I dokumentet fremmes følgende forslag:

«I

Stortinget ber regjeringen endre utlendingsforskriften slik at den tydeliggjør at hensynet til barnets beste må vektlegges i større grad når det gjelder innvandringsregulerende hensyn, i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser og for øvrig i tråd med utlendingslovens intensjoner.

II

Stortinget ber regjeringen klargjøre hvordan vurderingen av barnets beste skal foretas.

III

Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt innholdet i barnets beste-vurderingen er i tråd med internasjonale og nasjonale forpliktelser.

IV

Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av gjeldende praksis i asylsaker som omfatter barn, der praktiseringen av bestemmelsene i utlendingsloven sees opp mot FNs barnekonvensjon.»

I dokumentet vises det til at det årlig kommer ca. 10 000 mennesker til Norge for å søke asyl, at antallet har variert betydelig, men at andelen barn likevel har ligget relativt stabilt på noe under 30 pst. av det totale asylsøkertallet.

Forslagsstillerne vil ha en asylpolitikk som er rettferdig, rettssikker og human.

Forslagsstillerne deler den unisone tilbakemeldingen fra høringsinstansene om at Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt bidrar til en ytterligere forvirring gjennom vage og til dels motstridende utsagn, fremfor å komme med avklaringer om innvandringsregulerende hensyn, og at den ikke konkretiserer hvordan barnets beste-vurderinger bør foretas.

Forslagsstillerne støtter anbefalingen fra et stort flertall av høringsinstansene om at det utarbeides en forskriftsendring.

Forslagsstillerne redegjør nærmere for hvorfor de mener at «barnets beste» er det primære hensynet, at dette som hovedregel skal gå foran andre hensyn og at unntak må begrunnes særskilt.

Forslagsstillerne mener det også er behov for at regjeringen i forskrifts form understreker at barnets beste-vurderingen må fremgå av enkeltvedtaket og at begrunnelsen for vektlegging av de ulike hensyn tydeliggjøres i vedtakene.

Forslagsstillerne mener at en juridisk gjennomgang av forholdet mellom bestemmelsene i utlendingsloven og FNs barnekonvensjon, og praktiseringen av gjeldende regelverk opp mot de folkerettslige forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon kunne bidratt med viktige avklaringer.

Forslagsstillerne viser til at det fra regjeringshold ble hevdet at fremleggelsen av Meld. St. 27 (2011–2012) Barn på flukt og vedtaket av meldingens Innst. 57 S (2012–2013) skulle føre til praksisendringer i asylpolitikken, noe som skulle innebære at hensynet til barns beste skulle vektlegges mer enn innvandringsregulerende hensyn. Forslagsstillerne viser til at daværende direktør i Utlendingsnemda (UNE), Terje Sjeggestad, gjentatte ganger slo fast at det ikke ville komme noen slik praksisendring uten en endring av lov eller forskrift.

Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) har sett på seks UNE-vedtak i saker om lengeværende barn som er fattet etter at regjeringen la frem Barn på flukt-meldingen i juni 2012, og mente det var umulig å se noen ny entydig praksisendring.

21. desember 2012 avsa Høyesterett to plenumsdommer (HR-2012-2398-P og HR-2012-2399-P) i saker der hensynet til barns beste sto opp mot innvandringsregulerende hensyn. Høyesteretts flertall kom i begge sakene fram til at Utlendingsnemndas avslag på opphold og asyl var gyldig. Et mindretall mente at «barnets beste» måtte telle mer enn innvandringsregulerende hensyn og at barn har en selvstendig rett til å bli hørt i sin egen asylsak. Se nærmere omtale i dokumentet.

Det pekes på at flertallet i Innst. 57 S (2012–2013) til stortingsmeldingen «Barn på flukt» viser til en erkjennelse i stortingsmeldingen om at vurderingen har vært for streng i flere saker der innvandringsregulerende hensyn sees opp mot barns beste. Høyesteretts flertall finner imidlertid ikke at stortingsmeldingen sier noe klart om for streng praksis, og legger dermed ikke stortingsmeldingen til grunn i den videre domsbegrunnelse.

Forslagsstillerne mener altså at det har blitt slått fast, både gjennom dom og uttalelser fra forvaltningen, at det ikke har forekommet eller vil forekomme en endring i praksis i tråd med stortingsflertallets ønske.