3. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy, viser til Prop. 83 L (2012–2013) om endringer i arbeidsmiljøloven mv. (søksmålsrett for fagforeninger mv., overtredelsesgebyr og ufrivillig deltid).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at formålet med arbeidsmiljøloven skal være å sikre høy standard i norsk arbeidsliv. Allmenngjøringsloven har blant annet til formål å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har. Norske lønns- og arbeidsvilkår skal altså gjelde for alle som arbeider innenfor Norges grenser. Offentlige virksomheter skal i kontrakter stille vilkår om at oppdragstakers ansatte skal ha arbeidsvilkår i henhold til allmenngjøringsforskrifter eller landsomfattende tariffavtale. Også utlendingsloven stiller krav om at arbeidsgivere og oppdragsgivere skal følge reglene om at lønns- og arbeidsvilkår ikke er dårligere enn gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen når formålet med oppholdet er arbeid. Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet har veiledningsansvar og fører tilsyn med at vilkårene for ansatte etterleves i lovgivningen. Arbeidsmiljøloven er en vernelov, og det skal være førende for tilsynsarbeidet.
Komiteen viser til viktigheten og verdien av at det norske arbeidslivet er godt organisert med sterke faglige rettigheter og et godt trepartssamarbeid.
Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at arbeidslivet skal baseres på faste, trygge ansettelser til det beste for den enkelte arbeidstaker og samfunnet i sin helhet. Omfanget av innleie og midlertidige ansettelser skal derfor begrenses.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at kampen for et anstendig arbeidsliv og mot sosial dumping er en prioritert oppgave for regjeringen, og at det er blitt fremmet og gjennomført to handlingsplaner med en rekke tiltak mot sosial dumping. Flertallet ønsker tiltakene i denne proposisjonen velkommen og peker på at de er nye, kraftfulle virkemidler for å oppnå bedre etterlevelse av arbeidslivsregelverket og i arbeidet for et mer anstendig arbeidsliv. Videre viser flertallet til at regjeringen arbeider med en tredje handlingsplan med nye tiltak mot sosial dumping.
Flertallet understreker at søksmålsrett for fagforeninger, tilsyn med deler av innleieregelverket og innføring av overtredelsesgebyr er viktige virkemidler for å bidra til økt seriøsitet og bedre etterlevelse av regelverket i bemanningsbransjen. Flertallet vil følge utviklingen i bransjen med disse virkemidlene før for eksempel ytterligere virkemidler, som endringer i registreringsordningen for bemanningsforetak, vurderes.
Flertallet vil fremheve at den sterke veksten i bemanningsforetak og i antallet personer som har sitt ansettelsesforhold gjennom slike foretak, er uønsket, og at dette medfører problemer med å sikre ryddige og jevnbyrdige forhold i arbeidslivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det bør være høy standard i norsk arbeidsliv, og at sosial dumping av utenlandske arbeidstakere bør forhindres. Disse medlemmer er opptatt av at bedrifter i Norge skal konkurrere på like vilkår, og at bedrifter ikke skal ha et konkurransefortrinn fordi de tilbyr uakseptable lønns- og arbeidsvilkår sammenliknet med det som er normen i norsk arbeidsliv. Det er særlig alvorlig dersom konkurranse fra denne typen arbeidskraft setter betingelsene til norske arbeidstakere i samme bransje under press. Disse medlemmer viser til at Høyre har stemt for 19 av de 24 tiltakene mot sosial dumping som er fremmet i regjeringens to foregående handlingsplaner.
Disse medlemmer vil likevel understreke at tiltak mot sosial dumping først og fremst må settes i verk i bransjer der sosial dumping påviselig er et problem. Virkemidlene som er tatt i bruk, særlig i allmenngjorte bransjer, er til dels både praktisk og prinsipielt betenkelige, og bør derfor kun tas i bruk i begrenset omfang for å svare på konkrete problemstillinger. Disse medlemmer bemerker videre at man vil få et mer stabilt og forutsigbart regelverk dersom løsningene er forankret på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.
Disse medlemmer vil i tillegg minne om at det store flertallet av norske bedrifter er svært små, med fem eller færre ansatte. Dersom den samlede mengden av pålegg og krav kommer over et visst nivå, vil mindre bedrifter komme i en svært vanskelig konkurransesituasjon sammenliknet med større bedrifter, som ofte har større ressurser til å etterkomme administrative krav.
