VEDLEGG
Jeg viser til justiskomiteens brev av 7. mai 2013 der det bes om departementets uttalelse til representantforslag fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen og Hans Frode Kielland Asmyhr om utnevning av dommere ved Høyesterett. Representantforslaget er datert 30. april 2013.
Forslaget som fremmes lyder:
«1. Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag slik at Stortinget med to-tredjedels flertall forhåndsgodkjenner kandidater ved utnevning til dommere ved Høyesterett før regjeringen utnevner vedkommende i statsråd.
2. Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige forslag slik at Høyesterett selv velger høyesterettsjustitiarius.»
Dyktige, innsiktsfulle og uavhengige dommere er en forutsetning for et velfungerende domstolsystem. Utvelgelsen av dommere er derfor en meget viktig oppgave for utnevnelsesmyndighetene.
Det fremgår av domstolloven § 55 at dommere til Høyesterett, lagmannsrettene, tingrettene, jordskifteoverrettene og jordskifterettene utnevnes som embetsmenn av Kongen etter Grunnloven § 21. I henhold til domstolloven § 55 b innhenter Kongen innstilling fra Innstillingsrådet for dommere før en dommer blir utnevnt. Til ledig embete som høyesterettsdommer gir høyesterettsjustitiarius muntlig eller skriftlig uttalelse direkte til departementet etter at Innstillingsrådet har gitt sin innstilling.
Et av hovedhensynene ved dommerutnevnelse er ønsket om en demokratisk utnevnelsesprosess. Spørsmålet om hvorvidt Stortinget bør ha innflytelse på dommerutnevnelsene ble tatt opp i Ot.prp. nr. 44 (2000-2001) Om lov om endringer i domstolloven m.m. (den sentrale domstoladministrasjon og dommernes arbeidsrettslige stilling) punkt 8.7.2. Departementet delte Domstolkommisjonens syn i NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet om at man i den sammenheng måtte vurdere forholdet til domstolenes dømmende uavhengighet:
«Vern av domstolenes uavhengighet vil også måtte omfatte vern mot at den lovgivende statsmakt griper inn i den dømmende virksomheten på en måte som ikke harmonerer med Grunnloven. Man må stille spørsmål om myndigheten til å utnevne dommere, eller ha avgjørende innflytelse ved slike utnevnelser, ville gi Stortinget en for sterk innflytelse på domstolenes dømmende virksomhet. Dersom Stortinget kun har en etterfølgende kontroll av dommerutnevnelsene, jf. Grunnloven § 75 f, kan ikke det anses som et problem i forhold til den dømmende uavhengigheten. Stortinget vil da bare kontrollere at tilsettingsmyndighetens skjønnsmessige vurdering holdes innenfor de grenser som kravet til en forsvarlig og samvittighetsfull saksbehandling trekker opp.»
I vurderingen av Stortingsalternativet som et mulig løsningsalternativ for dommerutnevnelsene la departementet vekt på følgende:
«Demokratihensynet kan tale for å legge utnevnelsesmyndigheten til Stortinget. Dommerne utøver en viktig statlig myndighet, uten at Stortinget har samme reaksjonsmiddel mot dommernes dømmende virksomhet som det i henhold til våre parlamentariske prinsipper har overfor regjeringens og de enkelte statsrådenes beslutninger og unnlatelser. Den mest effektive form for påvirkning fra Stortingets side vil derfor være at Stortinget selv utnevner dommerne eller godkjenner regjeringens utnevnelser.
Å legge utnevnelsesmyndigheten til Stortinget ville også redusere muligheten for irregulær påvirkning fra den utøvende makt på domstolenes dømmende virksomhet. Teoretisk er dette positivt, dersom man anser den dømmende uavhengigheten viktigere i forhold til regjeringen enn til Stortinget. En innvending mot en slik vurdering er imidlertid at regjeringen og Stortinget i vesentlig grad står i samme stilling i forhold til domstolene. Domstolenes overprøvende myndighet retter seg både mot forvaltningen og mot lovgiver.
En viktig innvending mot å legge utnevnelsesmyndigheten til Stortinget vil være faren for partipolitisk begrunnede dommerutnevnelser, eller i hvert fall faren for at publikum vil få et slikt inntrykk.
Å legge dommerutnevnelsene til Stortinget fremstår etter dette som lite aktuelt med den tradisjon og samfunnsoppbygging man har i Norge. Med vår parlamentariske statsskikk vil Stortinget ha den nødvendige kontroll og de nødvendige reaksjonsmidler i forhold til regjeringen også når det gjelder embetsutnevnelser.»
Departementet har ikke skiftet syn i denne saken, heller ikke hva gjelder høyesterettsdommere.
Siden Innstillingsrådet for dommere ble etablert 1.november 2002 har for øvrig rådets innstilling blitt fulgt i alle utnevninger av høyesterettsdommere.
Stillingen som justitiarius i Høyesterett står i en særstilling. Det fremgår av domstolloven § 55 b siste ledd at reglene i paragrafen ikke gjelder for utnevning av høyesterettsjustitiarius. Stillingen som høyesterettsjustitiarius behandles dermed ikke av Innstillingsrådet for dommere. Det er i slike saker vanlig at regjeringen konsulterer Stortinget før utnevnelsen finner sted. Det er opp til Høyesterett selv hvorvidt virksomheten skal uttale seg om spørsmålet om utnevnelse av justitiarius.
Til stillingen som høyesterettsjustitiarius vil også kravet om lederkvalifikasjoner stå sentralt. Høyesterettsjustitiarius stilles overfor spesielle og utfordrende oppgaver som domstolleder i en virksomhet hvor dommerne har sin fulle faglige uavhengighet. Det vil derfor stilles andre kvalifikasjonskrav til stillingen som høyesterettsjustitiarius enn som høyesterettsdommer. Det er derfor ikke selvsagt at det blant høyesterettsdommerne alltid vil være egnede kandidater til stillingen som høyesterettsjustitiarius.
Jeg mener det ikke er grunn til å vurdere systemet med utnevnelse av høyesterettsdommere eller justitiarius på nytt nå.