Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor
Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen,
fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og
Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet,
Per Olaf Lundteigen, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy,
viser til representantforslaget om tiltak mot barnefattigdom i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at antall mottakere av overgangsstønad (ytelse til enslig
mor/far) er gått ned, og at sysselsettingen er høy. Dette er bra. Flertallet viser
til omleggingen av overgangsstønaden og at det nå stilles krav til
aktiv arbeidssøking eller kvalifisering for arbeid for å kunne få
ytelsen mer enn ett år. Omleggingen er gjort for å sikre at enslige
forsørgere kommer i gang med kvalifisering. Det er nødvendig for
å øke muligheten til å få arbeid. Flertallet viser
til at Fafo har sett på hvordan overgangsstønaden fungerer for eneforsørgere
med innvandrerbakgrunn der barnefattigdommen øker – de fant at ordningen
fungerer bra som midlertidig hjelp til selvhjelp, og at det store
flertallet går over i arbeid etter avsluttet stønadsperiode. Flertallet viser
til at Jobbsjansen (videreføring av forsøket Ny sjanse) ble en permanent
ordning fra 2013. Formålet er å øke sysselsettingen blant innvandrere
uten tilknytning til arbeidsmarkedet.
Flertallet viser til at overgangsstønaden
for enslige forsørgere er viktig for å forebygge og hindre barnefattigdom,
da foreldrene får bistand og kvalifisering til å komme i arbeid.
Dette er særlig viktig for personer med aleneomsorg for barn. Erfaring
viser også at det kan være vanskelig å komme tilbake i arbeid for
personer som har vært utenfor arbeidslivet i lengre tid, og at det
for mange vil kreve kvalifisering over lengre tid. Samtidig viser
tallene at enslige forsørgere som bruker perioden med overgangsstønad til
kvalifisering, i stor grad lykkes med å komme i arbeid og få en
lønnsinntekt som sikrer mot fattigdom. Derfor er det viktig for
enslige forsørgere å komme raskere i gang med yrkesrettet aktivitet
gjennom arbeid, utdanning eller bistand fra Nav i den tiden overgangsstønaden
kan benyttes til inntekt mens kvalifiseringen pågår. God barnehagedekning
har bidratt til at dette nå vil være mye enklere. Både Fremskrittspartiet
og Høyre vil kutte overgangsstønaden fra dagens tre til ett år.
I tillegg vil Fremskrittspartiet fjerne utdanningsstønaden og økningen
i bidragsforskottet.
Flertallet har merket seg at
Høyre og Fremskrittspartiet kutter i inntektssikring til enslige
forsørgere som ikke har arbeid, men som er i aktivitet, opplæring
eller arbeidstrening, slik kravene for å få stønaden er. Dette vil
øke barnefattigdommen og fjerne muligheten de i dag har til å ha
trygg inntekt mens de kvalifiserer seg til arbeid.
Flertallet viser til at det ifølge
Navs rapport «Fattigdom og levekår i Norge Status 2012» slås fast at
det er 2,5 gang så stor risiko for fattigdom i familier med en forsørger
som er uten arbeid. Kjennetegn ved deler av barnefattigdommen er
knyttet til dette og til enpersonshusholdninger med forsørgeransvar. I
tillegg er det utfordringer i familier med annen etnisk kultur enn
den norske og i familier der foreldre har store og ofte sammensatte
sosiale, økonomiske og/eller helserelaterte utfordringer.
Flertallet viser til at St.meld.
nr. 37 (2007–2008), kapittel 13, Straff som virker – mindre kriminalitet
– tryggere samfunn, også peker på innsattes familie og barn som
en utsatt gruppe, sitat:
«Særlig barnefamiliene rammes, idet de i tillegg til
de personlige belastninger som følger av forholdet, framstår som
en marginalisert gruppe preget av fattigdom.»
