2.1 Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, viser til Meld. St. 26 (2011–2012) Den norske idrettsmodellen. Siden forrige idrettsmelding ble behandlet har det skjedd endringer i folks aktivitetsvaner, i omfanget av frivillig arbeid, og demografiske endringer som gjør det naturlig å gjennomgå statens målsettinger og virkemiddelbruk på idrettsområdet. Komiteen viser til at nordmenn trener mer enn før. Det trenes oftere, hardere og mer. Nordmenns fysiske aktivitet i form av trening og mosjonsaktiviteter ligger svært langt over gjennomsnittet i Europa. Samtidig er den generelle daglige fysiske hverdagsaktiviteten vesentlig redusert. Dette har sammenheng med en endring i livsstil og vaner. Stillesittende jobber, økt bilbruk, medie- og kommunikasjonsbruk har gitt oss helt andre forutsetninger for fysisk aktivitet enn generasjonene før oss. Komiteen viser til at denne endringen er så markant at selv om treningsaktiviteten er på et historisk høyt nivå, har den totale fysiske aktiviteten likevel blitt redusert.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er svært fornøyd med at regjeringen legger fram en idrettsmelding som skal peke ut retningen for den statlige idrettspolitikken. Flertallet legger til grunn idrettens viktige posisjon og oppgave, at den fortjener en viktig plass i samfunnet og at regjeringen vil føre en framtidsrettet offensiv idrettspolitikk.

Komiteen påpeker at idrettspolitikken omfatter både toppidrett, barne- og ungdomsidrett, breddeidrett og egenorganisert fysisk aktivitet. Komiteen peker på at fysisk aktivitet fortsatt er mest egenorganisert, men har de senere årene også til dels blitt organisert, noe bl.a. den sterke framveksten av turforeninger viser. Komiteen viser til at hverdagsaktiviteten i befolkningen er markant redusert de siste årtiene, noe som ikke kan erstattes av trenings- og mosjonsaktiviteter selv om disse har økt betydelig i perioden. Dette er en trussel mot folkehelsa. Komiteen peker derfor på at det er et stort behov for å legge til rette for mer hverdagsaktivitet, som for eksempel å gå eller sykle til og fra jobb og skole, samt for lavterskel mosjonsaktiviteter. Komiteen viser til at dette i praksis er deler av samhandlingsreformen, og vil være et tverrsektorielt samarbeid, der flere departement, deriblant Kulturdepartementet gjennom idrettspolitikken, har delansvar. Dette arbeidet vil involvere både offentlig, privat og frivillig sektor.

Komiteen peker videre på den særdeles viktige rollen idretten har i det moderne norske samfunnet, ved å bidra til at store deler av befolkningen deltar i og/eller har glede av idretten på andre måter. Deltagelse i idretten kan skje som utøver, som frivillig eller som tilskuer der man rett og slett har gleden av å følge prestasjonene til våre toppidrettsutøvere eller lokale utøvere.

Komiteen viser til at idretten i stor grad bæres av frivillig innsats. Frivillig sektor er for de fleste det aller viktigste elementet i vårt moderne samfunn, og er en viktig grunn til at Norge er et av verdens beste land å bo i.

Komiteen peker på de store utfordringene samfunnet står overfor der en stadig større del av befolkningen er inaktive, og mange opplever psykiske problemer. Dette skaper store utfordringer for folkehelsa, og i dette perspektivet vil idrettens betydning bare øke i åra framover, både for fysisk og psykisk helse. Komiteen mener at utviklingen skal skje på idrettens egne premisser, men antar at også idretten vil finne det naturlig og interessant å innrette en del av aktivitetene slik at man når en større del av befolkningen, spesielt barn og unge, og også inaktive. Komiteen mener at en slik utvikling vil gå parallelt med at man satser for fullt både på toppidrett og på breddeidrett. Komiteen viser også til at når en større andel av befolkningen er fysisk aktive, vil man også øke rekrutteringsgrunnlaget for breddeidretten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet peker på meldingens tydelige og gode begrunnelser for støtte til toppidrett som en del av begrunnelsene for en norsk idrettspolitikk. Disse medlemmer fremhever behovet også for å synliggjøre dette konkret i begrunnelsene for endring av fordelingsnøkkelen for overskuddet fra Norsk Tipping AS. Disse medlemmer mener en ny tippenøkkel vil gi et bedre grunnlag for bygging og rehabilitering av anlegg lokalt, styrke arbeidet med å utvikle barne- og ungdomsidretten, styrke utviklingen av norsk toppidrett, og vil intensivere innsatsen for et godt aktivitetstilbud til personer med nedsatt funksjonsevne og personer som i dag i liten grad er fysisk aktive. Tiltak for tilrettelegging for egenorganisert fysisk aktivitet og friluftsliv vil også styrkes.

2.2 Idrettspolitikk for framtiden – mål og verdigrunnlag

Komiteen slutter seg til visjonen «idrett og fysisk aktivitet for alle» som et overordnet mål for den statlige idrettspolitikken. Komiteen viser til at dette er en videreføring av tidligere mål. Komiteen er enig i at målet om idrett og fysisk aktivitet for alle må innebære at staten gjennom sin virkemiddelbruk legger til rette for at alle som ønsker det, skal ha mulighet til å delta i idrett eller drive egenorganisert fysisk aktivitet.

Komiteen viser til at idrett er en sentral del av livet til en stor del av Norges befolkning. Den organiserte idretten har lang tradisjon. Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) fylte 150 år i 2011, og enkelte av særforbundene er enda eldre.

Komiteen viser videre til at idretten er landets største frivillige bevegelse. Norges idrettsforbund er samlet landets største frivillige barne- og ungdomsorganisasjon. Mange driver også egenorganisert idrett og fysisk aktivitet utenom den organiserte idretten.

Komiteen legger idrettens egenverdi til grunn for idrettspolitikken. Gjennom deltakelse i trening eller konkurranser utvikles enkeltmennesket både fysisk og mentalt. Idrett er en kilde til glede og overskudd, fysisk og psykisk.

Komiteen viser til at idrett også handler om deltakelse i fellesskap. Idrett er en viktig sosial arena for mange og for mange lokalsamfunn. Idrett har også en bred publikumsappell og er en viktig identitetsskaper både i et lokalt og i et nasjonalt perspektiv.

Komiteen viser til at begrunnelsen for den statlige idrettspolitikken har variert opp gjennom historien. Opprinnelig var hensynet til landets forsvarsevne en fremtredende begrunnelse. Senere ble den helsemessige betydningen trukket sterkere frem. Siden 1970-tallet er idrett definert som en naturlig del av kulturpolitikken. I dette ligger det en dreining fra vekt på idrettens instrumentelle sider som forsvarsevne og helsegevinst til idrettens sosiale og meningsbærende funksjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at alle forbund som er medlemmer av NIF organiserer grener som er anerkjent som idretter. Videre vil flertallet presisere at alle idrettene i NIF er likeverdige og har samme mulighet til å søke støtte i forbindelse med tildeling av offentlige midler, bygging av idrettsanlegg osv.

Komiteen viser til at fysisk inaktivitet er et økende samfunnsproblem, og at det i første rekke er en mer stillesittende hverdag som er årsaken til at kun 20 prosent av befolkningen oppfyller myndighetenes anbefalinger om daglig fysisk aktivitet. Samtidig har antallet som trener eller mosjonerer regelmessig aldri vært høyere enn i dag. Idrett, trening og mosjon er derfor et vesentlig bidrag for å nå nasjonale helsepolitiske mål, både innen fysisk og psykisk helse i framtida.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at idrett siden 1970-tallet er definert som en naturlig del av kulturpolitikken, og i dette ligger det en dreining fra å vektlegge idrettens instrumentelle sider innen forsvarsevne og folkehelse over mot idrettens sosiale og meningsbærende funksjon.

Komiteen viser videre til at med de utfordringene samfunnet ser med hensyn til en fysisk inaktiv befolkning og sterke vekst i livsstilssykdommer, vil en i framtida se en dreining mot at idretten igjen blir viktigere for folkehelsa, men samtidig at idrettens sosiale og meningsbærende funksjon vektlegges for fullt.

Komiteen viser til at i meldingen forstås idrett som trening og konkurransevirksomhet i den organiserte idretten. Fysisk aktivitet refererer til egenorganiserte trenings- og mosjonsaktiviteter. I tillegg er det et mål å stimulere til fysisk aktivitet i form av friluftsliv. Med hverdagsaktivitet menes aktivitet som er en direkte følge av dagligdagse gjøremål. Å stimulere til denne type hverdagsaktiviteter faller utenfor rammene for idrettspolitikken.

