Jeg viser til brev av 11. apri1 2013 fra Familie- og
kulturkomiteen, med oversendelse av Representantforslag 8:81 S (dokument
8:81 S (2012-2013» fra stortingsrepresentantene Laila Dåvøy, Øyvind
Håbrekke, Geir Jørgen Bekkevold og Kjell Ingolf Ropstad. Komiteen
ber om departementets vurdering av forslaget. Representantene har
fremmet følgende forslag:
1. Stortinget ber regjeringen
legge fram en handlingsplan for full fosterhjemsdekning innen 2015.
2. Stortinget ber regjeringen
gjennomføre en stabilitetsreform i barnevernet.
3. Stortinget ber regjeringen
utvikle presis registrering og fullverdig oversikt over omfanget
av flyttinger av barn som er under barnevernets omsorg.
Jeg vil innledningsvis vise til Prop. 106 L
(2013-2013) Endringer i barnevernloven, som
regjeringen la frem for Stortinget til behandling 5. apri1 2013. Proposisjonen
omtaler mange av de spørsmålene som representantene reiser i forslaget
sitt. I proposisjonen foreslår vi blant annet å styrke barns rettsikkerhet
og medvirkning i barnevernet. Videre inneholder proposisjonen en
meldingsdel med egne kapitler blant annet om fosterhjem og institusjon.
Når det gjelder forslagene i dokument 8:81 (2012-2013),
vil jeg utover det som fremkommer i Prop. 106 L bemerke følgende:
1. Stortinget ber regjeringen
legge fram en handlingsplan for full fosterhjemsdekning innen 2015
Fosterhjemmene utgjør et sentralt og svært viktig plasseringsalternativ
innenfor barnevernet. De siste årene har i overkant av 80 % av alle
barn plassert utenfor hjemmet blitt plassert i fosterhjem. De øvrige har
blitt plassert i institusjoner.
Ifølge Prop. 106 L er regjeringens mål med fosterhjemsarbeidet:
"Å ha nok fosterhjem med en kvalitet som gir den grunnleggende trygghet,
stabilitet, omsorg og utvikling som barnet har behov for. Fosterhjemmet
skal legge til rette for barnets medvirkning og ivareta barnets
rett til å bli hørt.
Statlig regional barnevernsmyndighet er gitt
et nasjonalt ansvar for å rekruttere fosterhjem. Bufdir arbeider
på flere områder med rekruttering av fosterhjem, der fosterhjemskampanjen
"Det er aldri for sent å hjelpe noen på rett vei" er sentral. Direktoratet skaffer
ambassadører for kampanjen innen fire områder; helse, næringsliv,
idrett og kultur. I tillegg til nasjonale kampanjer, har fosterhjemstjenestene
egne rekrutteringstiltak enten lokalt for sitt område eller knyttet
opp mot regionale aktiviteter. Arbeidet med å rekruttere nok fosterhjem
har meget høy prioritet i Bufdir.
Det er som kjent barneverntjenesten i kommunen som
har ansvaret for å godkjenne fosterhjemmene og for å følge dem opp.
Ved siden av staten rekrutterer også kommuner fosterhjem, særlig
i barnets familie og nære nettverk. I en situasjon der vi mangler
fosterhjem, kan staten samarbeide med private, ideelle aktører om
rekruttering av fosterhjem. Vi må samtidig se nærmere på hvordan
dette samarbeidet bør være fremover. Jeg vil fortsatt vektlegge
at de pengene staten bruker på fosterhjem kommer barna til gode.
Bufetat vil fortsatt ha et overordnet ansvar for å påse at det innenfor
hver region finnes et tilstrekkelig antall fosterhjem som ivaretar
de ulike plasseringsbehov.
Det følger av barnevernloven § 4- 23 at det
er "forbudt for privatpersoner å drive formidlingsvirksomhet for
plassering av barn uten adopsjon for øye". Dette innebærer at private
aktører ikke kan plassere barn i fosterhjem. Å finne det rette fosterhjemmet
til et konkret barn er en offentlig oppgave, som tilligger det kommunale
barnevernet.
Når det gjelder valg av plasseringstiltak, er
det behovene til det enkelte barn som er avgjørende for dette. Derfor
består barneverntilbudet av et mangfold av tiltak. Vi vet at fosterhjem
ikke alltid er det rette for alle, og at institusjoner kan være
det beste tiltaket for enkelte barn for en kortere eller lengre
periode. Framover er en av våre viktigste oppgaver å skaffe stabile
og gode fosterhjem og samtidig ha et godt utbygget og differensiert
institusjonstilbud som ivaretar barnets behov.
