Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, viser til atdet har betydning hvem som eier mediene, også i Norge. Komiteen er enig i dette.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at medieeierskapsloven har sin forankring i at store deler av den offentlige samtalen og meningsutvekslingen skjer i massemediene. Kontroll med nyhetsformidlingen gir derfor store muligheter til å påvirke opinionen.

Demokratihensyn tilsier at denne påvirkningskraften ikke bør være konsentrert hos én eller noen få aktører. Det er dette som danner grunnlaget for medieeierskapsloven. Flertallet stiller seg bak denne argumentasjonen om hvorfor det er behov for en slik lov.

Flertallet registrerer at loven imidlertid ikke er basert på dokumenterte konsekvenser av eierkonsentrasjon i dagens mediemarked. Loven er først og fremst en forsikringspolise – en «føre var»-lov – for en medieframtid vi vet lite om. Flertallet er enig at dette perspektivet er viktig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til den omfattende teknologiske utviklingen som har vært på medieområdet, og de derav følgende omstillingsprosesser mediebedriftene står oppe i. Innføring av digital formidling av redaksjonelt stoff har gitt medieområdet en sterk innovasjon som blant annet kjennetegnes av innholdsmessig og teknisk konvergens. Dette er i stor grad drevet av endrede brukervaner og har gitt nye konkurranseflater både mellom formidlingsplattformer og bedrifter. Bransjen er fortsatt inne i en sterk utvikling som må forventes å fortsette i stort tempo. Disse medlemmer er opptatt av å føre en mediepolitikk som viderefører norske utgivertradisjoner og opprettholder den sentrale demokratiske rollen mediene spiller. Disse medlemmer mener vårt demokratiske system fordrer frie uavhengige medier med et mangfold av arenaer for ytring og offentlig debatt. En utvikling der mediene bringes inn i et stadig sterkere økonomisk avhengighetsforhold til staten er derfor uheldig. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av robuste mediebedrifter med selvstendig økonomisk bærekraft. I et fungerende marked i så sterk omstilling som det her er snakk om, vil også endringer i eierskapene være en naturlig del av den dynamikken som kreves for å finne frem til optimale industrielle løsninger. Disse medlemmer mener medieeierskapslovens tilnærming ikke ivaretar dette på en tilstrekkelig fleksibel og treffsikker måte. Disse medlemmer mener også at hensynet til mediemangfoldet tilsier reguleringsmekanismer som forhindrer monopolisering på området. Disse medlemmer mener imidlertid at medieeierskapslovens tilnærming ikke er hensiktsmessig, hverken i forhold til lovens formål eller i forhold til de administrative omkostninger et så detaljert, komplisert og omfattende regelverk krever. Dette forsterkes ytterligere i den digitale fremtiden vi nå ser komme. Disse medlemmer vil derfor stemme imot endringene i loven, og fremme forslag om at medieeierskapsloven avvikles og erstattes av konkurranselovens regelverk, eventuelt med noen tillegg der Konkurransetilsynet pålegges å legge større vekt på spørsmål knyttet til redaksjonelt mangfold. Disse medlemmer viser til Konkurransetilsynets høringsuttalelse der det fremgår at flere store fusjonssaker på medieområdet viser at konkurranseloven og medieeierskapsloven i stor grad har overlappende funksjoner. Videre fremgår at også Konkurransetilsynet i sin håndhevelse av konkurranseloven er opptatt av både menings- og innholdsmessig mangfold. Disse medlemmer mener blant annet i lys av dette at de formål som ønskes ivaretatt gjennom medieeierskapsloven best kan håndteres ved at Konkurransetilsynets håndheving på medieområdet styrkes, om nødvendig med noen endringer i konkurranseloven og tilpasninger i det øvrige virkemiddelapparatet på medieområdet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om avvikling av medieeierskapsloven, og i sak om dette fremme forslag om eventuelle tilpasninger med sikte på å ivareta hensynet til mediemangfold innenfor konkurranselovens forvaltning og virkeområde.»