Komiteen legger samtidig til grunn at idrett er mer enn det som foregår i den organiserte idretten. Mye konkurranseforberedende trening foregår i form av egenorganisert aktivitet, enten det er i skog og mark, kommersielle treningssentra eller på idrettsanlegg. Konkurranser kan også variere i grad av lek, organisering og formalitet. Mye av denne aktiviteten utgjør også viktige sosiale fellesskap.

Komiteen vil også peke på at fysisk aktivitet kan ha karakter av turaktivitet og lek som ikke primært har trening og mosjon som formål. Mye friluftsliv vil for eksempel falle inn under en slik beskrivelse.

Komiteen viser til den store betydningen idrettsanlegg har for breddeidretten rundt om i landet og for rekruttering til toppidretten. Komiteen har tro på ordningen for kompensasjon av merverdiavgift ved bygging av idrettsanlegg og ønsker å utvikle denne videre.

Komiteen viser til at regjeringen setter opp følgende mål for den statlige støtten til idrettsformål:

• Alle skal ha mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet i form av trening og mosjon på det nivå de selv ønsker.

• Den frivillige, medlemsbaserte idretten skal sikres gode rammevilkår for å gi grunnlag for et omfattende og inkluderende aktivitetstilbud. Det legges særlig vekt på å utvikle attraktive tilbud til barn og ungdom.

• Samfunnet skal være godt tilrettelagt for egenorganisert fysisk aktivitet.

• Toppidretten skal styrkes ut fra dens rolle som identitetsskaper og dens bidrag til en positiv prestasjonskultur i det norske samfunn. Toppidrettsutøvere skal derfor gis treningsmuligheter som bidrar til prestasjoner på internasjonalt toppnivå innenfor etisk forsvarlige rammer.

Komiteen viser til meldingens beskrivelse av enkelte prioriterte målgrupper. Komiteen støtter at den statlige virkemiddelbruken rettes inn mot grupper som er særlig viktig å nå, herunder barn og unge, inaktive voksne og personer med nedsatt funksjonsevne.

Komiteen viser til at meldingen beskriver mange målgrupper som er særlig viktige å nå, som barn og unge, personer med nedsatt funksjonsevne og inaktive. Komiteen vil i denne sammenheng peke på de demografiske endringene som skjer i befolkningen med en stadig større andel eldre. Det er svært viktig både for den enkeltes livskvalitet og for samfunnet at man møter alderdommen med så god helse som mulig. Det er derfor naturlig at også denne gruppen omfattes av tiltak for inaktive voksne, slik at de kan gå en friskere og mer aktiv alderdom i møte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener videre at Kulturdepartementet vektlegger svært mange viktige satsingsområder for den statlige idrettspolitikken de nærmeste årene. Dette gjelder både satsing på anlegg, gode rammebetingelser for den organiserte idretten, ungdomsidrett, barneidrett, toppidrett, egenorganisert fysisk aktivitet og friluftsliv, tiltak for inaktive, for inkludering og for grupper med spesielle behov. Flertallet vil spesielt trekke fram egenorganisert fysisk aktivitet og friluftsliv som et viktig satsingsområde, knyttet opp mot de store utfordringene vi som samfunn står overfor i forbindelse med folkehelse, livsstilsjukdommer og problemer relatert til psykisk helse.

Komiteen merker seg at nye tiltak og prioriteringer som omtales i meldingen skal, der ikke annet framgår, finansieres innenfor rammen av spillemidler til idrettsformål.

Komiteen vil fremheve idrettens betydning som grasrotbevegelse og en vesentlig del av den norske frivilligheten. De frivillige organisasjonene er viktige bærere av sivilsamfunnet som etter komiteens syn utgjør en viktig og positiv kraft i organiseringen av hele samfunnet. Komiteen legger stor vekt på den demokratiske kraften de frivillige organisasjonene bærer i seg, og dermed betydningen av å bevare integriteten og uavhengigheten hos de frivillige organisasjonene. Komiteen vil derfor understreke hvor viktig det er å finne nøytrale virkemidler for å styrke idretten og frivillighetens generelle stilling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på hvor viktig det er å bevare maktspredningsprinsippet i idretten for å sikre at den bygges nedenfra og opp. Idretten må beholde friheten til å eksistere på sine egne betingelser, og ikke reduseres til et instrument for statlig politikk. Dette er vesentlig fordi de viktigste fellesskapene er mellom mennesker som er frie og villige til å gjøre en innsats for hverandre. Et sterkt sivilsamfunn er derfor et viktig overordnet samfunnsperspektiv for å balansere statens makt. Idrettens virke som en del av det frivillige velferdstilbudet gir viktige bidrag på en rekke velferdsområder og er medskaper av det mangfoldet som gir gode og sunne korrektiver både for offentlig sektor og markedsaktørene. En aktiv idrett i den frivillige sektoren er derfor en forutsetning for å få til en god balanse mellom enkeltmenneskets mange og ulike behov og offentlige fellesskapsløsninger.

Disse medlemmer vil fremheve at det viktigste myndighetene kan gjøre for idretten er å bidra til gode rammebetingelser, slik at idrettsbevegelsen selv kan finne de gode løsningene. Idretten er et mangfold av ulike fellesskap som utgjør viktige sivile, ikke-statlige arenaer for mennesker. Det er derfor maktpåliggende at idrett og frivillighet forblir uavhengige og at norsk idrettspolitikk forankres i idrettens lokale miljøer. Disse medlemmer vil advare mot for sterke statlige bindinger, som ikke er et gode for idretten, og viser i denne sammenheng til verdien av det engasjementet som driver alle frivillige. Denne virketrangen må ikke strupes av statlige bindinger og et økende byråkrati som lett følger direkte offentlig støtte. Disse medlemmer viser til endringene i norsk frivillighet fra mer langsiktig engasjement til kortsiktig og ad hoc-preget innsats hvor det har blitt stadig vanskeligere å rekruttere til frivillige verv.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser her til idrettsorganisasjonenes innspill under Høyres idrettshøring, hvor betydningen av mer tillit i frivilligheten og forenklede administrative rutiner ble fremhevet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at bedre rammebetingelser for frivillig sektor ble fremhevet som et av de fire grunnprinsippene for regjeringens frivillighetspolitikk da stortingsmeldingen om frivillighet ble lansert i 2007. Blant tiltakene som regjeringen skulle gjennomføre var kartlegging av rapporteringskrav med forslag til forenklinger, kartlegging og vurdering av bruken av prosjektstøtte i den statlige idrettspolitikken, styrking og evaluering av Frifondordningen og kartlegging og vurdering av tilpasning av statlige tilskudd til ny organisasjonsstruktur.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen i 2013 fremdeles ikke har fulgt opp og gjennomført disse tiltakene som forventet. Disse medlemmer viser til at frivilligheten flere ganger etter at tiltakene ble lansert, har pekt på behovet for å kartlegge bruken av prosjektstøtte i den statlige idrettspolitikken uten at dette synes å være fulgt opp. Disse medlemmer viser videre til de lanserte tiltakene som skulle forenkle rapporteringskrav og administrative byrder for idretten og andre frivillige organisasjoner, hvor ingen resultater synes å foreligge.

Disse medlemmer vil påpeke at behovet for en helhetlig frivillighetspolitikk ikke er fulgt opp, og at intensjonene med frivillighetsregisterets samordnende og forenklende funksjon for frivilligheten i liten grad er gjennomført.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker at formålet med spillemidlene tidligere også har vært å styrke selve organisasjonen. Disse medlemmer ønsker å fremheve egenverdien av en sterk, uavhengig og selveiende idrettsorganisasjon og ønsker å understreke dette gjennom å inkludere støtten til å opprettholde NIF som en frivillig, medlemsbasert organisasjon.

Disse medlemmer peker på at idrett som politikkfelt vil styrkes gjennom å utrede og gradvis gjennomføre et idrettsløft etter mal fra det eksisterende Kulturløftet.

Disse medlemmer mener et idrettsløft vil heve idrettens status som samfunns- og politikkområde. Idrett har stor verdi i seg selv. Samtidig påpeker disse medlemmer at satsing på idrett har stor betydning for andre samfunnsmål som folkehelse, integrering, inkludering, demokrati og læring.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for et idrettsløft etter modell av Kulturløftet.»

