Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli, Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Arvid Svendsen, viser til at EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU er grunnlaget for regjeringens politikk overfor EU. Stortingsmeldingen redegjør for, og legger gjeldende avtaleverk, til grunn.

Komiteen viser til at finanskrisen setter preg på utviklingen i Europa og stiller det europeiske samarbeidet overfor store utfordringer med massearbeidsløshet og innstramning i velferdsordninger som følge av landenes behov for å balansere budsjettene. Komiteen deler regjeringens oppfatning av at krisen omfatter så vel målbare størrelser som statsgjeld og rentenivå som redusert tillit og legitimitet til det politiske system. I en periode med økonomiske utfordringer som EU-landene står overfor i dag, har likevel det indre marked vist seg å være en robust ramme for handel og samkvem mellom landene. Finanskrisen viser at hvis utfordringene i Europa skal løses, vil den økonomiske politikken og finansinstitusjonenes rolle være avgjørende.

Komiteen viser til at EØS-avtalen har vært i kraft i 19 år og har virket i en periode som har vært preget av stabilitet og økonomisk vekst for Norge. Den har vært og er viktig for utviklingen i norsk økonomi, næringsliv og utenrikshandel.

Komiteen viser til at krisen også har synliggjort behovet for strukturelle reformer som kan bidra til økt konkurransedyktighet. Komiteen viser til at krisen i flere EU-land har direkte innvirkning for norsk eksportrettet industri ved at den reduserer eksportmulighetene for norske bedrifter. Komiteen mener at regjeringen må jobbe for å sikre at denne delen av norsk næringsliv har gode rammebetingelser.

Komiteen viser til at EU er betydelig utvidet de siste årene, fra 15 til 25 medlemsland i 2004 og til 27 i 2007. Etter planen kommer Kroatia med fra 1. juli 2013. Komiteen registrerer at utvidelsen har hatt en positiv effekt, men har også skapt utfordringer blant annet når det gjelder å komme fram til felles løsninger.

Komiteen viser til at EU gjennom de siste årene har gjennomført betydelige endringer i traktatverket, blant annet ved inngåelsen av Lisboa-traktaten som trådte i kraft den 1. desember 2009. Ønske om forenkling og en styrking av Europaparlamentets rolle og de nasjonale parlamentenes påvirkning i beslutningsprosessen, har vært utgangspunktet for reformene.

Komiteen registrerer at EUs byråer spiller en stadig viktigere rolle i regelverksutviklingen og i gjennomføringen av regelverk på nasjonal nivå. Det er pr. i dag etablert 35 byråer innen EU og i tillegg seks såkalte forvaltningsbyråer under Kommisjonens myndighet, som forvalter ulike EU-programmer.

Komiteen har merket seg at selv om byråene i utgangspunktet er tenkt å ha en begrenset formell myndighet, ser man en utvikling hvor de i økende grad gis kompetanse til å fatte beslutninger som er bindende for myndigheter og bedrifter i medlemslandene. Byråene representerer en viktig mulighet for Norge for deltakelse i samarbeidet. Samtidig stiller den økte rollen til EU-byråer EØS-samarbeidet overfor noen prinsipielle utfordringer. Komiteen merker seg at regjeringen vil vurdere hvilke konsekvenser EU-byråer og tilsyn har for deltakelse, prosesser og politikkutforming i Norge, og hvilken tilnærming som best kan ivareta norske interesser i arbeidet opp mot disse organene.

Komiteen ber regjeringen vurdere om det kan være grunnlag for en institusjonell løsning i tråd med to-pilar-systemet i EØS-avtalen.

Komiteen vil legge særlig vekt på en nær dialog om europeiske samarbeidsspørsmål med våre nordiske naboer, og har med tilfredshet merket seg at Nordisk Råd nylig har vedtatt en egen strategi for samarbeid på dette feltet. Det nordiske samarbeidet utgjør en viktig ramme for samordning overfor EU, samtidig som Norden-politikk er blitt en stadig viktigere del av europapolitikken. Det nordiske samarbeidet er på den måten blitt en viktigere del av det europeiske samarbeidet.

Komiteen har også merket seg styrkingen av det nordiske samarbeidet på utenriks- og forsvarssektoren og vil spesielt peke på den såkalte Stoltenberg-rapporten som danner grunnlaget for en rekke initiativ på dette området.

Komiteen vil understreke behovet for økt informasjon og kunnskap om europapolitikken og deler regjeringens syn på nødvendigheten av å styrke undervisningen i skolen på dette området.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at kompetansen om EU og Norges avtaler med EU må styrkes også i lærerutdanningen, herunder i etter- og videreutdanning av lærere innenfor relevante fagområder.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at NOU 2012:2 «Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU» peker på viktigheten av mer informasjon også til befolkningen generelt og ber regjeringen se på mulighetene for å utvikle en mer robust informasjonsplattform, herunder bruk av informasjonskampanjer, for å nå bredere ut til befolkningen om europapolitikk generelt og aktuelle saker spesielt.

Komiteen mener det er viktig at Stortinget med jevne mellomrom får seg forelagt en melding om sentrale virkemidler og mål for norsk europapolitikk. Komiteen viser til sine merknader til St. meld. 23 (2005–2006) Om gjennomføring av europa-politikken, om å sende en årlig delegasjon av stortingsrepresentanter til Brussel for å styrke deres kjennskap til organene og arbeidsmåtene, samt for å etablere et kontaktnett i partigruppene i Europaparlamentet. Komiteen mener tiden for å gjennomføre dette nå bør være inne, etter at Stortinget har fått på plass en medarbeider fra internasjonal avdeling i Brussel.

Komiteen vil understreke at Norge og EU har felles verdier og mål på sentrale områder som klima, menneskerettigheter, demokratiutvikling og miljø, og at det er i Norges interesse med et tett samarbeid på disse områdene.

Komiteen deler regjeringens syn på betydningen av å bruke de muligheter og det handlingsrom som EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU gir, for å fremme norske interesser på best mulig måte, og for å medvirke tidlig og tydelig i EUs beslutningsprosesser. Handlingsrommet må brukes for å ivareta nasjonale interesser gjennom tilpasninger til regelverket. Komiteen vil understreke at Norge er tjent med et felles regelverk i det indre marked, fordi det innebærer sikkerhet for likebehandling og forutsigbarhet for norsk næringsliv og andre som opererer i det indre marked.

Komiteen ber regjeringen se på mulighetene for å utvikle et indre markeds-senter med en portal der norske bedrifter kan innhente oppdatert informasjon og kunnskap om EØS-regelverk.

Komiteen vil også understreke betydningen av å komme tidlig inn i prosessen når EU behandler forslag til nye regelverk. Komiteen deler regjeringens syn om at en eventuell bruk av reservasjonsretten må bygge på en avveining mellom norske interesser i den aktuelle saken, og risikoen for og mulige konsekvenser av eventuelle motreaksjoner fra EU. Komiteen vil understreke at det er viktig at regjeringen vurderer bruk av reservasjonsretten hvis særlige norske interesser trues av rettsakter som planlegges innlemmet i EØS-avtalen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker at bruk av reservasjonsretten bør være i samsvar med det øvrige EFTA-land som er tilknyttet til EØS-avtalen foretar seg, og at eventuell bruk av reservasjonsretten veies opp mot øvrige hensyn.

Komiteen er enig i at norsk syn aktivt skal fremmes og forsvares i saker overfor ESA og EFTA-domstolen, og ber regjeringen prioritere dette.

Komiteen deler regjeringens syn på interessen av å bygge videre på Schengen-samarbeidet og medvirke aktivt i utviklingen av nye rettsakter på dette området som ivaretar norske interesser.

Komiteen vil særlig understreke betydningen av samarbeid i kampen mot grenseoverskridende kriminalitet.

Komiteen stiller seg positiv til et tettere samarbeid med EU om utenriks- og sikkerhetspolitiske saker. Dette vil kunne gi positive bidrag på områder av strategisk betydning for Norge som nordområdene, internasjonal bistand og i arbeidet for fred og forsoning.

