4. Infrastruktur, transport og kommunikasjonsteknologi
- 4.1 Sammendrag
- 4.2 Komiteens merknader
Regjeringa vil
følgje opp perspektivet om kopling av arbeidsmarknader i framtidige prosessar med Nasjonal transportplan
vurdere bruk av tilskot også i åra framover for å stimulere til utbygging av breiband med høg kapasitet i små marknader
Det blir i meldinga peikt på at eit godt transportsystem rundt om i landet er naudsynt for å nå dei distrikts- og regionalpolitiske måla om fridom til busetjing og likeverdige levekår.
Transporttilbodet kan både vere eit gode i seg sjølv, og ei teneste som gjev tilgang til andre gode og tenester. Eit påliteleg transporttilbod er naudsynt for næringslivet, for verdiskaping og for å utnytte dei menneskelege og naturbaserte ressursane som finst i landet.
I meldinga legg departementet særleg vekt på kva verknad transportsystemet har for regionale arbeidsmarknader som grunnlag for busetnad og regional utvikling. I den samanhengen er det spesielt avstandsreduksjonar på vegsystemet som er viktig. Den heilskaplege transportpolitikken kjem i Nasjonal transportplan (NTP) for 2014–2023, og der vil også andre aspekt enn persontransporten bli lagde vekt på.
Det blir i meldinga peikt på at fysisk og digital infrastruktur, kompetansetilgang, omstillingsevne og bransjebredde er viktige faktorar for å trekkje til seg nyetableringar og arbeidstakarar med høgare utdanning. Tilgangen aukar med storleiken på arbeidsmarknaden. Kompetansearbeidsplassutvalet meiner difor det er avgjerande å leggje til rette for kopling av arbeidsmarknader (regionforstørring) og utvikling av robuste arbeidsmarknader.
Med eit høgare utdanningsnivå, eit meir spesialisert arbeidsliv og fleire hushald med to arbeidstakarar, er eit variert tilbod av arbeidsplassar ein viktig føresetnad for næringsutvikling og stabil vekst i folketalet. Regionar med variert næringsstruktur er mindre sårbare i nedgangstider. Busette i desse regionane har fleire arbeidsplassar å velje mellom, og næringslivet har betre tilgang til kompetanse. Transportinvesteringar kan binde saman folk og arbeidsmarknader og gje regionar større tyngd og rekkjevidd. Slik kan kopling av arbeidsmarknader motverke sentraliseringstendensane i landet vårt.
Endringar i nærings- og arbeidsliv skaper nye transportbehov. Innovasjonar og endringar i transportsektoren dei siste tiåra har medverka til at transportkostnader utgjer ein stadig mindre del av dei totale produksjonskostnadane for den einskilde verksemda. Lang avstand til eksportmarknadene gjer likevel at norsk næringsliv har høgare transportkostnader enn konkurrentane i utlandet. Kombinert med eit generelt høgt kostnadsnivå medverkar dette til at norsk eksportverksemd i stor grad fokuserer på kunnskapsintensive eller unike produkt der pris speler ei relativt mindre rolle.
Påliteleg og trygg transport i alle delar av landet er viktig. Godstransporten både inn og ut av landet aukar i omfang, og gode transportårer er naudsynt. I tillegg er kopling av arbeidsmarknader der det finst potensial for det viktig.
Det blir i meldinga peikt på at transportinvesteringar i mange tilfelle er eit naudsynt, men ikkje tilstrekkeleg, vilkår for vekst. Ein veg, ei jernbanelinje, eit ferjesamband eller ein kortbaneflyplass skaper i seg sjølv ingenting, men blir først viktige når dei bind noko saman. Kva dette noko er, varierer med kvar i landet vi er, og kva for potensial som finst der. Det er difor naudsynt at transportpolitikken tek omsyn til lokale og regionale variasjonar i næringsliv, arbeidsmarknader og busetnad.
Det er potensial for å kople arbeidsmarknader mange stader i landet. For å følgje opp tilrådinga frå kompetansearbeidsplassutvalet om å kople arbeidsmarknader har Transportøkonomisk institutt, på oppdrag frå departementet, undersøkt dette potensialet.
Analysen frå Transportøkonomisk institutt syner i stort at Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane har det største potensialet for kopling av arbeidsmarknader.