Disse medlemmer viser til at Olympiatoppen mangler vesentlige summer for å kunne opprettholde sin vellykkede satsing (se Finansavisen 13. oktober 2011). Ikke bare har Norge fostret opp utøvere i den absolutte verdensklasse innen både sommer- og vinterøvelser, men disse medlemmer poengterer at vi også tilegner oss stadig mer respekt innen nye områder. Selv om disse medlemmer mener at profesjonell toppidrett ikke skal være noe høyt prioriterte felt for det offentlige, kan man samtidig ikke lukke øynene for at prestasjoner på nivået til våre beste utøvere er av svært stor betydning for den generelle rekrutteringen og interessen rundt de respektive idrettene – slik f.eks. fekting har fått en rekrutteringsmessig oppsving etter Bartosz Piaseckis OL-sølv i 2012. Sett i lys av dette mener disse medlemmer at en opprettholdelse av satsingen på Olympiatoppen er et viktig bidrag for rekrutteringen til breddeidrett. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets merknader og forslag i Innst. 33 S (2011–2012), og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om økonomiske midler tilsvarende statsgarantien for ungdoms-OL til investering i barne- og ungdomsidretten over hele landet.»

2.3 Idrett og næring

Komiteen viser til at idretten er en økonomisk virksomhet av betydelig omfang, og at det knytter seg store kommersielle interesser til deler av den. Idretten i Norge tiltrekker seg betydelige sponsormidler, og det er en tett kobling mellom idrett og næring i idretter med et stort økonomisk omfang.

Komiteen er enig i at det for den statlige idrettspolitikken er viktig å klargjøre grensegangen mellom den frivillige, medlemsbaserte idretten og kommersielle interesser. Komiteen slutter seg til det grunnleggende prinsippet om at spillemidler til idrettsformål ikke skal danne grunnlag for fortjenestebasert virksomhet.

Komiteen viser til mulighetene som ligger i å drive næringsutvikling i hele landet ved å legge til rette for sterkere samarbeid mellom idrett og næringsliv. Dette må ikke skje på en slik måte at det går på bekostning av idrettens egenverdi og den enorme frivillige innsatsen som legges ned i Idretts-Norge, men slik at lokalt næringsliv og besøksnæringene f.eks. gjennom større idrettsarrangement kan dra nytte av denne aktiviteten.

Komiteen viser til at det er viktig for staten at utøvelse av idrett og fysisk aktivitet foregår innenfor etiske og faglig forsvarlige rammer, og at det i dag eksisterer et omfattende aktivitetstilbud både innen frivillig og medlemsbasert idrett, egenorganisert aktivitet og kommersielle tilbud.

Komiteen viser til at det innenfor enkelte idretter har blitt et økende omfang av private team, og ser at problemstillinger knyttet til dette er regulert gjennom de aktuelle særforbundenes egne bestemmelser. Komiteen mener at den videre utviklingen vil vise hvordan den frivillige medlemsbaserte idretten velger å håndtere problemstillinger knyttet til private team i framtida.

Komiteen vil påpeke betydningen av å forankre og bevare entreprenørtanken både i idretten og i det frivillige Norge for øvrig. Komiteen mener det offentliges bidrag til idretten er vesentlig for å sikre idrettens rammebetingelser, men mener samtidig at kombinasjonen av offentlig støtte, dugnadsinnsats, entreprenørskap og private bidrag er viktig for å bevare idrettens uavhengighet.

Komiteen peker på mulighetene som idretten som breddebevegelse står overfor gjennom at idretten vil få en enda viktigere rolle i å tilby moderne mennesker både fysisk og psykisk helsebringende aktivitetstilbud og fritidsbeskjeftigelser i framtida. Komiteen viser også til mulighetene som ligger innen governance, der frivillig sektor i samarbeid med både privat sektor og offentlig sektor bidrar til å gi mennesker et godt liv. Komiteen peker på at idretten i denne sammenheng vil utføre sine primæroppgaver ut fra egne premisser, men at disse tilbudene sett i sammenheng med hva privat og offentlig sektor kan tilby, vil være svært viktige for samfunnet og for idretten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener de utfordringene idretten som breddebevegelse står overfor tydeliggjør behovet for nye ideer og bedre løsninger, og vil påpeke mulighetene som ligger i et samarbeid, med private krefter og frivillige og ideelle aktører. Disse medlemmer mener engasjement og innsatsvilje bør verdsettes uavhengig av hvem som ønsker å bidra, og mener potensialet som ligger i å oppmuntre alle gode krefter i å slippe til bør kunne kombineres med idrettens gode verdifellesskap og verdiskaping i frivillig og privat sektor.

Disse medlemmer viser her til at Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre foreslo i statsbudsjettet for 2013 en kraftig økning i skattefradraget for gaver til frivilligheten fra 12 000 til 25 000 kroner for privatpersoner, og fra 12 000 til 100 000 kroner for bedrifter. Disse medlemmer viser samtidig til forslaget om å forenkle administrative byrder og styrke idrettens og frivillighetens økonomiske rammevilkår ved å heve grensen for lønnsoppgaveplikt i frivillige organisasjoner til 8 000 kroner, og å heve grensene for arbeidsgiveravgiftsplikt til 50 000 kroner per ansatt og 500 000 kroner per organisasjon. De samme partiene foreslo også å la såkalt herreløs arv tilfalle de frivillige organisasjonene i stedet for staten.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at arv som tilfaller staten, («herreløs arv»), de siste årene har vært sterkt økende, fra 2,6 mill. kroner i 2010, 16,2 mill. kroner i 2011 og av Finansdepartementet i oktober i fjor anslått til om lag 25 mill. kroner i 2012.

Disse medlemmer merker seg at regjeringspartiene ikke støttet noen av disse forslagene.

Listeføring

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at digitaliseringen av tv-mediet har ført til en økning i antallet betal-tv kanaler i Norge, og flertallet ser at det kan øke muligheten for at TV-seerne utelukkes fra å ta del i større idrettsarrangementer. Flertallet merker seg at regjeringen vil listeføre viktige begivenheter i henhold til fjernsynsdirektivets artikkel 3 a, og at følgende begivenheter skal listeføres:

• OL, sommer- og vinterlekene

• VM og EM i fotball for menn, herunder kvalifiseringskamper med norsk deltakelse

• VM og EM i håndball for kvinner, samt kvalifiseringskamper med norsk deltakelse

• Cupfinalen i fotball for menn

• VM på ski, nordiske grener

• VM i alpint

• Holmenkollen FIS world cup nordisk (Holmenkollen skifestival)

• VM i skiskyting

Flertallet viser til at fjernsynskanaler som kan klassifiseres som vederlagsfrie og som mottas av en betydelig del av befolkningen, kan kreve å få kjøpe rettigheter til begivenhetene på listen fra andre fjernsynskanaler til markedspris. Flertallet merker seg at listen må godkjennes av EFTAs overvåkningsorgan før den kan tre i kraft.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener listeføring er en urimelig inngripen i næringsfriheten innen idrettssektoren og ser dessuten praktiske utfordringer knyttet til dette. Bl.a. knyttet til hva som ligger i «betydelig del av befolkningen» og om kanalene skal forpliktes til å delta i en budprosess for å ha rett til å kjøpe ut rettighetene. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at det, innenfor rammene av listeføring, er svært uheldig at Paralympics ikke er listeført som viktig begivenhet, på samme måte som VM i skiskyting, OL og cupfinalen for menn.

2.4 Økonomisk grunnlag – spillemidler

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at den del av overskuddet til Norsk Tipping AS som avsettes til idrettsformål, fortsatt vil utgjøre den primære finansieringskilden for den statlige idrettspolitikken, og flertallet støtter dette.

Komiteen viser til at fordelingen av overskuddet fra Norsk Tipping AS er regulert i lov om pengespill. Fra og med 2013 fastslås det i § 10 i denne loven at spilleoverskuddet fordeles med 47,9 prosent til idrettsformål, 14,6 prosent til kulturformål utenfor statsbudsjettet, 18 prosent til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner og 19,5 prosent til kulturformål (inntektsføres i statsbudsjettet).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen går inn for å endre tippenøkkelen og at det skal utvikles en ny tippenøkkel med sikte på at spilleoverskuddet fra Norsk Tipping AS skal fordeles med 64 prosent til idrettsformål, 18 prosent til kulturformål og 18 prosent til humanitære og samfunnsnyttige organisasjoner, og at endringen vil gjennomføres gradvis etter beslutninger i det enkelte budsjettår.

Flertallet viser til at endringen av tippenøkkelen betyr en formidabel styrking av idretten ved å trappe opp andelen av Norsk Tippings overskudd til 64 prosent til idrettsformål. Flertallet viser til at endringen i tippenøkkelen er begrunnet med at økt ressursgrunnlag er nødvendig for å sikre god måloppnåelse innenfor idrettspolitikken, spesielt når det gjelder idrettsanlegg.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at denne opptrappingen skal skje innen 2015, og det betyr et større løft både i 2014 og 2015.

