Forrige gang regjeringen ba Stortinget ta stilling til en overordnet strategi for norsk romvirksomhet var i St.meld. nr. 13 (1986–1987) Om norsk romvirksomhet. I løpet av de 26 årene som er gått siden den gang, har romvirksomhetens betydning for samfunnet gjennomgått en rivende utvikling. Tjenester som er basert på bruk av satellitter har blitt en viktig del av nordmenns hverdag, innenfor alt fra taxibestilling til avanserte offshoreoperasjoner. Konsulentselskapet PwC evaluerte i 2012 viktige deler av den norske satsingen på romvirksomhet. Evalueringen konkluderte med at satsingen på noen områder har fungert etter hensikten, men at det på andre områder er behov for forbedringer. Regjeringen mener derfor at det er på tide at de overordnede føringene for norsk romvirksomhet på nytt forankres i Stortinget.

Norsk politikk for romvirksomhet har alltid vært nytteorientert. Romvirksomhet har ikke vært et mål i seg selv, men et verktøy for å ivareta norske interesser. Den offentlige innsatsen har på bakgrunn av dette i hovedsak vært rettet mot å fremme høyteknologisk verdiskaping i norsk industri, og mot å dekke konkrete behov knyttet til kommunikasjon, navigasjon og jordobservasjon. Teknologien har ofte vært høytflyvende, men formålene alltid jordnære.

Vår deltakelse i den europeiske romorganisasjonen ESA har satt oss i stand til å utvikle vår nasjonale teknologiske egenevne, samtidig som vi har bidratt til å utvikle teknologi som har kommet norske og europeiske brukere til gode. Satsingen i ESA har blitt supplert med nasjonale utviklingsmidler og bilaterale avtaler, og i de siste årene et stadig sterkere samarbeid med EU.

Det er i første rekke tre forhold som kan gjøre det nødvendig å justere norsk politikk. Det første er endringer i teknologi. Den teknologiske utviklingen har gjort at mulighetene for hva man kan gjøre med rombasert teknologi har blitt langt større i løpet av få år. Det andre forholdet som vil bidra til å forme norsk rompolitikk i årene fremover, er endringer i Norges behov. Rombasert teknologi tilbyr kostnadseffektive løsninger på politikkfelt som har fått sentral betydning i Norge i løpet av de siste tiårene, som nordområdeforvaltning og klima- og miljøpolitikk. Det tredje forholdet som vil avgjøre retning og mulighetsrom i årene fremover, er endringer i de internasjonale organisasjonene som utgjør ryggraden i norsk satsing på romvirksomhet. Uten internasjonalt samarbeid ville en robust og effektiv norsk romsektor være utenkelig. Hvordan dette samarbeidet best kan innrettes vil imidlertid variere med den generelle utviklingen i de internasjonale samarbeidsforaene vi har tilgang til.

Den norske romsatsingen kan vise til mange suksesshistorier siden forrige melding om romvirksomhet ble lagt frem. Eksemplene inkluderer oppbygging av konkurransedyktige teknologibedrifter, utvikling av den norske AIS-satellitteknologien, innfasing av satellittbaserte tjenester på bredt plan i norsk forvaltning samt utvikling av norsk infrastruktur. Det ville likevel være en overdrivelse å si at Norge er en stor romnasjon. Vår styrke ligger i industrielle nisjer og innen anvendelse av rombaserte tjenester. Romvirksomhet er i økende grad en forutsetning for at vi skal kunne opprettholde vår rolle som en stor maritim nasjon, en nordområdenasjon, en teknologinasjon og en miljønasjon. Den er et viktig bidrag til verdiskaping i norsk økonomi, for bærekraft og for at nordmenn skal kunne leve sikre og komfortable liv.

1.1 Regjeringens mål for norsk romvirksomhet

Regjeringen vil jobbe for at romvirksomhet fortsatt skal være et verktøy for norske interesser. Det settes fire strategiske mål for dette arbeidet:

• Lønnsomme bedrifter, vekst og sysselsetting;

• Dekning av viktige samfunns- og brukerbehov;

• Bedre utnyttelse av internasjonalt samarbeid om romvirksomhet;

• God nasjonal forvaltning av norsk romvirksomhet.

