentrene er sentrale i arbeidet for å forebygge vold i nære relasjoner. Komiteen vil vise til at krisesenterloven tydeliggjorde det offentliges ansvar for å sørge for at personer som er utsatt for vold i nære relasjoner, får vern, hjelp og oppfølging, og mener det var nødvendig at det kommunale krisesentertilbudet ble lovfestet for å sikre utsatte bedre hjelp. Komiteen har merket seg at flere krisesentre har meldt om problemer etter at innlemmingen av krisesentertilskuddet i rammen til kommunene skjedde så vidt raskt etter at de nye oppgavene ble pålagt krisesentrene i Ot.prp. nr. 96 (2008–2009). Komiteen viser til at kommunenes implementering av krisesenterloven er under evaluering, og vil nå avvente denne evalueringen.

Komiteen viser til at i forslag 17 bes regjeringen fremme sak om å styrke familievernet. Komiteen vil her vise til sin behandling av representantforslag om å styrke familievernet, Dokument 8:137 S (2011–2012), hvor statsråden bekrefter at hun er kjent med Riksrevisjonens funn som dokumenterer at familievernstjenestens kapasitet er redusert fra 2004–2011.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at familievernet styrkes i årene fremover.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkepartis representanter nylig har fremmet forslag om en opptrappingsplan for familievernet, jf. Innst. 179 S (2012–2013), jf. Dokument 8:137 S (2011–2012) Representantforslag om styrking av familievernet. Kristelig Folkeparti fremmet i den sammenheng følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en opptrappingsplan for familievernet». Forslaget fikk under voteringen kun støtte fra Kristelig Folkepartis representanter. Dette medlem viser for øvrig til at Kristelig Folkeparti i alternative statsbudsjetter foreslår kraftige økninger i bevilgningene til familievernet.

Komiteen vil påpeke at manglende kjønnslikestilling er en viktig årsak til mye av den volden som utøves mot kvinner. Vold, misbruk og utnyttelse av kvinner er brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter. Komiteen vil her vise til voldsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå. Mens kvinner utgjør 40 pst. av ofrene for anmeldte lovbrudd i 2011, er andelen kvinner blant ofrene for mishandling i familieforhold høy, med 73 pst. Blant ofrene for seksualforbrytelser er andelen kvinner enda høyere, med 87 pst. Komiteen vil her påpeke at omfanget av vold i nære relasjoner har store mørketall. Det svenske Brottsförebyggande rådet (BRÅ) regner med at kun 25 pst. av vold som kvinner utsettes for av nærstående, anmeldes (BRÅ 2009), norske levekårsundersøkelser tyder på tilsvarende anmeldelseshyppighet i Norge. Komiteen vil her fremheve betydningen av at større åpenhet rundt vold i nære relasjoner kan bidra positivt til å redusere mørketallene, og viser til Meld. St. 15 (2012–2013) hvor det fremkommer at antallet registrerte familievoldssaker på landsbasis nesten er fordoblet mellom 2005 og 2011.

Komiteen vil fremheve arbeidet mot vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse som vesentlig for å hjelpe kvinner utsatt for vold. Komiteen vil også påpeke viktigheten av bekjempelse av kjønnslemlestelse. Kjønnslemlestelse er et grovt tillitsbrudd som særlig unge jenter og kvinner blir utsatt for, dette bør etter komiteens oppfatning være et viktig fokusområde for bekjempelse av vold i nære relasjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil etterlyse en bedre koordinering av det samlede arbeidet med regjeringens ulike handlingsplaner mot tvangsekteskap, vold i nære relasjoner, kjønnslemlestelse og menneskehandel. Samtidig mener disse medlemmer at arbeidet med en nasjonal offeromsorg for å hjelpe voldsofre til et bedre liv er et avgjørende tiltak. Disse medlemmer mener samfunnet må sørge for bedre støtte og hjelp til voldsofre. I tillegg til at voldsutøvelsen gir uforskyldte psykiske og fysiske belastninger det er vanskelig for den enkelte å takle, viser studier at brukere av krisesentrene ofte mangler tilknytning til arbeidslivet og har et manglende eller lite støttende sosialt nettverk. En nasjonal offeromsorg med en helhetlig offentlig tankegang for oppfølging hjelp og støtte til ofre for voldskriminalitet, vil følgelig spille en særlig viktig rolle for familievoldsofre, både for å tilby hjelp og for å bistå med å gi offeret oversikt over sine rettigheter.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen (umiddelbart) sørge for at det etableres en egen nasjonal offeromsorg.»

«Stortinget ber regjeringen sikre bedre kompetanse og evne i det samlede offentlige hjelpeapparat til å avdekke menneskehandel, seksualisert vold og vold i nære relasjoner langt bedre enn i dag.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for en langt bedre koordinering av det samlede tverrdepartementale arbeidet mot tvangsekteskap, vold i nære relasjoner og æresrelatert vold.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at varslede endringer i politidistriktsstrukturen bidrar til økt fokus på bekjempelse av seksualisert vold mot kvinner og økt bekjempelse av menneskehandel.»