Felles for dei områda som ifølgje analysen har størst potensial for kopling av arbeidsmarknader, er at veginvesteringar gjev klare reduksjonar i reisetid til tilstrekkeleg mange arbeidsplassar slik at grunnlaget for vekst blir monaleg styrkt. Utslaget er sterkast i fjordområde der ferjesamband blir skifta ut med bruer eller tunnelar.
Analysen syner at fleire sentrale område har lågt potensial for ytterlegare vekst som følgje av kopling av arbeidsmarknader. Hovudårsaka er at dei alt har god tilgang på arbeidsplassar innanfor attraktive pendlingsavstandar.
Det er også nokre dalføre og innlandsområde som har lågt potensial for kopling av arbeidsmarknader. Dei låge utslaga i desse tilfella kjem av at områda etter ei oppgradering av vegnettet framleis vil liggje for langt unna eit større tilbod av arbeidsplassar.
Transportøkonomisk institutt har laga ein metode for å måle verknader av slike koplingar av arbeidsmarknader. Potensial for kopling av arbeidsmarknader er eit døme på ei meirnytte av investeringar som i liten grad blir synleggjord i dag. For å vurdere det reelle potensialet for regionforstørring må ein gjere nærare vurderingar og ta høgd for ulike næringsstrukturar og kompetansebehov i regionane. Det såkalla Hagen-utvalet (NOU 2012:16) har greidd ut om rammeverket for samfunnsøkonomiske analysar, der mellom anna ringverknader av samferdselsprosjekt blir drøfta. Utvalet tilrår at dei samfunnsøkonomiske analysane i særskilde tilfelle kan utvidast med ei drøfting av denne type verknader, men då som ein supplerande analyse og ikkje som ein del av nytte-kostberekningar.
Også område med små arbeidsmarknader og lite potensial for regionforstørring kan ha nytte av at tilstøytande arbeidsmarknader blir større. Større økonomisk aktivitet og større tenestetilbod kan dermed kome nærare også den mindre arbeidsmarknaden. Men ein slik effekt kjem ikkje av seg sjølv. Difor er mange av verkemidla i distrikts- og regionalpolitikken, som til dømes differensiert arbeidsgjevaravgift og midlar til regional utvikling, innretta mot nettopp å treffe dei områda som er ein del av mindre arbeidsmarknader.
Til grunn for analysen til Transportøkonomisk institutt ligg ein idé om kritiske tersklar. Dette er relevant med tanke på prioritering av veginvesteringar ut frå målet om regionforstørring og gjeld både pendlingsavstand og storleik på arbeidsmarknadane.
Det blir i meldingas kap. 4.1.3 gitt ei nærare utgreiing om denne tematikken.
Det blir i meldinga peikt på at transportpolitikken er viktig for å nå distrikts- og regionalpolitiske mål. Her er kopling av arbeidsmarknader ein viktig strategi saman med ein påliteleg og trygg transport i alle delar av landet.
Samferdselsdepartementet vil følgje opp perspektivet om kopling av arbeidsmarknader i framtidige prosessar med Nasjonal transportplan. Samferdselsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet vil samarbeide om å utvikle metodar og verktøy for å vurdere i kva grad ei investering bidreg til kopling av arbeidsmarknader.
Det blir i meldinga peikt på at eit godt utbygd breiband, telefoni og annan digital infrastruktur er sentrale føresetnader for å sikre tilgang til tenester og moglegheit for full samfunnsdeltaking og bulyst i heile landet.
Mobildekninga i Noreg er god, men det er framleis område utan dekning, og som difor svekkjar grunnlaget for næringsverksemd og busetnad. Regjering vil fortsett bidra til å auke mobildekninga. Velfungerande konkurranse i telebransjen er naudsynt for å sikre best mogleg mobildekning. Regjeringa er vidare positiv til spleiselaga som finst mellom teleselskapa og lokale myndigheiter for å etablere nye basestasjonar, inklusive bruk av regionale utviklingsmidlar. For breiband har også dekninga blitt betre, men det er naudsynt med medviten politikk for å sikre at alle delar av landet får tilgang til tilstrekkeleg kapasitet, slik at vi unngår for store geografiske skilnader i tilgang på breiband. I tida framover treng også næringslivet tilgang til ein digital infrastruktur med stadig større kapasitet. Breiband er ein type infrastruktur som ofte vil vere like naudsynt som veg, telefoni og straum.
Internett er eit fleksibelt, raskt og kostnadseffektivt system for å frakte digitalt innhald og tenester. Tenester på Internett har erstatta fysiske tenester som posttenester og andre tenester som før kravde personleg frammøte. I tillegg har Internett lagt til rette for ei rekkje nye og meir avanserte tenester.