1.1.1 Lønnsomme bedrifter, vekst og sysselsetting

Rombaserte anvendelser har i dag betydning for alle sektorer av økonomien, og romteknologiens rolle viser seg langt utover bedrifter som produserer komponenter til satellitter og bæreraketter. Det er på denne bakgrunn behov for å se rommets betydning for verdiskaping i et bredere perspektiv enn kun det som foregår i den tradisjonelle, romteknologiske industrien.

Da Norge sluttet seg til ESA i 1987, fantes ikke satellittnavigasjonstjenester for sivile brukere. Jordobservasjon besto i all hovedsak av militære etterretningssatellitter. I dag brukes satellittbaserte tjenester på alle tenkelige steder i samfunnet, fra Google Earth og navigasjonssystemer i privatbiler, til skredovervåking og avanserte styringssystemer for offshoreoperasjoner. Flere og bedre satellitter har, sammen med økt dataprosesseringskapasitet, den globale utbredelsen av internett og fremveksten av mobilt kommunikasjonsutstyr, gjort at satellittjenester i stadig større grad griper inn i alle områder i vår hverdag. I kjølvannet av dette har det blitt etablert en stor og voksende industri som tilbyr tjenester og utstyr basert på satellitter for kommunikasjon, navigasjon og jordobservasjon. Tjenestene og utstyret som denne nedstrømsindustrien tilbyr, får igjen betydning for verdiskaping utover i verdikjeden, som en tilrettelegger for næringsvirksomhet innen naturressursutnyttelse, transport og andre sektorer av økonomien. Regjeringen vil legge til rette for at norsk nedstrømsindustri kan styrke sin konkurransekraft og sitt eksportpotensial. I tillegg kan det være hensiktsmessig å formalisere et samarbeid mellom aktører innenfor bestemte teknologiske nisjer. Regjeringen vil derfor vurdere om det er behov for et Arena-prosjekt for romrelatert forskning og næringsutvikling, og på sikt et NCE-program.

Norsk deltakelse i EUs romprogrammer Galileo, EGNOS og Copernicus har gitt norsk næringsliv samme adgang som bedrifter i EU-landene til å konkurrere om kontrakter. Også deltakelsen i ESA har gitt økt markedsadgang for norske romrelaterte bedrifter.

PwC-rapporten fra 2012 støtter opp om at viktige sider av modellen for offentlig støtte til sektoren virker etter hensikten. Romvirksomheten skaper positive ringvirkninger i norsk næringsliv, og det er positiv synergi mellom de ulike støtteinstrumentene. Romnæringen i Norge har en større andel kommersiell virksomhet enn hva tilfellet er i mange andre land, og industrien har store markedsandeler i deler av den rombaserte tjenestesektoren, særlig relatert til satellittkommunikasjon og jordobservasjon. På den andre siden peker rapporten også på utfordringer for næringsutviklingen i sektoren. Foruten deltakelsen i internasjonale utviklingsprogrammer i regi av EU og ESA, har det primære verktøyet for å fremme verdiskaping hittil vært innovasjonsstøtteordningen Nasjonale følgemidler.

1.1.2 Dekning av viktige samfunns- og brukerbehov

Rombasert infrastruktur blir stadig viktigere for myndighetsutøvelse og samfunnskritiske tjenester. En viss grad av nasjonal kontroll og egenevne er nødvendig for å sikre våre interesser, også i tilfeller der tjenester kan kjøpes kommersielt. Norge har spesielle behov i nordområdene, og det er ikke gitt at aktører utenfor Norge vil ha evne eller interesse for å utvikle gode løsninger for disse. Innflytelse på utbyggingen av viktig infrastruktur vil ha betydning for samfunnssikkerhet og krisehåndtering.

Satellittovervåking er allerede et svært viktig verktøy for å forstå det kompliserte samspillet av ulike forhold som påvirker klimaet vårt, for å kartlegge omfanget av langtransportert forurensning og for å overvåke skader på naturmiljøet.