Kap. 2 – Bakgrunn for lovforslaget

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, registrerer at ulike høringsinstanser har uttalt at det er behov for en revisjon av lovgivningen på området og slutter seg til lovens formål. Men flertallet merker seg at det er ulike syn på lovforslaget og også nødvendigheten av en medieeierskapslov.

Kap. 3 – Grunnlaget for medieeierskapsloven

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, stiller seg bak regjeringens overordnede målsetting på medieområdet, slik den er nedfelt i Soria Moria 1-erklæringen. Det er å sikre ytringsfrihet, rettssikkerhet og et levende demokrati. Erklæringen slår videre fast at regjeringen vil «… føre en politikk for å motvirke en for sterk eier- og maktkonsentrasjon i mediene».

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at med utgangspunkt i infrastrukturkravet i Grl. § 100 er hovedmålet for mediepolitikken å

«… opprettholde et mediemangfold som kan sikre befolkningen tilgang til en mangfoldig og åpen samfunnsdebatt, nyheter og informasjon av høy redaksjonell standard og kulturuttrykk av høy kvalitet og stor bredde»,

jf. Prop. 1 S (2012–2013). Dette hovedmålet blir videre konkretisert i bl.a. følgende delmål:

• mangfold og kvalitet i norske medier

• redaksjonell uavhengighet

• mangfold i medieeierskap

De politiske målsettingene på området følger dermed opp de rettslige og politiske forpliktelsene i Grl. § 100 og EMK artikkel 10. Dette flertallet stiller seg bak disse politiske målsettingene.

Dette flertallet er enig i at det å ha et mangfold i medieeierskapet er et sentralt politisk mål, men det betyr ikke automatisk at det er grunnlag eller behov for egen lovgivning på området. Dette flertallet er derfor enig i at det bare vil være et naturlig tiltak dersom mangfoldet faktisk er truet, eller senere kan bli truet som følge av forhold som da vanskelig kan reverseres, samt at målene ikke kan nås gjennom mindre inngripende virkemidler.

Dette flertallet slutter seg til at medieeierskapsloven må bygge på forutsetningen om at eierskap og eierkonsentrasjon er ett av de forholdene som kan påvirke medienes rapportering og redusere det reelle innholdsmangfoldet i tilbudet til publikum.

Dette flertallet er enig med regjeringen at selv om man skulle komme til at konsentrasjon i seg selv ikke kan antas å ha en negativ effekt for mangfoldet, ville det ikke være et avgjørende argument. Loven skal ikke bare medvirke til mediemangfold, men også sikre mot eierposisjoner som kan misbrukes og utnyttes for å fremme egen politisk eller økonomisk agenda. Dette flertallet er enig i dette.

Dette flertallet registrerer debatten om hvorvidt fremveksten av nye medieplattformer reduserer behovet for medieeierskapsloven, men stiller seg bak regjeringens standpunkt om at det er et fortsatt behov for en slik lov.

Videre registrerer dette flertallet debatten hvor noen hevder at det er tilstrekkelig med konkurranselovens regler og at disse kan erstatte medieeierskapsloven.

Dette flertallet er enig med regjeringen i at man ikke kan slutte seg til dette synspunktet. Dette flertallet viser også til at de to lovene har ulike formål og at vurderingen av hvilken grad av konsentrasjon som skal tillates vil kunne være ulik etter de to lover.

Dette flertallet vil understreke at formålet med medieeierskapsloven ikke er å sikre effektiv konkurranse eller økonomisk effektivitet, men å «fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud». Loven regulerer dermed konsentrasjon av kontroll over opinionen/samfunnsdebatten, ikke konsentrasjon av markedsmakt i økonomisk forstand.

Dette flertallet viser til at medieeierskapsloven derfor verner om demokratiske verdier som vanskelig kan defineres ut fra rent økonomiske begreper, eller dekkes av konkurranselovens formål om samfunnsøkonomisk effektivitet.