Disse medlemmer vil ha et arbeidsliv preget av faste, trygge ansettelser. Faste behov skal fylles av faste ansatte, ikke midlertidig ansatte eller innleid personell. Det er likevel viktig å understreke at innleie, både bedrifter imellom og fra bemanningsselskaper, har en viktig og legitim funksjon i arbeidslivet. Disse medlemmer vil påpeke at det heller ikke er noen nødvendig motsetning mellom faste ansettelser og innleie, da utleide arbeidstakere gjerne kan ha fast ansettelse i et bemanningsselskap eller i en annen bedrift.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at det er en forutsetning for et godt og inkluderende arbeidsliv at det foreligger gode tiltak mot sosial dumping og ufrivillig deltid. Dette medlem vil derfor støtte regjeringens forslag om utvidet tilsyn for Arbeidstilsynet, Luftfartstilsynet og Petroleumstilsynet, samt forslaget om drøftingsplikt for arbeidsgivere med tillitsvalgte ved bruk av midlertidig ansettelse. Dette medlem vil påpeke at regjeringens forslag om utvidet rett til stilling ikke ivaretar hensyn til arbeidstakere på en god måte, ved at retten til utvidet stilling kan medføre svært ubekvem arbeidstid. Dette medlem mener derfor at det bør vurderes nærmere om det bør gå noe lengre tid før arbeidstaker får rett til utvidet stilling, for å sikre at den ikke bare får rett til tilsvarende ubekvemme arbeidstider som den tidligere har hatt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,ønsker å forebygge og hindre dårlig praksis i bedrifter ved innleie. Målet er å sikre etterlevelse av vilkårene for innleie i Arbeidsmiljøloven § 14-12. Ansatte i innleievirksomhet er nærmest til å oppdage lovstridig virksomhet. Derfor er det viktig med en klargjøring og hensiktsmessig utvidelse av fagforeningers adgang til fastsettelsessøksmål om lovligheten av innleie. Å få fastslått at det foreligger lovstridig innleie, vil kunne bidra til at ulovlig innleide arbeidstakere får fast ansettelse og/eller erstatning uten at belastningen for den enkelte innleide blir for krevende. Flertallet støtter at både lokale og overordnede fagforeninger skal ha slik rett, dersom de har medlemmer i en virksomhet som har leid inn arbeidstaker fra bemanningsforetak. Søksmålsretten er for fagforeninger med tilknytning til innleievirksomheten. Flertallet legger til grunn at tvistelovens helhetsvurdering av aktualitetskrav videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at regjeringen ønsker å gi fagforeningene større makt ved å åpne opp for søksmålsrett for fagforeninger, og mener at dette strider imot viktige rettsprinsipper, samt at forslaget bryter med organisasjonsfriheten.
Disse medlemmer er av den oppfatning at regjeringen opptrer som et rekrutteringsbyrå for LO for å rekruttere flere medlemmer. Disse medlemmer mener at det kan oppfattes som et press for arbeidstakere å måtte organisere seg.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet er for organisasjonsfrihet og at det er opp til det enkelte individ å bestemme om det skal være medlem i en organisasjon eller ikke.
Disse medlemmer mener videre at det ikke er dokumentert et faktisk behov for reglene, og at balansen mellom partene i arbeidslivet forrykkes ved at den ene side gis et særlig middel som kan benyttes i interessekonflikter. Disse medlemmer viser også til at Fremskrittspartiet er imot en allmenngjøring av tariffavtaler, og mener at en nasjonal minstelønn er en bedre løsning for å få ryddige lønnsvilkår. Disse medlemmer viser også til at det ikke vil være den enkelte virksomhet som fastsetter normen for minstelønn, men at det bestemmes etter vedtak i Stortinget. Disse medlemmer støtter NHO som mener at forslaget innebærer at fagforeninger kan ta eierskap over innleides tvister uten dennes samtykke og mot den innleides egne ønsker.
Disse medlemmer er av den klare mening at forslaget svekker trepartssamarbeidet, da det forrykker maktbalansen blant partene i arbeidslivet. Disse medlemmer viser også til at det ikke er gjort tilsvarende forslag i tjenestemannsloven, som gjelder for statens ansatte. Staten er en av de store synderne når det gjelder bruk av midlertidig ansatte. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 29 (2010–2011), jf. Innst. 333 S (2011–2012), om at Fremskrittspartiet vil harmonisere arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven, blant annet for å få like vilkår ved bruk av midlertidig ansettelse, i både privat og statlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er grundig dokumentert at norsk arbeidsliv i hovedsak er godt, og vil minne om at innleie av vikarer fra bemanningsbransjen er lovlig og regulert.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til støtten til EUs vikarbyrådirektiv, jf. Prop. 69 S (2011–2012) og Innst. 325 S (2011–2012), samt den samtidig fremlagte tiltakspakken, jf. Prop. 74 L (2011–2012) og Innst. 326 L (2011–2012), hvor disse medlemmer også støttet flere av tiltakene.
Disse medlemmer mener det er viktig å bekjempe useriøse aktører i arbeidslivet og understreker at alle arbeidstakere i Norge skal følge norske regler, samt ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår i tråd med norsk praksis. På noen områder har det vært nødvendig med tydelige tiltak og reguleringer selv om disse griper inn i den frie lønnsdannelsen og avtalefriheten. Allmenngjøringsreglene er et klart og tydelig tiltak rettet inn mot spesielt problematiske bransjer der regelbrudd er klart dokumentert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener også at tiltak mot useriøsitet i arbeidslivet må avveies mot andre viktige verdier. Forslaget om såkalt kollektiv søksmålsrett er et radikalt brudd med vanlig norsk praksis som bryter med to avgjørende prinsipper: For det første kommer tiltaket bare knappe tre måneder etter at vikarbyrådirektivet og tiltakspakken ble iverksatt. Ett av tiltakene, solidaransvar, har ennå ikke blitt iverksatt i det hele tatt. Påstanden i saken om at «Formålet med regler om søksmålsrett for fagforeninger på innleieområdet er at dette vil kunne bidra til at reglene om innleie blir etterlevd i større utstrekning enn i dag» fremstår derfor som lite overbevisende. Det foreligger, etter hva disse medlemmer kjenner til, ingen uavhengig dokumentasjon på om et regelverk som bare har virket i tre måneder blir eller ikke blir etterlevd i praksis. Disse medlemmer mener derfor forslaget om kollektiv søksmålsrett bryter med prinsippet om at nye radikale tiltak kun bør innføres for å adressere konkrete og dokumenterte problemer.
