Sammendrag
I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen gjeninnføre en spesialisthjemmel slik at bedrifter får mulighet til å ansette ikke-faglærte arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området.
2. Stortinget ber regjeringen utvide dagens jobbsøkervisum slik at personer utenfor EØS lettere kan få søke jobb i Norge.
3. Stortinget ber regjeringen utvide «tidlig arbeidsstart» ved å åpne for at bedrifter, utdannings- og forskningsinstitusjoner forhåndsgodkjennes slik at utenlandske arbeidstakere kan påbegynne arbeidet sitt mens Utlendingsdirektoratet (UDI) behandler søknaden.
4. Stortinget ber regjeringen gjennomgå godkjenningssystemet for utenlandsk utdanning og innføre en tidsfrist slik at det blir enklere og raskere å få godkjent utenlandsk utdanning.
5. Stortinget ber regjeringen endre reglene for arbeidstillatelse som faglært, slik at kravene til kompetanse i større grad bestemmes av arbeidsgiverne.
6. Stortinget ber regjeringen forenkle prosedyrene for forlengelse/fornyelse av arbeidstillatelser.
7. Stortinget ber regjeringen sette i gang et arbeid med sikte på å forenkle både regler og prosedyrer for å sikre rask godkjenning av arbeidssøkere til Norge.
8. Stortinget ber regjeringen forenkle regelverket og prosedyrene for arbeidsinnvandrere fra ikke-EU-land som ønsker å ha ektefelle/barn med til Norge.
9. Stortinget ber regjeringen sørge for at søknader om arbeids- og oppholdstillatelse behandler familien under ett og at personnummer utstedes til hele familien med en gang vedtaket foreligger.
10. Stortinget ber regjeringen utarbeide retningslinjer for politidistriktene som forenkler mottak av arbeids- og oppholdssøknader og med krav om at søknader som mottas sendes UDI innen en kort tidsfrist.
11. Stortinget ber regjeringen fremme en sak om hvordan staten kan bidra til å sikre arbeidsinnvandrere grunnleggende norskopplæring, der aktører fra frivillige og ideelle organisasjoner trekkes inn, slik at man får en effektiv og fleksibel undervisning tilpasset arbeidsinnvandrernes behov.
12. Stortinget ber regjeringen styrke og modernisere informasjons- og veiledningssystemene for å tilpasse disse til den nye virkeligheten med mange arbeidsinnvandrere. For å løse disse utfordringene bør frivillige og ideelle organisasjoner i større grad trekkes inn i dette arbeidet.»
Det vises i dokumentet til at det er bred politisk enighet om at Norge trenger utenlandsk arbeidskraft. Det vises blant annet til behandlingen av St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring, der Stortingets flertall, alle unntatt representantene fra Fremskrittspartiet, var enige om at regelverket på området skulle gjøres enklere og mer oversiktlig, at saksbehandlingsprosedyrene skulle forbedres og at det skulle iverksettes en rekke andre tiltak for å legge til rette for å dekke behovet for utenlandsk arbeidskraft. Forslagsstillerne viser til at norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse for å klare konkurransen med internasjonale selskaper, og at det ikke er noen selvfølge at den kompetente arbeidskraften søker seg til Norge.
Forslagsstillerne mener det fortsatt er for vanskelig å få kvalifisert arbeidskraft til Norge.
Forslagsstillerne mener det var uheldig at utlendingsforskriften § 6-2 om spesialistkvoten ble opphevet 15. januar 2013. I stedet mener forslagsstillerne at en burde ha innført en ordning hvor mennesker som har fått et arbeid i Norge, får oppholdstillatelse på en ubyråkratisk måte – uten å måtte avvente en søknadsbehandling. I Sverige fungerer et slikt etterspørselstyrt system bra, men det er strenge kriterier, og det ønsker forslagsstillerne innført her også.
Forslagsstillerne viser til at det fra bedrifter meldes om saksbehandlingstider på opptil seks måneder for arbeidstakere fra ikke-EU-land. Dette er en klar ulempe for norske bedrifter som er avhengige av utenlandsk kompetanse.
Forslagsstillerne viser til at Arbeidstilsynet, politiet, Skatteetaten og Utlendingsdirektoratet har etablert tre servicesentre for utenlandske arbeidstakere i Norge (SUA): i Oslo, Stavanger og Kirkenes. Formålet med sentrene er at både arbeidsgivere og arbeidstakere skal få veiledning og rask behandling av søknader. Forslagsstillerne mener det var et fornuftig tiltak å samlokalisere disse myndighetene. Likevel vil forslagsstillerne understreke at saksbehandlingsprosessen i dag ikke er rask og smidig nok for å tilfredsstille næringslivets behov for rask rekruttering av utenlandsk arbeidskraft. Selve saksbehandlingen i SUA er raskere, men det hjelper søkeren lite, siden det kan ta flere uker fra arbeidstakeren logger seg inn på SUA før vedkommende får time. For borgere fra EU-land tar det enda lengre tid.
Forslagsstillerne viser til at det er politiet som tar imot søknaden om arbeids- og oppholdstillatelsen i de byene der det ikke er SUA. Forslagsstillerne er kjent med at dette er et ledd som gjør at saksbehandlingen tar ytterligere tid.
Forslagsstillerne er glad for at det er krav til UDI om rask saksbehandling også for familien til arbeidstakeren, men er kjent med at det i praksis kan ta lang tid før familien får opphold. Forslagsstillerne har stor forståelse for at en arbeidstaker ikke ønsker å flytte til et annet land uten familien og ønsker derfor at retningslinjene for behandling av søknader til familiemedlemmer behandles samtidig med arbeidstakeren.
Forslagsstillerne viser til at Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) har store utfordringer knyttet til saksbehandlingstid. Forslagsstillerne mener det er behov for en helhetlig gjennomgang av hele godkjenningssystemet for utenlandsk utdanning, samt innføre en konkret tidsfrist slik at det blir enklere og raskere å få godkjent utdanning fra et annet land. Fremtidige budsjettbevilgninger, samt endringer i dagens finansieringsmodell for NOKUT, må ta hensyn til dette.
Forslagsstillerne viser til at NOU 2011:14 Bedre integrering fremhever hvor viktig det er at arbeidsinnvandrere kan nyttiggjøre seg av medbrakt kompetanse. En viktig forutsetning for dette er norskundervisning. Forslagsstillerne mener at staten bør ta et større finansielt ansvar for norskundervisning til arbeidsinnvandrere, gjennom økt tilskudd til norskopplæring i kommunene. Forslagsstillerne mener også at det er viktig å trekke inn andre aktører i privat sektor og ideelle organisasjoner.
Forslagsstillerne viser til at det er et stort behov for å styrke og modernisere informasjons- og veiledningssystemene rettet mot arbeidsinnvandrere (NOU 2011:14). Det er spesielt i den første tiden mange arbeidsinnvandrere faller utenfor. Informasjons- og veiledningssystemene må styrkes i førstelinjen som møter arbeidsinnvandrerne – både nettsidene og språkkunnskapen hos de ansatte må forbedres. Servicesenteret for utenlandske arbeidstakere (SUA), som yter service for dem som har fått en arbeidskontrakt vedrørende skattekort, registrering hos politiet samt Arbeidstilsynets virkeområde, dekker bare i begrenset grad arbeidsinnvandrernes behov. Det offentlige bør derfor bli avlastet når det gjelder flere av disse tjenestene gjennom privat sektor, herunder frivillige organisasjoner.