Gode satellittløsninger for å dekke norske behov i nordområdene er en av de sentrale målsettingene for norsk romvirksomhet. Gjennom Galileo og Copernicus får vi i løpet av få år på plass gode systemer for navigasjon og jordobservasjon i nord. Eksisterende satellittkommunikasjonssystemer har liten eller ingen dekning nord for 75 grader. I dag ser vi at den norske fiskeflåten jevnlig opererer ved 82 grader nord, at offshorenæringen beveger seg stadig lenger inn i Arktis, og at vi i løpet av få år kan komme til å se en betydelig økning i skipstrafikken i Nordøstpassasjen. Stadig større menneskelig aktivitet i nordområdene øker behovet for gode systemer for navigasjon, kommunikasjon, værvarsling, sjøredning og overvåking i disse områdene. Dette er utfordringer som rombaserte systemer har vist seg å kunne løse på svært kostnadseffektive måter.

Transportsektoren representerer et av de samfunnsområdene som i løpet av de siste årene har opplevd de største endringene på grunn av den stadig økende bruken av satellittbasert infrastruktur. Det er også den sektoren der bruken av satellittsystemer er mest åpenbar i hverdagen. Satellittbasert infrastruktur i transportsektoren omfatter både navigasjon, kommunikasjon og jordobservasjon. Satellittbaserte tjenester er viktige innsatsfaktorer både i maritim sektor, luftfarten og landbasert transport.

Den teknologiske utviklingen innebærer at grensene for hva norske myndigheter kan gjøre på egen hånd har blitt kraftig utvidet i løpet av de siste årene. Dette er særlig knyttet til fremveksten av relativt billige småsatellitter.

Den økte avhengigheten av satellittbaserte systemer innebærer en potensiell sårbarhet. Etter hvert som satellittsystemer får stadig større betydning for kritiske anvendelser som luftfart, sivil beredskap og aktiviteter relatert til Forsvaret, er det naturlig at disse systemene vil kunne være attraktive mål for fiendtligsinnede angrep. Også naturlige fenomener, som romvær og såkalt romsøppel, kan gjøre skade på satellittinfrastruktur. Tiltak for å håndtere denne sårbarheten har blitt en viktig myndighetsoppgave.

1.1.3 Bedre utnyttelse av internasjonalt samarbeid om romvirksomhet

Internasjonalt samarbeid har alltid vært – og vil alltid være – ryggraden i norsk romsatsing. ESA har sin rolle å spille som en arena for forsknings- og utviklingssamarbeid. EU har den finansielle og politiske tyngden som er nødvendig for å bygge ut og drifte store og kostbare infrastruktursystemer. Galileo og Copernicus vil bidra til å løse essensielle norske behov, blant annet i nordområdene og i klima- og miljøpolitikken.

I dag avgjøres mange av de viktigste spørsmålene i EU. Romvirksomheten er dermed i ferd med å bli mer lik den øvrige europapolitikken. Norske interesser må i stadig større grad fremmes i fora vi står utenfor, eller der vi har begrenset rett til å delta. Dette øker behovet for å styrke den diplomatiske dimensjonen av norsk romvirksomhet.

Det mangeårige samarbeidet med Canada om radarsatellitter har vist at Norge kan oppnå stor gevinst gjennom bilaterale samarbeidsavtaler på avgrensede temaområder.

1.1.4 God nasjonal forvaltning av norsk romvirksomhet

Norges geografiske fortrinn på fastlandet og andre steder der norsk romrelatert bakkeinfrastruktur driftes, har siden 1960-tallet blitt utnyttet for å bygge opp aktiviteter som i dag har internasjonalt ledende posisjoner i nisjer av romvirksomheten. Dette gjelder blant annet ballongslipp og oppskyting av forskningsraketter fra Andøya, samt nedlesningsstasjoner for satellitter i polare baner fra Svalbard, Jan Mayen og Antarktis. Det vil også i fremtiden være behov for å utnytte Norges geografiske fortrinn til romrelatert bakkeinfrastruktur.