For det andre vil kollektiv søksmålsrett innebære et alvorlig brudd med flere av de grunnleggende prinsippene som i dag ligger til grunn for sivilrettslige søksmål, ikke minst at den enkelte selv skal samtykke til at egen sak reises.
Disse medlemmer viser til at samtlige juridiske høringsinstanser, inkludert Justis- og beredskapsdepartementet, Advokatfirmaet Hjort som var leid inn av Arbeidsdepartementet og Advokatforeningen, går imot forslaget.
Disse medlemmer viser til Advokatforeningen, som i sin høringsuttalelse skriver, sitat:
«Lovforslaget strider etter Advokatforeningens oppfatning mot grunnleggende sivilprosessuelle prinsipper om kontradiksjon, disposisjons- og forhandlingsprinsippet og alminnelige regler om søksmålsinteresse og rettskraft. Lovfesting av en slik søksmålsadgang for fagforeninger utfordrer etter Advokatforeningens syn kravene til rettferdig rettergang som følger av EMK art. 6 og tvisteloven § 1-1, herunder retten til å bli hørt og føre bevis og motbevis i egen sak.»
Disse medlemmer mener det er oppsiktsvekkende at det fremmes en sak som kan stride mot Den europeiske menneskerettighetskommisjonens artikkel 6, og andre norske lover, uten at dette drøftes grundigere.
Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser behovet for utvidet tilsyn ved tidsbegrenset innleie uten hinder av begrensningene om midlertidig ansettelse. Arbeidsgiver og tillitsvalgte, som representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder, kan inngå skriftlig avtale om dette. Slike avtaler innebærer unntak fra hovedregelen for når innleie kan skje. Innføring av dokumentasjonsplikt overfor Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet vil kunne bevisstgjøre virksomheter om hvilket grunnlag de har for sin innleie. Flertallet støtter at påleggskompetansen er begrenset til dokumentasjonsplikten.
Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at tilsynsmyndighetene gir veiledning om alle arbeidsmiljølovens bestemmelser, men bare fører tilsyn med lovens offentligrettslige bestemmelser og allmenngjøringsloven og tobakkskadelovens § 12 jf. dens § 13. Etter tilsyn kan effektiv håndhevelse sikres ved pålegg, tvangsmulkt og stansing. Arbeidsmiljøloven er straffesanksjonert. Det er fortsatt påtalemyndighet og politi som skal ha ansvaret for å etterforske alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet.
Flertallet støtter innføring av overtredelsesgebyr for å få en mer effektiv håndhevelse og respekt for regelverket. Flertallet mener det er viktig der pålegg og tvangsmulkt ikke er tilstrekkelig, mens overtredelsene ikke anses alvorlige nok til å bli politianmeldt. Raskere reaksjon og mulighet til økonomisk reaksjon, også etter ulovlig virksomhet, har betydning for god etterlevelse av regelverk og vil kunne virke forebyggende. Flertallet understreker viktigheten av rettferdig konkurranse og økonomisk risiko ved lovstridig drift. Flertallet peker på at det ikke skal lønne seg for virksomheter med brudd på arbeidsmiljøloven og dens forskrifter.
Flertallet legger til grunn at slik sanksjon ikke skal anses som straff i Grunnlovens forstand. Tilsynsmyndighetene har god kompetanse til å vurdere overtredelse av regelverket. Rettssikkerheten for virksomhetene vil sikres blant annet ved saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, at det stilles opp kriterier i loven for om overtredelsesgebyr skal ilegges og for utmålingen, samt muligheten for domstolsprøvelse. Flertallet legger vekt på at domstolene i slike saker kan prøve fullt ut alle sider av saken og har adgang til å avsi realitetsdom. Flertallet er enig i at det ikke skal være adgang til å ilegge overtredelsesgebyr mot fysiske personer.
Flertallet viser til at arbeidsmiljølovgivningen skal ivareta viktige hensyn som vern av liv og helse- og dette tilsier strengt ansvar for virksomheter på tilnærmet objektivt grunnlag. Ansvar kan pålegges når noen har handlet på vegne av virksomheten, men skal ikke være betinget av uaktsom handling. Flertallet støtter at overtredelsesgebyr kan pålegges både for anonyme og kumulative feil.
Flertallet støtter at kompetansen til å ilegge overtredelsesgebyr følger arbeidsmiljølovens ramme for pålegg. Myndighetene får da et mer effektivt reaksjonsmiddel for gjentatte og systematiske overtredelser av en viss alvorlighetsgrad.
