Vedlegg
- Brev fra Arbeidsdepartementet v/statsråden til arbeids- og sosialkomiteen, datert 15. mai 2013
Jeg viser til Arbeids- og sosialkomiteens brev av 11. april 2013, der det bes en vurdering av ovennevnte representantforslag.
Forslagsstillerne fremmer forslag om omfattende endringer i arbeidsmiljøloven.
Regjeringen mener dagens arbeidsmiljølov gir en god balanse mellom hensynet til vern av arbeidstakere og hensynet til virksomhetenes behov. Dagens lov er et resultat av avveininger av en rekke hensyn som berører arbeidsgiverne, arbeidstakerne og samfunnet som helhet.
Arbeidsmiljøloven har vært grundig diskutert i de siste årene. Stortinget behandlet i fjor Meld. St. 29 (2010-2011) Arbeidslivsmeldingen, jf. Innst. 333 S. (2011-2012). Meldingen gir en bred beskrivelse av tilstanden i norsk arbeidsliv. Arbeidslivet er i hovedsak velorganisert. De fleste er fast ansatt, har skriftlig arbeidsavtale, to av tre arbeidstakere jobber vanlig dagtid og har ikke fleksitid, og et flertall av arbeidstakerne er organiserte og omfattet av tariffavtale. Arbeidslivet er også mangfoldig og variert. Det betyr at utfordringene knyttet til arbeidsmiljø og arbeidsforhold, kan være forskjellige i ulike deler av arbeidslivet, i ulike bransjer og yrke, i små og store virksomheter. Den viktigste kunnskapen om arbeidsmiljøet og arbeidsforholdene finnes på den enkelte arbeidsplass. Arbeidsmiljøreguleringen legger til rette for at arbeidsmiljøproblem nettopp kan løses på lokalt nivå, tilpasset størrelsen på virksomheten, risikobildet og kompleksiteten.
Det sterke og tillitsbaserte samarbeidet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i norsk arbeidsliv er viktig. Partssamarbeidet lokalt og nasjonalt er en grunnplanke i den norske samfunnsmodellen. Tariffavtaler bidrar til å balansere styrkeforholdene mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Tariffavtaler forutsetter tillitsvalgte på den enkelte virksomhet som kan opptre på vegne av de personene tariffavtalene omfatter. Trepartssamarbeidet mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter fungerer i stor grad godt og legger grunnlaget for et velfungerende arbeidsliv og velferdssamfunn. Dagens regulering av arbeidslivet gir mye fleksibilitet nettopp fordi den bygger på regulering gjennom både lov og avtaler.
Reglene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven skal tjene og balansere flere ulike hensyn. Hovedformålet er å sikre arbeidstakerne en arbeidstid som ikke påfører dem eller deres familie unødvendige helsemessige eller sosiale belastninger, samt at arbeidstakerne skal kunne stå i arbeidslivet helt frem til pensjonsalderen. Videre skal arbeidstidsreglene sikre nødvendig fleksibilitet for arbeidsgivere og arbeidstakere, og kunne tilpasses lokale forhold og behov.
Regelverket gir flere muligheter for unntak fra de generelle arbeidstidsreglene. Noen unntak kan gjøres etter avtale med den enkelte arbeidstaker, flere gjennom lokale avtaler, mens det gjennom avtaler med de sentrale fagorganisasjonene kan avtales meget omfattende avvik. I tillegg kan Arbeidstilsynet gi dispensasjoner på en rekke områder. Rammene for arbeidstid gjelder heller ikke for ledere og arbeidstakere i særlig uavhengige stillinger.
Noe av kritikken fra forslagstillerne knytter seg til kravet om at store og vidtgående unntak fra arbeidsmiljølovens normalrammer for arbeidstid må avtales mellom partene på sentralt nivå. Jeg viser imidlertid til at det er gode grunner til at nettopp de mer omfattende unntakene, hvor man for eksempel jobber svært lange perioder for deretter å ha sammenhengende friperioder, ikke skal kunne avtales lokalt. Kravet om avtale med arbeidstakerorganisasjonene sentralt sikrer at lokalt tillitsvalgte ikke skal kunne presses til omfattende avtaler og sørger samtidig for at et mer helhetlig perspektiv ivaretas.
Jeg vil også peke på at adgangen til å gjøre avtaler på lokalt nivå ikke er en adgang til å gjøre avtaler bare for medlemmer av arbeidstakerorganisasjoner. Det er i praksis nok at en husforening med to personer inngår en enkel avtale med arbeidsgiver.