Siden Norsk Romsenter ble omdannet fra stiftelse til forvaltningsorgan i 2005, har staten eid 90 pst. i Andøya Rakettskytefelt AS (Kongsberggruppen eier de resterende 10 pst.) og 100 pst. av Norsk Romsenter Eiendom AS, som igjen eier 50 pst. av Kongsberg Satellite Services AS (Kongsberggruppen eier de øvrige 50 pst.). Norsk Romsenter forvalter det statlige eierskapet på vegne av Nærings- og handelsdepartementet. Disse selskapene har vært sentrale verktøy for utviklingen av viktige sider ved norsk romsatsing. Gjennom denne satsingen er det skapt et kommersielt grunnlag for sterk industriell vekst i selskapene, som i økende grad henter sine inntekter fra et internasjonalt marked.

Selskapenes vekst og økende inntjening fra markedet gjør det påkrevet å vurdere organiseringen og omfanget av det statlige eierskapet.

Kombinasjonen av offentlig eierskap, strategiske interesser og kommersielle hensyn stiller krav til en klargjøring av statens ulike roller.

1.2 Om romvirksomhet

Romvirksomhet er i dag et langt mer sammensatt felt enn tidligere. Antallet samfunnsområder som berøres av bruk av rombasert infrastruktur har økt. Det samme gjelder antallet aktører som er aktivt involvert i den globale romvirksomheten. Den primære aktøren er fortsatt statene. Det er statene, eller internasjonale organisasjoner der stater er medlemmer, som står bak utbygging av store, offentlige infrastruktursystemer og den klart største delen av finansieringen av forsknings- og utviklingsaktivitetene. Antallet stater som er aktivt involvert i romvirksomhet har økt de siste 25 årene, samtidig som balansen mellom de ulike statlige aktørene i noen grad har forskjøvet seg. Den andre viktige aktøren er næringslivet. Mye av den tradisjonelle romindustrien har gjennomgått store strukturelle endringer siden slutten på den kalde krigen. Samtidig har det vokst frem en stor kommersiell sektor som baserer seg på å utnytte data og tjenester fra satellitter. Romvirksomhet har i stadig større grad blitt et verktøy for å tilfredsstille behov i andre sektorer av samfunnet. Drivkreftene bak utviklingen i romsektoren finner vi derfor hovedsakelig innenfor økonomisk politikk, sikkerhetspolitikk og miljø- og klimapolitikk.

Den dominerende statlige aktøren er fortsatt USA, selv om den amerikanske dominansen de senere årene i økende grad har blitt utfordret av nye aktører.

Den andre hovedgruppen av aktører i den globale romvirksomheten, næringslivet, kan deles inn i to kategorier: oppstrømsindustri og nedstrømsindustri.

Oppstrømsindustrien lager satellitter og bæreraketter. Denne delen av den romrelaterte industrien er først og fremst etablert av strategiske hensyn og gir normalt begrenset finansiell avkastning. Store teknologiske utfordringer, lavt produksjonsvolum og svært strenge krav til kvalitetssikring fører til store kostnader i forhold til inntjeningspotensial. Av strategiske, teknologiske og investeringsmessige grunner er oppstrømsindustrien ofte sterkt knyttet til fly- og forsvarsindustrien.

Nedstrømsindustrien lager brukerutstyr og -tjenester som er basert på bruk av data og signaler fra satellitter. Eksempler på slike produkter er satellittnavigasjonsmottakere, satellittbaserte telekommunikasjonstjenester og informasjonstjenester basert på satellittbilder. Strukturen i nedstrømsindustrien er helt annerledes enn i oppstrømsindustrien, med mange oppstartsbedrifter og små og mellomstore virksomheter i tillegg til større aktører. Utviklingskostnader og inntjeningspotensial er som i «normal» høyteknologisk virksomhet – langt unna de særegne forholdene som gjelder i oppstrømsindustrien. Nedstrømsindustrien har dratt svært stor nytte av utviklingen i moderne informasjonsteknologi, med stadig økende muligheter for dataprosessering og for kommunikasjon gjennom Internett og mobilt telekommunikasjonsutstyr. Til tross for at både aktiviteter og organisering er helt annerledes i nedstrømsindustrien enn i oppstrømsindustrien, er likevel de to delene av romsektoren tett knyttet sammen. En av nøkkelfaktorene for å lykkes nedstrøms, er å ha god innsikt i hvordan ulike satellittsystemer fungerer, med tanke på tekniske, brukermessige og kommersielle muligheter. Slik innsikt kan bedriftene ofte bare tilegne seg gjennom aktiv involvering i store satellittinfrastrukturprosjekter.