Dette flertallet vil presisere denne forskjellen mellom de to lovene og på denne måten støtte regjeringens argumentasjon for behov for en fortsatt medieeierskapslov.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at komiteen har mottatt en utredning fra Schibsted ASA som konkluderer med at regjeringens forslag er i strid med Grunnloven § 100. Konkret blir det bl.a. hevdet at forslaget om å legge forskriftsmyndighet til Medietilsynet er i strid med lovkravet i Grunnloven § 100 andre ledd, og at forslaget dessuten er mangelfullt utredet og begrunnet. Flertallet viser videre til at komiteen 22. mai 2013 sendte brev til Kulturdepartementet ved statsråd Hadia Tajik og ba om departementets vurdering av utredningen. Brev fra statsråden av 4. juni 2013 med vedlegg følger vedlagt. I svaret viser statsråden til at forholdet til Grunnloven er blitt vurdert ved flere anledninger og at departementet i tillegg har innhentet en særskilt vurdering av spørsmålene som reises i Schibsteds utredning fra Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling. Flertallet registrerer at lovavdelingen konkluderer klart med at lovforslaget ikke er i strid med Grunnloven § 100. Flertallet merker seg også at lovforslaget etter lovavdelingens vurdering ikke kan kritiseres som for dårlig utredet eller begrunnet. Flertallet ser etter dette ingen grunn til å drøfte spørsmålet ytterligere og legger til grunn at det ikke er noe til hinder for å vedta regjeringens lovforslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til høringsuttalelse fra Schibsted ASA der et notat, datert Oslo 16. mai 2013, fra advokat, dr. juris Kyrre Eggen og professor, dr. juris Eivind Smith, vedrørende spørsmålet om hvorvidt regjeringens forslag til ny medieeierskapslov er i overensstemmelse med Grunnloven § 100, ble fremlagt. Videre viser disse medlemmer til brev fra Kulturdepartementet v/statsråden til komiteen av 4. juni 2013 der statsråden konkluderer med at Grunnloven ikke står i veien for at de foreslåtte regler i medieeierskapsloven kan vedtas. Disse medlemmer mener spørsmålet som er reist er av meget viktig prinsipiell karakter og at det burde vært bedre belyst før Stortinget behandler det fremlagte forslag til medieeierskapslov.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget sender Prop. 142 L (2012–2013) tilbake til regjeringen, og ber om at spørsmålet om den foreslåtte delegering av reguleringskompetanse til Medietilsynet er i overensstemmelse med Grunnloven § 100, utredes nærmere før saken eventuelt fremmes på nytt.»

Kap. 5 Lovens formålsbestemmelse.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at medieeierskapslovens formål ifølge § 1 er å «fremme ytringsfriheten, de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud».

Som det fremkommer i proposisjonen, skal loven ikke først og fremst verne den formelle/materielle ytringsfriheten (dvs. friheten fra forhåndssensur eller rettslig ansvar), men den reelle ytringsfriheten. En viktig forutsetning for reell ytringsfrihet er et mangfold av frie og uavhengige massemedier. Flertallet er enig i dette.

Flertallet registrerer videre at under drøftelsen av grunnlaget for loven, jf. kap. 3, la departementet til grunn at lovens formål i praksis inneholder to hovedelementer:

• For det første skal loven sikre et mangfold av ytringer og informasjon i offentligheten (jf. «de reelle ytringsmuligheter» og «et allsidig medietilbud»).

• For det andre skal loven sikre mot eierposisjoner som kan utnyttes for å fremme eiernes egen politiske eller økonomiske agenda.

Flertallet er enig med regjeringen i at selv om denne todelingen av formålet ikke gjenspeiles direkte i dagens målformulering, er lovens § 1 i praksis dekkende for de politiske målene på området. Regjeringen går derfor ikke inn for noen endringer på dette punktet. Flertallet støtter dette.

Kap. 6 Virkeområde

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at virkeområdet for dagens lovgivning er dagspresse, fjernsyn, radio og elektroniske medier.

