Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy, viser til at Representantforslag 112 S (2012–2013) foreslår å styrke retten til tolke- og ledsagertjenester for døvblinde i forbindelse med fritidsaktiviteter.

Komiteen anerkjenner at døvblinde er en gruppe funksjonshemmede som har helt spesielle kommunikasjonsutfordringer, og at manglende bistand i mange tilfeller kan føre til isolasjon og ensomhet. Tolke- og ledsagertjenesten i Nav er av avgjørende betydning for at døvblinde skal kunne kommunisere med omverdenen og delta i samfunnet. Komiteen viser til at det på landsbasis kun finnes rundt 350 døvblinde i Norge, og vil understreke at denne lille gruppen med så spesielle og store utfordringer bør ivaretas på en best mulig måte av storsamfunnet.

Komiteen har merket seg at tolketjenesten er styrket med 8,3 mill. kroner i regjeringens forslag til revidert statsbudsjett for 2013, og at deler av dette kommer tolke- og ledsagertjenesten til døvblinde til gode. Komiteen støtter dette.

Komiteen har videre merket seg at rundskriv om tolke- og ledsagerhjelp ble endret av Arbeids- og velferdsdirektoratet sommeren 2012. Komiteen viser til statsrådens svarbrev av 21. mai 2013, der statsråden blant annet erkjenner kritikken fra de døvblindes organisasjoner om at prosessen som ledet frem til disse regelendringene ikke var god nok. Komiteen merker seg at departementet har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om en lempelig praktisering av de nye retningslinjene, og at de døvblindes organisasjoner er invitert med på en gjennomgang av retningslinjene og av kommunens rolle. Komiteen imøteser dette.

Komiteen viser videre til at statsråden ikke ønsker å reversere hovedlinjene i endringene i regelverket som ble gjort i 2012. Komiteen har merket seg at regelendringene blant annet medførte at døvblinde ikke lenger fikk brukt tolke- og ledsagertjenester i forbindelse med en del hobby- og fritidsaktiviteter, og endringen har derfor blitt opplevd av de døvblinde selv som en betydelig innstramning sammenliknet med tidligere praksis. Komiteen merker seg også at forslagsstillerne ønsker å reversere denne regelendringen og sikre døvblinde et tilbud om tolke- og ledsagertjenester ved fritidsaktiviteter.

Komiteenviser til at Norge har, gjennom sin ratifikasjon av FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, forpliktet seg til å sikre funksjonshemmede rett til deltakelse i samfunnet som likeverdige borgere, med samme rettigheter og plikter som enhver annen samfunnsborger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at døvblinde har spesielle utfordringer i dagliglivet som følge av sitt dobbelte sansetap. Kommunikasjon med andre og informasjon om omgivelsene er nødvendig for å kunne fungere i hverdagen. Ansvaret for å sikre dette er delt mellom kommunene og folketrygden. Tolke- og ledsagerhjelp er hjemlet i kapittel 10 i lov om folketrygd.

Tolketjenesten i Arbeids- og velferdsetaten formidles av hjelpemiddelsentralene. Selv om dekningsgraden for tolkeoppdrag generelt er relativt god (om lag 90 pst. i 2011), er det en stadig utfordring å ha nok tolker til å dekke oppdragene. Dette fører også til at tolketjenesten må prioritere sine oppdrag. Det jobbes systematisk med å øke dekningsgraden. Fra 2009 til 2012 økte utgiftene til tolk fra 102 mill. kroner til om lag 140 mill. kroner. I tillegg er etatens driftsbudsjett foreslått styrket gjennom revidert nasjonalbudsjett for 2013 med 8,33 mill. kroner på dette området, slik at Arbeids- og velferdsetaten skal få styrket sine muligheter til å dekke tolkeoppdrag generelt. Disse midlene skal blant annet brukes til å ansette flere tolker.

Disse medlemmer understreker at dersom hobby/fritidsaktivitet har et så stort omfang at det må anses som en del av dagliglivets aktiviteter, kan stønad i spesielle tilfeller likevel tilstås etter dagens regler.