Nedenfor vil jeg kommentere elementene som forslagsstillerne
mener en handlingsplan blant annet bør inneholde:
Jeg er enig i at det er nødvendig å satse tungt
på rekruttering av fosterhjem. I det generelle rekrutteringsarbeidet
brukes ulike metoder som for eksempel annonsering i aviser, informasjon
på nett og brosjyremateriell. Rekrutteringsarbeidet veksler fra
små lokale kampanjer til større, nasjonale aksjoner der også TV-annonsering
tas i bruk. Fosterhjemskampanjen "Det er aldri for sent å hjelpe
noen på rett vei", som ble lansert julen 2011, var rettet mot sosiale
medier.
Bufdir inngikk i 2012 rammeavtaler med flere (13)
ideelle organisasjoner når det gjelder fosterhjemsrekruttering og
oppfølging av fosterhjem. Så langt har det vist seg at de ideelle
har vært mest interessert i å tilby fosterhjem som de selv følger
opp. Disse er å sammenlikne med statlige familiehjem ved at de er
ment for særlig krevende barn.
Det avgjørende for valg av tiltak i barnevernet
er hensynet til barnets beste, og det skal tas utgangspunkt i det
enkelte barns individuelle behov. Målet med en plassering er å gi
barnet grunnleggende stabilitet, omsorg og oppfølging. Institusjonstilbudet
i barnevernet skal bidra til å gi barn trygge rammer, utviklingsmuligheter,
økt livskvalitet og varige, positive endringer i livet deres.
Et tilbud i fosterhjem er til det beste for
de fleste barn. Det er vesentlig for barns utvikling å kunne knytte
seg til stabile voksenpersoner. Få institusjoner kan tilby kontinuitet
og stabilitet i omsorgen over tid. Dette faglige standpunktet har
støtte i de fleste land Norge samarbeider med, og støttes i internasjonale og
nasjonale studier.
I tillegg til denne forskningen er det velkjent
hvor viktig det er for ungdom å ha tilknytning til et nærmiljø –
et miljø man også etter endt barneverntiltak skal ha en relasjon
til. Fosterhjem eller hjelpetiltak i hjemmet vil derfor for de fleste
være et bedre alternativ enn institusjon.
Jeg vil samtidig understreke at fosterhjem ikke
er tilstrekkelig for alle, og at institusjoner kan være det beste
tiltaket for noen barn. Dette er ikke et spørsmål om enten eller,
men om både og. Vi har en viktig utfordring både med å skaffe stabile
og gode fosterhjem og å ha et godt utbygget og differensiert institusjonstilbud
som ivaretar barnets personlighet og utviklingsmuligheter.
Barnevernsbarn har allerede opplevd brutte relasjoner.
Ved etablering av arbeidstidsordninger bør hensynet til kontinuerlig
og stabil voksenkontakt være et sentralt moment da det gir bedre
forutsigbarhet for barna. Departementet vil derfor utrede hensiktsmessige
arbeidstidsordninger i statlige institusjoner som bedre samsvarer
med barn og unges behov for stabilitet.
I henhold til tildelingsbrevet for Bufdir i
2013 skal videre ideelle aktører prioriteres fremfor andre aktører
ved kjøp av private institusjonsplasser. Ved inngåelse av nye avtaler
med tilbydere av barneverntjenester skal tidsavgrensede kontrakter
(anbud) erstattes av langsiktige avtaler med mulighet for oppsigelse.
Jeg mener dette vil kunne bidra mer stabile institusjonsopphold.
Familieråd har vist seg å være godt egnet når
et barn skal plasseres utenfor hjemmet. Gjennom familieråd kan familien
sammen komme frem til at barnet kan plasseres hos en i familien.
Dette kan også være en egnet metode for å rekruttere flere fosterhjem
i minoritetsmiljøer. Som det fremgår av Prop. 106 L, vil departementet
stimulere til rekruttering av flere fosterhjem i barnets familie
og nære nettverk gjennom blant annet bruk av familieråd.
2. Stortinget ber regjeringen
gjennomføre en stabilitetsreform i barnevernet.
Innledningsvis vil jeg påpeke at de foreslåtte
tiltakene i Prop. 106 L vil bidra til å forebygge utilsiktede flyttinger.
