3. Drivkrefter for langsiktig vekst
Siden midten av 1800-tallet har verdiskapingen per innbygger i Norge blitt mer enn tjuedoblet. Utviklingen i arbeidsinnsats og beholdningen av maskiner, bygninger og annen realkapital har spilt en viktig rolle i denne historien. Det viktigste bidraget til velstandsveksten er likevel at vi har lært oss å gjøre nye ting og å gjøre tingene på nye måter. Rik tilgang til naturressurser har også spilt en viktig rolle.
Norge har nå et høyere inntektsnivå enn de aller fleste andre land. Medregnet petroleumsvirksomheten er verdiskapingen per innbygger om lag 20 pst. høyere enn i USA. Også hvis vi bare ser på verdiskapingen i Fastlands-Norge, ligger vi høyt. Arbeidsinnsatsen per innbygger er lavere i Norge enn i USA og EU. Vi får imidlertid mer igjen for hver arbeidet time. Det er dels fordi vår produktivitet er relativt høy, og dels fordi vi får gode priser på det vi selger til andre land.
De siste tiårene har andelen av befolkningen som er i yrkesaktiv alder, økt. Det har bidratt positivt til veksten i norsk økonomi. I tillegg har økt yrkesaktivitet blant kvinner trukket verdiskapingen opp. Norske kvinners yrkesdeltakelse er nå internasjonalt sett på et høyt nivå, og potensialet for ytterligere oppgang kan være begrenset. Samtidig vil endringer i alderssammensetningen i befolkningen isolert sett trekke i retning av lavere arbeidsinnsats i årene som kommer. Det kan derfor bli mer krevende å øke arbeidsinnsatsen framover.
I tillegg til at Norge sparer i utlandet, har også de samlede investeringene i realkapital vært forholdsvis høye sammenliknet med i andre vestlige land. Mens sparing i utlandet bidrar til nasjonalinntekten i form av høyere netto rente- og utbyttebetalinger, bidrar investeringer i realkapital innenlands gjennom å øke verdiskapingen. Utskifting eller videreutvikling av realkapital kan også være nødvendig for å kunne ta i bruk ny teknologi.
Vår evne til å ta i bruk og utnytte de nye mulighetene teknologien skaper, har avgjørende betydning for den økonomiske veksten på lang sikt. Fortsatt høy økonomisk vekst fordrer høyt nivå på humankapitalen og gode insentiver til innovasjon og omstilling, slik at vi kan fortsette å bedre anvendelsen av arbeidskraft, kapital og naturressurser.
Næringer basert på naturressurser kan gi inntekter ut over normal avlønning av arbeidskraft og realkapital, såkalt grunnrente. Siden tidlig på 1970-tallet har oppbyggingen av oljevirksomheten gitt Norge en stor og lønnsom ressursbasert næring. Næringen har bidratt til betydelig aktivitet også i fastlandsøkonomien. Ressursene på norsk sokkel tilhører den norske stat, og det er derfor viktig at en stor del av inntektene fra aktiviteten på norsk sokkel tilfaller fellesskapet. Petroleumsskattesystemet og Statens direkte økonomiske engasjement på norsk sokkel er de viktigste virkemidlene for dette.
Selv om verdien av pensjonsfondet og de gjenværende petroleumsreservene er betydelige, er de beskjedne sammenliknet med inntektene som skapes i fastlandsøkonomien. Selv små endringer i produktivitet eller antall arbeidstimer per innbygger vil derfor bety langt mer for vår inntekt og materielle levestandard enn store endringer i de samlede petroleumsinntektene. Utviklingen i fastlandsøkonomien er dermed helt avgjørende for utviklingen i verdiskaping og inntekt. Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader i innstillingens kapittel 1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser på utvikling av produktivitet som en av hovedutfordringene for Norge framover. Norge har opplevd en sterk velferdsvekst de siste årene mye grunnet råvareutvinning (olje og gass) og en svært gunstig utvikling i bytteforholdet med utlandet. Høy velferd forutsetter, som også framgår av perspektivmeldingen, høy produktivitet av hele arbeidsstyrken. Det å utvikle produktiviteten i den norske arbeidsstyrken er etter disse medlemmers mening det viktigste og helt avgjørende fundamentet for å sikre bærekraften i den framtidige velferd.
Disse medlemmer er derfor overrasket over hvor lite fokus mange av de fundamentale utfordringene vi står overfor, har fått i perspektivmeldingen. Den norske produktivitetsveksten har falt markert siden 2005 og er ikke lenger høyere enn hos våre handelspartnere. Norsk lønnsvekst har utviklet seg uavhengig av produktivitetsvekst og også markert sterkere enn hos våre handelspartnere. Todelingsutfordringene i norsk økonomi er en viktig del av dette bildet og disse medlemmer mener det er overraskende at det i en melding som skal analysere norsk økonomi i et langsiktig perspektiv, ikke vies større oppmerksomhet.
Disse medlemmer viser til fig. 1.5 i meldingen som viser inndekningsbehov i offentlige finanser ved endring av noen sentrale forutsetninger. Endringer i privat produktivitet påvirker ikke inndekningsbehovet nevneverdig. I lys av at utviklingen i produktivitet for øvrig ses på som sentral for velferden, er dette egnet til å overraske. Utfordringen ser ut til å være at økt produktivitetsvekst i privat sektor vil skyve flere ut av norske konkurranseutsatte arbeidsplasser og over i offentlige jobber eller på former for offentlige ytelser. Gevinst i privat sektor blir dermed til belastning i offentlig sektor. Disse medlemmer viser til at det under høringen 3. april 2013 ble antydet at Norge med et kostnadsnivå 70 pst. over våre konkurrentland kunne være i ferd med å utvikle et «permanent for høyt kostnadsnivå». De private, konkurranseutsatte arbeidsplassene som skal kunne overleve med et slikt kostnadsnivå må være svært produktive, alternativet er utflytting eller nedleggelse.
Det er etter disse medlemmers mening en stor mangel ved perspektivmeldingen at den ikke analyserer disse sammenhengene. Velferd og produktivitet dreier seg om hvordan vi – totalt sett – bruker hele arbeidskraftressursen i Norge. Hva er da konsekvensene av at vi ikke har egnede indikatorer for produktivitet innen offentlig sektor på samme måte som vi har i privat sektor? De siste 15 årene er det lagt frem en lang rekke offentlige utredninger som påviser et betydelig potensial for mer effektiv drift i offentlig sektor. Flere av disse har lagt «best practice» til grunn og påvist et betydelig forbedringspotensial. Regjeringen Stoltenberg II har gjort svært lite for å følge opp disse rapportene. Konsekvensen er tap av velferd. Disse medlemmer mener at dette er utfordringer som burde få langt større oppmerksomhet og framsetter følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede gode indikatorer for produktivitetsvekst i offentlig sektor og presentere konklusjonene for Stortinget på egnet måte.»