Undersøkingar frå Statistisk sentralbyrå syner at 86 pst. av befolkninga i Noreg bruker Internett kvar dag eller nesten kvar dag. Alder er den viktigaste forklaringsvariabelen for digital deltaking. Det er små geografiske skilnader i bruken.
Talet på brukarar av Internett har auka dei siste åra, og Internett blir brukt både oftare og til fleire føremål enn tidligare. Nexia hevdar at denne utviklinga vil halde fram i åra som kjem sjølv om det finst hindringar.
Det er videotenester som er årsaka til den største auken i etterspurnaden etter kapasitet. Det vil bli meir bruk av skyteneste (det vil seie prosessering og lagring av data via Internett) til å lagre bilete, dokument og film både i arbeidslivet og heime. Verksemder både i privat og offentleg sektor vil trenge høgare kapasitet for å kunne ta i bruk videomøte og andre former for staduavhengig kommunikasjon.
Kravet om eit robust og stabilt nett med høg kvalitet er òg ein viktig faktor i andre samanhengar. Dette gjeld for tenester som krev kontinuerleg samband, som til dømes fjernstyring og overvaking av anlegg, nye e-helsetenester og oppgåver knytte til beredskap og tryggleik. Også det at stadig fleire samfunnstenester føreset nettbruk, og at stadig fleire nyttar Internett, aukar behovet for stabile og sikre nett som er oppe heile tida.
Tilbodet av breiband har vore i sterk vekst dei siste åra. Kapasiteten har dobla seg kvart anna år, men det er stor skilnad i kapasitet og talet på tilbydarar mellom dei største og dei minste arbeidsmarknadene.
Dekningsundersøkinga for 2012 syner at det er god dekning av lågare breibandskapasitet over heile landet.
For høgare kapasitetar er det større geografiske skilnader.
Det er ulike årsaker til at det er i dei større arbeidsmarknadene ein nyt godt av tilbod om dei høgaste kapasitetane. I desse områda har det vore mogleg å få høg breibandskapasitet med låge kostnader gjennom det eksisterande kabel-tv-nettet. På grunn av små avstandar mellom hushalda er det òg billegare å byggje ut fibernett, og det er ofte kortare avstand til sentralane i det koparbaserte nettet, slik at det er mogleg å levere breiband med stor kapasitet over telelinjene.
I dei minste arbeidsmarknadene er det mindre konkurranse om kundane, og mange føretak finn det ikkje lønsamt å byggje eit breiband som er godt nok, og som dekkjer behovet til alle hushalda. Større marknader har fleire tilbydarar, som ofte tilbyr den høgast moglege kapasiteten for å vinne konkurransen om kundane.
Innhaldsleverandørane tilpassar seg den kapasiteten brukarane har, og nye tenester blir utvikla, noko som krev stadig større bandbreidd. Samstundes jobbar tilbydarane kontinuerleg med å gjere tenestene enklare tilgjengelege på mobilplattformer. Det har over tid konsekvensar for nettbrukarar som ikkje får tilgang til den auka kapasiteten. Denne utviklinga går fort og krev aktive verkemiddel for å motverke at vi framover ser eit tydelegare geografisk klasseskilje mellom ulike delar av landet.
Regjeringa vil halde fram arbeidet med å sikre tilgang til breiband med tilstrekkeleg kapasitet til å møte framtidige behov i skule, helse, næringsliv og private hushald i heile landet. Regjeringa vil leggje fram ei melding om IKT-politikken, leggje til rette for utbygging av mobilt breiband og vurdere bruk av tilskot også i åra framover for å stimulere til spreiing av breiband med høg kapasitet i små marknader. Noreg ligg over gjennomsnittet i Europa både når det gjeld tilbod og bruk av breiband. Det bør leggjast til rette for at Noreg skal ha sikre og robuste breibandsnett av god kvalitet. Marknadsbasert utbygging vil framleis være hovudelementet i breibandspolitikken. Offentlege styresmakter vil leggje til rette for konkurranse, og har ei viktig rolle i å syte for kostnadseffektiv utbygging av breiband over heile landet.