Etter at endringen ble innført sommeren 2012, har det kommet kritikk fra de døvblindes organisasjoner. Kritikken har gått på både de materielle endringene og på prosessen før endringen ble gjort. Både Arbeidsdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet har sagt seg enig i kritikken når det gjelder prosessen. Det burde ha vært en bedre prosess i forkant av endringen. Det ble lagt opp til at det i alle saker der det etter de nye retningslinjene gis avslag på oppdrag som tidligere har vært innvilget, skal være en dialog med brukeren og brukerens hjemkommune. Dette har sviktet i enkelte saker. Arbeids- og velferdsetaten skal også bistå kommunene med opplæring, slik at de settes i stand til å bistå døvblinde i tråd med det ansvaret de har. Også her har det vist seg at dialogen med kommunene ikke har vært god nok i alle tilfeller. Dette er tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet. Disse medlemmer legger til grunn at det vil bli håndtert på en god måte fremover fra etatens side. Disse medlemmer har videre merket seg at det også er slik at enkelte fylker ikke fullt ut har implementert de nye retningslinjene, nettopp fordi samhandlingen og opplæringen av kommunene ennå ikke er på plass.

Disse medlemmer viser til at Arbeidsdepartementet har avholdt møte med de døvblindes organisasjoner 21. mars 2013 vedrørende denne problemstillingen. Etter dette møtet ble det ikke gjort konkrete endringer i de nye retningslinjene, og departementet har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om en lempelig praktisering av retningslinjene, slik at døvblinde som tidligere ble innvilget tolke- og ledsagerhjelp, ikke blir stående uten et tilbud i de tilfeller kommunene ikke er klare til å bistå.

Det er lagt opp til en prosess der de døvblindes organisasjoner inviteres til å være med på et arbeid der retningslinjene gjennomgås, og man vurderer hvordan kommunene best kan settes i stand til å ivareta sitt ansvar for denne gruppen.

Disse medlemmer viser til at Arbeidsdepartementet har tatt initiativ til å invitere alle impliserte parter som har behov for tolketjenester til et arbeid hvor man gjennomgår hvordan tolkeressursene best kan utnyttes. Dette innbefatter både de døvblindes organisasjoner, de hørselshemmede og tolkene/Arbeids- og velferdsetaten. Det er viktig å presisere at dette ikke utelukkende er et spørsmål om ressurser, men også hvordan ressursene best utnyttes gjennom bedre organisering, samarbeid med kommuner, mv. Arbeidsdepartementet tar sikte på at dette arbeidet igangsettes i løpet av kort tid.

Disse medlemmer forutsetter at prosessen det er lagt opp til, legges til rette for at de døvblinde får sitt behov for både tolking og ledsaging ivaretatt på en god måte.

Disse medlemmer foreslår at representantforslaget vedlegges protokollen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener samfunnet har et ansvar for å legge til rette slik at døvblinde kan sikres størst mulig reell valgfrihet og deltakelse i samfunnet.

Flertallet mener det er uforståelig at regjeringen ikke velger å reversere hovedlinjene i endringene i regelverket som ble gjort i 2012, da den nye praktiseringen fratar mange av de døvblinde friheten til å kunne delta i forbindelse med hobby- og fritidsaktiviteter.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ved forskrift sikre at døvblinde mennesker gis et fullverdig tilbud om tolk/ledsager til bruk ved hobby- og fritidsaktiviteter, uavhengig av om det skal gjøres i fellesskap med andre eller alene.»