Jeg sikter særlig til departementets gjennomgang av de overordnede,
faglige prinsippene for å oppnå barnets beste. Dette er prinsippet
om tilknytnings- og relasjonskvalitet, det biologiske prinsipp,
det mildeste effektive inngreps prinsipp og prinsippet om barnas
medvirkning. Faglig riktig anvendelse av disse prinsippene vil bidra
til at barnevernet kommer tilstrekkelig tidlig inn med effektive tiltak,
og dette er avgjørende for stabiliteten i tiltakene som velges.
Videre understreker proposisjonen at barn med sammensatte behov
må få helhetlige og koordinerte tiltak. Dette krever et godt samarbeid
mellom barneverntjenesten og andre tjenester.
Nedenfor vil jeg kommentere elementer som forslagsstillerne
mener bør være sentrale i en stabilitetsreform:
Forslaget refererer til en sammensatt problemstilling.
Spørsmålet som tas opp omhandler både om fosterforeldre er godt
nok forberedt før plassering, om de har god nok informasjon om barnet
ved plassering og om de får god nok oppfølging etter plassering.
I dag skal alle fosterforeldre tilbys PRIDE.
Dette er et omfattende program som dels skal kvalifisere potensielle
fosterforeldre og dels skal ruste dem for oppgaven. Temaene som
tas opp gjelder både hva det vil si å være fosterforeldre og hvilken
innvirkning det har på en familie.
Ved plassering er det viktig at barnet er tilstrekkelig
utredet og at barneverntjenesten har god kjennskap til barnets behov.
Etter plassering har Bufetat ansvar for å tilby generell veiledning
om det å være fosterforeldre. Denne veiledningen gis som regel i form
av gruppeveiledning etter modellen 'Trygg base". Veiledningen som
går på det å være fosterforeldre for det spesifikke barn er kommunens
ansvar siden de er nærmest til å kjenne barnets behov. Kommunen
kan stå for slik veiledning selv eller leie inn andre til å utføre
veiledningen.
I Prop. 106 L foreslår departementet tiltak
som skal bidra til å øke kvaliteten i institusjonstilbudet og gi
et tilbud som er bedre tilpasset det enkelte barns behov. For å
oppnå dette, vil departementet blant annet spesialisere og differensiere
institusjonstilbudet ytterligere og styrke utredning av barn både
før plassering, under og etter endt opphold.
Den kommunale barneverntjenesten har etter lovverket
et hovedansvar for oppfølging av barn som bor på institusjon, både
under og etter endt opphold. I Prop. 106 L foreslår departementet
at barn i større grad enn i dag blir fulgt opp av barneverntjenesten under
og etter endt opphold, blant annet slik at overgangen fra en omsorgsbase
til en annen kan planlegges og tilpasses barnets behov. Styrket
utredning av barnets behov vil også gjøre barneverninstitusjoner enda
bedre i stand til å gi et mer tilpasset tilbud. Fosterhjemsplassering
kan være et slikt tilbud.
Jeg ser at enkelte institusjoner følger opp
fosterhjemmet og barnet etter at barnet har flyttet inn i fosterhjem.
Dette er først og fremst relevant for barn med spesielle utfordringer.
I Prop. 106 L foreslår departementet å evaluere bruken av de statlige
fosterhjemmene og de kommunalt forsterkede fosterhjemmene, som også
har barn med spesielle utfordringer som målgruppe. Jeg vil bruke
resultatene fra evalueringen til å vurdere forslaget nærmere.
Se pkt. 4 foran.
Det er uheldig at en del barn i fosterhjem må
flytte en eller flere ganger. Dermed får ikke barnet en så stabil
tilværelse som ønskelig. Dette er særlig bekymringsfullt fordi mangel
på stabilitet og kontinuitet ikke sjelden er noe av det som preger
saker med alvorlige omsorgssvikt og dermed en del av begrunnelsen
for at barn må flytte fra sine opprinnelige omsorgspersoner. Forslagsstillerne
tar opp behovet for en kritisk vurdering av kriteriene for flytting
fra et fosterhjem til et annet. Vedtak om å flytte et barn fra et
fosterhjem reguleres av bvl. §§ 4-1 og 4-17. I tillegg er det gitt
føringer i Retningslinjer for fosterhjem av 15. juli 2004. På bakgrunn
av de siste års utvikling og endringer på fosterhjemsområdet er
det planlagt en revisjon av ovennevnte retningslinjer for fosterhjem.