Bruken av spillemidler

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at tilskudd til anlegg for idrett og egenorganisert fysisk aktivitet, herunder friluftsliv, i kommunene vil ha førsteprioritet for den statlige idrettspolitikken de nærmeste årene. Flertallet peker også på at det er viktig at lokale prioriteringer skal være styrende for anleggsutbyggingen, og det er lokalt i kommunene og fylkeskommunene det er mulig å foreta nødvendige behovsvurderinger, samt at anleggspolitikken skal imøtekomme ulike ønsker og behov. Flertallet viser også til at de overordnede kriteriene for fordeling av spillemidler beholdes, men kriteriet for anleggsfordeling forenkles, noe som er viktig for de ulike lag og foreninger som søker på slike midler. Flertallet viser også til at det ekstra tilskuddet til større interkommunale anlegg økes til inntil 30 prosent, og at det fortsatt vil være forhøyede tilskuddssatser til nærmiljøanlegg.

Flertallet peker på at presset på bruken av spillemidler øker. En introduksjon av nye formål vil redusere mulighetene til målrettet idrettspolitikk og vanne ut effektene av den foreslåtte endringen av fordelingsmodellen for overskuddet fra Norsk Tipping AS. Flertallet vil understreke at nye tiltak og prioriteringer til idrettsformål som omtales i meldingen vil, der ikke annet framgår, finansieres innenfor rammen av spillemidlene. Nye tiltak som består i å utvikle aktivitet som verktøy i det lokale og regionale folkehelsearbeidet, må finne sin finansiering i ansvarlige kommuner, fylker og fagdepartementer utenom spillemidlene. Regjeringens forslag til prioriteringer og tiltak i meldingen forutsetter en endring i pengespilloven vedrørende fordelingen av overskuddet fra Norsk Tipping AS.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at overskuddet fra Norsk Tippings ulike spilltilbud fordeles året etter opptjening. Fordelingen gjøres av sentrale myndigheter i henhold til tippenøkkelen fastsatt av Stortinget, jf. § 10 første ledd i pengespilloven. Disse medlemmer er kjent med at det i dag er et betydelig etterslep på finansiering av idrettsanlegg. Disse må i stor grad finansieres ut fra midlene som kommer fra tippemidlene, hvilket er en utfordring når gapet mellom behov og midler øker år for år. Disse medlemmer mener denne utfordringen kan løses gjennom den planlagte endringen av tippenøkkelen, som i større grad tar inn over seg at breddeidretten er i en ekstra sårbar situasjon med hensyn til den offentlige finansieringen. Disse medlemmer er imidlertid uenige i den innfasingen som regjeringen har lagt opp til, og mener den nye tippenøkkelen for idrettens skyld burde ha trådt i kraft allerede i 2013 – og uansett ikke noe senere enn 2014.

Disse medlemmer mener at opptrappingen av tippenøkkelen til 64 prosent bør skje raskest mulig, og mener at idrettsanlegg er en forutsetning for å kunne gi idrettstilbud til flere, samt kunne beholde ungdom lenger aktive. Disse medlemmer ser også at spillemidler til anlegg fortsatt er en viktig ordning, men spillemidlenes andel utgjør nå under 20 prosent av finansieringen. I Akershus er det i gjennomsnitt fire års ventetid (etterslep) for å få utbetalt spillemidler. Det betyr at utbygger (også idrettslag) i mellomtiden må låne penger i bank i påvente av utbetaling. Akershus er et fylke med sterk befolkningsvekst. Disse medlemmer mener at langsiktig og forutsigbar finansiering er en hovedutfordring for idretten.

Disse medlemmer peker på at presset på bruken av spillemidler øker. En introduksjon av nye formål vil redusere mulighetene til målrettet idrettspolitikk og vanne ut effektene av den foreslåtte endringen av fordelingsmodellen for overskuddet fra Norsk Tipping AS. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at nye tiltak og prioriteringer til idrettsformål som omtales i meldingen, der ikke annet framgår, finansieres innenfor rammen av spillemidlene.»

Disse medlemmer viser til at stadig flere nordmenn registreres som spillere hos utenlandske spillselskaper, og at resultatet av dette er at det spilles for om lag 7 mrd. kroner hos disse selskapene årlig. Disse medlemmer mener at dagens politikk, hvor essensen er å sikre et såkalt «monopol» for Norsk Tipping, ikke er annet enn en strutsepolitikk hvor hodet stikkes i sanden uten at man først forsøker å orientere seg om hvordan landskapet omkring ser ut. Disse medlemmer er tydelige på at spillmonopol er et feilslått og fundamentalt dårlig virkemiddel, da dette både reduserer valgfriheten og inntektene til dem som nyter godt av spilloverskuddet. Disse medlemmer mener derfor at regjeringen heller burde invitere andre aktører inn på en lisensordning for spill, hvor deler av omsetningen tilfaller norsk idrett. Dette vil gi et åpnere spillmarked i Norge, samtidig som idretten og andre organisasjoner innen kultursektoren vil stå igjen som økonomiske vinnere. Samtidig peker disse medlemmer på at bl.a. danske erfaringer viser at en slik ordning heller ikke vil gå på bekostning av de etablerte statlige ordningene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til merknad i Innst. S. nr. 104 (2007–2008), under behandlingen av St.meld. nr. 39 (2006–2007) Frivillighet for alle:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er imot den foreslåtte ordningen, og vil understreke at dette ikke er et tiltak som øker den totale inntektsrammen for frivillig sektor. Videre er disse medlemmers kritikk mot ordningen begrunnet med at innføringen av en grasrotandel vil kunne føre til at frivillighetens fokus endres i en uheldig retning. Disse medlemmer vil påpeke at frivillige organisasjoner, lag og foreninger sannsynligvis vil måtte benytte betydelig mer ressurser på markedsføring og reklame overfor potensielle givere blant spillerne, noe disse medlemmer frykter vil kunne gå ut over egen kjerneaktivitet. Samtidig vil ordningen etter disse medlemmers mening kunne åpne for uheldige forskjeller mellom organisasjonene, særlig med hensyn til i hvilken grad organisasjonene har klart å etablere seg som 'merkevarer' i samfunnet.»

Disse medlemmer har registrert at denne ordningen tidligere har mottatt kritikk på grunn av at den vrir penger vekk fra lokal aktivitet og over på formål som ikke i utgangspunktet har vært tiltenkt å ta del i disse midlene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i forbindelse med forvaltningen av grasrotandelen har blitt avdekket misbruk av disse midlene på flere måter. Blant annet kan disse medlemmer vise til at en klubb har vært i media pga. stor fortjeneste etter utlån av spillekort til én storgambler, og at midler også har havnet hos en støtteklubb for Hells Angels. Det er godt mulig det drives mye frivillighet innen begge disse organisasjonene, men disse medlemmer føler seg trygge på at Hells Angels-sympatisører aldri har vært ment som noen direkte målgruppe for grasrotandelen og at oppfordring til storgambling aldri har vært noen ønsket metode for å skaffe til veie grasrotmidler. Disse medlemmer viser til at det i 2013 fortsatt ikke er kontroll på midlene til grasrotandelen, og at regjeringen gjennom å videreføre ordningen fortsetter med den eksisterende skjevfordelingen av midler.

Disse medlemmer mener det er viktig at spillemiddelfinansierte anlegg har god holdbarhetsmessig, estetisk og miljømessig standard. Ikke minst er det viktig at regelverket bidrar til at det bygges anlegg som har god bestandighet og høyt brukspotensial over tid, noe som er viktig for brukere av anleggene. Disse medlemmer mener også at dette er viktig med hensyn til god driftsøkonomi og for å forebygge tidlig behov for rehabilitering.