Komiteen vil fremheve viktigheten av økt norsk deltakelse i de kanaler der Norge har særskilte interesser. Komiteenmener videre at man må styrke deltakelsen fra regjeringshold på uformelle ministermøter og gjennom andre viktige kanaler for innflytelse, herunder norske stillinger i Europakommisjonen og Europaparlamentet.

Komiteen mener også at regjeringen bør se på muligheten for å strukturere koordineringen av EU-saker slik at det sikres bedre samordning mellom departementene i viktige europasaker.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til oversikten i NOU 2012:2 og flere mediesaker som viser at den norske regjerings deltakelse i uformelle ministermøter i perioden 2007–2011 primært har bestått av tjenestemenn eller statssekretærer og mener at regjeringen således ikke har benyttet seg av det eksisterende handlingsrommet for medvirkning av EUs politikkutforming.

Komiteen viser til regjeringens prioritering av innsatsområder i europapolitikken og slutter seg til disse. Gode rammebetingelser for norsk næringsliv, et velfungerende indre marked og ivaretakelse av den norske arbeidslivsmodellen er viktige områder. Likeledes samarbeid med EU om blant annet helsesikkerhet og samfunnssikkerhet, om energi og miljø, samt forskning og innovasjon.

Komiteen deler regjeringens syn på viktigheten av å styrke det demokratiske grunnlaget for utformingen av norsk europapolitikk gjennom økt engasjement og debatt om EU og EØS. Videre er satsing på forskning om Europa-spørsmål og formidling av resultater et viktig bidrag til å styrke kunnskapen i befolkningen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at denne satsingen må følges opp med økte bevilgninger til forsk-ningsprosjekter som omhandler Norges forhold til EU.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at bevilgningene må danne langsiktige, stabile rammer for forskningen på Europa-spørsmål slik at denne forskningen i sterkere grad kan bidra til å øke kunnskapen om europasaker i befolkningen.

Komiteen vil også understreke betydningen av å sikre solid EU/EØS-kompetanse i forvaltningen. Utplassering av nasjonale eksperter i Europaparlamentet er et viktig bidrag i den sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker samtidig viktigheten av å holde løpende kontakt med de nasjonale ekspertene slik at deres ressurser blir utnyttet best mulig. Disse medlemmer mener det er uheldig at den eneste nasjonale ekspertstillingen i Europaparlamentet har stått ledig siden 2009 og ber om at denne fylles som snart som mulig.

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker også en konkret plan for regjeringens styrking og systematisering av opplæringstilbudet i EU/EØS-rett i forvaltningen. Disse medlemmer ser også positivt på regjeringens forslag om å vurdere en ordning der norske organisasjoner kan tilbys hospiterings- og praksisopphold ved den norske EU-delegasjonen, men savner en strategi om hvordan en slik ordning skal fungere i praksis.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at meldingen ikke i stor nok grad tar inn over seg funnene og konklusjonene i NOU 2012:2, og at viktige aspekter ved vårt forhold til EU således ikke i tilstrekkelig grad belyses i meldingen. Disse medlemmer viser til at utredningen konkluderer med at Norge, gjennom våre avtaler med EU, er mer integrert i det europeiske samarbeidet enn mange av EUs medlemsland. Blant annet viser utredningen at Norge er det land i Europa som i forhold til folketall tar imot flest arbeidsinnvandrere under EU/EØS-reglene og det er kun tre EU-stater som er økonomisk tettere integrert enn oss. Utredningen synliggjør at norsk europapolitikk i like stor grad er innenrikspolitikk som utenrikspolitikk. Dette må få konsekvenser for hvordan vi forholder oss til beslutningene som fattes i EU.

Disse medlemmer mener erkjennelsen av at Norge er tett integrert i EU må gjenspeiles i en europapolitisk strategi som er mer offensiv og siktet inn mot reell norsk medvirkning i EUs beslutningsprosesser.

Disse medlemmer viser til at en slik strategi innebærer at norske posisjoner må fremmes så tidlig som mulig, gjerne når EU-kommisjonen fremmer høringsnotater. Norge bør også benytte mulighetene som finnes til å sette nye saker på dagsordenen. Det gjelder særlig innenfor de områdene der Norge har viktige strategiske interesser i EUs utvikling. Norsk europastrategi må i større grad baseres på hvilken utvikling vi ønsker i Europa i fremtiden.