Flytting av barn som er i fosterhjem vil være et tema som vil bli
omtalt i de reviderte retningslinjene.
Jeg viser for øvrig til Prop. 106 L hvor utilsiktede brudd
i fosterhjem er særlig omtalt.
Foreldres mulighet til å kreve tilbakeføring
etter et vedtak om omsorgsovertakelse reguleres i dag av barnevernloven
§ 4-21. Bestemmelsen balanserer barnets behov for ro og stabilitet
etter en omsorgsovertakelse og foreldrenes rettsikkerhet. Det har
de senere år blitt foretatt endringer av bestemmelsen særlig med
tanke på å sikre barnet økt stabilitet etter et vedtak om omsorgsovertakelse,
se Ot. prp. nr. 76 (2005 – 2006) og Ot. prp. nr. 69 (2008-2009).
Et vedtak om omsorgsovertakelse er som utgangspunkt
midlertidig. Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse
når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg.
Et strengere beviskrav som krever høy grad av sannsynlighet for
at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, ble gjennomført med
lovendringene inntatt i Ot. prp. nr. 69 (2008 - 2009).
Det følger videre av bvl. § 4-21 at et vedtak
om omsorgsovertakelse ikke skal oppheves dersom barnet har fått
slik tilknytning til mennesker og miljø der barnet er, slik at det
etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet
om det blir flyttet.
Partene kan ikke kreve at fylkesnemnda behandler
en sak om opphevelse av et vedtak om omsorgsovertakelse dersom saken
har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv
månedene.
Når tilbakeføring tidligere er nektet under
henvisning til at barnet har fått tilknytning til mennesker og miljø
der barnet er, kan foreldrene kreve ny behandling bare dersom det
dokumenteres at det har skjedd vesentlige endringer i
barnets situasjon siden fylkesnemnda eller domstolen sist behandlet
saken. I slike saker er det viktig å begrense adgangen til ny prøving
av hensyn til å sikre barnet ro, stabilitet og tilhørighet i omsorgssituasjonen.
Departementet er i Prop. 106 L opptatt av å
sikre barn bedre stabilitet etter omsorgsovertakelse. NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling har
flere interessante forslag om samvær, adopsjon og tilbakeføring
for å sikre stabilitet etter omsorgsovertakelse. Utvalget anbefaler
blant annet at det bør være obligatorisk for fylkesnemnda å vurdere
barnets tilknytning til blant annet fosterforeldre i alle saker
som gjelder tilbakeføring, dersom det har gått mer enn to år etter plassering.
Intensjonen bak utvalgets anbefaling er å skape mest mulig ro for
barnet. Departementet vil vurdere utvalgets anbefaling nærmere,
se Prop. 106 L s. 84 - 85.
Departementet vil vurdere nærmere om det skal igangsettes
et arbeid for å innføre begrensninger i adgangen til å fremme en
endringssak om samvær. Departementet vil også vurdere nærmere anbefalingene i
NOU 2012:5 om adopsjon som barneverntiltak, slik at praksisfeltet
skal bli bedre i stand til å vurdere adopsjon som et tiltak der
dette vil være til barnets beste. Etter departementets oppfatning
bør adopsjon som barneverntiltak kunne benyttes i større grad enn i
dag.
Jeg har tidligere nevnt at alle fosterforeldre
som rekrutteres gjennom Bufetat tilbys opplæring gjennom PRIDE.
I PRIDE går man gjennom både motivasjonen for å bli fosterforeldre
og hvordan det påvirker familien å få fosterbarn.
PRIDE er nå under evaluering av NOVA og skal ferdigstilles
innen 1. november. I tillegg har departementet gitt Bufdir i oppdrag
å lage en rapport om hvordan fosterforeldres egnethet kan kvalitetssikres bedre.
Også denne rapporten skal være ferdig til 1. november 2013.
Om et eget samlivskurs i tillegg til dagens
opplæring vil gi noen merverdi, vil være naturlig å vurdere på bakgrunn
av ovenstående.