Disse medlemmer peker på situasjonen med et etterslep i finansiering av idrettsanlegg. Ferdig godkjente anlegg må vente på spillemiddelfinansiering på grunn av manglende ressurser i ordningen. Resultatet er ofte en dyr mellomfinansiering for idrettslagene. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen iverksette nødvendige tiltak for å fjerne etterslepet i finansieringen på bygging av idrettsanlegg.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til målsettingen om at 64 prosent av tippemidlene skal fordeles til idrettsformål innen 2015. Disse medlemmer noterer seg at regjeringen i statsbudsjettet for 2013 kun la inn en justering på noe over 2 prosent, noe som utgjør en altfor lav forholdsmessig justering dersom opptrappingen skal gjøres proporsjonalt med tre like oppjusteringer, hver på 6,2 prosent. Disse medlemmer mener idretten har hatt en berettiget forventing om at justeringen også for 2013 skulle være i denne størrelsesorden. Disse medlemmer mener det er svært viktig å gi idretten forutsigbare rammevilkår, og sikre idrettens viktige arbeid for idrettsglede og -kultur, aktivitet og folkehelse, inkludering av personer med ulik funksjonsevne, og integrering av alle idrettsutøvere uavhengig av etnisk bakgrunn. Disse medlemmer viser til Høyres alternative budsjettforslag for 2013 der 6,2 prosent økning i andel tippemidler var lagt inn som forutsetning i budsjettet, og der statens bortfall av inntekter var kompensert med 118 mill. kroner. Disse medlemmer tar til etterretning at Høyres forslag ikke ble vedtatt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til tidligere merknader i Innst. 14 S (2012–2013) om den rammestyrte ordningen for kompensasjon av merverdiavgift ved bygging av idrettsanlegg. Disse medlemmer har tidligere påpekt behovet for lik avgiftsmessig behandling og en åpen ordning basert på en overslagsbevilgning. Disse medlemmer vil påpeke at mens etterslepet på idrettsanlegg ifølge Norges Idrettsforbund var 1,3 mrd. kroner i 2005, har dette etterslepet i 2011 passert 2 mrd. kroner, samtidig som andelen tippemidler til idrettsanlegg går ned.

Disse medlemmer viser til at disse partier sammen med Venstre derfor foreslo i budsjettet for 2013 et løft for byggingen av idrettsanlegg ved å styrke posten med 100 mill. kroner i 2013. Disse medlemmer merker seg at dette forslaget ikke fikk støtte fra regjeringspartiene.

2.5 Anlegg for idrett og fysisk aktivitet

Komiteen viser til at spillemidlene dekker en stadig mindre andel av de totale kostnadene ved å bygge et idrettsanlegg, og at det er et økende gap mellom kommunenes investeringer og den statlige andelen av totalkostnaden for et idrettsanlegg. Komiteen mener i likhet med regjeringen at det kan være hensiktsmessig å øke tilskuddssatsene for mange anleggstyper. Komiteen ser at det i mange tilfeller kan være ressurs- og bruksmessig gunstig at flere kommuner går sammen om å bygge idrettsanlegg.

Komiteen viser til meldingens omtale av kriterier for spillemidler, samt forslag til nye kriterier.

Komiteen vil understreke at idrettsanlegg bygges og drives lokalt. Det er i alle hverdagsanleggene rundt om i landet at det store aktivitetsmangfoldet foregår. Komiteen stiller seg derfor bak en styrking av innsatsen gjennom økt tilskudd til idrettsanlegg i kommunene.

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår at tilskuddet til ordinære nærmiljøanlegg slås sammen med tilskuddet til ordinære idrettsanlegg i kommunene. Endringen vil bestå i at staten ikke lenger fastsetter et spesifikt beløp som skal gå til nærmiljøanlegg, og det vil være opp til fylkeskommunen å avgjøre hvor mye spillemidler av totalsummen som skal gå til nærmiljøanlegg. Komiteen merker seg at regjeringen også foreslår at ordningen med tilskudd til mindre nærmiljøanlegg bør inngå i den ordinære rammen til fylkeskommunen. Komiteen viser til familie- og kulturkomiteens høring i forbindelse med behandlingen av meldingen, hvor det fra flere aktører ble uttrykt bekymring over at øremerkingen av midler til nærmiljøanlegg nå kan forsvinne. Komiteen viser til at begrunnelsen for en egen tilskuddsordning knyttet til nærmiljøanlegg har vært at dette er viktig for å bidra til en satsing på mindre anlegg og aktivitetsflater, innrettet mot egenorganisert aktivitet og andre ikke-konkurransebaserte aktivitetsformer. Ordningen skal sikre at anlegg av denne type prioriteres lokalt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at tilskudd til nærmiljøanlegg skal ses i sammenheng med tilskudd til ordinære idrettsanlegg, men at det fortsatt skal være forhøyede tilskuddssatser til nærmiljøanlegg. Flertallet ser at det fortsatt er stort behov for nærmiljøanlegg, og at slike anlegg fyller en viktig rolle i å gi barn, unge og også andre aldersgrupper større mulighet til fysisk aktivitet, men peker likevel på at regjeringen med dette grepet overlater til fylkeskommuner og kommuner til selv å avgjøre hvilken type anlegg det er størst behov for i den enkelte kommune/region.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener dagens ordning med øremerkede midler til nærmiljøanlegg bør opprettholdes.

Komiteen viser til at det i høringen fremkom synspunkter på bestemmelsene i tilskuddsordningen om estetikk og bestandighet. Komiteen har stor forståelse for de hensyn som ligger bak disse, særlig de hensyn som gjelder driftsøkonomi og bestandighet, men mener at hensynet til estetikk i større grad bør overlates til de ordinære lokalpolitiske prosesser og i mindre grad styres gjennom tippemidler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at ordning med tilskudd til presskommuner kan være viktig, og ser at Akershus idrettskrets har foreslått utvidelse med de to kommunene Ullensaker og Sørum. Disse medlemmer mener at det er behov for en plan for å fjerne etterslepet på spillemidler, at det øremerkes midler til spesielt kostnadskrevende anlegg i statsbudsjettet og at svømmeanlegg for idrett og for svømmeopplæring i skolen må organiseres og tilrettelegges på en annen måte enn i dag. Disse medlemmer mener også at interkommunale løsninger må stimuleres, og registrerer at idretten ønsker å være en positiv partner for tilbud til nye grupper, og at fysisk aktivitet er en av de viktigste faktorene for å bedre folkehelsen. Disse medlemmer viser til at Akershus idrettskrets har et samarbeid med fylkeskommunen, og flere kommuner i Akershus innenfor «Aktiv på Dagtid» og «MER-idrett» i skolen (10. klasse) er meget positivt. Idretten er en god partner for utvidet satsing på folkehelse, og disse medlemmer mener at dette ikke kan gå på bekostning av spillemidlene til idrettens organisasjonsarbeid og primæroppgaver. Disse medlemmer registrerer at idretten etterlyser et mer tverrdepartementalt samarbeid, også finansielt, som kan gi bedre samhandling med frivillig sektor i et folkehelseperspektiv. Idretten kan få mye ut av hver krone. Disse medlemmer registrerer også at idretten er basert på ulønnet innsats fra foreldre.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er opptatt av at intensjonen bak spillemidlene og ordningene for momskompensasjon må tilpasses dagens behov, slik at ikke regelverket står i veien når ulike gode krefter sammen tar initiativ til beste for allmenheten.

Disse medlemmer vil her fremheve utfordringene i dagens regelverk for drift av anlegg som mottar offentlig støtte gjennom momskompensasjonsordningen. Disse medlemmer viser til bestemmelsen om at det som hovedregel kun er eieren av anlegget som kan søke om tilskudd fra spillemidlene, og bestemmelsen om at overføring av driften av anlegget til andre enn tilskuddsmottaker ikke kan skje uten skriftlig forhåndssamtykke.

Disse medlemmer viser til at konsekvensene av dagens lite fleksible regelverk er at færre nye anlegg bygges fordi mange kommuner vegrer seg mot økte driftskostnader. Disse medlemmer mener regelverket både må forenkles og praktiseres mer fleksibelt enn det regjeringen gjør i dag, slik at det blir enklere for anleggseier, som regel kommune eller fylkeskommune, å overlate driften til idrettslag og andre frivillige organisasjoner uten å miste muligheten for momskompensasjon. Disse medlemmer vil påpeke at dette kan spare kommunene for driftskostnader og gi frivilligheten inntektsmuligheter. Disse medlemmer viser til Gjønneshallen i Bærum kommune som eksempel på et anlegg som er finansiert av kommunen, men som driftes med overskudd av idretten. Disse medlemmer mener det bør åpnes for slike løsninger flere steder. Frivillige organisasjoner kan utgjøre et verdifullt bidrag som driftere av anlegg og arenaer, for eksempel gjennom en kombinasjon av teknisk personale, timesvakter og dugnad. Dagens regler for momskompensasjon stenger imidlertid for slike løsninger. En annen uheldig konsekvens av dagens regelverk er at det for stiftelser eller andre sammenslutninger som anleggseiere i dag er vanskelig å leie ut sine anlegg til idretten uten å miste momskompensasjonen.