Som nemnt ovanfor er det i Noreg god dekning på kapasitetar opp til 4/0,5 Mbit/s. Dette kjem av både teknologisk utvikling, marknadsstyrt utbygging, offentleg tilrettelegging og tilskot og lokalt dugnadsarbeid. Stortinget har sidan 2006 løyvd over 1 mrd. kroner i tilskot til utbygging av breiband. Om lag 750 mill. kroner er løyvde over Kommunal- og regionaldepartement sitt budsjett og overført til fylkeskommunane. Desse midlane har vore øyremerkte til utbygging av breiband innanfor det distriktspolitiske verkeområdet. Resultatet av innsatsen i fylkeskommunane blei hausten 2012 kartlagt og vurdert av konsulentselskapet Nexia. Kartlegginga syner at tilskota har medverka til mindre skilnader i breibandsdekninga mellom kommunane. Rapporten syner at fylkeskommunane så langt har nytta 485 mill. kroner av tilskota til gjennomførte breibandsprosjekt, og at dei har utløyst totalt 1,1 mrd. kroner i breibandsinvesteringar etter medfinansiering frå andre private og offentlege aktørar.
Bruk av kapasitet varierer mykje mellom enkeltindivid og verksemder, og bruk og behov heng saman med tilbod av tenester. Eit interessant mål er likevel medianverdien for kapasitet blant breibandsabonnentane. Medianverdien er i rask vekst.
Av dekningsundersøkinga ser vi at tilbodet av høge kapasitetar har auka raskt dei siste åra. Nytta av høghastigheitsbreiband er enno låg fordi få spør etter kapasitetar frå 20 Mbit/s og oppover, men behovet for kapasitet er i vekst. Eit sentralt spørsmål er korleis tilbodet vil utvikle seg i små marknader. Det er ikkje lett å svare på. Den teknologiske utviklinga går raskt. Tidlegare var faste linjer den einaste måten å få fram breiband med høg kapasitet på, men innan både mobilteknologi og satellittsamband går utviklinga mot stadig høgare kapasitetar raskt. I denne samanhengen er utlysinga av ledige radiofrekvensar ein viktig faktor. Når auksjonen av dei ledige frekvensane etter slokking av det analoge kringkastingsnettet er gjennomført, ligg det til rette for at teleaktørane kan tilby eit langt betre tilbod av mobilt breiband, også i område med små marknader og store avstandar.
Det blir i meldinga peikt på at ei viktig utfordring i tida framover likevel ligg i å betre dekningsgraden for dei minste arbeidsmarknadene. Ein offensiv distrikts- og regionalpolitikk krev gode vilkår for å stimulere bulyst og næringsetableringar og gje gode teneste- og underhaldningstilbod over heile landet. Då vil også breiband med tilstrekkeleg kapasitet og til same pris som i dei store arbeidsmarknadene vere ein faktor. I somme område vil det krevje så høge investeringar i infrastruktur at kommersielle aktørar ikkje finn det lønsamt å byggje ut, uavhengig om det gjeld mobilt eller fast breiband. Utviklinga innan satellittbreiband gjev stadig høgare kapasitetar, men satellittskugge blir eit problem nokre stader. Satellittbreiband kan heller ikkje nyttast til all nettaktivitet, verken privat eller i næringslivet, på grunn av forseinka overføring.
Kommunal- og regionaldepartementet vil difor, i samarbeid med Samferdselsdepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet, vurdere bruk av tilskot også i åra framover for å stimulere til utbygging av breiband med høg kapasitet i små marknader. Det blir peikt på i meldinga at det er viktig at offentlege tilskot ikkje seinkar eller reduserer investeringar hjå andre aktørar, men tvert om sikrar utbygging av breiband som elles ikkje hadde blitt realisert. Moglege tilskot må difor berre rettast mot område der det ikkje vil kome eit tilstrekkeleg marknadsbasert tilbod. Tilskota bør òg vere teknologinøytrale. Slike prosjekt vil ikkje berre utløyse utbygging i dei minste marknadene, men kan òg stimulere til ei raskare fornying av breibandsnettet i område mellom utkantane og dei større arbeidsmarknadene. Tilskot til breiband blir gjevne av kommunar og fylkeskommunar, og det er viktig å sikre at slike tilskot er i samsvar med reglane for offentleg støtte.
Komiteen vil fremheve at et godt transportsystem rundt om i landet er nødvendig for å nå de distriktspolitiske målene om likeverdige levekår og frihet til å bosette seg der man vil. Et pålitelig transporttilbud er nødvendig for næringslivet, for verdiskaping og for å utnytte de menneskelige og naturbaserte ressursene som finnes i landet.