Disse medlemmer viser til at et sentralt punkt i NOU 2012:2 er det betydelige etterslepet i implementering av rettsakter fra EU og tidsspennet mellom vedtak i EU og implementering i Norge. Disse medlemmer savner en strategi for å få bukt med dette etterslepet og de negative konsekvensene det har for norske aktører som opererer i konkurranse med andre lands aktører i det indre marked.

Disse medlemmer viser til at gjennomføringen og håndhevelsen av EU/EØS-relaterte saker utgjør en stadig større del av hverdagen til statsforvaltningen, men at regjeringen, til tross for den økte tilknytningen til EU, ikke har gjort større organisasjonsmessige endringer i saker som angår europasaker. Disse medlemmer viser videre til at endringene i Lisboa-traktaten medfører at EU stadig oftere vedtar sektorovergripende rammedirektiv fremfor enkeltdirektiv. Dette gjør det nødvendig å styrke koordineringen mellom departementene og avklare rettsaktenes EØS-relevans på et tidlig stadium.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at utviklingen i EU reiser flere spørsmål av stor betydning for Norge. Hvordan gjeldskrisen vil påvirke EU og dermed Norge på lengre sikt er usikkert. Både den politiske og den økonomiske integrasjonen i EU har fått et sterkt tilbakeslag som rokker ved EUs grunnvoller. Det er bred enighet om EØS-avtalen, men hvordan man skal beholde dynamikken i denne over tid er en utfordring. Schengen-avtalen, som har fjernet grensekontroll i det enkelte land, og erstattet dette med en ytre grensekontroll til hele området, har vist seg å ha sine svakheter.

Disse medlemmer merker seg også den debatt som har vært rundt ulike lands tilknytning til EU og det indre marked. Spesielt har vurderinger av de avtaler Sveits har med EU vært interessante. Det er tydelig at EU synes at EØS-avtalen er et langt bedre rammeverk for samarbeid enn stadige reforhandlinger av bilaterale avtaler. Det er også verdt å merke seg at med EØS-avtalen har man fastsatte prosedyrer for konfliktløsning og rettslig prøving av uenigheter (med ESA og i EFTA-domstolen).

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet gikk inn for Schengen-avtalen i 1997. Etter hvert har det vist seg at avtalen kan sies å bidra til enkelte uheldige utslag av grenseoverskridende organisert kriminalitet. Det er i dag 26 medlemsland i Schengensamarbeidet. Storbritannia og Irland står utenfor avtalen, mens Sveits ble med i 2008. I 2007 ble Romania og Bulgaria medlem i EU. Deres medlemskap har skapt en viss debatt i EU av frykt for at kontrollen av de ytre grensene er for dårlig, og de to landene er ennå ikke med i Schengensamarbeidet. Det kan derfor være grunn til å vurdere en reforhandling av avtalen der kravene til ytre grensekontroll strammes inn. Samtidig er det viktig å påpeke at mange av de problemer som øker i Norge, kan stoppes mer effektivt med økt politiinnsats enn med grensekontroll.

Disse medlemmer merker seg at som en mindre stat i utkanten av Europa er Norge i stor grad henvist til å ha et pragmatisk og reaktivt forhold til utviklingen i EU. Både den økonomiske utviklingen i EU, utviklingen i det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet og til dels Schengen-avtalen, kan få stor innvirkning på vitale norske interesser. Nylig har vi sett hvor problematisk det blir når norske landbruksinteresser presser frem handelsbarrierer for ost og blomster. Det er mulig for Norge å jobbe aktivt for egne interesser, på en langt bedre måte. F.eks. kan Norge søke å inkludere landbruk i EØS-avtalen. På den måten vil norsk landbruk effektiviseres, og norske forbrukere vil dra nytte av et felles europeisk marked for matvarer. Disse medlemmer mener det er viktig å se på muligheten for å få til en åpen handel med både fisk og landbruksprodukter mellom Norge og EU, gjennom utvidelse av avtaleverket mellom partene. Disse medlemmer vil understreke at dette ikke må være en tilslutning til EUs felles landbrukspolitikk eller fiskeripolitikk.