Disse medlemmer mener dette klart anskueliggjør behovet for oppmykning slik at regelverket for momskompensasjon til idrettsanlegg tar bedre hensyn til ulike organiserings- og driftsformer. Et mer fleksibelt regelverk vil etter disse medlemmers syn bedre ivareta intensjonene bak momskompensasjonsordningen og kunne gi lavere kostnader for kommunene, inntektsmuligheter for idrett og frivillighet, og bedre utnyttelse av hallkapasiteten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil i denne sammenheng peke på at idretten vil nå ut til flere hvis duk- og boblehaller innlemmes i spillemiddelordningen. Denne typen haller er ofte den muligheten de lokale idrettsklubbene har til å kunne ha et lavterskeltilbud hele året. Slik kan man nå ut med tilbud som gir flere muligheter til fysisk aktivitet, og bidra positivt til fysisk og psykisk helse. Dette vil imidlertid kreve at regjeringen fjerner de sentralstyrte estetiske reguleringene som i dag står i veien for denne typen haller.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen i en situasjon med et stort etterslep på anleggssiden ikke synes å ville innføre forenklinger, og slik bidra til å redusere etterslepet raskere, slik at flere kan benytte seg av idrettens fysiske og sosiale tilbud. Disse medlemmer viser til at regjeringen ikke har offentligjort noen sluttrapport fra sitt arbeid med duk- og boblehaller, hvor fire av idrettens særforbund bidro til å belyse sikkerhetsmessige, estetiske og økonomiske aspekter ved denne typen anlegg, og at arbeidet heller ikke synes å være fulgt opp på annen måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre finner det bemerkelsesverdig at regjeringen ikke vil tillate anlegg som kan gi mer aktivitet for det offentliges innsats, og vil her fremheve betydningen av at det lokale selvstyret får en større innflytelse på avgjørelser i nærmiljøet.

Komiteen vil understreke betydningen av at friluftslivets og idrettens aktører oppfordres til å involvere seg i lokalt areal- og planarbeid. Dette er vesentlig både for å sikre arealer til idrett og fysisk aktivitet for fremtiden, og for å sørge for at alle aldersgrupper har mulighet for fysisk utfoldelse ved at arealer til nærmiljøanlegg sikres i det kommunale planverket. Flertallet vil fremheve den lokaldemokratiske verdien av at avgjørelser treffes nærmest mulig og i nødvendig grad inkluderer de som berøres, og vil påpeke at godt lokalt samarbeid ikke må hindres av unødvendig byråkratiske reguleringsbestemmelser eller -prosesser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på behovet for en bedre koordinering av anleggspolitikken. Disse medlemmer viser til at fordelingen av spillemidler til idrettsanlegg i dag fordeles til fylkeskommunene etter en nøkkel hvor innbyggertall og gjeldende fylkesvis anleggsdekning teller 25 prosent hver, mens godkjent søknadssum teller 50 prosent for tildelt beløp. Fordelingen av anleggsmidler innen hvert fylke foretas deretter av hver enkelt fylkeskommune, uten at en helhetlig koordinering av behovet for ulike anleggstyper kan finne sted. Disse medlemmer vil her for eksempel vise til at Norges Håndballforbund ikke lenger kan arrangere internasjonale mesterskap fordi Norge ikke har et nasjonalt håndballanlegg som tilfredsstiller kravene til internasjonale mesterskap. Disse medlemmer vil her peke på idrettens egne forslag om at dette arbeidet bør samles i et overordnet planverk, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sammen med idretten vurdere behovet for koordinering av nasjonale og regionale planer for idrettsanlegg.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Kulturdepartementets brev til familie- og kulturkomiteen datert 15. februar 2013 der man viser til at det innenfor Kulturdepartementets anleggspolitiske program ytes tilskudd til utstyr. I meldingen foreslås det at tilskudd til utstyr etableres som egen, permanent ordning. Flertallet viser videre til at departementet vil vurdere innretningen på denne ordningen, herunder hvilke typer utstyr som kan være berettiget tilskudd.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at snøproduksjonsutstyr kom med i spillemiddelordningen i 2004, hvilket var en viktig milepæl. Snø alene er imidlertid ikke nok for moderne skiaktivitet, og disse medlemmer viser også til at preparering av skiløyper og skibakker i dag er en forutsetning både for den organiserte skiidretten og for mosjonister. Disse medlemmer har derfor merket seg at prepareringsmaskiner ikke er omfattet av spillemiddelordningen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å gjennomgå spillemiddelordningen for å vurdere om også prepareringsmaskiner skal inkluderes i spillemiddelordningen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at begrepet «egenorganisert», som benyttes bredt i idrettsmeldingen, må gis et tydeligere innhold. Disse medlemmer ser at egenorganisert ungdom ikke alltid finner sin plass i den tradisjonelle idretten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at resultatene kan bli at ungdom taper når medlemskap telles opp og danner grunnlaget for økonomiske fordelinger. Skal de egenorganiserte ungdommene endres for å finne innpass i den organiserte idretten, eller bør det være motsatt? Disse medlemmer vil utfordre medlemskapsordningen og mener det er viktig å rette oppmerksomheten mot de gruppene som har behov for tilrettelegging av anlegg, som f.eks. snowboard, twintip, skate, downhill og BMX. Disse medlemmer mener det bør gjennomføres en evaluering av dagens tilskuddsordninger til aktivitet og anlegg med særlig vekt på målgruppen ungdom og egenorganiserte idrett, og at formålet må være å avdekke om dagens fordeling av midler bidrar til å realisere målene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å gjennomføre en evaluering av dagens tilskuddsordninger til aktivitet og anlegg.»

2.6 Framtidig statlig aktivitetspolitikk

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er viktig å legge til rette for at den frivillige, medlemsbaserte idretten fortsatt skal være den viktigste arenaen for barn og ungdoms deltakelse i idrett og fysisk aktivitet. Svært mange idrettslag organiserer også aktivitet for voksne. Den organiserte idretten har likevel ikke samme sentrale posisjon eller rolle for voksenbefolkningen som for barn og ungdom. For voksne er det overordnede målet fra statens side å stimulere til fysisk aktivitet. Flertallet mener at dette primært gjøres gjennom utbygging av anlegg og særskilte tiltak rettet mot inaktive. Samtidig vil gode rammebetingelser for lagene være viktig også for å opprettholde og utvikle et aktivitetstilbud til voksne innenfor den organiserte idretten.

Flertallet peker på at både idretten selv og det offentlige er opptatt av å finne fram til gode løsninger for å videreutvikle idrettens potensial for å aktivisere flere enn i dag, og bidra til å løse samfunnsutfordringer knyttet til fysisk inaktivitet.

Komiteen mener det er viktig at offentlige myndigheter er seg bevisst de muligheter og begrensninger som ligger i samarbeid med den organiserte idretten, toppidretten, frivillige lag og foreninger. Komiteen understreker at det fra statens side ikke kan forventes eller kreves at idretten og lokale idrettslag skal ta på seg et ansvar ut over sine primæroppgaver. Komiteen understreker at den statlige idrettspolitikken må bidra til å støtte opp om, og å stimulere til, vekst og utvikling innenfor idretten på idrettens egne premisser.

Komiteen understreker at det er viktig å bevare idretten som en frivillig organisasjon med stor frihet til å definere rammene for sin virksomhet. Idrettspolitikk er frivillighetspolitikk. Det har en egenverdi at idrett utøves innenfor rammene til en frivillig organisasjon.

Komiteen viser til at prioriterte målgrupper for tilskuddet til NIF er barn og ungdom. Dette er grupper som det er særlig viktig å stimulere til fysisk aktivitet. For barn og ungdom er idrettens rolle som sosial møteplass og kilde til meningsfylt fritid særlig viktig. Komiteen peker på at det er viktig å legge til rette for at alle barn og unge har et tilbud, uavhengig av faktorer som foreldrenes økonomi og bosted.

Komiteen peker på at en stor del av barn og unge deltar i ulike idrettsaktiviteter, men at det skjer en stor endring i tenårene da noen satser på toppidretten, noen fortsetter med breddeaktiviteter, men veldig mange faller fra organisert aktivitet. Av de som faller fra idretten, er det en del som går over til annen type trening, gjerne i private treningssentre, men altfor mange slutter helt med idrett og blir passive. Komiteen peker på viktigheten av å tilby et bredt spekter av spennende aktiviteter for ungdom, slik at en større andel deltar på organiserte aktiviteter i flere år, noe som gir større sjanse for at man fortsetter med fysisk aktivitet også i voksen alder. Komiteen mener at det må være opp til idretten selv om de ønsker, og på hvilken måte de ønsker, å utvide spekteret av organiserte aktiviteter for å beholde ungdommen lenger. Komiteen mener det er viktig at statlige tilskuddsordninger fortsatt stimulerer til utvikling av tilbudet til ungdomsgruppen.