Flertallet viser til at Norge
er et av verdens rikeste land. Dette er blant annet et resultat
av tidligere fremtidsrettede politiske vedtak, som har bidratt til
at Norge i dag er et land med stor tillit mellom folk, og der inntektsforskjellene
er små i internasjonal sammenheng. En trygg, forutsigbar økonomisk
politikk, der arbeid til alle, vektlegging av jevnbyrdige forhold
mellom folk og yrkesgrupper og en omfordelende stat, er viktig.
Forslagsstillerne problematiserer inntektsgraderingen som ligger
til grunn for definisjonen av fattigdom. Flertallet viser
til statsrådens svar, som også peker på vanskelighetene med å finne
gode måter å måle dette på. En mer omfordelende politikk, som også
favner utfordringene fattige barn har, er et uttalt mål for regjeringen.
Veksten i andelen barn i hushold med vedvarende lavinntekt har flatet
ut i de senere år, og andelen har holdt seg stabil de siste årene.
Arbeidet for å redusere denne andelen må fortsette, og involvere
flere politikk- og tjenesteområder og frivillig sektor. Barnefattigdom
dreier seg ikke bare om økonomi og penger. Det dreier seg også om
gode levekår og andre velferdsordninger og at alle barn skal kunne
delta på like fot i aktiviteter og sosiale sammenhenger.
Flertallet viser til flere viktige
tiltak som er gjort for å sette barns behov på dagsorden, deriblant bestemmelser
om å vurdere barn og unges behov spesielt i helselovgivningen og
i sosiallovgivningen, makspris på barnehageplass og den kulturelle
skolesekken. Flertallet viser til at det under Stortingets behandling
av Prop. 13 L (2009–2010) Lov om sosiale tjenester i Nav, ble lagt
inn en plikt til å vurdere barns behov i lovens formålsparagraf,
og at det ble vedtatt å føre statlig tilsyn med de sosiale tjenestene i
kommunene, jf. Innst. 87 L (2009–2010). Slikt tilsyn har avdekket
manglende oppfølging i praksis, særlig når det gjelder gode rutiner
for oppfølging av barnefamilier som trenger sosialhjelp.
Tilsynene avdekket behov for å sikre at Nav
og kommunene endrer praksis og følger opp barnefamilier slik loven
forutsetter. Flertallet er kjent med at det arbeides
med dette. Det gjennomføres for tiden systematisk gjennomgang av
direktoratets nye rundskriv til lov om sosiale tjenester i arbeids-
og velferdsforvaltningen. Her vektlegges kravet til individuelle
vurderinger i hvert søknadstilfelle, og forvaltningens plikt til
å etterspørre og kartlegge barnas behov i økonomisk vanskeligstilte
familier.
Flertallet viser til at mange
virkemidler må til. Utfordringen kan ikke løses innenfor ett departement
eller ett politikkområde, ei heller gjennom bevilgninger alene.
Fattigdomsbekjempelse utfordrer oss mer enn noe til samarbeid og
samhandling, spesielt når det gjelder forebygging og tidlig innsats.
Det vises i den forbindelse til Meld. St. 30 (2010–2011) Fordelingsmeldingen,
jf. Innst. 222 S (2011–2012) hvor det uttales, sitat:
«Uten en helhetlig, kunnskapsbasert og samordnet
innsats overfor vanskeligstilte barn og unge kan en målsetting om
et godt forebyggende barne- og ungdomsarbeid ikke nås.» (kap 5.3.1)
Lov om folkehelse er en universell lov som skal fremme
folkehelse i alle befolkningsgrupper, også barns. Formålet er blant
annet å:
«… bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse,
herunder utjevner sosiale helseforskjeller» (§ 1 lov om Folkehelse).
Flertallet viser til statsrådens
svarbrev og opplisting av tiltak og virkemidler denne regjeringen har
satt i verk, og gir sin tilslutning til statsrådens vurdering. Intensjonene
i forslagene representantene har fremmet, er i tråd med den politikk
regjeringen har iverksatt og arbeider for. Flertallet viser
til at oppfølging av tiltakene hører hjemme i de årlige budsjettproposisjoner,
og legger til grunn at regjeringens arbeid for å hindre at barn
vokser opp i fattigdom videreføres og følges opp i de årlige budsjetter.
