Jeg viser til Justiskomiteens brev 30. april
2013 der det bes om Justis- og beredskapsdepartementets uttalelse
i forbindelse med behandlingen av representantforslag 91 S (2012-2013)
fra stortingsrepresentantene Siv Jensen, Morten Ørsal Johansen,
Per Sandberg, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim om ikke å tillate
bruk av burka, niqab eller andre heldekkende plagg i det offentlige
rom.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at bruk
av plagg som helt eller delvis skjuler ansiktet i offentligheten
ikke er ønskelig. Bruk av heldekkende plagg som burka og niqab vanskeliggjør
kommunikasjon med andre, og kan være en utfordring når det gjelder deltakelse
i utdanning, arbeidsliv og samfunnsliv. Slike plagg kan også være
uttrykk for et menneske- og kvinnesyn som bryter med sentrale verdier
i det norske samfunnet.
Et generelt forbud mot bruk av heldekkende plagg
i det offentlige rom vil imidlertid kunne komme i konflikt med våre
internasjonale forpliktelser. I forbindelse med at et liknende forslag
ble fremsatt i representantforslag 75 S (2009-2010)uttalte daværende
Justisminister Knut Storberget at det er fare for at et generelt
forbud mot heldekkende plagg i det offentlige rom vil være i strid
med vernet av religionsfriheten under EMK artikkel 9 og andre internasjonale
konvensjoner. Siden den gang har Frankrike vedtatt et generelt forbud
mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige rom. Den franske
loven er brakt inn for EMD, som så langt ikke har kommet med noen avgjørelse
i saken. Jeg kan ikke se at det er grunn til å konkludere annerledes
i dette spørsmålet i dag, og viser til fremstillingen gitt i brevet
21. april 2010.
I enkelte mer spesifikke situasjoner vil imidlertid et
forbud være godt begrunnet. Som forslagsstillerne viser til, har
flere utdanningsinstitusjoner innført regler mot bruk av heldekkende
plagg i undervisningssituasjoner. Regjeringen har i Meld. St. 6
(2012-2013) En helhetlig integreringspolitikk støttet at det utarbeides
slike regler ut fra lokale, konkrete og praktiske vurderinger.
Når det gjelder problemstillingene knyttet til identitskontroll,
gir gjeldende lovgivning etter mitt syn rom for slik kontroll i
de tilfeller der dette er nødvendig av for eksempel sikkerhetsmessige
grunner. Jeg viser i denne forbindelse til tidligere justisminister
Knut Storbergets svar 25. mars 2010 på skriftlig spørsmål nr. 880
fra stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen om gjennomføringen
av passkontroll overfor personer i heldekkende plagg, og til mitt
svar 17. oktober 2012 på skriftlig spørsmål nr. 55 fra stortingsrepresentant
Morten Ørsal Johansen om bruk av heldekkende plagg i det offentlige
rom og særlig i fengsler.
Justis- og beredskapsdepartementet innhentet
i 2010-2011 informasjon fra en rekke departementer om erfaringer
og utfordringer knyttet til bruk av religiøse plagg og symboler
i ulike situasjoner. Kunnskapsdepartementet opplyste da at de ikke
var kjent med at bruk av heldekkende plagg var blitt oppfattet som
problematisk i forbindelse med henting og levering i barnehage mv,
og viste til at personalet som regel vil ha daglig kontakt med barnas
foreldre og vil kunne identifisere disse ved hjelp av andre kjennetegn.
Tilsvarende viste Arbeidsdepartementet til at identifikasjon av
personer som søker eller mottar en ytelse fra NAV ofte vil kunne
finne sted uten at vedkommende fjerner eventuelle heldekkende plagg,
og at man i de tilfellene der det er nødvendig å se ansiktet på
personen vil legge til rette for at dette kan skje på en måte som
i minst mulig grad krenker personens religiøse overbevisning.
I de tilfeller der kvinner er tvunget til å
bruke heldekkende plagg som burka og niqab, vil dette rammes av
straffeloven 1902 § 222 om tvang. Det vil da være den som utøver
tvangen som holdes ansvarlig. Dersom det vedtas et generelt forbud
mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige rom, vil dette først og
fremst ramme de som bærer plagget. Det er ikke åpenbart at et eventuelt
forbud vil gjøre situasjonen lettere for de kvinnene som er utsatt
for slik tvang. Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er viktig
at norske myndigheter gir et klart signal om at slik undertrykkelse
av kvinner ikke aksepteres i det norske samfunnet, men etter mitt
syn bør dette gjøres ved bruk av andre virkemidler enn et generelt
forbud mot bruk av heldekkende plagg i det offentlige rom.
Når det gjelder punkt 2 i representantforslaget, nevner
jeg at pass på mange måter står i en særstilling, men at vi ikke
har helt generelle regler om hva som skal anses som gyldig legitimasjon
i Norge. Derimot finnes det særbestemmelser om hva som kan tjene
som legitimasjon i bestemte sammenhenger. I tilfeller der det kreves
identifikasjon med bilde, vil dette nødvendigvis inkludere at det
skal være mulig å gjenkjenne vedkommende.