Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard, Gerd Janne Kristoffersen, Marianne Marthinsen, lederen Torgeir Micaelsen, Knut Storberget og Laila Thorsen, fra Fremskrittspartiet, Jørund Rytman, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Inger Johanne Bjørnstad, viser til at finansministeren har uttalt seg om forslaget i brev av 10. mai 2013 til finanskomiteen. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til brevet fra finansministeren hvor det gjøres rede for hva Stortinget tidligere har uttrykt om finansiering av kommunesektoren, blant annet gjennom behandlingen av St. Meld. nr. 23 (1992–1993) Om forholdet mellom staten og kommunane. Der slås det i innstillingen fast at den statlige styringen av kommunene og fylkeskommunene skal baseres på rammestyring, rettledning og dialog. I innstillingen til Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel sluttet flertallet, med unntak av Fremskrittspartiet, opp om at dette prinsippet videreføres.

Flertallet vil understreke betydningen av at kommunene med sin nærhet til innbyggerne har hovedansvaret for å produsere og finansiere grunnleggende velferdstjenester. Ulike lokalsamfunn har ulike behov, og muligheten til å gjøre lokale prioriteringer og finne lokale løsninger er en vesentlig del av kommunenes selvstyre. Det er flertallets holdning at et finansieringssystem der staten har det finansielle ansvaret, mens kommunene fortsatt har plikt til å tilby tjenester, vil innebære en kraftig innskrenking i det lokale selvstyre. Det er også rimelig å anta at behovsprøvd finansiering vil medføre økte utgifter til administrasjon og svakere motivasjon for kostnadskontroll og effektive, lokale tilpasninger. Prinsippet med rammefinansiering gir kommunene større handlefrihet og bedre oversikt over egne inntektsforhold.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, har merket seg at den kraftige veksten i overføringene til kommunene de siste årene i hovedsak har skjedd gjennom å øke de frie inntektene, og slutter opp om en slik linje.

Dette flertallet viser til at kommunene i dag har mulighet til å fastsette kommunal skattøre i et intervall mellom 0 og 11,6 pst. Samtlige 428 kommuner ligger i dag på 11,6 pst. Dette flertallet viser videre til brevet fra finansministeren der det gjøres klart at hver enkelt kommune bør legge til grunn at kommunen selv må bære det inntektsbortfallet som skyldes en lokalt vedtatt skattelette. Samtidig understrekes det at regjeringen ikke har gitt uttrykk for at kommuner som setter ned skatten vil bli straffet økonomisk utover det direkte bortfallet som følge av redusert skattøre.

Ordningen med å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene ble avviklet i 2009, og detteflertallet støtter dette. Kommunene ble i forbindelse med denne omleggingen kompensert med andre inntekter, og dette har resultert i at kommunenes inntekter er mindre konjunkturavhengige samtidig som inntektsfordelingen mellom kommunene har blitt jevnere. Dette flertallet vil peke på at skatteinntekter fra personlig skattytere også gir kommunene incitament til å legge til rette for lokal sysselsetting og næringsutvikling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag som medfører at deler av selskapsskatten tilbakeføres til kommunene der verdiene skapes.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag om å innføre fritt kommunalt skattøre.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker at den rød-grønne regjeringen har redusert kommuneskattøret og fylkesskattøret, og økt fellesskattøret tilsvarende. Dette har gjort kommunene og fylkeskommunene mer avhengig av statlige overføringer, og mindre avhengig av egne skatteinntekter. Disse medlemmer påpeker at dette betyr at man har fjernet viktige incentiver for kommunene når det gjelder å legge til rette for vekst. Disse medlemmer viser til at kommunesektorens frie inntekter i grønt hefte 2013 ble estimert til 304 mrd. kroner, der 47 pst. består av rammetilskudd og 53 pst. består av rammeinntekter. Disse medlemmer viser til at norske kommuner har svært begrenset myndighet til selv å fastsette nivået på sine egne skatteinntekter. Land som Sverige, Danmark, Finland og Island har større lokal beskatningsrett enn Norge. Disse medlemmer ønsker å gi det kommunale selvstyret et økende reelt innhold, og vil gi lokale myndigheter større rett til å kunne påvirke nivået på sine egne inntekter innenfor på forhånd fastsatte rammer.