Drivkreftene bak utviklingen i den globale romvirksomheten kan best forstås om vi ser på hva som motiverer land og organisasjoner til å investere i romvirksomhet. Utover de rene grunnforskningshensynene, som fortsatt er viktige for Norge og mange andre land, kan motivasjonen grovt sett grupperes langs tre hoveddimensjoner: verdiskapning, strategisk egenevne og bærekraft.

1.3 Utviklingen av romvirksomhet i Norge

Norsk politikk for romvirksomhet har alltid vært nytteorientert. Offentlig satsing på romvirksomhet har aldri vært noe mål i seg selv, men et verktøy for å nå overordnede nasjonale prioriteringer på andre politikkfelt. Kravene til konkret samfunnsnytte, som i dag har blitt en del av rompolitikken overalt i verden, har således alltid vært en grunnleggende forutsetning for romvirksomheten i Norge.

Drivkreftene bak norsk romvirksomhet har i stor grad vært våre spesielle geografiske forhold. De politiske prioriteringene som har vært drivende for fremveksten av norsk romvirksomhet, kan grovt sett grupperes i tre hovedkategorier: nasjonale behov for rombaserte tjenester, utvikling av norsk høyteknologisk næringsliv og styrking av norsk forskning.

Innsatsen har i stor grad vært knyttet til utfordringer som har hatt sin bakgrunn i norsk geografi og næringsstruktur, slik som maritim kommunikasjon, havovervåking og utfordringer som er særegne for nordområdene.

Næringsutvikling har lenge spilt en viktig rolle i norsk romvirksomhet. Dette har delvis vært en sideeffekt av tiltak som først og fremst har vært gjennomført for å finne løsninger på norske brukerbehov, men også et resultat av bevisst satsing fra norske myndigheter på å bruke romvirksomhet som et verktøy for å utvikle norsk næringsliv. Norge har siden 1970-tallet bygget opp et nisjeorientert, men konkurransedyktig, romrelatert næringsliv, som på enkelte felter er verdensledende. Omsetningen av norskproduserte romrelaterte varer og tjenester var i 2011 på om lag 6 mrd. kroner, med en eksportandel på nærmere 70 pst.

Nytten av ESA for teknologisk utvikling i norsk næringsliv har særlig vært knyttet til to forhold. For det første har deltakelsen bidratt til å heve det teknologiske nivået i bedrifter som har levert til ESAs utviklingsprogrammer. For det andre har leveranser til ESAs testsatellitter gjort det mulig å få testet ut nye teknologiske komponenter. Mye av verdien av norsk næringslivs ESA-deltakelse oppstår likevel først og fremst gjennom spillover fra romvirksomhet til andre teknologiområder. Det er et fåtall bedrifter i Norge som utelukkende produserer til romsektoren.

Markedsadgang har vært et hensyn som særlig har vært med på å motivere norsk deltakelse i EUs romprogrammer Galileo, EGNOS og Copernicus. Gjennom Norges programdeltakelse har norsk næringsliv fått samme adgang til å konkurrere om kontrakter som bedrifter i EU-landene. Norske aktører har vist seg konkurransedyktige og hadde frem til februar 2013 oppnådd kontrakter for vel 130 mill. euro til EUs romprogrammer. I tillegg til direkte inntekter innebærer kontraktene høyprofilerte referanseprosjekter for de aktuelle bedriftene.

Systeminnsikt har særlig vært en motivasjon for norsk deltakelse i EUs romprogrammer, men har også til en viss grad blitt oppnådd gjennom deltakelse i ESA. Innsikt i de tekniske, brukermessige og kommersielle mulighetene som er knyttet til et satellittbasert infrastruktursystem, helst så tidlig som mulig, er en nøkkelfaktor for å kunne lykkes med produkter og tjenester som benytter seg av det aktuelle systemet. Innsikt av denne typen kan normalt bare oppnås gjennom aktiv deltakelse i utviklingen av systemet.

På oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet gjennomførte konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers (PwC) i 2012 en evaluering av Norges deltakelse i European Space Agency (ESA), Radarsat og tilskuddsordningen Nasjonale følgemidler. Vitenskapelige aktiviteter og Norges deltakelse i Galileo og EGNOS var ikke omfattet av evalueringen. Evalueringen påpeker at viktige deler av norsk rompolitikk fungerer og gir betydelig samfunnsnytte, men belyser også noen strukturelle forhold som kan innebære behov for å justere deler av politikken.

Gjennom ESAs programmer deltar Norge i utviklingen av satellitter og romsonder som observerer solen og det ytre verdensrommet. Norske forskere utnytter data skaffet til veie gjennom ESA for å undersøke grunnleggende spørsmål som universets opprinnelse, mulighetene for liv på andre planeter og de fundamentale kreftene i solsystemet. Det er bygget opp romrelaterte utdanningsmiljøer ved flere norske læresteder.

1.4 Romvirksomhetens samfunnsnytte og bidrag til prioriterte politikkområder

I meldingen gjøres det nærmere rede for fem ulike politikkfelt der potensialet for kostnadseffektiv bruk av rombaserte løsninger er spesielt stort: nordområdene, klima og miljø, samfunnssikkerhet, transport og forskning.

Våre behov i nordområdene har vært en hovedmotivasjon bak Norges mangeårige satsing på havovervåking gjennom ESA, Copernicus og radarsatellittsamarbeidet med Canada. En av de viktigste målsettingene for Norges deltakelse i EUs satellittnavigasjonsprogrammer EGNOS og Galileo har vært å sikre at programmene får en tilfredsstillende ytelse i nordområdene. Drift av bakkeinfrastruktur for satellitter på Jan Mayen og Svalbard er med på å videreføre norsk engasjement i Arktis, og bidrar til å sikre satellittsystemer med god ytelse i norske havområder. Det finnes få eller ingen alternativer til satellittbaserte løsninger for å ivareta behovene for kommunikasjon, navigasjon, beredskap og overvåking i nordområdene. Satellittbasert infrastruktur gir dekning over store områder. Når slik infrastruktur først er bygget ut, er kostnaden ved å betjene ytterligere brukere svært lav.

Jordobservasjonssatellitter har vist seg å være et spesielt godt egnet verktøy for å hente inn informasjon av betydning for vår forståelse av klimaendringer og miljøproblematikk. Fordelen ved å bruke satellittobservasjon for å forstå miljø- og klimarelaterte problemstillinger, er at satellittene gir mulighet til å observere store områder, samtidig som det enkelt kan gjøres identiske målinger over lang tid.

Kommunikasjon, navigasjon og overvåking basert på bruk av satellitter har blitt svært viktig for å ivareta sikkerhets- og beredskapsrelaterte myndighetsoppgaver som sjøredning, oljeberedskap og krisehåndtering. Bruk av satellitter innebærer nye og kostnadseffektive muligheter for å håndtere samfunnets sårbarhet på et bredt utvalg av områder. Samtidig fører avhengigheten av satellittsystemer til en ny type risiko. Trusler fra eksempelvis sabotører, cyberangrep eller naturfenomener som romvær kan gjøre betydelig skade på samfunnets verdier gjennom å slå ut kritisk satellittinfrastruktur.

Transportsektoren representerer et av de samfunnsområdene som i løpet av de siste årene har opplevd de største endringene på grunn av økt bruk av satellittbasert infrastruktur. Satellittbasert infrastruktur i transportsektoren omfatter både navigasjon, kommunikasjon og jordobservasjon. Satellittbaserte tjenester er viktige innsatsfaktorer i både maritim sektor, luftfarten og landbasert transport, og inngår blant såkalte intelligente transportsystemer og tjenester (ITS).

Norsk romrelatert forskning har bidratt med mye av grunnlaget for utviklingen av norske romrelaterte næringer. Næringsutvikling knyttet til norsk romvirksomhet har imidlertid båret preg av at aktørene er spesialiserte innen bestemte teknologiske nisjer. En del av aktørene befinner seg allikevel innen samme verdikjede, men på ulike trinn. Dette har skapt et grunnlag for samarbeid og kunnskapsdeling. Et samarbeid ble forsøkt formalisert gjennom romklyngen SIREN, som var et Arena-prosjekt i perioden 2006–2009. I evalueringen av prosjektet ble det konkludert med at det manglet tilstrekkelig kritisk masse innenfor en og samme verdikjede, selv om flere sterke romaktører hadde vært engasjert i SIREN.