I Prop. 106 L foreslår departementet en ny lovbestemmelse
i § 4-1 annet ledd. Lovforslaget tydeliggjør plikten til og viktigheten
av at barn og unge i barnevernet får mulighet til god informasjon
og medvirkning under hele sakens forløp i barnevernet. Alle instanser
som har oppgaver etter barnevernloven omfattes av denne overordnede
bestemmelsen, og barnets rett til medvirkning skal gjelde i alle
forhold som vedrører barnet. Det er av vesentlig betydning at barnets
perspektiv og meninger inngår i vurderingen av hva som er barnets
beste. Dette vil gjelde fortløpende ved undersøkelser, når barnet
er i tiltak og ved utarbeidelse og endring av tiltaksplaner. Samtidig
må det tydeliggjøres at barnet ikke har noen plikt til å uttale seg.
Barnets rett til medvirkning innebærer at barnet blir
godt og skikkelig informert, blir hørt, får anledning til å uttale
seg i trygge omgivelser og på møter som gir barnet en følelse av
å bli lyttet til og tatt hensyn til. Barnet må møtes med respekt
og bli tatt på alvor. Medvirkning innebærer også at barn informeres om
avgjørelser som gjelder dem selv og om hvilke momenter og hensyn
som har vært sentrale i vurderingen.
Bestemmelsen presiserer at det skal legges til
rette for samtaler med barnet. Det må legges til rette for at barna
gis gode muligheter til å delta som aktive informanter i saker som
omhandler dem.
Bestemmelsen presiserer også at barnet kan gis anledning
til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Denne
tillitspersonen vil kunne gi barnet større trygghet i sitt møte
med barnevernet. En slik tillitsperson skal bidra til en ytterligere
styrking av barnets rett til medvirkning. En tillitsperson skal først
og fremst være en støtteperson for barnet. En tillitsperson skal
være et supplement og ikke komme i stedet for verken saksbehandleren
eller tilsyns- og kontrollinstanser.
Det er store variasjoner i kompetansen blant
de ansatte i de kommunale barneverntjenestene. Blant annet er det
behov for å styrke den juridiske kompetansen og kunnskapen om barns
medvirkning. Det er derfor viktig at utdanningsinstitusjonene tar
hensyn til dette. Jeg viser i den forbindelse til Prop. 106 L s. 83
hvor det fremgår at prinsippet om barns beste blant annet skal baseres
på barns rett til medvirkning.
3. Stortinget ber regjeringen
utvikle presis registrering og fullverdig oversikt over omfanget
av flyttinger av barn som er under barnevernets omsorg.
Fra 2013 gjøres det omfattende endringer i kommunenes
rapportering til SSB (Kommune-Stat rapportering, KOSTRA). Ett av
hovedgrepene er å innhente nøyaktig informasjon om varighet av tiltak
og hvilke lovhjemler som ligger til grunn for tiltaket. Presis datering
av tiltak kan blant annet brukes til å etablere en forløpsbase for
bruk av tiltak. SSB følger nå opp dette arbeidet i samarbeid med
kommunenes fagsystemleverandører. Presis registrering av lovhjemler
vil gi mer utfyllende informasjon om hva slags tiltak det er snakk
om; det vil si at det i statistikken vil kunne differensieres mellom
hjelpetiltak, omsorgstiltak, akuttplasseringer og atferdsplassering.
De nye opplysningene som nå vil bli registrert i KOSTRA, vil åpne
for longitudinelle studier av barn i barnevernet. Dette kan gi oss
bedre kunnskap om flytting av barn i barnevernet enn det som er
mulig å få frem med dagens datagrunnlag.
I vedlegget til sin årsrapport fra 2012 hadde
Bufdir en egen flytte analyse Flyttinger i
statlig barnevern, Budir-rapport 2013. Bufdir har over tid
arbeidet med å utvikle egnede analyseverktøy for det statlige barnevernet.
Målet har vært å få mer ut av deres omfattende database i stedet
for å basere seg på rapportering mellom de ulike forvaltningsnivåene
i organisasjonen. Slike verktøy er nå utviklet for overvåking av
en rekke viktige kvalitetsparametere.
Bufdir vil samle mer kunnskap om flyttinger
og fortsetter sitt analysearbeid. Fra og med 2013 skal regionene
identifisere og begrense nye flyttinger ved en del definerte plasseringer.
Bufdirs nye analyseverktøy gir for første gang en presis og fullstendig oversikt
over omfanget av flyttinger av barn som plasseres utenfor hjemmet.
Bufdir planlegger for øvrig å initiere forskning om
flyttinger. Dette vil bedre grunnlaget for det løpende kvalitetsarbeidet.