Flertallet mener det er hensiktsmessig med en øvre grense for overtredelsesgebyr og støtter at den settes til 15 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Flertallet har imidlertid merket seg at Petroleumstilsynet ikke kan se at det er et stort behov for å kunne ilegge overtredelsesgebyr innen sitt myndighetsområde, og ønsker å komme tilbake til maksimumsgrensen dersom det viser seg at denne ikke har noen preventiv effekt for enkelte bransjer.
Flertallet mener det er viktig med en mellomløsning i reaksjonssystemet som utmåles individuelt ut fra blant annet alvorlighetsgrad og virksomhetens økonomiske evne. Flertallet legger til grunn at tilsynsmyndighetene utnytter rammen for overtredelsesgebyr fullt ut først og fremst ved relativt alvorlige brudd begått av ressurssterke virksomheter. Flertallet viser til at det er ønskelig å sikre at overtredelsesgebyr kan ha lik effekt overfor små og store virksomheter.
Flertallet viser til de relevante momenter som særlig skal legges vekt på ved vurdering av om overtredelsesgebyr skal ilegges i lovforslaget, og understreker at denne opplistingen ikke er uttømmende, selv om de gir klare føringer for tilsynsmyndighetenes skjønn. Flertallet viser til at det også bør vurderes om det samlede sanksjonsnivået blir forholdsmessig. Flertallet mener det er viktig for forutberegnelighet og likebehandling at tilsynsmyndighetene utarbeider gode interne retningslinjer for førsteinstansbehandlingen.
Det er, etter flertallets syn, viktig å sikre at betalingsplikten blir etterlevd. Flertallet tiltrer at oppfyllelsesfristen for overtredelsesgebyr settes til 4 uker og at forvaltningslovens regler om at klage bare kan gis oppsettende virkning etter en særskilt vurdering, følges. Flertallet viser til at overtredelsesgebyr ikke kan tvangsinndrives før saken er endelig avgjort. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr vil være tvangsgrunnlag for utlegg.
Foreldelse av ansvaret for regelbrudd skal ivareta behovet for forutsigbarhet, rettssikkerhet og ressursbruk. Flertallet mener det er hensiktsmessig med lovfestet frist på 2 år fra den dagen overtredelsen har opphørt.
Overtredelsesgebyr er et supplement til øvrige sanksjonsmidler i arbeidsmiljøloven. Flertallet ser behovet for overtredelsesgebyr også i allmenngjøringsloven, utlendingsloven og lov om offentlige anskaffelser. Målet er at dette skal bidra til å hindre grov økonomisk utnyttelse av arbeidstakere og omfattende økonomisk vinning for overtreder. Flertallet mener det er hensiktsmessig at også brudd på påse-ansvar for oppdragsgiver kan føre til overtredelsesgebyr. Flertallet mener det er viktig at tilsynsmyndighetene også utarbeider gode interne retningslinjer for hvor store overtredelsesgebyr som kan ilegges for ulike brudd etter disse lovene.
Også når det gjelder overtredelse av røykeforbudet i tobakksskadeloven legger flertallet til grunn at overtredelsesgebyr bør kunne komme til anvendelse ved gjentatte brudd og at tilsynsmyndighetene utarbeider nærmere retningslinjer. At tobakksskadeloven § 13 tredje ledd første punktum endres slik at Petroleumstilsynets ansvar fra 1. januar 2004 fremgår av loven, tiltres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at det er flere utfordringer knyttet til å gi Arbeidstilsynet hjemmel til å utstede overtredelsesgebyr ved brudd på blant annet arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer vil peke på næringslivets behov for forutsigbarhet og rettssikkerhet, og at administrative gebyrer i en slik størrelsesorden vil kunne representere et stort risikomoment for små og mellomstore bedrifter.
Disse medlemmer merker seg at Justis- og beredskapsdepartementet etter snart ti års saksbehandlingstid ikke har klart å fremme en sak for Stortinget der de følger opp NOU 2003:15 Fra bot til bedring med en helhetlig gjennomgang av området administrative sanksjoner. Stortinget avviste i 2001 et ønske om innføring av administrative sanksjoner med begrunnelse i at forholdet til Grunnloven § 96 ikke var avklart.
Disse medlemmer er av den oppfatning at når Justis- og beredskapsdepartementet ikke har klart å konkludere saken i løpet av nær ti års saksbehandling, er dette et uryddig og uklart farvann å bevege seg inn i. Disse medlemmer mener derfor at en beslutning om å gi Arbeidstilsynet kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr, bør utsettes til Justis- og beredskapsdepartementet har konkludert og de prinsipielle sidene ved saken er debattert og vedtatt av Stortinget.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til behandlingen av Meld. St. 29 (2010–2011), Innst. 333 S (2011–2012) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit da spørsmål om Arbeidstilsynet skulle få myndighet til å utstede overtredelsesgebyr, ble behandlet. Bakgrunnen for behandlingen da var ikke at bøteleggingen skulle være målet i seg selv, men at det kunne ha en sterk forebyggende effekt når det gjelder arbeidslivskriminalitet, samt være et effektivt virkemiddel for å sikre at man kan ta gjengangere som tas i brudd på regelverket. Det er svært viktig at det ved fastsettelsen av om slikt gebyr skal ilegges, blir vurdert grad av skyld, fare for gjentakelse og om overtrederen har oppnådd fordeler ved lovbruddet.