Mange av de norske teknologiaktørene er med i et Norwegian Centre of Expertise (NCE), som tilbyr samarbeid og finansiering på aktørenes spesielle fagområder. I tillegg ble nettverket Space & Energy etablert i 2009 av flere aktører fra industri, kompetanse- og forskningsmiljøer, for å fremme gjensidig samarbeid mellom energi- og romsektoren.

1.5 Den europeiske romorganisasjonen ESA

Medlemskapet i den europeiske romorganisasjonen ESA har vært bærebjelken i norsk romsatsing helt siden Norge ble medlem i 1987.

ESA er en selvstendig, mellomstatlig organisasjon med 20 medlemsstater, hovedkvarter i Paris og et årlig budsjett på om lag 4 mrd. euro. Det er tett samarbeid mellom EU og ESA, og betydelig overlapp i medlemskap. ESAs rolle har først og fremst vært knyttet til teknologisk utvikling. Finansieringen av de operative europeiske rominfrastruktur-programmene Galileo og Copernicus ivaretas av EU, selv om størsteparten av utviklingsarbeidet som ligger bak programmene er gjort av ESA. I henhold til ESA-konvensjonen av 1975 skal ESAs aktiviteter være forbeholdt fredelige formål.

Norges årlige deltakelse i ESA målt i løpende kroner har utviklet seg fra i underkant av 100 mill. kroner i 1987 til nærmere 500 mill. kroner i dag. Kontingentens langsiktige økning skyldes to forhold for Norge. Budsjettet økte med 5 pst. årlig fram til 1994 og Norges NNI-andel er nær fordoblet fra 1987 til i dag.

Norge hadde fram til 2000 god industriretur i alle ESA-programmer. Etter dette har det vært god retur i de fleste av de frivillige programmene, men det har vært vanskelig å oppnå tilfredsstillende retur i det obligatoriske programmet. Hovedårsaken til dette er at norsk industri som kan levere til bygging av satellitter er relativt nisjepreget. I tillegg bidrar lønnsutviklingen i Norge til at det blir stadig vanskeligere å konkurrere på pris. Den norske returen har forbedret seg etter 2010, og er i 2012 på 95 pst. av den nominelle verdien.

Nytteverdien av Norges medlemskap i ESA ble evaluert av PwC i 2012. Evalueringen understreker at den norske romøkonomien omsetningsmessig er uvanlig stor for et lite land med nær 2 pst. av den globale romøkonomien. Hovedkonklusjonen er at Norge har stor nytte av deltakelsen, både industrielt og bruksmessig, og at det er en klar samfunnsøkonomisk verdi knyttet til de industrielle oppgavene.

1.6 EU

EU har i løpet av få år vokst til å bli en av de mest sentrale aktørene i europeisk romvirksomhet. Med EUs økende betydning for europeisk romvirksomhet har ESAs rolle endret seg på en del områder. Vi har de senere årene sett en økende tendens til arbeidsdeling mellom de to organisasjonene, gjennom at ESA utvikler teknologien som ligger til grunn for infrastruktur som EU senere finansierer og bygger ut. Det var denne modellen som med betydelig suksess lå til grunn for Galileo og Copernicus. Det fremtidige forholdet mellom de to organisasjonene er uavklart. Noen land ønsker å integrere ESA i EU som et byrå, mens andre ønsker å bevare status quo.

For Norges del innebærer dette både muligheter og utfordringer. På den ene siden har EUs styrkede rolle gitt Europa evne til å gjennomføre store og kompliserte infrastrukturprogrammer Norge kommer til å ha stor nytte av. På den annen side innebærer denne utviklingen utfordringer for Norges muligheter til å fremme egne interesser. De viktigste avgjørelsene om europeisk romvirksomhet flyttes fra ESA – der vi er fullverdige medlemmer – til EU – hvor vi står utenfor. Dette stiller nye krav til norsk politikk. Rompolitikken blir mer lik den øvrige europapolitikken, og vi må finne løsninger for at vår stemme skal bli hørt på de felt der EUs rompolitikk berører norske interesser.