Komiteen støtter meldingens vektlegging av virkningen transportsystemet har for regionale arbeidsmarkeder som grunnlag for bosetting og regional utvikling. Komiteen er enig i at det er potensial for å koble arbeidsmarkeder sammen mange steder i landet. Komiteen merker seg at Samferdselsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet vil samarbeide om å utvikle metoder og verktøy for å vurdere i hvilken grad en investering bidrar til kobling av arbeidsmarkeder.
Komiteen viser videre til at regjeringens helhetlige transportpolitikk er omtalt i Nasjonal transportplan (NTP) for 2014–2023. Komiteen viser videre til de respektive partiers merknader i innstillingen til stortingsmeldingen om Nasjonal transportplan, Meld. St. 26 (2012–2013), som er ventet avgitt 11. juni 2013.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen har lagt fram en nasjonal transportplan der det legges opp til en økning på om lag 167 mrd. kroner (inkl. kompensasjon for mva.) i planperioden, sammenlignet med en videreføring av nivået i saldert budsjett 2013. Det gir en samlet planramme på 508 mrd. kroner. Flertallet støtter regjeringens mål om å bedre framkommeligheten og redusere avstandskostnadene for å styrke konkurransekraften i næringslivet og for å bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I distriktene er det beregnet sparte transportkostnader på veg på om lag 47 mrd. kroner. De bedriftsøkonomiske transportkostnadene for næringslivet som følge av vei- og jernbaneinvesteringene er beregnet til å bli redusert med vel 78 mrd. kroner. Flertallet peker på at dette vil bety økt konkurransekraft og større muligheter for å etablere lønnsomme arbeidsplasser og sikre bosettingen i hele landet. Flertallet støtter opp om regjeringens differensierte transportpolitikk som legger opp til at veksten i persontransporten i byene skal tas med kollektiv, sykkel og gange, mens vei og luftfart er viktigst i distriktene. Det settes av 26 mrd. kroner til en særskilt innsats for å løse transportutfordringene i storbyene. De byene som strekker seg lengst i forhandlingene med staten om nye bymiljøavtaler vil få den største andelen av disse pengene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at en god og hensiktsmessig infrastruktur er et vesentlig virkemiddel når det gjelder styrking av distriktene. Derfor finner disse medlemmer det påfallende at det i løpet av de siste åtte årene ikke er blitt satset vesentlig sterkere på den nasjonale infrastrukturen, særlig europaveier og riksveier. Næringslivet er avhengig av god leveringsdyktighet, noe som blant annet er avhengig av rask og effektiv transport av gods. Norske europaveier og riksveier oppfyller langt fra de normer som kreves for effektiv transport.
Bedre veier vil være særlig viktig for næringslivet i distriktene og sikringen av lokale arbeidsplasser.
Disse medlemmer vil påpeke at regjeringen fremhever at næringslivet trenger et pålitelig transporttilbud for å stimulere verdiskaping og for å utnytte de menneskelige og naturbaserte ressursene som finnes i landet. Koblingen av arbeidsmarkeder kan være et viktig grep, både for å gjøre mindre arbeidsmarkeder større og for å spre vekst fra sentrale til mindre sentrale områder og slik sørge for en mer balansert regional utvikling. Regjeringen vil følge opp perspektivet med fremtidige prosesser i forbindelse med NTP.
Disse medlemmer mener at bredbånd er en annen type infrastruktur som ofte kan være like nødvendig som et pålitelig transporttilbud for å sikre tilgang til tjenester og mulighet for full samfunnsdeltakelse over hele landet. Et godt utbygd bredbånd, men også telefoni og annen digital infrastruktur, er derfor sentralt for å sikre likeverdige levekår i hele landet. Regjeringen vurderer bruk av tilskudd også i årene fremover for å stimulere til utbygging av bredbånd med høy kapasitet i små markeder.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil ha en moderne, pålitelig og robust jernbane med god konkurranseevne overfor andre transportmidler. Det er viktig at jernbanen drives effektivt, med produktivitetsmålinger og dokumentasjon både på vedlikehold og investeringer. Disse medlemmer noterer seg at regjeringen ikke ønsker å gjennomføre nødvendig modernisering, hensiktsmessig organisering og finansiering av Jernbaneverket.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at fremtidens velferdssamfunn er avhengig av de prioriteringene som gjøres i dag. Disse medlemmer mener at infrastruktur er et viktig virkemiddel for å sikre vekst og velferd for fremtidige generasjoner. Disse medlemmer viser til at Norge, med lange avstander og spredt bosetting, er avhengig av et godt utbygd veinett med høy standard. Disse medlemmer viser til at riksveiene er viktige veier i Norge både i og mellom regionene og for å binde landsdeler sammen. Disse medlemmer vil i den sammenheng særlig fremheve europaveiene.