Komiteen mener det er et mål å redusere ufrivillig deltid, da dette er en form for arbeidsledighet. Komiteen ser årlig drøftingsplikt mellom arbeidsgiver og representant for arbeidstakerne som en viktig minimumsregel. Å lovfeste plikt om drøfting av bruken av deltidsstillinger er særlig viktig i virksomheter som ikke er omfattet av tariffmessig drøftingsplikt. Drøfting vil gi et godt utgangspunkt for samarbeid mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden for avvikling av ufrivillig deltid. Komiteen mener partene lokalt bør kunne finne gode løsninger tilpasset den enkelte virksomhet.
Komiteen ønsker harmoni i regelverket for drøftingsplikt ved bruk av deltidsstillinger, midlertidige stillinger og innleid arbeidskraft. Hovedregelen i norsk arbeidsliv bør være faste heltidsstillinger.
Komiteen finner det ikke nødvendig å fastsette regler for hvordan drøfting skal organiseres eller innholdet i disse. Det bør være opp til den enkelte virksomhet å legge til rette for reell drøfting ved å gi informasjon og dokumentasjon om bruken av deltid.
Drøftinger skal gjennomføres så langt det er praktisk mulig. Komiteen understreker at forbeholdet her må tolkes strengt.
Tilsynsmyndighetens påleggskompetanse skal sikre at bestemmelsen er effektiv og fungerer etter sin hensikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti legger vekt på den gode og lange tradisjonen for dialog mellom partene i arbeidslivet, og mener en slik dialog gjør det enklere å finne frem til fleksible løsninger lokalt på den enkelte arbeidsplass. Dette gjelder også med tanke på den unødig store bruken av deltidsstillinger. Disse medlemmer ser det som naturlig at partene lokalt drøfter hvordan man i størst mulig grad kan ansette folk i hele stillinger. Da lovverket i dag pålegger en drøftingsplikt ved innleie av vikarer, ser disse medlemmer det som logisk at også bruken av deltidsstillinger blir inkludert i drøftingsplikten.
Komiteen ønsker å lovfeste at deltidsansatte arbeidstakere har krav på stillingsprosent som tilsvarer deres faktiske arbeidstid. Målet med lovfesting er å sikre en enklere prosess for å fremme et slikt krav. Arbeidsgivere vil måtte skaffe seg bedre oversikt og bli mer bevisst bruken av merarbeid.
Deltidsansatte skal ha lovfestet rett til stilling tilsvarende deres faktiske arbeidstid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter en rett til stillingsstørrelse tilsvarende gjennomsnittlig jevnlig arbeidstid i en beregningsperiode på 12 måneder. Selv en liten prosentøkning vil kunne utgjøre en stor forskjell for den enkelte, men flertallet understreker at det må være en noenlunde stabil bruk av merarbeid. Flertallet viser til at bestemmelsen innebærer en rett til stilling i samme omfang, arbeidssted og vakter som merarbeidet.
Bestemmelsen hindrer ikke avtale om mindre utvidelse av stillingen enn hva arbeidstaker har rett til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at personer som arbeider deltid, men ønsker lengre arbeidstid, ofte blir omtalt som arbeidstakere med uønsket eller ufrivillig deltid, eller som undersysselsatte. Uønsket eller ufrivillig deltid blir gjerne brukt om tilfeller hvor en deltidsansatt ønsker å jobbe mer enn avtalt arbeid, uten at det stilles krav til aktivitet og aktiv jobbsøking.
Disse medlemmer er enig i at andelen ufrivillig deltid må reduseres, og at det er positivt at flere kan bli tilbudt heltidsstillinger. Disse medlemmer mener samtidig at det må være rom for å arbeide deltid for arbeidstakere som ikke er i stand til å arbeide i hele stillinger av ulike grunner. Disse medlemmer er opptatt av at alle som har en arbeidsevne, skal få muligheten til å delta i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser også til at Norge trenger mer arbeidskraft i tiden fremover. En realistisk, men utfordrende, måte å skaffe mer arbeidskraft på er blant annet å få flere til å jobbe heltid. Et viktig bidrag for å få dette til er å endre måten man i dag praktiserer arbeidstidsordningene på, slik disse medlemmer ser det.
Disse medlemmer mener det er viktig å tillegge at det også er et betydelig antall arbeidstakere som har et rettslig krav på redusert arbeidstid/-stilling. Ansatte kan også ha et ønske om å arbeide deltid, selv om de ikke nødvendigvis har et rettskrav på det.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har støttet prosjektet om å få ned andelen ufrivillig deltid i kommunene som regjeringen har foreslått, og som utgjør 75 mill. kroner over 3 år.