Flertallet viser videre til at elektroniske medier ble omfattet av lovens virkeområde etter en lovendring i 2004. Selv om elektroniske medier etter dette er formelt omfattet av lovens virkeområde, er det ikke fastsatt grenser for eierskap i slike medier. Eksisterende lov gir ikke Medietilsynet hjemmel til å gripe inn mot erverv i elektroniske medier.

Flertallet viser til at ekspertgruppen som ble nedsatt i forarbeidet til denne lovendringen, foreslo å utvide lovens virkeområde noe i forhold til dagens lov. Konkret foreslo ekspertgruppen å samordne virkeområdet med virkeområdet for lov 13. juni 2008 nr. 41 om redaksjonell fridom i media. Ekspertgruppen viste til at lov om redaksjonell fridom «har fokus på medier som anses sentrale for produksjon og formidling av nyhetsstoff og samfunnsdebatt» og at «Tilsvarende hensyn er viktige også for de formål medieeierskapsloven skal ivareta». Flertallet registrerer at departementet i høringsnotatet sluttet seg til ekspertgruppens forslag om utvidelser, og viste til at medieeierskapsloven og loven om redaksjonell fridom i media utgjør gjensidig utfyllende virkemidler som skal fremme det samme settet av mediepolitiske mål.

Samtidig registrerer flertallet at mange av høringsinstansene er skeptiske både til at eierskap i elektroniske medier skal reguleres i loven og til departementets forslag om avgrensning av virkeområdet til elektroniske medier.

Flertallet er enig med regjeringen når den argumenterer for at eierskap i elektroniske medier bør reguleres. Det at svært mange i dag henter nyheter fra aviser og andre medier på nett er argument som flertallet stiller seg bak. Flertallet vil i den anledning vise til ekspertgruppens gjennomgang av mediebruk som viser at nettmedier nå er av de mediene som brukes oftest og mest, og en av de aller viktigste nyhetskildene.

Flertallet er enig med regjeringen i at lovens virkeområde i forhold til elektroniske medier avgrenses til «elektroniske massemedier som har tilsvarende formål og funksjon som» de tradisjonelle massemediene. Flertallet vil videre presisere at loven dermed vil omfatte medier som driver journalistisk produksjon og formidling av et bredt spekter av nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt.

Flertallet er videre enig med regjeringen i at formidlingstjenester, f.eks. sosiale medier og søkemotorer, eller rene distribusjonskanaler, f.eks. kabelselskaper og nettleverandører, ikke skal omfattes av det nye lovforslaget.

Flertallet er videre kjent med at fagpressepublikasjoner har vært diskutert i forbindelse med lovforslaget. Men flertallet stiller seg bak regjeringen forslag om at det ikke ligger tungtveiende grunner til grunn for at lovens virkeområde også skal omfatte fagpressen.

Flertallet viser til at i høringsnotatet gikk departementet ikke inn for å skille mellom ulike typer av innhold ved fastsettelse av markedsandeler for kringkasting. I høringen har enkelte argumentert for at dette i praksis vil innebære en forskjellsbehandling i og med at rene underholdningstjenester vil være omfattet av kringkastingsmarkedene, men ikke av et marked for «dagsaviser og andre periodiske publikasjoner».

Flertallet viser til at de aller fleste medier vil inneholde en blanding av nyhets- og aktualitetsstoff og mer underholdningspreget stoff. Den nærmere innholdsmiksen vil variere både mellom mediemarkedene og innenfor det enkelte mediemarked.

Flertallet er derfor enig med regjeringen i at det ville være svært vanskelig å praktisere et strengt skille mellom nyhets- og aktualitetsstoff. Dette gjelder alle mediemarkedene.

Flertallet viser også til at kringkastingskanaler kan være viktige som nyhetskilder, selv om kanalens innhold totalt sett har en overvekt av mer underholdningspreget stoff. Uansett innholdsmiks kan man normalt også anta at den generelle oppslutningen om en TV-kanal vil være retningsgivende for kanalens posisjon som nyhetskilde sett i forhold til andre mediekanaler.

