Vedlegg 1
Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen 3. mai 2013.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet behandler ikke farskapssaker, og har således ikke direkte kunnskap om enkeltpersoners erfaringer med disse sakene. Saker om endring av farskap etter barneloven § 6 må reises for retten. Det føres domstolsstatistikk over alle farskapssaker, men det er ikke mulig å skille ut endrings-sakene.
Som det er redegjort for i lovproposisjonens fotnote 2 på side 28, foretok Rettsmedisinsk institutt en undersøkelse om tingsrettssakene som ble reist etter lovendringen som trådte i kraft i 2003 om opphevelse av søksmålsfristene. Kun i 36 prosent av disse sakene førte DNA-analyse til at farskap ble endret.
Videre er det i NOU side 72 antatt av Rettsmedisinsk institutt om andelen barn født i ekteskap som har en annen genetisk far enn morens ektefelle: "at denne raten for barn født i Norge de siste 20 årene vil ligge nærmere 1 enn 2 %." Ut over dette er ikke departementet kjent med forskning eller annet tallmateriale på området.
Spørsmålet om det bør være tidsfrister for foreldre og tredjepersoners adgang til å reise endringssak, gjelder vanskelige avveininger mellom foreldres rett til å vite og barnets behov for stabilitet. I NOU 2009:5 er det på side 29 til 35 gjort drøftelser rundt hvordan man finner "en rimelig balanse mellom den biologiske sannhet, som reflekterer genetisk/biologisk foreldreskap, og det sosiale foreldreskap, som reflekterer hvem som faktisk inntar eller ønsker å innta foreldrerollen, leve med og ta seg av barnet."
Ved forslag om gjeninnføring av tidsfristene er det lagt avgjørende vekt på hensynet til barnets behov for stabilitet og forutsigbarhet. I 2/3 av sakene som ble reist det første året, viste det seg at det etablerte, men omtvistede farskapet, også var det biologisk riktige. Fedrene og barna i disse sakene skal fortsette å ha en familierelasjon også etter rettssaken, med de menneskelige belastninger en slik prosess medfører. Barna som opplever at fedrene reiser sak for å fritas for farskap, har ikke samme mulighet for å fremme sine synspunkter i det offentlige rom. Selv om disse barna ikke blir gitt noen stemme i det offentlige, er det ikke vanskelig å forestille seg at det kan være en følelsesmessig belastning at faren reiser sak for å få endret farskapet.