Disse medlemmer ønsker å påpeke de prob-lemer som er tilknyttet eksport av norske velferdsgoder. Det er en sterk vekst i andelen EØS-borgere utenfor Norge som nyter godt av ulike velferdsordninger som opprinnelig var tiltenkt arbeidstakere bosatt i landet. Norske velferdsordninger må endres slik at de oppnår sin hensikt, samtidig som de ikke kan misbrukes.

Disse medlemmer anbefaler at Norge i relevante fora setter søkelys på de problemer som er knyttet til grenseoverskridende kriminalitet i Schengen-området, både organisert og uorganisert. Våre avtalepartnere bør i større grad gjøres oppmerksomme på de problemer vi opplever, og anspores til å finne felles løsninger. Samtidig bør det på norsk side undersøkes i hvilken grad en mulig gjeninnføring av grensekontroll vil bidra til å kontrollere den grenseoverskridende kriminaliteten, spesielt vurdert opp mot andre mulige tiltak (f.eks. økt satsing på politiinnsats, raskere behandling i rettsvesenet, strengere straffer, osv.). Det bør også undersøkes hvilke ulemper en eventuell gjeninnføring av grensekontroll vil ha for all lovlig og ønskelig trafikk. Det bør være et mål å trekke landbrukssektoren inn i et sterkere formalisert avtaleverk med EU, som samtidig bør ha som formål å liberalisere sektoren både hos oss og hos våre handelspartnere.

Disse medlemmer merker seg også at en del EU-regler, som blir gjort gjeldende også for EØS-området, ikke alltid passer norske forhold like godt som særnorske regler ville gjort. Dette er oftest en følge av at norske myndigheter ikke har brukt handlingsrommet som ligger i EØS-samarbeidet, godt nok. Disse medlemmer vil derfor nok en gang understreke hvor viktig det er at norske politikere, embedsmenn og andre interesserte er bevisst på og kjent med de påvirkningsmuligheter som finnes.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det er stor grad av enighet i de aller fleste rettsakter som Stortinget tar opp til vurdering. Dette viser at integreringen og samhandlingen med EU er preget av liten politisk uenighet, men en bred tverrpolitisk tilslutning. Et interessant trekk ved meldingen er at den svært omfattende EU-tilpasningen vies lite plass, noe som også gjelder den generelle debatten.Videre mener disse medlemmer at Norge er blant de landene som har størst nytte av det indre markedet i Europa, fordi mesteparten av vår handel er med andre europeiske land. Disse medlemmer fremhever videre at det er et tverrpolitisk ønske å samarbeide så tett som mulig med EU, da norske utfordringer i stadig større grad er grenseoverskridende.

Disse medlemmer viser til at NOU 2012:2 avdekker at regjeringens mål i handlingsplanen skissert i St.meld. nr. 23 (2005–2006) «Om gjennomføring av europapolitikken» ikke er oppnådd. Målene i handlingsplanen var «tydelige og tidlige politiske prioriteringer, god samordning og utnytting av mulighetene, god gjennomføring og forvaltning av forpliktelsene, kompetanseløft, økt åpenhet og dialog». Disse medlemmer viser til at selv om tiltak har blitt iverksatt, kan ikke disse målene sies å være innfridd, noe også funnene i NOU 2012:2 synliggjør.

Disse medlemmer ønsker en fremtidsrettet analyse av Norges tilknytningsform i en periode der EU endrer seg i retning av tettere integrering og en mulig forskyvning av makt internt i EU. Blant annet forhandler EU med de såkalte «mikrostatene», og flere land ønsker å knytte seg opp mot EU gjennom frihandelsavtaler med henblikk på et mulig medlemskap. Disse medlemmer etterspør derfor en offensiv og fremtidsrettet strategi som tar høyde for denne utviklingen og mulige konsekvenser av den.

Disse medlemmer har merket seg de endringer som finner sted i EUs felles fiskeripolitikk. Disse medlemmer ser positivt på at fiskeripolitikken i EU nå blir langt mer lik den norske og mener at endringene kan danne grunnlaget for tettere samarbeid i fiskeripolitikken.