Norge kan kun i begrenset grad påvirke hvordan forholdet mellom EU og ESA vil utvikle seg i årene fremover. Det er imidlertid mye vi kan gjøre for å ivareta norske interesser, uavhengig av hvordan fremtidens europeiske samarbeid om romvirksomhet vil organiseres. For det første kan vi bidra konstruktivt til den videre utviklingen av ESA, slik at ESA i størst mulig grad kan fortsette å være en sterk og selvstendig samarbeidspartner for EU. Om det en gang likevel skulle bli aktuelt å integrere ESA i EU-systemet, er det nærliggende at Norge vil søke å fremforhandle en avtale om deltakelse. En sterk, norsk rolle i ESA vil styrke vår forhandlingsposisjon med tanke på å oppnå en fordelaktig samarbeidsavtale. For det andre vil det være viktig å posisjonere Norge inn mot EUs romprogrammer og å ha en proaktiv tilnærming til utviklingen i EUs rompolitikk. Erfaringene fra Galileo og Copernicus viser at det er stort rom for å ivareta norske interesser gjennom aktiv deltakelse i EUs romprogrammer. Samtidig har vi sett at vi lett kan bli utestengt fra viktige beslutningsprosesser når vi ikke forplikter oss til aktiv deltakelse. Da Copernicus i 2011 gikk over fra å være et program i ESA-regi til å bli et EU-program, mistet Norge den møteretten i programmets styringsorganer som vårt ESA-medlemskap hadde sikret oss. Først da Norge i 2012 inngikk en egen avtale med EU om deltakelse i Copernicus, fikk vi igjen møterett.

1.7 Romvirksomhet i norsk forvaltning

Offentlige myndigheter spiller en nøkkelrolle når det gjelder å legge til rette for nasjonal infrastruktur. Dette gjelder også romvirksomheten. Å få norske interesseområder dekket av satellittsystemer med tilstrekkelig ytelse, er etter hvert blitt like viktig for offentlig forvaltning som for næringslivet. I tillegg krever romvirksomheten store investeringer. Slik sett har myndighetene en særskilt rolle i å drive frem den rombaserte infrastrukturen – med nødvendig ytelse og dekning – som viktige næringer trenger der de opererer. Forvaltningen kan bidra til å legge til rette for utvikling av løsninger som tilfredsstiller offentlige og private brukerbehov.

Drivkraften bak Norges medlemskap i ESA i 1987 var målsettingen om teknologiske, industrielle og brukermessige gevinster. Samtidig var norske myndigheter innforstått med at gevinstene bare kunne høstes dersom man også tok strategiske grep på nasjonalt plan. Dette var årsaken til at regjeringen opprettet Norsk Romsenter.

Staten har i dag forvaltningsansvar og eierskap i flere aktører innen norsk romvirksomhet. De fremste av disse er Norsk Romsenter og selskapene Andøya Rakettskytefelt AS, Norsk Romsenter Eiendom AS og Kongsberg Satellite Services. Utover dette har staten eierinteresser i andre selskaper hvor romvirksomhet utgjør en mindre del av den totale aktiviteten. Dette gjelder Kongsberggruppen, Telenor og Nammo. Nærings- og handelsdepartementet har det overordnede ansvaret for rompolitikken, men også andre departementer og underliggende etater berøres av rominfrastrukturens tverrsektorielle nedslagsfelt. I forbindelse med at Norge sluttet seg til Galileo, opprettet regjeringen derfor et interdepartementalt koordineringsutvalg (IKU) for å styrke den tverrdepartementale koordineringen.

1.8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Regjeringen vil med denne meldingen forankre i Stortinget de overordnede føringene for Norges romvirksomhet. Innholdet bygger på vedtatte budsjett og planer og forplikter ikke økonomisk ut over dette. På administrativ side varsler meldingen at regjeringen vil vurdere den mest hensiktsmessige organiseringen av romvirksomhet i norsk forvaltning og ta nødvendige grep for å implementere dette.