Disse medlemmer viser til at fortrinnsretten i arbeidsmiljøloven § 14-3 gjelder for samme virksomhet og utløses ved nyansettelser, og ikke ved interne omrokeringer av dem som allerede er ansatt. Velger arbeidsgiver å lyse ut stillingen, utløses fortrinnsretten til tross for at arbeidsgiveren under prosessen velger å ansette en som allerede er i virksomheten. Disse medlemmer mener at retten til heltid dermed er ivaretatt i denne regelen.
Disse medlemmer viser til at fortrinnsretten er betinget av at en deltidsansatt arbeidstaker er kvalifisert for stillingen og at det ikke vil være uforholdsmessig byrdefullt for arbeidsgiver.
Disse medlemmer viser til høringsuttalelser fra Spekter som påpeker at den største utfordringen ved ufrivillig deltid er at de aller fleste deltidsansatte som får tilbud om høyere stilling, takker nei, og begrunner det med at arbeidet ikke er på samme avdeling, eller fordi det er en arbeidstidsordning man ikke ønsker. Dersom det er en situasjon hvor en arbeidstaker krever fortrinnsrett, løses det i de fleste tilfeller innad i virksomhetene. I den grad saker om fortrinnsrett havner i tvisteløsningsnemnda, skyldes det enten uenighet om kompetansekrav eller det skyldes at fortrinnsretten fører til driftsutfordringer som er krevende å løse.
Disse medlemmer viser også til at KS i høringsuttalelsene anførte at den foreslåtte bestemmelsen ikke er et egnet virkemiddel for å redusere ufrivillig deltid. Begrunnelsen er at i deres sektor fylles de fleste ledige vakter opp med midlertidig arbeidsavtaler som kan gi rett til fast ansettelse etter fireårsregelen og den ulovfestede lære. Dersom merarbeid etter arbeidsmiljøloven § 10-6 første ledd blir pålagt i stor utstrekning utover arbeidstakers faste stillingsstørrelse, vil dette være i strid med vilkårene for midlertidig ansettelse eller den ulovfestede læren om fast ansettelse ved varig arbeidskraftbehov. Det er derfor ikke behov for den foreslåtte regelen i kommunesektoren.
Disse medlemmer mener at Spekter har vist til et godt eksempel på hvordan forslaget kan slå uheldig ut, altså til vesentlig ulempe for virksomheten. Eksemplet tar utgangspunkt i at tre ansatte i 50 pst. stilling jobber en helg hver (hver tredje helg). En av de ansatte velger å slutte og en av de andre krever denne stillingen etter bestemmelsen om fortrinnsrett. Vedkommende vil imidlertid ikke ha helgearbeidet som tilligger stillingen. Det betyr at arbeidsgiver står med en udekket vakt hver tredje helg, mens det er for mange på jobb i ukedagene. Løsningen er da å ansette en ny i deltidsstilling for å dekke denne vakten, dersom den ikke kan fordeles på annen måte. Eksemplet gir et bilde av sammenhengen mellom fortrinnsrett og helgearbeid. Dette vil for mange virksomheter bety at man må øke bemanningen med ny deltid, selv om man har nok personell til å løse oppgavene. Omfanget av deltid er dermed konstant.
Disse medlemmer viser også til at det ikke er avklart i forslaget hvordan retten til heltid gir seg utslag ved turnusarbeid og nattarbeid, om det er slik at de som arbeider deltid natt skal velge å få fulltid på dag, eller om retten til fulltid gjelder kun ved nattarbeid.
Disse medlemmer påpeker at arbeidsgiver står fritt til å bestemme hvor stor stillingen skal være (stillingsandel/-prosent), hvilke kvalifikasjoner som kreves og hvem man skal ansette.
Disse medlemmer viser også til at det er to parter som skal samarbeide om å finne gode løsninger lokalt, og at mange fagforeninger har prinsipper om helgearbeid som står i veien for å planlegge langsiktig.
Disse medlemmer er av den oppfatning at prinsippet om arbeid kun hver tredje helg for dem som allerede har full stilling, kolliderer med målsettingen om å fjerne ufrivillig deltid, derfor er det nødvendig med fleksible arbeidstidsordninger, som for eksempel å arbeide noen helger mer i året og øke kronetillegget for helgearbeid.
Disse medlemmer synes intensjonen med å få flere i heltidsstillinger er god, men mener at det gjenstår en del ubesvarte spørsmål rundt konsekvensene av å innføre en lovfestet rett til heltid.
Disse medlemmer viser til at det ikke er lagt frem dokumentasjon på hvordan arbeidsmiljøloven § 14-3 har fungert i praksis og om regelen har vært flittig brukt eller om den har vært lite brukt. Disse medlemmer mener derfor at forslaget om å innføre en ny regel om lovfesting av retten til heltid blir vanskelig å forholde seg til. Disse medlemmer er av den oppfatning at dette virker som et hastverksvedtak og at det ikke er fremlagt konkrete eksempler på hvordan regelen slår ut i praksis, og om det medfører fordeler eller ulemper for partene. Disse medlemmer mener at det er for mange usikkerhetsmomenter rundt forslaget som ikke kommer frem. Disse medlemmer mener det må legges frem mer og bedre informasjon om evaluering av regelen om fortrinnsrett, og hvilke konsekvenser en innføring av lovfestet rett til heltid gir, for å sikre at forslaget får den tilsiktede virkning som det er ment som.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en evaluering av virkningen av arbeidsmiljøloven § 14-3 om fortrinnsrett for deltidsansatte og konsekvensene ved å innføre en regel om lovfestet rett til heltid.»