Disse medlemmer viser til tabell 1-k i Grønt hefte, beregningsteknisk dokumentasjon til Prop. 1 S (2012–2013), som viser fordelingen av det kommunale rammetilskuddet per kommune. Ut ifra denne tabellen ser man at Rælingen i 2013 får 18 096 kroner per innbygger i rammetilskudd, Stavanger 19 102 kroner per innbygger, Oslo 19 110 kroner per innbygger, Bergen 19 814 og Røyken 20 134. På motsatt side av skalaen finner man kommuner som Træna med 63 615 kroner per innbygger, Loppa med 63 668 kroner per innbygger og Utsira med 103 228 kroner per innbygger. Det er en tilsvarende skjev fordeling mellom fylkene. Disse medlemmer viser til at systemet vil få utfordringer dersom for eksempel Oslo setter ned kommune- og fylkesskatteøret, fordi Oslo bidrar med 136,8 av skatt i pst. av landsgjennomsnitt og har 12,3 pst. av landets innbyggere. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at regjeringen planlegger å trekke 4,3 mrd. kroner av Oslos skatteinntekter fra kommune- og fylkesskatt i 2013 for å finansiere overføringer til andre kommuner og fylker, jf. svar på spørsmål 220 fra finanskomiteen/Fremskrittspartiets fraksjon av 8. oktober 2012. Disse medlemmer registrerer samtidig at regjeringspartiene hevder at kommuner som setter ned skatten ikke vil bli straffet økonomisk utover det direkte bortfallet som følge av redusert skattøre.

Disse medlemmer mener at det er en grunnleggende forutsetning for fritt kommunalt skattøre at finansieringen av helse, eldreomsorg og skole må bli et statlig ansvar. Dette kan best gjøres gjennom et system basert på en behovsstyrt statlig finansiering som igjen er basert på mest mulig objektive kriterier. Disse medlemmer mener at man ved utformingen av et slikt finansieringssystem også må ta høyde for at landets kommuner er svært forskjellige, både når det gjelder geografisk størrelse og innbyggertall, og at denne finansieringsmodellen må være differensiert.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag om å innføre behovsstyrt statlig finansiering av grunnleggende velferdstjenester i kommunene.»

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag som medfører innføring av et objektivt differensiert innbyggertilskudd.»

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det norske systemet med rammestyring av kommunene gir gode velferdstjenester og god lokaldemokratisk styring. Med rammefinansiering prioriterer kommunene selv mellom oppgavene. Et omfattende ansvar for nasjonale oppgaver gjør at kommunene har mulighet til å prioritere og gjøre helhetlige avveininger mellom oppgaver og sektorer innen sin kommune. Ved å avgrense bruken av øremerkede tilskudd får kommunene størst mulig selvstendighet i prioriteringer og tilpasning til lokale forhold. Øremerking kan imidlertid være riktig i en periode for å bygge opp et tilbud i kommunene. Disse medlemmer mener videre det er viktig å styrke det interkommunale samarbeidet. På flere områder kan interkommunalt samarbeid medføre både bedre tjenester, mer robuste og interessante fagmiljøer og mer effektiv ressursbruk.

Disse medlemmer viser til at staten stadig overfører flere oppgaver til kommunene, gjerne ledsaget av en sterk rettighetslovgivning. Kommunene opplever en økende ubalanse mellom pålagte oppgaver, forventninger og det økonomiske handlingsrommet de faktisk har. Dette reduserer de lokale folkevalgtes makt, og gjør dem til administratorer av statlig politikk. Samtidig har statlige myndigheter en omfattende rett til innsigelser og styring over kommunal planlegging. Dette fører til at forvaltningsorganer i mange tilfeller overprøver folkevalgte, noe som er et demokratisk problem. Disse medlemmer vil sørge for mer makt til kommunalt folkevalgte, og mindre makt til statlige myndigheter. Da kommunene ble fratatt inntekter fra selskapsskatten, mistet de et viktig insentiv til lokal næringsutvikling og verdiskapning. Disse medlemmer vil derfor la kommunene beholde en større del av egne inntekter gjennom selskapsskatten, da det vil bidra til vekst og velferd i lokalsamfunnet.

Komiteens medlem fra Venstre vil styrke det lokale selvstyret og gi folk økt innflytelse over egen hverdag. Det lokale selvstyret innskrenkes stadig mer av statlig detaljstyring og taper terreng overfor statlige forskrifter og rundskriv. Dette medlem mener maktsentraliseringen er alvorlig og uønsket – spesielt fordi det er behov for å flytte mer makt og flere oppgaver over til lokaldemokratiet.

Dette medlem mener at kommunene må få beholde mer av egne skatteinntekter og få økt frihet til å innføre egne skatter og avgifter til bestemte formål eller tilsvarende frihet til å avskaffe og/eller redusere ulike skatter og avgifter. Nye oppgaver som pålegges kommunene av staten, må finansieres gjennom økte overføringer. Dette medlem vil også arbeide for å redusere antall statlige innsigelsesmyndigheter slik at kommunal saksgang går lettere. Det skal bli enklere for innbyggere og lokale folkevalgte å forholde seg til statlige myndigheter. Dette medlem vil derfor innføre friere kommunalt skattøre, redusere finansiell detaljstyring av kommunene og gi kommunene anledning til å få all statlig finansiering som frie midler.