Flertallet viser til at ut fra den tankegangen som ligger bak avgrensningen mot ukepressen i markedet for «dagsaviser og andre periodiske publikasjoner», kunne det likevel argumenteres for at (mer eller mindre) rene underholdningskanaler bør utelates fra kringkastingsmarkedet. Departementet støtter imidlertid her ekspertgruppens vurdering om at et slikt skille vil kunne virke som et insentiv for kringkastere til å redusere nyhets- og aktualitetsstoffet. Dette ville være uheldig ut fra de overordnede politiske målene på medieområdet. Flertallet er enig i regjeringens vurderinger og støtter forslaget om lovens virkeområde for kringkasting.

Kap. 7 Erverv og samarbeidsavtaler

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at forslaget til erverv og samarbeidsavtaler i begrenset omfang ble kommentert av høringsinstansene.

Flertallet viser videre til at de fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter forslaget om å legge til grunn konkurranselovens ervervsbegrep ved tilordning av oppslutning. Regjeringen foreslår at nærmere prinsipper for tilordning av oppslutning fastsettes i forskrift av Medietilsynet. Flertallet er enig i dette.

Regjeringen er imidlertid enig med Medietilsynet i at lovens virkeområde ikke bør begrenses til å gjelde erverv som gir kontroll i konkurranserettslig forstand. Flertallet deler denne oppfatningen. Videre er flertallet enig med regjeringen i at hjemmelen til å gripe inn mot samarbeidsavtaler bør opprettholdes.

Kap. 8 Reguleringsmodell

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at et hovedformål med lovrevisjonen er å etablere en lovgivning som både er tilpasset dagens mediemarkeder og som vil kunne håndtere en videre utvikling innenfor markeder og teknologi.

Flertallet viser til at samtidig gir loven hjemmel til regulering og inngrep som kan ha stor økonomisk betydning for berørte aktører. Prosesser rundt oppkjøp og sammenslåinger er kompliserte og kostnadskrevende. Aktørene i bransjen har derfor behov for å kunne forutsi om et oppkjøp eller en sammenslåing vil stå seg i forhold til loven. Regjeringen legger derfor til grunn at en rimelig og effektiv balansering av hensynet til fleksibilitet og forutberegnelighet må være et viktig mål med den pågående lovgjennomgangen. Flertallet støtter dette synet.

Flertallet viser til at regjeringens forslag innebærer at dagens detaljregulering i lov erstattes med et mer fleksibelt system som i større grad er basert på forskrifter.

Høringsforslaget innebar bl.a. at Medietilsynet gis kompetanse til å avgrense relevante produktmarkeder og geografiske markeder i forskrift. Flertallet viser til at en stor del av høringsinstansene er kritisk til at Medietilsynet skal forhåndsdefinere markeder i forskrift, både fordi det medfører uforutsigbarhet og fordi det anses prinsipielt betenkelig at Medietilsynet dermed får en kombinert rolle som forskriftsgiver og tilsynsmyndighet innenfor samme lov, samtidig som loven bare trekker opp overordnede rammer for innholdet av kompetansen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at når det gjelder forutsigbarhet, er departementet enig i at modellen gjør det vanskelig for aktørene i dag å forutsi det endelige utfallet av revisjonen og dermed kommentere høringsutkastet. At Medietilsynet skal utforme markedene i forskrift på et senere tidspunkt, innebærer imidlertid at konkrete forslag til markedsavgrensning vil bli utredet og sendt på høring i tråd med reglene i forvaltningsloven. Aktørene vil derfor bli orientert om mulige avgrensninger, og får mulighet til å påvirke prosessen ved å uttale seg i en høring. Departementet anser at forskriftsmodellen langt på vei vil ivareta hensynet til forutsigbarhet når det gjelder de konkrete forslag om avgrensning av markeder. Dette flertallet stiller seg bak regjeringens vurderinger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er også enig i regjeringens vurderinger av de prinsipielle innvendingene som er fremkommet mot modellen der et organ – Medietilsynet – både skal utarbeide og oppdatere reglene, samtidig som de skal drive løpende håndheving av de samme reglene.