Flertallet viser til at regelendringen med hensyn til rett til tolk/ledsager har medført at svært mange døvblinde mennesker har blitt isolert og deres livskvalitet har blitt kraftig redusert. Muligheten for å kunne være en del av samfunnet og delta på lik linje med andre har blitt begrenset. Flertallet vil påpeke at det er helt nødvendig for en døvblind person å ha en tolk/ledsager for å sikre at de kan kommunisere med omverdenen. Mennesker som er døvblinde eller syns- og hørselshemmede, er en helt spesiell gruppe i denne sammenheng. Ved at både syn og hørsel svikter vesentlig eller helt, oppstår et helt annet handikap enn ved tap av enten syn eller hørsel. Disse personene må sikres forsvarlig støtte fra samfunnets side for å kompensere for dette dobbelte sansetapet, og at støtten må omfatte mer enn kun det som ligger innenfor strengt nødvendig daglige gjøremål.

Flertallet vil påpeke at døvblinde menneskers behov er noe mer enn bare språktolking mellom bruker og andre mennesker. En ledsager som behersker døvblindes kommunikasjonsmetoder er for enkelte døvblinde helt nødvendig for å kunne delta i samfunnet fullt ut.

Døvblinde menneskers rett til tolk/ledsager ved fritids- og hobbyaktiviteter, uavhengig av om det skal gjennomføres alene, må sikres, på grunn av at deres behov for praktisk bistand, ved for eksempel handleturer, hjemmehjelp, og andre fritidsaktiviteter, innebærer behov for kommunikasjon og tolking. Flertallet mener derfor at regelverket må reverseres slik at døvblinde sikres tolk/ledsager ved fritidsaktiviteter.

Flertallet viser til statsrådens svarbrev, der det blant annet står at:

«Begrepet 'dagliglivet' slik det er definert i folketrygdloven § 10–6 inkluderer i utgangspunktet ikke stønad til trening, sport og hobby».

Flertallet mener at denne regeltolkningen ikke er rimelig når det gjelder døvblinde, fordi de som gruppe er i en helt spesiell sosial situasjon.

Flertallet vil påpeke at tolken er bindeleddet mellom den døvblinde og omverdenen, og er helt avgjørende for at den døvblinde skal kunne oppfatte hva som skjer og kunne delta i nødvendig kommunikasjon og samtale. Når rundskrivets § 10-7 sier at: «Retten til tolk- og ledsagerhjelp er hovedsakelig knyttet til brukers behov for bistand til kommunikasjon», ser man helt bort fra hvilke situasjoner med behov for kommunikasjon som kan oppstå uforutsigbart. Videre vil flertallet peke på rundskrivets tekst der det står at: «… for døvblinde vil det også innebære ledsaging og beskrivelse integrert i tolkoppdraget.». En ledsager uten kompetanse på å kunne tolke og kommunisere med døvblinde, vil være uten nytte dersom behovet for kommunikasjon oppstår underveis. Flertallet vil vise til at kommunikasjon er mer enn å være til stede sammen, det er: «utveksling av mening eller betydningsinnhold mellom individer og grupper med hjelp av felles system av symboler mm.» (www.snl.no/kommunikasjon).

Flertallet ser at statsråden i sitt svar til komiteen innrømmer at prosessen rundt endringen i rundskrivet er kritikkverdig. At kommunene ikke uten videre kan overta ansvaret, sier seg selv. Statsråden innrømmer også dette når hun sier at Arbeids- og velferdsetaten skal bistå kommunene med opplæring, slik at de settes i stand til å bistå døvblinde. Flertallet vil påpeke at kommunikasjon med døvblinde er krevende. Man kan ikke se bort fra at det vil ta måneder og år å lære kommunalt ansatte ledsagere å fungere/kommunisere med en døvblind. Det er også et stort spørsmål om det er riktig at kommunene skal overta en så sterkt spesialisert tjeneste som det er å tolke for døvblinde.

Flertalletmener det er positivt at regjeringen har satt av midler i revidert nasjonalbudsjett som skal komme tolke- og ledsagertjenesten til døvblinde til gode. Men det hjelper lite dersom endringen i rundskrivet blir stående. Flertallet får fortsatt henvendelser fra døvblinde som har mistet og som i disse dager mister tolk som de tidligere har fått innvilget fra Nav. Resultatet er et avslag fra Nav, uten noe tilbud eller overtakelse fra kommunen, som ikke har slik kompetanse pr. i dag.