Komiteen mener bekjempelsen av menneskehandel også er viktig i et kjønnslikestillingsperspektiv. Komiteen vil vise til rapporten «Global Report on Trafficking in Persons 2012» fra FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC). Rapporten avdekker at kvinner og jenter til sammen utgjør rundt 75 pst. av ofrene for menneskehandel, mens voksne kvinner utgjør 55–60 pst. av ofrene. Komiteen vil fremheve at disse ofreneofte er kvinner i en sårbar situasjon som blir utsatt for vold og umenneskelig behandling. Effektiv bekjempelse av menneskehandel må bekjempe årsakene til kriminaliteten, komiteen mener derfor det bør vurderes om Norge kan gjennomføre tiltak i de landene hvor de utenlandske prostituerte kommer fra for å bekjempe menneskehandel. Komiteen har merket seg at norske myndigheter forsøker å tilpasse tiltakene som er igangsatt for å bekjempe menneskehandel og assistere dens ofre, og viser i denne sammenheng til handlingsplanen for menneskehandel og Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM).

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener imidlertid at det bør etableres en egen selvstendig og uavhengig nasjonal rapportør for menneskehandel. Mandatet må være klart definert, for eksempel basert på erfaringer fra Nederland og Finland. Disse medlemmer viser til at en slik uavhengig rapportør i langt større grad vil kunne ha en reell pådriverrolle ved at dennes rapporter og anbefalinger til tiltak behandles i de enkelte lands parlament. Rapportene bør være basert på grundige gjennomganger av for eksempel rettspraksis, erfaringer knyttet til hjelpeapparatet, kursing av nøkkelpersonell mv. Slik sikres politisk forankring av målsettninger, tiltak og økonomiske prioriteringer. Etter disse medlemmers oppfatning vil etablering av en nasjonal rapportør for menneskehandel bidra til målbare og forpliktende tiltak for bedre å kunne hjelpe ofrene for og redusere omfanget av menneskehandel. Samtidig vil muligheten til å korrigere politiet og påtalemyndighetens arbeid mot menneskehandel, og muligheten til å ha et mer kritisk blikk på departementenes arbeid på feltet, bli styrket.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil her vise til Høyres forslag i revidert nasjonalbudsjett for 2013, hvor det foreslås å bevilge 5 mill. kroner til etablering av nasjonal rapportør for menneskehandel.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeid med å etablere en egen nasjonal rapportør mot menneskehandel.»

2.7 Styrke likestillingsarbeidet blant minoritetskvinner

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har som mål at innvandrere og flyktninger raskest mulig skal bli i stand til å forsørge seg selv, og mener det er behov for forbedringer i integreringspolitikken, særlig knyttet til språkopplæring og arbeid. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at dette arbeidet tilrettelegges slik at kvinner og menn får like muligheter til fullverdig deltagelse i det norske samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at innvandrere beriker både samfunnet og arbeidslivet gjennom den erfaring, kunnskap og arbeidsvilje de har, og gjennom de ideer de kan bidra med som følge av at de har en annen kulturell bakgrunn. Samtidig byr det flerkulturelle samfunnet på utfordringer som må løses for å kunne realisere hvert enkelt menneskes muligheter. Disse medlemmer vil her fremheve betydningen av at integreringsarbeidet innrettes slik at kvinner som innvandrer fra mindre likestilte samfunn får de samme mulighetene som menn.

Disse medlemmer mener derfor det er viktig å bruke den første fasen etter ankomst til Norge til økt språk- og samfunnsopplæring og inkludering i arbeidslivet, og mener det er viktig å legge til rette for at introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere og flyktninger omfatter hele familien. Disse medlemmer vil fremheve at tiltakene for økt integrering også retter seg mot kvinner og barn.

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker å forsterke introduksjonsarbeidet, og viser til at Høyre i statsbudsjettet for 2013 blant annet foreslo å gi deltakere på introduksjonskurs med barn i barnehagealder, tilbud om gratis barnehageplass, utvidelse av tilbudet om språkkartlegging av alle 4-åringer og en styrking av integreringsarbeidet i frivillige organisasjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at et viktig virkemiddel for å sørge for at introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere og flyktninger omfatter hele familien er å tilby gratis barnehagetilbud til denne gruppen. Dette under forutsetning av at både mor og far deltar i ordningen – eller er i arbeid eller utdanning.