Flertallet viser til at det er flere eksempler på at tilsyn eller direktorater fastsetter nærmere regelverk på de områdene hvor de også fører tilsyn. Dette gjelder både for Post- og teletilsynet, Konkurransetilsynet, Medietilsynet og Luftfartstilsynet. Regjeringen anser derfor at en kombinasjon av forskrifts- og tilsynsmyndighet hos samme forvaltningsorgan i seg selv ikke er uvanlig eller prinsipielt betenkelig. Flertallet er enig i denne vurderingen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har likevel en viss forståelse for de innvendingene som framkom i høringen knyttet til modellen som helhet fordi forslaget samlet sett innebærer betydelig overføring av myndighet til Medietilsynet. På bakgrunn av responsen i høringen foreslår departementet derfor noe mindre omfattende endringer i reguleringsmodellen, og dermed en mer begrenset overføring av myndighet til Medietilsynet enn det som var foreslått av ekspertgruppen og i høringsnotatet.

Dette flertallet viser til at konkret foreslår departementet at definisjonen av markedene dagspresse, radio og fjernsyn beholdes i loven. For øvrig foreslås at Medietilsynet i loven gis myndighet til å definere et nytt fjerde nasjonalt marked for elektroniske medier dersom utviklingen skulle tilsi det, samt å definere regionale mediemarkeder og grenser. I tillegg skal tilsynet fastsette regler om beregning av markedsandeler og prinsipper for tilordning og vekting av oppslutning.

Dette flertallet stiller seg bak regjeringens forslag til reguleringsmodell der dagens detaljregulering i lov erstattes med et mer fleksibelt system basert på forskrifter.

Kap. 9 Nasjonale mediemarkeder

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at loven har et todelt formål; dels å sikre befolkningen tilgang til et reelt mangfold av informasjon og meninger, dels å sikre mot eierposisjoner som kan utnyttes for å fremme eiernes egne politiske eller økonomiske interesser.

I likhet med ekspertgruppen mener regjeringen at det fortsatt er så store forskjeller mellom mediekanalene når det gjelder innhold, bruk og nedslagsfelt at en sammenslåing til ett mediemarked ikke vil fremme lovens formål. Flertallet er enig i denne vurderingen.

Selv om det har skjedd og fortsatt skjer en konvergens mellom de ulike mediekanalene, mener regjeringen derfor at de fortsatt har så ulik funksjon at det er ønskelig å opprettholde et mangfold av eiere også innenfor de forskjellige kanalene. Regjeringen foreslår derfor at de tre markedene dagspresse, fjernsyn og radio opprettholdes. Flertallet er enig i dette.

På bakgrunn av høringen går regjeringen videre inn for at de tre markedene defineres i selve loven, samtidig som det åpnes for at Medietilsynet på sikt kan definere et nytt fjerde elektronisk marked i forskrift. Flertallet gir sin tilslutning også til dette.

Kap. 10 Nasjonale eierskapsgrenser

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, stiller seg bak regjeringens forslag om å beholde 33 prosent-grensen som utgangspunkt på nasjonalt nivå i hvert av de nasjonale markedene. Dette er sentralt for å oppnå målet om minimum tre uavhengige aktører av betydning i de ulike mediemarkedene. Regjeringen legger – i likhet med ekspertgruppen – også vekt på at 33 prosent-grensen synes å være et fellestrekk i europeisk regulering av eierskap i media. Flertallet er enig i dette.

Flertallet støtter også regjeringen i at Medietilsynet ikke bør ha mulighet til å fravike de nasjonale eierskapsgrensene i forskrift. Regjeringen mener at den nasjonale eierskapsgrensen når det gjelder monomedieerskap, er et så sentralt politisk spørsmål at den ikke bør kunne endres uten stortingsbehandling. Dersom utviklingen skulle tilsi at definisjonen av de nasjonale mediemarkedene bør endres, vil det være naturlig å samtidig vurdere behovet for endringer i eierskapsgrensene. Den nedre grensen for absolutt inngrep settes til 25 prosent. Flertallet stiller seg bak denne vurderingen.