Disse medlemmer viser til Høyres alternative transportplan (HTP) og mener at staten må ta en langt større andel av investeringene ved helt essensiell kollektivutbygging i de største norske storbyområdene. Hvis vi overlater finansieringsbyrden til fylkene alene, risikerer vi at fremtidig fremkommelighet i byområdene blir svært dårlig. Disse medlemmer viser til at finansieringsutfordringene er et reelt problem.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det dessverre, i store deler av landet, er et dårlig utbygget og vedlikeholdt fylkesveinett. Dette medlem viser også til at regjeringen selv erkjenner dette på side 115 i Nasjonal transportplan, der det står: «Det har oppstått et betydelig forfall på fylkesveinettet.»
Dette medlem viser til at Statens vegvesen har dokumentert at det vil koste opp mot 75 mrd. kroner å fjerne forfallet på fylkesveiene. Dette medlem viser til at regjeringen i forbindelse med Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan (NTP) 2014–2023 har foreslått en økning på 10 mrd. kroner i rammeoverføringene til fylkene, som i all hovedsak først skal komme om fem år – i siste del av planperioden. Samtidig fjernes ordningen med rentekompensasjon for transporttiltak. Dette medlem understreker at dette ikke vil være tilstrekkelig for å løse de svært prekære behovene for utbedring av fylkesveinettet.
Dette medlem etterlyser en styrket statlig innsats for utbedring av fylkesveinettet, og viser til sine merknader om dette i innstillingen til Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan 2014–2023, som er ventet avgitt 11. juni 2013.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at by og land har et skjebnefellesskap og en gjensidig avhengighet av hverandre. Velfungerende bykjerner bidrar til utvikling for hele regioner, samtidig som sterke distrikter også er et viktig grunnlag for regionens totale konkurransedyktighet. Flertallet mener en godt fungerende infrastruktur bidrar til at det er enklere å utnytte distriktenes fortrinn, og legger grunnlag for vekst og velferd i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Statens vegvesens E39-rapport: Delprosjekt samfunn, Victor Normans SNF-analyse av E39 og SNF Arbeidsnotat 33/12, som viser at det er store mernytte-gevinster å hente ved en sammenkobling av ulike bo- og arbeidsregioner. Disse medlemmer ser at en slik sammenkopling gir regioner større robusthet som gir grunnlag for en vesentlig større vekst. I dag tar det over 20 timer å kjøre E39 fra Kristiansand til Trondheim. Turen inkluderer blant annet syv ferjestrekninger. I fremtiden kan det bli mulig å få dette til uten ferjer, og redusere reisetiden med opp mot ni timer. En slik sammenbinding vil kunne gi Vestlandet en helt ny hverdag. Det vil hele landet tjene på. Ferjefri E39 vil bety at vekstkraften fra byene langs kysten når lenger ut og knyttes sammen, og mobiliteten i arbeidskraften vil øke. Dette er et av de viktigste distriktspolitiske grepene man kan ta. Samtidig vil det for de som lever med denne begrensningen hver dag, bety en helt ny hverdag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at regjeringen denne våren har lagt fram en egen stortingsmelding om IKT og verdiskaping, jf. Meld. St. 23 (2012–2013) Digital agenda for Norge. Videre la regjeringen i 2012 fram et digitaliseringsprogram som omfatter IKT i offentlig sektor spesielt. IKT-sektoren er i seg selv en viktig og voksende sektor med høy verdiskaping. Enda viktigere er det hvordan IKT kan bidra til innovasjon, effektivisering, forenkling og bedre samordning både i forvaltningen og i næringslivet, og slik legge grunnlaget for økt verdiskaping og bedre tjenester i hele landet. IKT berører alle sektorer i samfunnet. En samordnet og helhetlig IKT-politikk er derfor helt nødvendig. Flertallet understreker at IKT-politikken skal legge til rette for, og støtte opp om, verdiskaping og digital omstilling innen viktige områder og sektorer.