Vedlegg 2
Jeg viser til brev 8. mai 2013 fra familie- og kulturkomiteen med spørsmål om genetisk morskap og behovet for at barnet skal kunne få kunnskap om biologisk far dersom tidsfristen i § 6 ikke gjeninnføres.
Kvinnen som føder regnes etter norsk rett som barnets mor, jf. barneloven § 2. Dette korresponderer også med bioteknologilovens bestemmelser om hvem som gis tilbud om assistert befruktning. Eggdonasjon er ikke tillatt i Norge, jf. bioteknologiloven § 2-15. Som følge av dette, er det etter norsk rett bare en type morskap. Barneloven og bioteknologiloven gir en innbyrdes sammenheng i det norske lovverket. Prinsippet om at kvinnen som føder er barnets mor, gjelder også når barnet har blitt til med egg donert fra en annen kvinne. Surrogatmødre har etter norsk rett det juridiske morskapet fra barnets fødsel. En eventuell overføring av morskapet må skje etter at barnet er født, etter reglene i adopsjonsloven.
Departementet anser forslaget om en offentlig plikt til å klargjøre juridisk morskap i forslag til § 5 nytt tredje ledd, til langt på vei å være en parallell til den offentlige plikten til fastsettelse av farskap etter § 5 første ledd. Forslaget om klarlegging av morskap innebærer i seg selv en juridisk nyvinning og er en vesentlig endring av gjeldende rett. En offentlig plikt til å klarlegge morskap vil kunne motvirke at barn tas med til Norge uten samtykke fra den opprinnelige moren.
Å utvide plikten til det offentlige til også å omfatte den genetiske moren er ikke utredet, ble ikke foreslått av Farskapsutvalget og har heller ikke vært på høring. Ingen av høringsinstansene har i sine høringsuttalelser påpekt behovet for en slik utvidet plikt.
Departementet har ikke vurdert å utvide utvalgets forslag på dette området. Prinsippet om at kvinnen som føder barnet regnes som barnets mor legges til grunn for etablering av morskap av de fleste land i verden. Så vidt departementet kjenner til, er det bare land som har ordninger med kommersiell surrogati som fraviker fra dette prinsippet. Farskapsutvalget innhentet i forbindelse med sitt arbeid og sine forslag en juridisk betenkning av dr. juris Karl Harald Søvig: Barnekonvensjonen art. 7 Barns rett til å kjenne sitt opphav og knytte rettslige bånd til primære omsorgspersoner. Betenkningen er inntatt som vedlegg til utredningen NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap.
Forslag til ny § 6 a gjelder barnets rett til å reise sak. Denne bestemmelsen har sammenheng med barnets adgang til å reise sak, og blir ikke berørt av fristene som foreslås gjeninnført for mor, far og påstått far i § 6.
På bakgrunn av uttalelser fra en rekke høringsinstanser, foreslår departementet å videreføre barnets rett til å reise sak om endring av farskap uten tidsbegrensning. Farskapsutvalgets forslag om også å tidsbegrense barnets rett til å reise endringssak blir dermed ikke fulgt opp. Forslaget til ny § 6 a om barnets rett til å få kunnskap om sin biologiske far, får dermed vesentlig mindre betydning enn i Farskapsutvalgets opprinnelige forslag.
Den foreslåtte bestemmelsen vil likevel være viktig i de tilfeller hvor et voksent barn ønsker å få kunnskap om sin genetiske opprinnelse, uten å måtte reise sak med påstand om at det juridiske farskapet skal endres. Forslaget til ny bestemmelse kan et stykke på vei sammenliknes med ordningen for adopsjon og assistert befruktning, der barn over 18 år kan få opplysninger om sin biologiske far uten at det juridiske farskapet endres.
I saker som reises etter den foreslåtte § 6 a kan det imidlertid ikke utelukkes at resultater fra DNA-analysen vil kunne innebære at andre enn barnet får opplysninger som fører til at de reiser sak om endring av farskap etter § 6 forslag til nytt andre eller tredje ledd.