Når det gjelder multimedieeierskap stiller flertallet seg bak regjeringens forslag om at reguleringen av multimedieeierskap forenkles og at grensene settes til hhv. 33 prosent og 25 prosent, dvs. tilsvarende grensene for monoeierskap og den nedre grensen for inngrep.

Flertallet vil peke på at grensen på 33 pst. skal sikre at det er minimum tre aktører i markedet. Flertallet vil understreke at dette betinger at reguleringene forvaltes på en måte som sikrer reell uavhengighet mellom de ulike aktørene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil videre understreke at mediepolitikken som helhet skal bidra til å understøtte målet om mediemangfold. Mediebransjen er inne i en krevende omstillingsperiode og situasjonen tilsier at man bør utvise varsomhet med endringer i mediestøtteordningen som vil svekke mangfoldet ytterligere.

Dette medlem vil peke på at fortsatt mediemangfold krever at bransjen får rammevilkår som legger til rette for å utvikle sin produksjon og formidling i digitale markeder. Dette medlem vil særlig peke på det akutte behovet for å innføre en plattformnøytral lav merverdiavgift.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, stiller seg bak regjeringens forslag om å oppheve den særskilte bestemmelsen om eierskapsbegrensning ved krysseierskap.

Kap. 11 Regionale mediemarkeder

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at i dagens lovverk er det bare dagspressen som er regulert på regionalt nivå, hvor betydelig eierstilling er definert som kontroll med en andel på 60 prosent eller mer av det samlede dagsopplaget av region- og lokalaviser i en medieregion.

Flertallet registrerer at flere høringsinstanser mener regional regulering er i strid med eller ikke fremmer lovens formål. Det blir blant annet pekt på at loven innebærer en særregulering av papiraviser, at reguleringen truer lokale avisers overlevelsesevne, og at det er en rekke problemer knyttet til måling og regulering på regionalt nivå.

Etter departementets vurdering kan en nasjonal grense for eierskap ikke alene sikre mot eierdominans på regionalt eller landsdelsnivå. Flertallet er enig i dette og vil videre påpeke at uten regional regulering vil en aktør i teorien kunne eie for eksempel alle lokalaviser i hele Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet nord for Stavanger uten å passere 1/3-grensen i noe nasjonalt marked.

Flertallet er enig i at det da vil det være få alternative kilder til informasjon om regionale eller lokale forhold og politikk i dette området, og én aktør kan få potensielt meget stor påvirkningskraft regionalt. En slik konsentrasjon vil etter flertallets mening kunne bli et lokaldemokratisk problem. Regjeringen opprettholder derfor forslaget om regulering av eierskap på regionalt nivå, og forslaget om at regionale mediemarkeder og eierskapsgrenser defineres i forskrift fastsatt av Medietilsynet. Flertallet er enig i dette.

Flertallet er enig med regjeringen i at det per i dag ikke er grunnlag for å regulere andre markeder enn dagspresse på regionalt nivå, men dette er forhold som kan endre seg over tid. Regjeringen foreslår derfor at loven åpner for at det i forskrift kan defineres også andre produktmarkeder på regionalt nivå. Det er flertallet enig i.

Flertallet er enig med regjeringen i at den geografiske markedsavgrensningen regionalt, som i dag, bør foretas i forskrift. Regioninndelingen bør reflektere de reelle markedene for frambringelse og formidling av informasjon, og regionene bør deles inn slik at mediene innenfor regionen til en viss grad kan fungere som reelle alternative kilder til regionale nyheter og informasjon. Dette synet deles av flertallet.