Disse medlemmer vil også vise til betydningen av arbeidet på MiRA-senteret, et ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner fra hele landet og en møteplass for engasjerte og samfunnsaktive kvinner og jenter med minoritetsbakgrunn, som bidrar både i integrerings- og likestillingsarbeidet. Arbeidet ved dette senteret bør utvides. Disse medlemmer mener tiltak av denne typen vil legge bedre til rette for integrering av kvinner og barn i det norske samfunnet. Flere frivillige organisasjoner driver viktig integreringsarbeid gjennom allerede etablerte institusjoner og tiltak. Røde Kors har tidligere måttet avvise flere deltagere på sine arrangementer. Disse medlemmer mener slike frivillige tilbud må styrkes, og viser til at Høyre styrket denne posten i partiets alternative budsjett.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke språkopplæring og andre målrettede tiltak slik at flere kvinner med minoritetsbakgrunn kan delta i arbeidslivet.»

«Stortinget ber regjeringen styrke frivillige organisasjoner som særlig bidrar til integrering av innvandrer- og flyktningkvinner i det norske samfunnet.»

«Stortinget ber regjeringen styrke samfunnsinformasjon om Norge, særlig for personer som får opphold etter familiegjenforening.»

2.8 Utvikling

Komiteen er opptatt av å sikre reell kjønnslikestilling i Norge, men vil allikevel påpeke at kvinner og menn i Norge i stor grad er likestilte i forhold til kvinner og menn i mange andre land. Komiteen mener Norge som følge av dette har et særlig ansvar for å bidra positivt til å fremme likestilling i andre samfunn med vesentlig større likestillingsutfordringer enn det norske.

Komiteen vil her fremheve lik tilgang til skole, som er en forutsetning for å lære, som et svært viktig kjønnslikestillingstiltak. Komiteen vil påpeke at tilgang til utdanning på verdensbasis kanskje har enda større ringvirkninger for jenter enn det har for noen annen gruppe. Det er fortsatt slik at flere jenter enn gutter holdes borte fra skolegang. For de jentene som får tilgang til skolegang og utdanning, ser man at det i mange land bidrar til at det utsetter alderen for når de giftes bort. I snitt utsettes alderen fra 14 år til 17 år, de får i gjennomsnitt færre barn, og det å utsette tidspunktet for første fødsel bidrar til å redusere både mødre- og barnedødelighet. Komiteen viser videre til kunnskapen om at barn av utdannede mødre får mer næringsrik mat, og ikke minst at utdannede mødre og kvinner bidrar til utdanning for sine barn igjen. Komiteen mener det å sikre jenter og gutter lik tilgang til skole er en grunnleggende menneskerettighet som alle jenter må gis tilgang til. I tillegg oppnår man med dette mange andre bedringer i disse jentenes livssituasjon.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil her vise til at Bondevik II-regjeringen i perioden fra 2001 til 2005 doblet utdanningsbistanden, og har merket seg Norads tall fra april 2013, som viser at bevilgningen til grunnutdanning i fattige land fra 2005 til 2012 har stått stille på 1 mrd. kroner. Andelen av norsk bistand som går til utdanning, har gått ned de siste årene, og er nå på kun 6 pst. I samme periode har den norske bistanden økt med i overkant av 9 mrd. kroner, og bevilgningene til klima- og miljøtiltak er femdoblet. Disse medlemmer mener utdanning må prioriteres høyere i utviklings- og bistandsarbeidet, og fremhever betydningen dette har for likestillingen av kvinner på verdensbasis.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen prioritere utdanning, særlig for jenter, sterkere i utviklingspolitikken.»

Komiteen vil i denne sammenheng også peke på FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, som ble vedtatt 31. oktober 2000. Resolusjonen uttrykker bekymring for at kvinner er disproporsjonalt berørt av krig og konflikt. Komiteen finner det viktig å understreke den sentrale rollen kvinner har i å forhindre og løse konflikter og i å bygge fredsprosesser, som bekreftes i resolusjonen. Kvinner bør få en likeverdig rolle i prosessene for fredsbygging og fredsbevaring, og kvinners menneskerettigheter må beskyttes bedre under konflikter og som flyktninger i konfliktsituasjoner.

Komiteen er glad for at det i dag i større grad enn for ti år siden er fokus på kvinners rolle som ofre for krig og konflikt, og mye større fokus på seksualisert vold. Samtidig vil komiteen påpeke at kvinner fortsatt utsettes for grove overgrep og seksualisert vold i krigssoner, som f.eks. i Kongo og i Darfur, at borgerkrig og etniske konflikter i f.eks. Afghanistan og Irak i stor grad har gått ut over kvinner, og at kvinner er de første til å lide på steder der lov og orden bryter sammen.

Komiteen anerkjenner den viktige jobben flere norske regjeringer har gjort på dette feltet, men er samtidig opptatt av at det viktige arbeidet mot seksualisert vold i krigs- og konfliktsituasjoner, herunder oppfølging av sikkerhetsrådsresolusjon 1325, følges opp fremover.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke arbeidet mot seksualisert vold i krigs- og konfliktsituasjoner, og særlig følge opp Sikkerhetsrådsresolusjon 1325.»