Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, fung.leiar Anne Marit Bjørnflaten, Susanne Bratli, Freddy de Ruiter, Gorm Kjernli, Magne Rommetveit og Tone Merete Sønsterud, frå Framstegspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Bård Hoksrud og Arne Sortevik, frå Høgre, Øyvind Halleraker, Lars Myraune og Ingjerd Schou, frå Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, frå Senterpartiet, Janne Sjelmo Nordås, og frå Kristeleg Folkeparti, Ingunn E. Ulfsten, har merka seg at den føreslegne lovendringa vil opna for at departementet kan fastsetja føresegn om at køyretøy med tilleten totalvekt over 3 500 kg skal vera utstyrte med elektronisk brikke for køyring på det offentlege vegnettet. Vidare vert det opna for at departementet kan gje nærare avgjerd om verkeområde og grupper køyretøy som skal omfattast av påbodet.

Komiteen vil peika på at bompengeselskapa har relativt høge kostnadar knytt til fakturering av bompengar til eigarar av køyretøy som ikkje har teikna abonnement, og tap på fordringar er også i stor grad knytt til køyretøy utan elektronisk brikke. Rekneskapstal for 2011 syner at tap på fordringar for 43 selskap utgjorde 20,7 pst., tilsvarande 172 mill. kroner.

Komiteen vil også syna til Riksrevisjonen sin effektivitetsanalyse, der det går fram at den største faktoren for bompengeselskapa sine driftskostnadar er andelen køyretøy som brukar elektronisk brikke.

Komiteen sluttar seg til vurderinga av at ordninga vil fremja konkurranse på like vilkår mellom norsk og utanlandsk transportnæring.

Komiteen har merka seg at dette forslaget om endringar i vegtrafikklova har vore på høyring til over 200 instansar, og at alle høyringsinstansane som har gitt fråsegn, i hovudsak har stilt seg positive til forslaget. Lovforslaget vil gje departementet mynde til å fastsetja påbod om elektronisk brikke for køyretøy over 3 500 kg i føresegn, og dette vil sikra bompengeselskapa naudsynt informasjon om eigar og fakturaadresse.

Komiteen sluttar seg til at påbodet i første omgang vert avgrensa til køyretøy brukt i næringstransport, og at innrettinga og omfanget må avklarast nærare i samband med den offentlege høyringa av føresegna.

Komiteen syner til at mange av høyringsinstansane er opptekne av at kontrollen vert organisert som ein del av kontrollen elles på det offentlege vegnettet. Kontrollen må ha eit omfang, og sanksjonane må ha ein storleik, som gjer at det ikkje løner seg å la vera å bruka påboden brikke.

Komiteen registrerer at eingongskostnadane ved ordninga er rekna til å liggja mellom 20 og 40 mill. kroner, medan dei årlege driftskostnadane vil utgjera 5 til 10 mill. kroner. Påbodet vil på andre sida medføra auka inntekter frå køyretøya som vert omfatta av ordninga, slik at bompengeselskapa sine tap på fordringar vert reduserte.

Komiteen vil presisere at handsaminga av personopplysningar i bompengesystemet skal føregå i samsvar med konsesjon frå Datatilsynet. Ved innføring må det vera eit siktemål at ordninga skal gjelda likt for alle trafikantar som er omfatta av påbodet uavhengig av nasjonalitet, slik at ordninga heller ikkje i praksis verkar diskriminerande.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet er imot finansiering av offentlige veier med bompenger og imot bomringer der formålet ikke bare er å bygge offentlig vei betalt av bilistene, men også skaffe inntekter til andre formål enn vei. Disse medlemmer er imidlertid enig i at når bompengefinansiering vedtas av alle partier med unntak av Fremskrittspartiet, må det sørges for at alle betaler.

Disse medlemmer viser til brev fra Samferdselsdepartementet v/statsråden, datert 5. april 2013, med svar på spørsmål fra Fremskrittspartiet og som er vedlagt innstillingen. Disse medlemmer viser spesielt til svar på spørsmål 4 om hvorfor det velges forskrift og ikke direkte lovtekst når vegtrafikkloven foreslås endret. Disse medlemmer siterer følgende fra svaret:

«Departementet er inneforstått med at spørsmål som er av en slik karakter at Stortinget bør ta stilling til dem, bør reguleres i lov og ikke overlates til forskrift. Som hovedregel bør lovs form benyttes bl.a. for bestemmelser som gir borgerne rettigheter eller plikter, mens det er grunn til å benytte forskrift ved tekniske detaljregler. Særlig gjelder dette når reglene retter seg mot en avgrenset brukergruppe, slik som næringsdrivende. Det samme gjelder dersom det er ventet at det er behov for hyppige endringer i regelverket.