Disse medlemmer er imot lovfesting av retten til heltid, og mener at dette allerede er ivaretatt i arbeidsmiljøloven § 14-3, gjennom fortrinnsretten til høyere stillingsbrøk. Disse medlemmer mener at utfordringen med å få flere ut i arbeidslivet ikke handler om den ufrivillige deltiden, men om den frivillige deltiden.
Disse medlemmer viser til at mange virksomheter har drift som gjør at arbeidstiden kan komme i konflikt med arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Spesielt har dette vist seg innen helseforetakene og omsorgssektoren, både privat og offentlig, der hensynet til pasienter, brukere og beboere har måttet gå foran, og at man ved det har brutt loven. Disse medlemmer viser til at det er i helse- og omsorgssektoren problemet om ufrivillig deltid er størst, og gjør oppmerksom på at det ved flere helseforetak er satt i verk tiltak som har klart å få ned andelen ufrivillig deltid gjennom lokale avtaler, og bruk av arbeidsmiljøloven § 14-3 om fortrinnsrett til høyere stillingsbrøk.
Disse medlemmer viser til at Arbeidsdepartementet 13. desember 2012 sendte på høring et høringsnotat med forslag til ulike tiltak som skal bidra til å bekjempe ufrivillig deltid og øke andelen heltid. Departementet viser til at det er større problem i noen bransjer i typiske kvinneyrker, særlig innen helse- og omsorgssektoren.
Disse medlemmer viser videre til at Helse- og omsorgsdepartementet la ut en nyhetsmelding 20. desember 2012 som viser at andel deltidsansatte har gått ned i 2011. Resultatet pr. oktober 2012 viser at deltid er redusert som følger, Helse Sør-Øst: ‑15 pst. (fra okt. 2011 til okt. 2012), Helse Vest: ‑13,5 pst. (fra jan. 2011 til okt. 2012), Helse Midt-Norge: ‑4,6 pst. (fra jan. 2011 til okt. 2012) og Helse Nord: ‑7 pst. (fra jan. 2011 til okt. 2012).
Disse medlemmer henviser til at følgende tiltak er gjort for å få ned ufrivillig deltid, og som i tillegg har resultert i redusert sykefravær:
Utlysning av faste, hele stillinger som hovedregel.
Bruk av fortrinnsrett ved nyansettelse (jf. arbeidsmiljøloven) bruk av post-/avdelings-/klinikkovergripende stillinger, bruk av intern vikartjeneste/bemanningssenter (som forvalter og fordeler kompetansen i helseforetakene).
Forbedrede arbeidstidsplanleggingssystemer (for eksempel å utnytte mulighetene mellom sengepost, poliklinikk og tilsvarende).
Endrede arbeidstidsordninger (for eksempel fleksibel turnus, lengre vakter, mer helgearbeid, for eksempel ved at ansatte som ikke arbeider helger (f.eks. ved poliklinikker) kan få arbeidsplaner med helgearbeid).
Disse medlemmer viser blant annet til Haukeland sykehus som har innført en ny trainee-ordning for nyutdannede sykepleiere. Gjennom ordningen tilbyr sykehuset 100 pst. fast stilling fra første dag. De nyutdannede sykepleierne som blir en del av trainee-ordningen vil gå gjennom et introduksjonsprogram og få systematisk kompetanseoppfølging, i tillegg til variert praksis i to år ved ulike avdelinger på sykehuset. Når trainee-perioden er over, vil de få tilbud om fortsatt fast stilling ved en av avdelingene ved sykehuset. Disse medlemmer mener at dette er gode eksempler på lokalt forankrede løsninger som reduserer andelen ufrivillig deltid. Disse medlemmer er av den oppfatning at «den som har skoen på, også vet hvor den trykker», og mener at det er de lokale partene som best kan finne de beste løsningene. Disse medlemmer mener at denne ordningen burde vært utprøvd flere steder, deriblant i kommunesektoren hvor også ufrivillig deltid er et utbredt problem. Disse medlemmer er av den formening at i tilfeller der utfordringer kan løses gjennom gode og praktiske ordninger som fungerer lokalt, er det unødvendig å innføre regelverk som gjør det vanskeligere, tungvint og mer byråkratisk for de partene som til sist skal forvalte reglene.
Disse medlemmer påpeker at gjennom lokal forankring mellom partene og retten til økt stillingsbrøk, jf. arbeidsmiljøloven § 14-3, så har også sykefraværet gått ned i helseforetakene. Disse medlemmer viser også til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å nedsette en arbeidstidskommisjon som skal se på arbeidstidsordningene i arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer mener at fleksible turnusløsninger vil være gunstig for å få ned andelen ufrivillig deltid, samtidig som det kan gi en gevinst gjennom mindre sykefravær.