Gjennom å gi adgang til å avtale unntak fra de generelle arbeidstidsrammene, og i tillegg stille krav til hvordan slike unntak kan gjennomføres, gir dagens arbeidstidsregelverk mulighet for tilpasning til forholdene på den enkelte arbeidsplass. Det blir derfor feil å antyde at dagens regelverk ikke er fleksibelt eller sikrer arbeidstakerne innflytelse over egen arbeidssituasjon. Regelverket tar nettopp sikte på å sikre arbeidstakerne tilstrekkelig innflytelse, balanse i styrkeforholdet mellom partene, og å sikre legitimitet for de ordningene som etableres.
Et grunnleggende prinsipp i Norge er at arbeidslivet reguleres både gjennom lover og kollektive avtaler. Dette gjelder også i våre naboland, i EU og i FN gjennom ILO. Forslagsstillerne går på flere punkt inn for å fjerne muligheten for regulering gjennom avtaler. Dette er etter mitt syn i utakt med internasjonal regulering og den lange tradisjonen for trepartssamarbeid i norsk arbeidsliv. Det vil etter min vurdering virke ugunstig både for arbeidstakere og arbeidsgivere.
Når det gjelder utfordringene knyttet til arbeidstid for såkalte særlig uavhengige arbeidstakere, ønsker regjeringen å se nærmere på det. Arbeidsdepartementet har på bakgrunn av merknader fra komiteen i forbindelse med behandlingen av arbeidslivsmeldingen, satt i gang en prosess for gjennomgang av praksis. Partene i arbeidslivet har kommet med innspill. Departementet utlyser nå et utredningsoppdrag for å beskrive praktiseringen og omfanget av bruken av unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven for arbeidstakere i særlig uavhengig stilling.
Regjeringen vil arbeide videre for å sikre at fast ansettelse er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det er allerede etter gjeldende regelverk anledning til å benytte midlertidig arbeidskraft, så lenge virksomheten har et midlertidig arbeidskraftbehov. En liberalisering tilsvarende representantforslaget om generell adgang til å ansette midlertidig i inntil 12 måneder, vil åpne for langt flere midlertidige ansettelser. En slik omfattende åpning av adgangen til midlertidig ansettelse vil gi manglende forutsigbarhet for arbeid og inntekt for langt flere enn i dag. Ikke minst for utsatte grupper. Dette er feil vei å gå.
Stillingsvernet og regler om midlertidig ansettelse for de statsansattes reguleres av tjenestemannsloven, og ikke av arbeidsmiljøloven. Tjenestemannsloven er under Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets ansvarsområde. Tjenestemannsloven gir generelt et noe sterkere stillingsvern enn arbeidsmiljøloven. Motsatsen til dette er en noe lempeligere adgang til midlertidig ansettelse i staten. Forskjellen i adgang til midlertidig ansettelse i staten og i privat sektor har lang tradisjon og litt ulik begrunnelse. En eventuell evaluering av regelsettene kan derfor ikke vurderes særskilt for midlertidig ansettelse. Hele stillingsvernet må i tilfelle vurderes. Regjeringen er opptatt av at flest mulig også innen offentlig sektor skal ansettes fast. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Arbeidsdepartementet er i gang med en systematisk gjennomgang av praksis og bruk av midlertidig ansettelse i staten, særlig i helsesektoren og i universitets- og høyskolesektoren.
Arbeidsdepartementet har satt i gang et eksternt evalueringsprosjekt av varslingsreglene i arbeidsmiljøloven. Prosjektets sluttrapport vil foreligge innen utgangen av året. Evalueringen vil følges opp av departementet.
Regelverk og praksis ved permittering ble drøftet i Arbeidslivsmeldingen. Det er ulike behov for permittering i ulike deler av arbeidslivet. Dette er derfor et regelverk som egner seg godt for regulering gjennom avtaler. Uorganiserte arbeidstakere er også sikret et godt vern ved permittering gjennom de sedvanerettslige reglene som er utviklet i arbeidslivet og gjennom rettspraksis.
Forslagsstillerne tar til slutt opp at IA-avtalens virkemidler må gjøres tilgjengelige også for virksomheter uten tariffavtale. Dette forslaget mener jeg kan bero på en misforståelse. IA-avtalens virkemidler er tilgjengelige for alle forutsatt at virksomheten inngår en IA-avtale med NAV Arbeidslivssenter. IA-avtalen er etter min vurdering et godt eksempel på bredden og tyngden i trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv.