Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet, lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til årsmeldingen for 2012 fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen), Dokument 4 (2012–2013).

Komiteen vil understreke Sivilombudsmannens rolle for den enkelte innbygger. En klage til ombudsmannen gir en mulighet til å få gyldigheten av forvaltningsvedtak undersøkt av en nøytral og uavhengig instans. Undersøkelsene hos ombudsmannen kan være et nyttig og praktisk alternativ til å måtte gå til domstolene. Det er også viktig at den enkelte kan klage til ombudsmannen på egen hånd, uten å bruke sakkyndig hjelp, f.eks. advokat.

Komiteen registrerer at antall klager stiger litt hvert år, og er nå på rundt 3 000. Tallet i seg selv er ikke urovekkende, men like mye et uttrykk for at klageordningen fungerer. Komiteen registrerer at andelen av innkomne saker som totalt sett fører til kritikk eller henstilling til å se på saken på nytt, er på rundt seks pst.

Komiteen registrerer at klagene som i tidligere år domineres av klager på Nav, deretter Fylkesmannen og kommunene. Nesten en fjerdedel, eller 700 av sakene, dreier seg om Nav, mens på Fylkesmannen og kommunene ble det mottatt rundt 550 klager hver. Dette hovedinntrykket er stort sett på linje med tidligere års rapporter. Komiteen understreker at disse tallene ikke er helt representative for omfanget av feil som gjøres i forvaltningen. Rundt fem til seks pst. av klagene hos Nav og fylkesmennene fører til en eller annen form for kritikk eller oppfordring til forvaltningen, som er på snittet for alle etater. For kommunene er andelen noe høyere; åtte pst.

Komiteen mener at tallene fra årsrapporten tyder på at forvaltningen i det store og hele gjør en god jobb og behandler henvendelser fra innbyggerne i tråd med gjeldende retningslinjer. De aller fleste av sakene fører ikke til kritikk fra Sivilombudsmannen eller henstilling om å se på saken på nytt.

Komiteen viser til at Oslo, Troms og Finnmark er på klagetoppen, målt i antall klager sammenliknet med befolkningstallet. Innbyggerne i Oppland, Buskerud og Rogaland klager minst.

Komiteen registrerer at det er svært ujevn informasjon blant folk om hva Sivilombudsmannen kan tilby dem som føler seg urettferdig behandlet av offentlige myndigheter. Komiteen vil derfor be ombudsmannen ta initiativ overfor forvaltningen for å få på plass mer systematikk i hvordan ordningen med Sivilombudsmannen kan gjøres kjent overfor personer som mener seg utsatt for feil og urett fra forvaltningen.

Komiteen viser til at ombudsmannen bruker mye tid på mindre saker og åpenbart grunnløse klager. Komiteen ber derfor ombudsmannen om å jobbe mer i dybden med prinsipielt viktige saker.

Komiteen viser til at årsmeldingen etter hvert har vokst seg svært omfangsrik. Komiteen viser til at kravene til innhold er forankret i Instruks for Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 12, hvor det er et minimumskrav at meldingen skal inneholde:

«… en oversikt over behandlingen av de enkelte saker som Ombudsmannen mener har alminnelig interesse, og nevne de tilfeller der han har gjort oppmerksom på mangler ved lover, administrative forskrifter eller administrativ praksis eller har gitt særskilt melding (…)», «et referat av hva vedkommende forvaltningsorgan eller tjenestemann har uttalt om klagen (…)»

og videre

«… orientere om sitt arbeid med å overvåke og kontrollere at offentlig forvaltning respekterer og sikrer menneskerettighetene».

Komiteen ber Sivilombudsmannen ved utarbeidelsen av kommende årsmeldinger legge vekt på å avgrense lengde og innhold til lovens minimumskrav. Komiteen understreker at det ikke er et krav at årsrapporten trykkes, framfor kun å publiseres på nett. Komiteen mener at instruksen heller ikke er til hinder for at Sivilombudsmannen utarbeider en trykket kortversjon av sin årsrapport. Komiteen ber Sivilombudsmannen vurdere hva som er mest formålstjenlig innenfor disse rammene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Høyre, viser til at Sivilombudsmannen i dag har anledning til å bringe en sak til Stortinget, om ombudsmannen finner det nødvendig. Det følger av sivilombudsmannsloven § 12 annet ledd: «Får Ombudsmannen kjennskap til forsømmelse eller feil av større betydning eller rekkevidde, kan han gi Stortinget og vedkommende forvaltningsorgan særskilt melding».

Flertallet mener at terskelen for å bringe slike saker til Stortinget kan virke noe høy. Flertallet foreslår derfor at sivilombudsmannsloven § 12 annet ledd skal lyde:

«Ombudsmannen kan gi Stortinget og vedkommende forvaltningsorgan særskilt melding om han finner det formålstjenlig.»

Forslaget til lovendring vil bli fremmet som et eget representantforslag.

Komiteens medlem fra Høyre viser til at sivilombudsmannsloven § 12 annet ledd gjelder såkalt særskilt melding. Dette medlem viser til at Sivilombudsmannens årlige melding til Stortinget omfatter ombudsmannens virksomhet i det foregående år, og at ombudsmannen etter lovens virkeområde har relativt vide hjemler til å arbeide for at det i den offentlige forvaltning ikke blir gjort urett mot den enkelte borger, og at embets- og tjenestemenn og andre som virker i forvaltningens tjeneste ikke gjør feil eller forsømmer sine plikter. Dette medlem viser til at ombudsmannen gjennom § 12 annet ledd er sikret en adgang til å gi Stortinget eller rett vedkommende forvaltningsorgan en særskilt melding utenom Sivilombudsmannens årlige melding, dersom ombudsmannen får kjennskap til forsømmelse eller feil av større betydning eller rekkevidde. Dette medlem kan derfor ikke se at det er behov for å utvide ombudsmannens adgang til å bringe saker til Stortinget ytterligere.

Komiteen viser til at Stortinget tidligere har understreket at i de få enkelttilfeller hvor Sivilombudsmannen anbefaler en klager å gå til sak mot forvaltningen, og det senere skulle vise seg at klager taper til tross for Sivilombudsmannens anbefaling, skal staten dekke kostnadene som klager påføres. Komiteen forventer at dette nå er innarbeidet, og vil understreke at dette også gjelder i de tilfeller hvor klager påføres andre kostnader, som for eksempel saksomkostninger til domstol, selv om klager ikke kan sies å ha tapt (eller vunnet) saken i sin helhet.

Komiteen vil for øvrig vise til Dokument 8:122 S (2012–2013) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal om å styrke Sivilombudsmannens rolle overfor forvaltningen og Dokument 8:123 L (2012–2013) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal om endring i § 6 i sivilombudsmannsloven (utvidelse av klagefrist), som ligger til behandling.

Komiteen vil også vise til Innst. 225 S (2012–2013) fra utenriks- og forsvarskomiteen om samtykke til ratifikasjon av valgfri protokoll av 18. desember 2002 til FN-konvensjonen av 10. desember 1984 mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, jf. Prop. 56 S (2012–2013), der det fremgår:

«For at Sivilombudsmannen skal kunne oppfylle de krav protokollen stiller til nasjonale forebyggende mekanismer, er det nødvendig med endringer i sivilombudsmannsloven og -instruksen. Justisdepartementet tar sikte på å legge frem en Prop. L med forslag til lov- og instruksendringer i løpet av vårsesjonen 2013.»