Regjeringen opprettholder forslaget om at det avgjørende for om et regionalt marked skal reguleres, bør være avisenes faktiske nedslagsfelt og funksjon som informasjonskilde, samt en vurdering av om avisen konkurrerer i det aktuelle markedet om å frambringe informasjon. Flertallet er enig i dette standpunktet.

I en diskusjon om lokalaviser også skal inkluderes i et regionalt marked, støtter flertallet regjeringen i dens argumentasjon om hvorfor lokalaviser bør inngå ved fastsettelse av et regionalt marked.

Flertallet er enig med regjeringen som legger til grunn at eierskapsgrensene på regionalt nivå bør tilpasses avgrensningen av de regionale markedene. Det selv om konsekvensen blir at ulike regioner vil kunne ha ulike grenser.

Flertallet er enig med regjeringen i at fastsettelsen av regioner og eierskapsgrenser bør gjenspeile faktisk konkurransesituasjon og mediebruk, og reflektere størrelsen på markedet og dermed muligheten for å etablere alternative eiermiljøer. Flertallet er videre enig at ved fastsettelsen av de regionale eierskapsgrenser bør det også tas hensyn til det øvrige nyhetstilbudet i regionen, inkludert NRKs regionsendinger.

Samlet sett anser regjeringen at forslaget til regional regulering innebærer en rimelig avveining mellom hensynet til ytterligere eierskapskonsentrasjon regionalt og lokalt, og hensynet til et tilstrekkelig spredt eierskap og regionalt mangfold. Denne vurderingen deles av flertallet.

Regjeringen ser likevel at det er vanskelig å forutsi hvordan markedssituasjonen for regionale mediehus vil utvikle seg i tiden framover. Departementet ser derfor behov for å følge endringene tett over tid, og vil foreta en særlig evaluering av konkurransesituasjonen og forholdene for meningsmangfold regionalt i løpet av tre år. Flertallet er enig i at det er viktig å følge med på hvordan markedssituasjon utvikler seg regionalt.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at proposisjonen illustrerer at regulering av de moderne mediemarkedene fortsatt er viktig, men at utviklingen samtidig har gjort det mer krevende å regulere med rimelige og treffsikre bestemmelser. Regionale markeder innebærer i så måte ytterligere kompliserende faktorer. Dette medlem mener bestemmelsene om regulering av regionale markeder bør avvikles.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier (medieeierskapsloven) gjøres følgende endringer:

§ 9 første ledd skal lyde:

Medietilsynet kan gripe inn mot erverv av eierandel i foretak som driver eller har eiermessig innflytelse over medier som nevnt i § 3 første ledd, dersom erververen alene eller i samarbeid med andre har eller får en betydelig eierstilling i mediemarkedet nasjonalt, og dette er i strid med formålet i lovens § 1.

§ 11 Regionale mediemarkeder oppheves.»

Kap. 12 Måling av eierkonsentrasjon

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at i dag følger hovedprinsippene for beregning av eierposisjoner i de ulike markedene av selve loven. Det følger av §§ 10 og 11 at markedsandel beregnes ut fra «det samlede dagsopplaget for dagspressen», «de samlede seertall for fjernsyn» og «de samlede lyttertall for radio».

Prinsippene for måling av eierkonsentrasjon i den nye loven må tilpasses avgrensningen av de ulike mediemarkedene. Flertallet viser til at regjeringen mener at dagspresse, fjernsyn og radio opprettholdes som egne markeder definert i loven. Flertallet er enig i dette.

Regjeringen får flertallets støtte i at metodene for måling av eierkonsentrasjon ikke bør reguleres i selve loven, men at Medietilsynet bør fastsette regler om dette i forskrift.

Videre gir flertallet sin tilslutning til at dersom Medietilsynet fastsetter et fjerde elektronisk marked, vil det bli nødvendig å fastsette nye prinsipper for måling av eierkonsentrasjon, både i et nytt elektronisk marked og i markedene for dagspresse, fjernsyn og radio.

Kap. 13 Vertikal integrasjon

Komiteen stiller seg bak regjeringens forslag om å ikke innføre regler om vertikal integrasjon nå.