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til det store uutnyttede potensialet for norsk næringsliv som finnes for innovasjon, økt produktivitet, forbedret konkurransekraft og muligheter til økt verdiskaping ved riktig fremtidig bruk og organisering av IKT i det offentlige, ikke minst ved samarbeidet på tvers av forvaltningsområder og forvaltningsnivåer. Disse medlemmer peker i den sammenheng på at produktivitetsøkningen i norsk næringsliv er fallende og at den er særlig sterkt fallende i offentlig sektor. I tillegg er Norge i OECD-sammenheng bare gjennomsnittlig når det gjelder innovasjon og svakere enn gjennomsnittet, når det gjelder IKT-innovasjon. Disse medlemmer mener derfor regjeringen burde vært langt mer offensiv på hvordan en samordnet IKT-politikk i det offentlige kunne utløst effektivitetsgevinster i offentlig forvaltning og gitt positive ringvirkninger for næringslivet ellers. Disse medlemmer viser til at særlig Riksrevisjonen har pekt på samordning av forvaltningsnivåenes bruk av IKT-systemer som det tiltaket som vil ha mest virkning for å effektivisere offentlig sektor. Disse medlemmer mener at for å oppnå en slik effektivitetsvirkning for offentlig sektor vil det være nødvendig å se på hvordan IKT-teknologi kan benyttes til endring og effektivisering av forvaltningen, ikke minst i den sektorovergripende samhandlingen mellom forvaltningsområder og nivåer. Disse medlemmer mener at dette er en problematikk som er helt nødvendig å løse hvis vi skal opprettholde dagens velferdssamfunn samtidig som vi ser fallende produktivitetsøkning og sviktende innovasjon i Norge, og en stadig økende offentlig sektor i en tid hvor det private næringslivet sliter med sviktende konkurransekraft bl.a. som følge av et kostnadsnivå som er 70 pst. høyere enn hos våre handelspartnere i Europa.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker på at IKT er en essensiell del i arbeidet for en mer effektiv forvaltning. Dette medlem mener det er behov for bedre koordinering mellom statlige etater, mellom stat og kommuner, og kommunene imellom ved utvikling og implementering av nye IKT-løsninger, for å sikre at systemene «snakker sammen», og for å forhindre at det utvikles systemer med overlappende funksjonalitet. Dette medlem ønsker en reell samling av det politiske og administrative ansvaret for alle store, statlige IKT-prosjekter i ett departement, for å sikre bedre samkjøring av prosjektene. Dette medlem mener det bør være føringer for overordnede veivalg, for eksempel felles applikasjoner på tvers av statlige enheter og sentralisering av databaser og forvaltning. Det bør også gjøres vurderinger av potensialet for å samkjøre store prosjekter som har overlappende funksjonsområder eller bruke standardiserte verktøy fremfor skreddersøm.
Dette medlem mener det bør være bedre styring av det enkelte prosjekt. Det må etableres insentiver for kostnadseffektive løsninger som er rimelige å forvalte. Departementet som gis ansvar for overordnet IKT-styring bør inngå i prosjektorganisasjonen med et eierperspektiv og være en pådriver for at midlene brukes optimalt.
Videre mener dette medlem at det må stilles mer gjennomgående krav om at det skal gjennomføres kost-nytte-analyser ved initiering av et prosjekt, slik at kostnader og kompleksitet i prosjektene kan begrenses. Det bør også være føringer for gjennomføring av prosjekter når det gjelder prioritering av krav, standardisering, anskaffelse og gevinstrealisering. Dette medlem viser til sine merknader i Innst. 180 S (2012–2013).
Komiteen understreker at et godt utbygd bredbånd, telefoni og annen digital infrastruktur er sentrale forutsetninger for å sikre tilgang til tjenester og mulighet for full samfunnsdeltakelse og bolyst i hele landet.
Komiteen støtter meldingens signaler om fortsatt å bidra til å øke mobildekning og bredbånd med tilstrekkelig kapasitet. Det er god dekning av lavere bredbåndskapasiteter i hele landet, mens det for høyere kapasiteter er større geografiske forskjeller. Komiteen merker seg at regjeringen også i årene som kommer vil vurdere bruk av tilskudd for å stimulere til spredning av bredbånd med høy kapasitet i små markeder. Det er viktig at offentlige tilskudd ikke reduserer investeringer fra andre aktører, men sikrer utbygging av bredbånd som ellers ikke ville blitt realisert. Mulige tilskudd må derfor bare rettes mot områder der det ikke vil komme tilstrekkelig markedsbaserte tilbud.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til revidert nasjonalbudsjett, Prop. 149 S (2012–2013), der regjeringen foreslår å øke støtten til utbygging av bredbånd med 53,2 mill. kroner til 150 mill. kroner for 2013 som ledd i arbeidet med å sikre at alle husstander i Norge skal ha et bredbåndstilbud av grunnleggende god kvalitet.