Komiteen viser ellers til at idrettspolitikken har et særlig ansvar for å legge til rette for idrettsdeltakelse og økt fysisk aktivitet for personer med nedsatt funksjonsevne.

Komiteen påpeker at en åpen og inkluderende idrett innebærer at alle, uavhengig av kjønn, etnisk eller kulturell bakgrunn, funksjonsevne eller seksuell orientering skal kunne føle seg velkommen og delta i idrettsaktiviteter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at idrettens betydning som sosial møteplass, arena for meningsdannelse og som opplæring i en frivillighetskultur ikke kan erstattes av andre, som for eksempel de kommersielle treningssentrene. Derfor er det viktig med en ekstra stimulans for å utvikle ungdomsidretten.

Komiteen viser til at Kulturdepartementet gjennom tilskuddet til NIF vil legge til rette for idrettsdeltagelse for personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteen påpeker viktigheten av at personer med nedsatt funksjonsevne gis mulighet til å trene med en såkalt idrettskontakt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at dersom Norge fortsatt skal hevde seg på samme nivå i internasjonal toppidrett, må det økonomiske grunnlaget for toppidrettssatsingen styrkes. Flertallet mener at det innebærer at man på sikt må prioritere en opptrapping av det statlige tilskuddet til toppidrett.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser at for å kunne utvikle idrettens tilbud, beholde ungdommen litt lenger og inkludere grupper med spesielle behov, har idretten utfordringer. Disse medlemmer mener at frivilligheten er bærebjelken i den norske idrettsmodellen, og vi må ikke ta den for gitt. Det skal rekrutteres og utdannes både ledere og trenere på alle nivåer. Idrettens egne ledd må utvikles både med hensyn til faglige krav og det verdimessige. Disse medlemmer mener også at organisasjonen med idrettslagene i sentrum trenger kraft og styrke for å bistå og utvikle norsk idrett. Disse medlemmer ser at dette er utfordrende når de økonomiske rammene står stille og befolkningsveksten er stor. Den varslede økningen i tippenøkkelen for 2013 er meget beskjeden, og innebærer reelt sett en nedgang. Det kreves satsing over tid for å få resultater, og disse medlemmer er klare til å bidra til et «ungdomsløft» i norsk idrett.

Disse medlemmer viser til at norske barn i alderen 8 til 12 år er på den internasjonale aktivitetstoppen, men at dette avtar sterkt når barna blir ungdom, og at ungdommen faller fra den organiserte idretten i et høyt tempo fra 13-årsalderen og oppover. 40 prosent av alle 13- til 19-åringer som har vært medlem av et idrettslag, er ikke medlem lenger. Den organiserte ungdomsidretten fungerer ofte som en rekrutteringstrakt for toppidretten, og når ungdommen er rundt 18-årsalderen er kun de beste igjen. De mindre talentfulle eller de som ikke ønsker å satse for å bli toppidrettsutøver, og som fortsatt er aktive, har meldt overgang til treningsstudio eller har aktivitet på egen hånd, men svært mange har blitt passive. Disse medlemmer viser til at det finnes idretter og aktivitet som øker rekrutteringen av ungdom. Internasjonalt omtales de ofte som «action sports». I disse idrettene øker aktiviteten i takt med ungdommens utvikling av selvstendighet, motivasjon og motorikk. Et bilde på hvor store de egenorganiserte idrettene er blitt i Norge, er at over 80 prosent av alle alpinski som selges i Norge er twintipski. Disse medlemmer mener det er et stort behov for anlegg som fanger opp denne gruppen og viser til at det ikke finnes noen statlig plan for investeringer i anlegg for «action sports».

Disse medlemmer mener regjeringen bør sørge for å få på plass en ordning som sikrer synshemmede og andre grupper av funksjonshemmede tilgang til idrett og fysisk aktivitet. Disse medlemmer mener også at det er viktig å få flere funksjonshemmede inn i idretten, ikke minst for å øke den fysiske styrken som i seg selv er viktig for å fungere i hverdagen og i den enkeltes helsesituasjon.

2.7 Idrettens samfunnsbetydning

Komiteen mener innretningen på den statlige idrettspolitikken må bygge på den grunnleggende forutsetning at NIF og andre medlemsorganisasjoner innen idretten er frivillige, medlemsbaserte og autonome organisasjoner. Komiteen mener derfor det er viktig å sikre idretten gode vilkår til selv å definere rammene for sin virksomhet.

Komiteen viser til meldingens omtale av idrett og fysisk aktivitet for inaktive voksne. Komiteen vil peke på at det er viktig å se sammenhengen mellom folkehelsepolitikken og idrettspolitikken samtidig som man erkjenner at de har ulike mål og oppgaver. Folkehelsepolitikken har flere virkemidler ,og en aktiv idrettspolitikk er en av disse. Samtidig må idrettspolitikken bygge på en forutsetning om idrettens egenverdi og anerkjenne idrettsorganisasjonenes selvstendighet som frivillige organisasjoner. Idretten har i tillegg flere positive virkninger, og bedret folkehelse er en av disse.

Komiteen viser til at ut fra et idrettspolitisk perspektiv er det først og fremst viktig å legge til rette for at alle skal ha god tilgang til aktiviteter, anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet, og respektere idrettsorganisasjonenes behov for å drive sine aktiviteter for sine medlemmer og ut fra sin egenart. Komiteen viser til utviklingen når det gjelder aktivitet i befolkningen og demografiske endringer som beskrives i meldingen. Komiteen mener dette tilsier at det bør legges økt vekt på at idrettspolitikken gjennom tilskuddsordningene stimulerer til utbygging av infrastruktur for lavterskeltilbud.

Komiteen viser til at meldingen påpeker at voksne har et ansvar for å ta vare på egen helse, blant annet ved å drive fysisk aktivitet. Komiteen viser til at det likevel ut fra et folkehelseperspektiv er viktig å aktivere inaktive voksne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener imidlertid dette, utover de idrettspolitiske virkemidlene som tilrettelegging av idrettsanlegg og infrastruktur for fysisk aktivitet, primært bør skje gjennom virkemidler på andre sektorer og med respekt for idrettsorganisasjonenes egenart og selvstendighet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er viktig at idretten arbeider aktivt og målrettet for å øke kvinneandelen i sentrale posisjoner og utvikler aktivitetstilbud som er attraktive for begge kjønn. Etter flertallets syn vil dette blant annet styrke idrettsorganisasjonenes inkluderende rolle. Flertallet ser positivt på det arbeidet NIF gjør på dette området, og oppfordrer organisasjonen til å fortsette med tiltak for å bedre kjønnsbalansen blant ledere og trenere.

Flertallet ser positivt på at regjeringen vil styrke tilskuddsordningen Inkludering i idrettslag i størrelsesorden 2 mill. kroner i forhold til 2011-nivå, når effekten av endringen i tippenøkkelen slår inn.

Flertallet viser til de positive erfaringer som er gjort med frisklivssentraler og understreker mulighetene som ligger i et samarbeid mellom slike sentraler og frivillige organisasjoner, bl.a. innen idretten.

Flertallet viser til at regjeringen over lang tid har satt søkelys på skolens bidrag til økt fysisk aktivitet. Flertallet sier seg enig i at en viktig forutsetning for å drive fysisk aktivitet er at det er lagt til rette for det gjennom fysisk utforming av skolens uterom, og gjennom bygging av anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet i tilknytning til skoler. Flertallet støtter derfor at det ved fordeling av spillemidler til områder for fysisk aktivitet prioriteres anlegg der det foreligger flerbruksmuligheter. Med slike anlegg menes f.eks. anlegg som kan benyttes av skolen på tidspunkter hvor idretten eller andre primære brukergrupper ikke benytter anlegget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti peker på de lange tradisjonene norsk idrett har når det gjelder å legge til rette for mennesker med funksjonsnedsettelser. Disse medlemmer ønsker å styrke mulighetene for deltakelse i idrett, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å utrede konkrete tiltak for å bedre tilretteleggingen for deltakelse av personer med nedsatt funksjonsevne, herunder fjerne 26-årsgrensen for tilskudd til utstyr, styrking av tilgangen på personlige assistenter og transport på fritiden.»

Disse medlemmer registrerer at meldingen i liten grad foreslår konkrete tiltak for å motvirke ungdomsfrafallet.

Komiteen vil her fremheve idrettens erfaringer med de langvarige positive effektene man oppnår hvis man forhindrer ungdomsfrafallet. Jo lenger barn og unge fortsetter i idrettsaktiviteter, jo større sjanse er det for at de senere deltar i studentidrett, bedriftsidrett og som aktive foreldre og besteforeldre. Komiteen vil, i tillegg til de åpenbare effektene dette har for folkehelsen, påpeke den betydningen idretten her har ved å tilby mange ulike sosiale og kulturelle fellesskap som utvikler og inkluderer menneskene som deltar.