I det gjeldende lovforslaget ble det vurdert om bestemmelsen som angir selve påbudet og bestemmelser om hvilket vegnett påbudet skal gjelde (med eventuelle unntak), bør gis i loven. Foruten påbudet og bestemmelser om virkeområde, er det imidlertid også behov for å gi nærmere bestemmelser om ordningen, som etter den gjeldende systematikken i vegtrafikkloven er mer naturlig å gi i forskrift. Dette er bestemmelser om ansvaret for at kjøretøyet er utstyrt med betalingsenheten, bestemmelser om kontroll og gebyr, mv. Lovforslagets utforming gir, sammen med uttalelsene i proposisjonen, i realiteten en relativt liten grad av fleksibilitet ved utformingen av forskriften mht. hvilke kjøretøy som skal omfattes av ordningen og hvilket vegnett påbudet skal gjelde. En utforming av en lovbestemmelse som gir påbud og andre bestemmelser i § 13, vil også bryte med systemet i bestemmelsen for øvrig og systemet etter vegtrafikkloven ellers. Fullmaktssystemet etter vegtrafikkloven er dessuten et etablert system som bør være godt kjent for de påbudet vil rette seg mot. Det gjeldende påbudet skal dessuten som hovedregel rettes mot næringsdrivende og ikke privatpersoner. Jeg finner det på denne bakgrunn ikke betenkelig at den samme systematikken blir anvendt i det gjeldende lovforslaget som i vegtrafikkloven § 13 og i loven for øvrig.

Som omtalt i proposisjonen, kan det på et senere tidspunkt være ønskelig at alle motorvognklasser omfattes av ordningen med påbudt elektronisk betalingsenhet, inkludert personbiler. Dette vil kreve en ny lovendring. Ved et slikt lovpåbud kan det være naturlig at selve påbudet framgår loven og at de nærmere bestemmelsene om ordningen blir gitt i forskrift til loven. Samferdselsdepartementet vil vurdere dette nærmere ved et slikt lovforslag».

Disse medlemmer legger til grunn at forskrift brukt i denne saken ikke åpner for at krav om betalingsbrikke kan innføres i alle kjøretøy uten lovvedtak i Stortinget.

Disse medlemmer har videre fra Samferdselsdepartementets svarbrev datert 5. april 2013 merket seg at både Sveits og EU-landet Østerrike har ordninger som innebærer at utenlandske vogntog betaler for antall kjørte km. Disse medlemmer ønsker utredet en tilsvarende ordning i Norge der det betales for utenlandske traileres bruk av veinettet generelt og ikke bare for å sikre betaling ved passering av norske bomstasjoner.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at bilistene er med på å finansiere en stor andel av veiutbyggingen i Norge, og at det er særdeles viktig at bilistene kan ha tillit til bompengesystemet. Innkrevingen må derfor være pålitelig og effektiv slik at mest mulig penger går til vei og minst mulig til administrasjon.

Dette medlem viser til at Riksrevisjonen i sin rapport Dokument 3:5 (2012–2013) konkluderer med at målet om lavest mulig kostnader ved innkreving av bompenger ikke er nådd de senere årene. Dette medlem viser til at Riksrevisjonen mener Samferdselsdepartementet har hatt en svært overordnet rolle og at departementet i liten grad har gitt styringssignaler på området, og videre at det er svakheter ved Statens vegvesens oppfølging av bompengeselskapene. Dette medlem forventer at regjeringen tar kritikken fra Riksrevisjonen svært alvorlig, og at departementet tar et tydeligere styrings- og oppfølgingsansvar. Dette medlem viser til at Riksrevisjonen påpeker at manglende bruk av brikke i automatiske anlegg medfører betydelige kostnader, og at Riksrevisjonen derfor mener det bør settes i verk tiltak for å sike at flere trafikanter bruker brikke, noe dette medlem støtter.

Dette medlem viser til at Riksrevisjonen dokumenterer store tap på fordringer som følge av at trafikantene ikke betaler for sine passeringer. I 2011 utgjorde dette hele 172 mill. kroner for selskapene. Dette medlem mener lovforslaget om obligatorisk bompengebrikke for alle kjøretøy over 3 500 kilo er et skritt i riktig retning. Dette medlem mener likevel at obligatorisk brikke også bør innføres på lettere kjøretøy for å sikre at mest mulig bompenger går til ny vei.