Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Lise Christoffersen, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Øyvind Halleraker og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen, fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til Prop. 141 L (2012–2013) om endringer i utlendingsloven mv. (behandling av sikkerhetssaker), der regjeringen foreslår endringer i lov 15. mai 2008 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp og i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr. Forslagene gjelder nye regler for hvordan forvaltningen og domstolene skal behandle utlendingssaker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, såkalte sikkerhetssaker. Forslagene er hovedsakelig av prosessuell art.

Komiteen viser til at forslagene vil innebære en forenkling av dagens regler for saksbehandling, bidra til styrket rettssikkerhet for den enkelte og redusere mulighetene for at utvisningsvedtak i sikkerhetssaker enten ikke kan fattes eller kan bli satt til side av domstolene som følge av at behovet for konfidensialitet i slike saker hindrer reell prøving av vedtaket.

I proposisjonen foreslår regjeringen en forenkling av prosessen i forbindelse med sikkerhetssaker. I dag må departementet eventuelt gi instruks til Utlendingsdirektoratet (UDI), dersom departementet vil gripe inn i en enkeltsak. Bygger departementet på gradert informasjon fra Politiets sikkerhetstjeneste eller fra Utenriksdepartementet, vil denne informasjonen ikke alltid kunne gjøres kjent for UDI. I de tilfellene UDI har truffet vedtak etter slik instruks fra departementet, skal en eventuell klage behandles av Kongen i statsråd. Etter at vedtak i klagesaken foreligger, kan utlendingen eventuelt bringe saken inn for domstolen. I saker som gjelder inngrep i en utlendings oppholdstillatelse gjennom vedtak om utvisning, tilbakekall eller avslag på fornyet opphold, foreslås det nå at Justis- og beredskapsdepartementet skal avgjøre saken i første instans, og at domstolen behandler en eventuell anke uten kostnad for utlendingen. Det foreslås også endringer i sikkerhetssaker der utlendingen ikke har oppholdstillatelse, med UDI som førsteinstans og departementet som klageinstans, og der UDI må bygge på vurderinger fra Politiets sikkerhetstjeneste eller fra Utenriksdepartementet. Komiteen ser det som en fordel at saker som gjelder grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, kan behandles raskere enn i dag, og gir sin tilslutning til forslagene.

Komiteen vil også understreke betydningen av at den enkelte utlendings rettssikkerhet ivaretas på en god måte og anser at dette hensynet er ivaretatt gjennom ordningen med at staten bærer alle kostnader ved domstolsbehandling, i de sakene som ikke lenger blir behandlet i to instanser i forvaltningen. Det omfatter også kostnadene ved en eventuell sikkerhetsklarert advokat, en ordning som vil gjøre det mulig å framlegge flere graderte opplysninger i en rettssak, enn det som hittil har vært mulig. Det vil etter komiteens mening både styrke rettssikkerheten for den enkelte, herunder sikre at utlendingens rettigheter etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er oppfylt, og sikre at grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn kan vektlegges i større grad, samtidig som hensynet til konfidensialitet blir ivaretatt.

Komiteen slutter seg også til regjeringens vurdering av at dagens bestemmelse om at utvisning på grunnlag av nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn bare kan foretas dersom dette er nødvendig, oppheves. Komiteen viser i den forbindelse til at vilkåret om at utvisningen ikke må være uforholdsmessig, anses tilstrekkelig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser dessuten til at det ikke kan nektes flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen eller vern mot utsendelse etter EMK, selv om saken gjelder grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

Flertallet viser til at en person som fyller vilkårene for flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen (jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a), ikke kan nektes anerkjennelse som flyktning med henvisning til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Flertallet viser til at dette ikke er blant grunnlagene for å nekte flyktningstatus etter lovens § 31 første ledd eller flyktningkonvensjonen artikkel 1F. Flyktningkonvensjonens artikkel 33 åpner i prinsippet for å utvise eller avvise en flyktning av hensyn til nasjonal sikkerhet, men ikke for å nekte status som flyktning. Bestemmelsen i artikkel 33 er for øvrig fulgt opp i utlendingsloven § 73 fjerde ledd og lovforslagets § 126 femte ledd. Flertallet understreker samtidig at utsendelse aldri kan skje dersom dette ville være i strid med EMK, artikkel 3. Vernet etter denne konvensjonen er absolutt, jf. også utlendingsloven § 73.

Flertallet viser videre til at heller ikke flyktningkonvensjonen artikkel 9, som slår fast at mottakerlandet i en krigssituasjon eller lignende kan iverksette tiltak mot en person av hensyn til nasjonal sikkerhet, gir adgang til å nekte anerkjennelse som flyktning. Det gjør heller ikke flyktningkonvensjonen artikkel 2, om flyktningens plikt til å rette seg etter mottakerlandets lover.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har et annet syn enn komiteens flertall når det gjelder spørsmålet om opprettholdelse av asylstatus til individer som anses som en trussel mot rikets sikkerhet. Komiteens flertall viser til at «det ikke kan nektes flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen eller vern mot utsendelse etter EMK selv om saken gjelder grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn».