Komiteen viser til
at Norge er et av verdens rikeste land, og at forekomsten av fattigdom
er lav sammenliknet med andre land. Men også i Norge finnes det
mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig
økonomi eller dårlige levekår. Ofte henger dårlig økonomi og dårlige
levekår sammen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at dersom personer
blir stående utenfor arbeidslivet og andre viktige arenaer over
tid, øker dette faren for varig utenforskap. Dette har store omkostninger
for det enkelte menneske og for samfunnet som helhet. Det er særlig
grunn til bekymring når det gjelder barn og unge.
Disse medlemmer viser til at
antallet fattige barn har økt under denne regjeringen. Ifølge EUs
målemetode for fattigdom var det i 2005 91 000 barn under 18 år
som kunne betegnes som fattige i Norge, mens det tilsvarende tallet
i 2011 var 106 000. I samme periode har fattigdommen i befolkningen
vært stabil. Disse medlemmer er svært bekymret over
utviklingen, og ønsker en mer kraftfull politikk enn det regjeringen
legger opp til for å snu denne trenden.
Komiteen viser videre til at
barnefattigdom i Norge ikke bare dreier seg om sosial nød eller
mangel på forbruksvarer. Fattigdom i Norge handler heller ikke om
å sammenligne seg med de rikeste. For barna handler fattigdom først
og fremst om manglende mulighet til å delta i aktiviteter på lik
linje med andre barn. I et samfunn hvor det i økende grad koster penger
å vokse opp, vil lav inntekt få konsekvenser for barna – både på
kort og lang sikt. Det handler om at barna faller utenfor deler
av det sosiale livet, fordi idrett, fødselsdager og skoleturer koster
for mye.
Komiteen viser videre til at
de fleste forskere er enige om at de universelle og forebyggende
tiltakene mot barnefattigdom virker. Dette dreier seg om den generelle
oppvekst-, utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken. Det å fullføre
skolegang og utdanning og det å ha arbeid, gir stor grad av beskyttelse mot
fattigdom. Det samme gjelder en god oppvekstpolitikk, gode og inkluderende
barnehager, skoler og fritidsaktiviteter. Forskere trekker også
frem betydningen av billige og/eller subsidierte barnehager og skolefritidsordninger,
som arbeid for å motvirke frafall fra videregående opplæring.
Komiteen mener at de viktigste
tiltakene for å bekjempe fattigdom, inkludert barnefattigdom, på lang
sikt vil være en god, sosialt utjevnende skole og et åpent arbeidsliv
med plass til alle. Det vil likevel alltid være noen som faller
utenfor, permanent eller midlertidig. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier
kan ikke på noen måte lastes for den økonomiske situasjonen de er
i, og samfunnet bør derfor ta et ekstra ansvar for å sikre at denne
gruppen blir inkludert på så mange arenaer som mulig på en likeverdig
måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at de foreliggende
forslagene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
ikke permanent vil løse fattigdomsproblematikken, men at de vil
være et viktig skritt på veien mot en bedre fattigdomspolitikk.
Komiteen mener videre
at offentlig finansierte velferdstjenester, samarbeid mellom ulike
forvaltningsnivåer og etater, samt et bedre samspill med de frivillige
organisasjonene, er nødvendig for å gi et mangfoldig og godt tilbud
til vanskeligstilte. Allerede i dag stiller de frivillige organisasjonene
opp på en utmerket måte hvor det offentlige ikke strekker til, og på
den måten hjelper de mange barn i en vanskelig situasjon med tilbud
om aktivitet og deltakelse.