Disse medlemmer er opptatt av at alle som har en arbeidsevne skal få muligheter til å delta i arbeidslivet, og mener at ved å lovfeste retten til heltid vil mange som ikke har arbeidskapasitet til å arbeide heltid, utelukkes fra arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener også at forslaget vil gi små virksomheter store økonomiske problemer dersom de blir tvunget til å ansette i hele stillinger når det ikke er økonomi eller er behov for det.
Disse medlemmer er av den oppfatning at arbeidsgiver og arbeidstaker må være i god dialog for å få til best mulige arbeidstidsordninger til det beste for alle parter, noe resultatet fra helseforetakene er et godt eksempel på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener ufrivillig deltid er en form for arbeidsledighet, og at det derfor er et problem som må adresseres. Det bør likevel understrekes at det er stor gjennomstrømning i gruppen av undersysselsatte som aktivt forsøker å øke sin arbeidstid. Som regjeringen skriver i arbeidslivsmeldingen, Meld. St. 29 (2010–2011), er «den forventa tidslengda som undersysselsett […] om lag to kvartal» – altså et halvt år. Den problemstillingen som må adresseres politisk er de som jobber ufrivillig deltid over tid. Dette har særlig vært en utfordring i helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer konstaterer at en viktig årsak til utfordringene knyttet til deltid i denne sektoren, er den såkalte helgeproblematikken som oppstår når ansatte ikke ønsker å arbeide mer enn hver tredje helg. Utvalgsleder i Skift/turnusutvalget Steinar Holden påpeker: «Tiltak som ikke griper tak i helgeproblematikken, kan bare i begrenset grad bidra til redusert uønsket deltid.»
Disse medlemmer mener at det ikke er urimelig at ansatte som har jobbet deltid over lengre tid, på et tidspunkt får en rett til heltidsstilling. Disse medlemmer mener regjeringens fremlagte forslag til hvordan dette kan skje, har noen klare svakheter. Perioden på 12 måneder er etter disse medlemmers mening for kort til å kunne avgjøre hvorvidt merarbeidet representerer et varig arbeidskraftsbehov. I arbeidsmiljøloven settes det for midlertidige ansettelser en grense på 4 år før retten til fast stilling utløses. Det er naturlig å se denne grensen som en vurdering av når behovet for arbeidskraft kan sies å være varig. Disse medlemmer mener dette tilsier en noe lengre grense enn 12 måneder før den ansatte kan fremme krav om fast stilling.
Disse medlemmer vil også påpeke at regjeringens forslag innebærer at den ansatte får rett til en fast stilling tilsvarende deres faktiske arbeidstid. Det må kunne antas å innebære en betydelig grad av ubekvem arbeidstid for den ansatte fordi midlertidige stillinger stort sett brukes nettopp for å tette hull i turnusen. En utilsiktet virkning av forslaget kan derfor bli at mange ansatte bindes til faste stillinger med ubekvem arbeidstid over flere år, i stedet for at de etter hvert kan komme over i en vanlig, fast stilling med tilsvarende arbeidstid, som flertallet. Disse medlemmer mener dette tilsier en annen innfallsvinkel enn den regjeringen har valgt, for eksempel en kombinasjon av lengre tid før kravet om fast stilling kan fremmes, men samtidig en klarere rett til den samme arbeidstiden som flertallet når den faste stillingen først er innfridd.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om rett til å kreve fast stilling tilsvarende reell arbeidstid, med en beregningsperiode på over 12 måneder.»
Komiteen er opptatt av at fortrinnsretten skal være reell, slik at gjeldende bestemmelse i § 14-3 sikrer at de som ønsker det, og som er kvalifiserte, kan få utvidet stilling fremfor at det blir foretatt nyansettelser. Komiteen vil minne om at unntaket om «vesentlig ulempe» fra lovgivers side kun er ment som en sikkerhetsventil som skal avverge helt urimelige utslag av fortrinnsretten i konkrete tilfeller, og at det skal praktiseres deretter. Kriteriet må ikke forstås slik at arbeidsgiver kan nekte kvalifiserte deltidsansatte muligheten til utvidet stilling ved generelt å henvise til at det er til vesentlig ulempe. Komiteen viser til at det må gjøres konkrete vurderinger av det arbeidsgiver anfører er ulempen i den enkelte sak. Kravet til «vesentlig ulempe» skal tolkes strengt, og komiteen ber regjeringen i samråd med partene sikre at bruken skjer i tråd med intensjonen.
Komiteen ønsker ikke skjønnsmessige unntaksbestemmelser i retten etter ny § 14-4a, men ser at det er behov for en sikkerhetsventil for de tilfeller der virksomheten ikke lenger vil ha behov for merarbeid i tiden fremover. Komiteen mener det er riktig å pålegge arbeidsgiver å sannsynliggjøre manglende behov.
Komiteen legger for øvrig til grunn at vilkårene må vurderes skjønnsmessig og støtter at tvister etter bestemmelsen skal bringes inn for tvistelønnsnemnda. Komiteen viser til at brudd på deltidsansattes rett til stilling kan medføre dom for ansettelse og/eller erstatning.