Flertallet viser til at det i NOU 2013:2 Hindre for digital verdiskaping ble vist til at flere aktører påpekte manglende nasjonal regulering av graving som en betydelig barriere for utbygging av bredbånd. Flertallet viser til at samferdselsministeren har greid ut om departementets arbeid med forskrift om saksbehandling og ansvar ved legging og flytting av ledninger over, under og langs vei (ledningsforskriften) i et brev til transport- og kommunikasjonskomiteen datert 24. februar 2013. Flertallet ser fram til at ledningsforskriften med veileder kommer på plass raskt.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil i denne sammenheng peke på at en ny nasjonal graveforskrift ennå ikke er på plass, noe disse medlemmer mener er uheldig. Det vises i denne sammenheng til representantforslag fra Høyre om bredbåndsutbygging, Dokument 8:88 S (2012–2013). I representantforslaget vises det til NOU 2:2013 Hindre for digital verdiskaping som oppsummerte situasjonen slik:
«De siste årene har mange aktører påpekt at manglende nasjonal regulering for graving har vært en betydelig barriere for utbygging. Samferdselsdepartementet presenterte i november 2012 en evaluering av ulike løsninger for en nasjonal graveforskrift. Evalueringens anbefalinger går i retning av mer effektiv graving i landets kommuner. (...) Regjeringen må sørge for å få på plass den nasjonale graveforskriften og dessuten sikre enkel tilgang til master for utbygging av både faste og trådløse nettverk.»
Det vises videre til at det i representantforslaget ble lagt vekt på at usikkerhet knyttet til såkalt microtrenching må fjernes. Microtrenching er en betegnelse på en billig metode for å legge bredbånd i forbindelse med blant annet veiarbeid. I NOU 2:2013 Hindre for digital verdiskaping fremkom følgende:
«Det er likevel spørsmål knyttet til hvorvidt regelverket åpner eller blokkerer for såkalt microtrenching, noe som ville gjort bredbåndsutbygging vesentlig rimeligere. Et uklart og differensiert regelverk er etter Digitalutvalgets mening en viktig barriere for bredbåndsutbyggingen.»
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker på at gode kommunikasjonsløsninger, som reduserer avstandsulempene, er viktig for en positiv utvikling i hele landet. Dette medlem mener staten har et ansvar for å finansiere utbygging der det ikke er sterkt nok marked til at det er forretningsmessig lønnsomt. Det må også stilles strenge krav til at for eksempel telefon/mobilnett/Internett skal fungere i krisesituasjoner, blant annet ved å kreve tilstrekkelig batterikapasitet på basestasjonene.
Dette medlem vil trekke frem interessante arbeidsplasser som et av de aller viktigste virkemidlene for å styrke bosettingen i distriktet. Personer med høyere utdanning må kunne finne relevante arbeidsplasser også i distriktet. Høyere utdanning skal ikke bety at man «må» velge å bosette seg i tettsteder eller byer.
Dette medlem peker på at kommunikasjonsteknologien åpner for mer fleksibilitet, det samme gjør økt bygging av samferdselsprosjekter som korter ned avstander. Dette medlem mener det er behov for at statlige arbeidsplasser skal flyttes ut, og opprettes, i distriktet. Byer og tettsteder vil være «motorer» for regional utvikling, og en satsing på disse vil også komme distriktene rundt til gode. Dette medlem mener det må legges til rette for at pendlere skal få gode reisevilkår. I tillegg til et godt utbygd kollektivtilbud er pendlerfradraget et viktig distriktspolitisk virkemiddel. På denne måten kan arbeidstakerne finne det lønnsomt å bo ute i distriktet og pendle inn til større tettsteder.
Dette medlem viser til at det er en sammenheng mellom vekst og offentlig/privat pengebruk. Dette medlem peker på at staten er en sterk utbygger i Norge. Det er derfor viktig også i et distriktspolitisk perspektiv å sørge for at de statlige satsingene blir gjort i de områdene man ønsker utvikling.