Komiteen er derfor av den oppfatning
at det er viktig at man utvikler et enda bedre og større samspill
mellom frivilligheten og det offentlige slik at flere barn som lever
i fattige familier kan få tilbud om aktiviteter, og hvor man kan
bryte med den negative sosiale sirkelen. Frivilligheten vil på den
måten være en viktig medspiller i kampen mot barnefattigdom på de
områder der det offentlige ikke strekker til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til at de
fire partiene som står bak dette forslaget, hver for seg eller sammen
har fremmet flere ulike tiltak de siste årene for å bekjempe og
motvirke fattigdom i Norge, og spesielt blant barn. Dette gjelder
en rekke forslag.
Disse medlemmer viser videre
til at de respektive partier hadde en større og mer målrettet satsing
mot barnefattigdom i sine alternative statsbudsjett for 2013 enn
det regjeringen mente var tilstrekkelig. De forslagene som følger
er tiltak disse partiene uten videre er enige om. Partiene har videre
en klar intensjon og politisk vilje om et kraftig løft for innsatsen
mot barnefattigdom ved et nytt flertall etter valget høsten 2013.
Disse medlemmer viser også til
partienes felles merknad og bevilgninger til tiltak for å forhindre
barnefattigdom i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett
for 2013, jf. Innst. S. 470 (2012–2013), hvor man foreslår å øke
bevilgningene med 70 mill. kroner for 2. halvår 2013, til tiltak
for å forhindre barnefattigdom i Norge.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen trappe opp tilskuddsordninger
til frivillige organisasjoner som yter fritidstilbud til fattige
og vanskeligstilte barn.»
«Stortinget ber regjeringen sikre at alle barn
fra økonomisk vanskeligstilte familier har tilgang på utstyrslån
til fritidsaktiviteter og ordninger tilsvarende opplevelseskort,
organisert enten i regi av det offentlige eller i regi av frivillige
organisasjoner.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å styrke inkluderingstiltak i regi av frivillige organisasjoner
og kommuner.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å tilby gratis barnehageplass til alle barn av flyktninger hvor
begge foreldrene deltar i introduksjonsprogrammet.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å styrke tilbudet til barn og unge rammet av fattigdom og dårlig
oppvekst- og levekår i kommuner med storbyproblematikk.»
«Stortinget ber regjeringen legge frem en opptrappingsplan
for psykisk helsevern for barn og unge.»
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for økt tilgjengelighet av og faste åpningstider for skolehelsetjenesten
og helsestasjoner.»
«Stortinget ber regjeringen i langt større grad
ta i bruk sosialt entreprenørskap i bekjempelsen av barnefattigdom.»
«Stortinget ber regjeringen styrke koordineringen
mellom barnevernet og Nav for å sikre at barnevernsbarn ikke faller
utenfor arbeidslivet i overgangen til voksen alder.»
«Stortinget ber regjeringen styrke kommunenes tilbud
om råd og veiledning til personer med økonomiske problemer.»
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag til lovendringer slik at kommunene ikke kan foreta avkorting
i foreldrenes sosialhjelp når de har barn under 18 år som bor hjemme
og som har egen inntekt under den skattemessige friinntektsgrensen.»
«Stortinget ber regjeringen igangsette et forsøksprosjekt
med det formål å styrke samarbeidet mellom arbeidsmarkedsbedriftenes
utdanningstilbud og de videregående skolene. Formålet med et slikt
prosjekt skal være å fange opp elever som står i fare for å falle ut
av det ordinære skoleløpet.»
«Stortinget ber regjeringen igangsette et forsøksprosjekt
mellom Nav og dagligvarebransjen, hvor ungdom som har falt ut av
videregående opplæring gis mulighet til å kvalifisere seg gjennom
dagligvarebransjens bransjeskoler.»
«Stortinget ber regjeringen igangsette et treårig landsomfattende
'sommerjobbprosjekt', etter modell fra Kristiansand kommune, målrettet
mot ungdom mellom 16–22 år med behov for spesiell oppfølging, og
hvor ungdommene enten har falt ut av videregående skole og/eller
vært i kontakt med barnevernet eller sosialtjenesten.»