Disse medlemmer vil ikke se bort fra at det kan foreligge en motstrid mellom flyktningkonvensjonen og EMK, men finner ikke at henvisningen til komiteens flertall med berettigelse kan forankres i flyktningkonvensjonen.

Disse medlemmer vil vise til konvensjonens tekst (i norsk oversettelse i regi av FN):

«Artikkel 2: Enhver flyktning har forpliktelser overfor det land hvor han befinner seg, hvilket særlig innebærer at han må rette seg etter de lover og bestemmelser og etter tiltak truffet for å opprettholde offentlig orden.

Artikkel 9: Intet i denne konvensjonen skal være til hinder for at en kontraherende stat, i krigstid eller i andre alvorlige og ekstraordinære situasjoner, overfor en bestemt person treffer slike midlertidige tiltak som den måtte anse påkrevet av hensyn til den nasjonale sikkerhet inntil vedkommende kontraherende stat kan avgjøre om vedkommende i virkeligheten er flyktning og om opprettholdelsen av slike tiltak i hans tilfelle er nødvendig av hensyn til den nasjonale sikkerhet.

Artikkel 33: Forbud mot utvisning eller avvisning – andre ledd:

Denne bestemmelse skal dog ikke kunne påberopes av en flyktning som med rimelig grunn anses for en fare for det lands sikkerhet hvor han befinner seg, eller som har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for samfunnet i vedkommende land.»

Disse medlemmer mener at konvensjonen i relativt stor grad tilstreber å ivareta de nasjonale interesser i den stat flyktningen oppholder seg i. Disse medlemmer anser det ikke for en menneskerett å bo i Norge. Disse medlemmer anser det heller ikke som en menneskerett å få innvilget asyl i Norge, spesielt ikke i tilfeller der asylsøknaden hviler på et sviktende faktisk grunnlag eller at asylsøkeren potensielt eller faktisk utgjør en fare for det norske samfunn. Disse medlemmer mener videre at asylstatus ikke skal være av permanent karakter, men skal kunne tilbakekalles når en trusselsituasjon i hjemlandet ikke lenger foreligger, eller når vedkommende med asylstatus utgjør en sikkerhetsrisiko i Norge.

Komiteen viser til vedlagte brev fra justis- og beredskapsministeren, datert 3. juni 2013, der Stortinget informeres om at det er behov for enkelte rettinger og tilføyelser av teknisk karakter i forslagene til endringer i de ulike lovbestemmelsene i utlendingsloven. Endringene som i proposisjonen er foreslått i de ulike lovbestemmelsene i utlendingsloven, gjør det også nødvendig med en endring i paragrafhenvisningene i straffebestemmelsen i utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav a. Henvisningen til § 7 (som er foreslått opphevet) må erstattes med en henvisning til § 126 første ledd (som erstatter tidligere § 7 første ledd) og henvisningen til § 90 sjette ledd (som nå blir femte ledd), må endres til en henvisning til § 90 femte ledd.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til justeringer i lovforslaget i proposisjonen i samsvar med dette:

Ǥ 108 annet ledd bokstav a skal lyde:

• a) Forsettlig eller uaktsomt overtrer de bestemmelsene som er angitt i det følgende, eller forbud, påbud eller vilkår gitt i medhold av disse bestemmelsene:

§ 8 første ledd

§ 9 første og fjerde ledd

§ 14 første og annet ledd

§ 16 første og tredje ledd

§ 19 første og annet ledd

§ 20 tredje ledd

§ 21 første ledd

§ 27 første ledd, jf. fjerde ledd

§ 55 første og annet ledd

§ 71 annet ledd

§ 83 første og annet ledd

§ 90 femte ledd

§ 93 første ledd annet punktum

§ 100 b første ledd annet punktum

§ 105 første ledd

§ 124 første ledd

§ 126 første ledd»

Komiteen viser videre til regjeringens opprinnelige forslag til ny § 128 femte ledd som lyder:

«Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer i saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.»

Komiteen støtter innholdet i bestemmelsen, men viser til statsrådens brev av 3. juni 2013, der det framgår at den delen av bestemmelsen som gjelder myndighet for Kongen til å gi nærmere regler i forskrift om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer i saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, passer bedre i en egen bestemmelse om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer enn i § 128 som har overskriften «Instruksjonsmyndighet mv.».

Komiteen viser til brevet fra statsråden, der det framgår at et forslag til forskriftsbestemmelse om styrket hjemmel for Politiets sikkerhetstjenestes tilgang til utlendingsforvaltningens opplysninger har vært på høring. En slik bestemmelse vil være hjemlet i den delen av lovforslaget som i brevet foreslås skilt ut som egen § 128 a. Komiteen viser i den forbindelse til at det i statsrådens brev gis uttrykk for at det kan være ønskelig å sette i kraft en forskriftsbestemmelse før det er klart for ikrafttredelse av lovforslaget i sin helhet. Dette taler for å skille den aktuelle delen av bestemmelsen ut i en egen § 128 a, som eventuelt kan tre i kraft, uavhengig av lovforslaget for øvrig.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Ny § 128 a skal lyde:

§ 128 a Utveksling av opplysninger mellom offentlige organer

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer i saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

§ 128 femte ledd skal lyde:

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.»