Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Lise Christoffersen, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen, fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til representantforslaget Dokument 8:30 L (2012–2013) fra representantene Michael Tetzschner, Gunnar Gundersen, Frank Bakke-Jensen, Ingjerd Schou, André Oktay Dahl og Siri A. Meling om lov om rettssikkerhet ved forvaltningens bruk av tvangsmidler.

Komiteen viser til vedlagte svarbrev fra fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren av 8. mars 2013. Det vises til at en vesentlig del av forslaget gjelder regler som allerede følger ulovfestet rett eller bestemmelser nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det påpekes, som i forslaget, at denne konvensjonen gjelder som norsk rett med forrang foran annen lovgivning, jf. menneskerettighetsloven § 2 nr. 1 og § 3. I tillegg kommer de rettssikkerhetsgarantier som er nedfelt i Grunnloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ber regjeringen vurdere om §§ 1-9 i forslaget til lov om rettssikkerhet ved forvaltningens bruk av tvangsmidler i representasjonsforslaget skal utredes nærmere og sendes ut på alminnelig høring.

Flertallet imøteser at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en lovproposisjon som skal følge opp NOU 2003:15 Fra bot til bedring og med det bidra til å styrke rettssikkerheten i saker om forvaltningssanksjoner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes syn på den asymmetriske situasjon som eksisterer mellom staten på den ene side og en liten bedrift med begrensete ressurser på den andre. Jo videre fullmakter og jo sterkere sanksjonsmidler staten har, desto sterkere blir misforholdet. På den annen side har staten viktige kontrollfunksjoner i samfunnet, som vanskelig kan ivaretas uten kontrollmekanismer og sanksjonsmidler.

Disse medlemmer er ikke særlig beroliget over Justis- og beredskapsdepartementets forsikringer om at arbeidet med å omforme anbefalingene i NOU 2003:15 Fra bot til bedring til konkrete lovforslag har kommet langt. En saksbehandlingstid på snart 10 år er oppsiktsvekkende, selv i Justis- og beredskapsdepartementet. Disse medlemmer imøteser fra Justis- og beredskapsdepartementets side en klar tidsplan for det videre arbeid med oppfølgingen av NOU 2003:15.

Disse medlemmer ser nødvendigheten av en lovmessig presisering av det representantforslaget dreier seg om, nemlig rettssikkerhet ved forvaltningens bruk av tvangsmidler. Samtidig synes det noe prematurt å vedta en lov basert på representantforslaget samtidig som det arbeides med et liknende lovforslag i Justis- og beredskapsdepartementet. Disse medlemmer vil anbefale at representantforslaget ses i sammenheng med utarbeidelse av forslag til ny lov i departementet og inngår i lovforarbeidet. Disse medlemmer vil også anmode om at arbeidet med forslag til ny lov, basert på NOU 2003:15 og det foreliggende representantforslag, prioriteres vesentlig høyere enn det som så langt har vært tilfellet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil påpeke at forslaget er fremkommet på bakgrunn av en sterkt økende bruk av virkemidler til disposisjon for forvaltningen for å disiplinere og påvirke borgernes adferd. Tradisjonelt har sanksjoner og inngrep som griper inn i enkeltmenneskenes frihet og økonomi med det formål å tvinge frem en adferd, vært forbeholdt strafferetten.

Disse medlemmer viser til at trenden er internasjonal og til at det har versert en rekke saker for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) om at den økte utbredelsen av administrative tiltak med straffepreg er blitt så omfattende at den ikke bare krever hjemmel, men at det blir spørsmål om hvorvidt staten er forpliktet til å tilby de berørte borgerne adgang til å kreve at en uavhengig domstol uten partsinteresse fastslår hva faktum er – på bakgrunn av den anklagedes mulighet til å føre motbevis. Det innebærer vern av bevisbyrderegler som slår fast at det er den som påstår noe om de faktiske forhold som har bevisbyrden og hvor den som er anklaget for noe, skal slippe å føre bevis for egen uskyld.

Disse medlemmer mener at det ved fremveksten av en administrativ strafferett er naturlig å kreve en administrativ straffeprosess som gir borgerne bedre vern mot vilkårlighet og urimelige inngrep.

Disse medlemmer viser til at departementet har omtalt forslaget som «et verdifullt innspill til forbedringer av gjeldende regelverk om forvaltningens bruk av tvangsmidler» og viser til at en «vesentlig del av forslaget gjelder regler som allerede følger av ulovfestet rett eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen».

Disse medlemmer deler denne oppfatningen, men vil understreke at svært forskjellig praksis i ulike deler av forvaltningen tilsier en klar lovfesting av prosessuelle grunnprinsipper når forvaltningen utøver tvangsinngrep overfor privatpersoner, organisasjoner eller bedrifter.

Disse medlemmene mener, som påpekt i forslaget, at menneskerettighetskonvensjonen (EMK) gjelder som norsk lov med forrang foran annen lovgivning, jf. menneskerettighetsloven § 2 nr. 1 og § 3. Disse medlemmer mener likevel det vil gjøre reglene enklere tilgjengelig og bidra til økt rettssikkerhet dersom reglene gis i lovs form.

Disse medlemmer er også av den oppfatning at det kan være hensiktsmessig å ha visse administrative sanksjoner. For at lovgivningen skal ha den virkning som er tilsiktet, er det ofte en forutsetning at det kan iverksettes sanksjoner ved overtredelser. Samtidig kan straffeforfølgning være lite egnet fordi det er ressurskrevende, tar for lang tid og virker unødvendig hardhendt overfor den private parten.

Disse medlemmer vil understreke at en forvaltningssanksjon, for eksempel et overtredelsesgebyr, kan være tilnærmet like inngripende som en strafferettslig bot. Straff har i teorien noen andre effekter som forvaltningssanksjoner, men for den som rammes i praksis er forskjellen ikke stor.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det må være knyttet langt sterkere rettssikkerhetsgarantier til bruk av forvaltningssanksjoner blant annet i form av betryggende saksbehandlingsregler og full domstolskontroll med vilkårene for ileggelse og utmåling av sanksjonen, og det må gjelde et vern mot selvinkriminering. Representantforslaget adresserer svært viktige problemstillinger, og de foreslåtte bestemmelser løser sentrale problemer, selv om en del beslektede problemstillinger må løses gjennom ytterligere lovrevisjon.

Disse medlemmer vil peke på at Justis- og beredskapsdepartementet ennå ikke har vært i stand til å fremme oppdatert lovgivning på tross av at forarbeidet for lengst ble gjort av utvalget som fremmet en prinsipputredning om administrative straffer i NOU 2003:15 Fra bot til bedring. Det haster nå, mer enn noen gang, å fremme en lovproposisjon med forslag som vil styrke rettssikkerheten i saker om forvaltningssanksjoner.