Komiteen har merket seg debatten rundt trenerrollen og foreldredeltagelse. Komiteen vil påpeke hvor avgjørende foreldres frivillige dugnadsinnsats på trenerområdet er for idrettens eksistens. Samtidig vil behovet for økt trenerkompetanse øke etter hvert som barna når et høyere ferdighetsnivå. Komiteen vil påpeke betydningen av at frivillige trenere tilbys kompetanseheving og oppfølging slik at de blir trygge på oppgaven, og kan gjøre en best mulig jobb som trener. Komiteen vil her fremheve idrettens gode utviklingsarbeid i programmet «Trenerløypa» som tilbyr både idrettsfaglig, pedagogisk og organisatorisk kompetanseheving.

Komiteen vil vise til at Norges idrettsforbund i flere år har arbeidet med å etablere gode modeller for samarbeid mellom den frivillige idretten, det offentlige og andre aktører innenfor områdene idrett og folkehelse og idrett i skolen. Komiteen vil fremheve prosjektet Aktiv på dagtid, som et eksempel på dette arbeidet. Aktiv på dagtid er tilrettelagt, fysisk aktivitet på dagtid for alle voksne som mottar trygd eller sosial stønad. Deltagerne har her fremhevet betydningen av det sosiale samholdet og samvær med positive medmennesker som oppbyggende og givende.

Komiteen vil påpeke betydningen av god dialog og nært samarbeid mellom idrett og skole for å sørge for et mest mulig sømløst tilbud til de barna som ønsker det. Samarbeid som øker positivt fokus og holdningsskapende arbeid rundt fysisk aktivitet i tilknytning til skolens øvrige aktiviteter, vil ha mange positive effekter. Bedre utnyttelse av haller og baner etter skoletid, men før idrettens aktiviteter vanligvis starter, vil kunne bidra til å fange opp både barn og unge som ellers lett kan falle utenfor av sosiale grunner, og samtidig inkludere og integrere barn og unge uavhengig av etnisk bakgrunn. Dette krever imidlertid at både idrettslagene og skolene samarbeider om å fange opp de barna som ellers faller utenfor.

Komiteen vil her vise til idrettens ordninger for bruktsalg og utlån av utstyr som gir barn muligheten til å delta uavhengig av foreldrenes inntekt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at erfaringer tyder på at idrettens ordninger fungerer vel så godt som når kommunen tar dette ansvaret.

Komiteen understreker med dette betydningen av at idrett og frivillighet står fritt til å utvikle inkluderende tilbud og drive mangfoldsarbeid på egne premisser. Komiteen vil videre påpeke at idrettens verdigrunnlag med utgangspunkt i frivillighet tilfører et mangfold og en merverdi når idretten bidrar til velferdsoppgaver som staten alene ikke kan oppnå.

Ungt lederskap i idretten

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at barn og unge fortsatt vil være de viktigste målgruppene for den statlige idrettspolitikken.

Videre vil komiteen vise til at meldingen understreker det positive i at idretten selv har lagt stor vekt på å utvikle ungt lederskap og at de ønsker å legge til rette for at ungdom selv tar ansvar for eget idrettsmiljø. Komiteen vil som eksempel vise til Telemark Idrettskrets som driver konseptet «Aktiv skole 365» hvor det arbeides med å skape unge aktivitetsledere og lederutvikling for ungdom. Komiteen vil vise til at man ved flere skoler i Telemark har inntil 10 elever på hver skole som fungerer som aktivitetsledere for de andre elevene i friminutt og SFO. Målet med dette er å få mer fysisk aktivitet i skolen, samt bruke ungdommene selv som ressurs for medelever. Komiteen mener dette er et godt eksempel på hvordan idretten selv utvikler ungt lederskap og hvordan idretten kan samarbeide med skolen på lokalt plan, for blant annet å rekruttere fremtidige ledere i idretten.

Personer med nedsatt funksjonsevne

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, understreker behovet for å tilrettelegge bedre for idrettsutøvere med nedsatt funksjonsevne. Meldingen viser til at samarbeidspartnere i Campus Steinkjer har utviklet anlegg og et kompetansesenter i samspillet mellom offentlig skole, frivillig idrett og næringsliv, som blant annet skal møte dette behovet. Flertallet mener at Campus Steinkjer gjennom dette kan utvikle og etablere et senter for utdanning av trenere, veiledere og utøvere innen idrett for utøvere med nedsatt funksjonsevne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil fremheve idrettens betydning som sosialt fellesskap også for personer med nedsatt funksjonsevne. Disse medlemmer vil påpeke at idrettens mange og mangfoldige fellesskap i tillegg til å bidra til bedre fysisk helse også bidrar positivt til psykisk helse og tilhørighet. Disse medlemmer har merket seg at idretten ønsker å informere flere om sitt tilbud til denne gruppen, men at dagens praksis hos Nav gjør det vanskelig for idretten å nå frem, fordi man ikke får adgang til informasjon om navn. Disse medlemmer vil fremheve at personvernhensyn må ivaretas, men mener allikevel man må kunne finne fleksible løsninger som både ivaretar den enkeltes personvernhensyn og idrettens behov for å nå frem til denne målgruppen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil i denne sammenheng også peke på at dagens øvre aldersgrense på 26 år for å være berettiget tilskudd til utstyr kan slå uheldig ut for funksjonshemmede, og mener dette regelverket bør gjennomgås slik at personer med nedsatt funksjonsevne ikke stenges ute. Disse medlemmer vil her også fremheve betydningen av at treningskontakter som ledsagerordning for personer med nedsatt funksjonsevne i større grad inkluderer synshemmede.

Innendørs svømmeanlegg

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at en for lav andel barn kan svømme, og at det er stor forskjell i svømmeferdighetene hos barn, der et av skillene går mellom barn med fremmedkulturell bakgrunn og andre barn. Flertallet viser til at det er viktig at det fortsatt satses på svømmeanlegg, slik det blant annet er gjort gjennom anleggspolitisk program og gjennom et økonomisk løft til Kommune-Norge som gjør at flere kan investere i basseng. Ansvaret for den obligatoriske svømmeundervisningen ligger under Kunnskapsdepartementet. Flertallet mener det er viktig med et nært samarbeid mellom skole og idrett for å få best mulig løsninger for bassengtilgang både for idrett og undervisningsformål.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av å prioritere innendørs svømmeanlegg. Disse medlemmer viser til undersøkelsen fra Norges Svømmeforbund som kartla utviklingen i barns svømmedyktighet i perioden 2003–2009. Undersøkelsen viste dessverre at halvparten av norske femteklassinger i 2009 ikke kunne svømme 200 meter uten svømmehjelpemidler, at mindre enn 6 av 10 femteklassinger hadde svømmeundervisning det skoleåret undersøkelsen ble tatt opp, at bare 2 av 10 elever oppgir å ha lært svømming på skolen, og at elever av foreldre med fremmedkulturell bakgrunn gjennomgående har dårligst svømmedyktighet. Undersøkelsen viste store ulikheter i hvordan svømmeundervisning blir prioritert rundt omkring i landet.

Disse medlemmer viser samtidig til Riksrevisjonens undersøkelse av tilskudd til idrettsanlegg (Dokument nr. 3:8 (2008–2009)). Riksrevisjonen avdekket særlig mangelfull måloppnåelse for svømmeanlegg, marginal økning i antall svømmebassenger med relativ nedgang i forhold til befolkningsmengden og langt lavere dekning av svømmehaller i storbyene Oslo, Trondheim og Bergen sammenlignet med landsgjennomsnittet. I tillegg var langt færre basseng åpne og tilgjengelige enn det som framgår av den offisielle statistikken. Riksrevisjonen fant det særlig uheldig når kommuner ikke kan tilby barn svømmeopplæring som forutsatt i Utdanningsdirektoratets læreplan og påpekte betydningen av at den offentlige organiseringen av tjenestetilbudet ikke blir til hinder for at befolkningen får tilgang til svømmeanlegg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre merker seg at idrettsmeldingen har få konkrete tiltak for å forbedre situasjonen, og finner det urovekkende at idrettsmeldingen i så liten grad behandler problemstillingene riksrevisjonen tok opp rundt svømmehallene, særlig sett i lys av tidligere uttalelser fra regjeringen om at svømmebasseng skulle prioriteres. Disse medlemmer vil i denne sammenheng berømme idrettens arbeid for nye ideer og bedre løsninger, hvor prefabrikkerte konsepter sparer utredningskostnader og kvalitetssikrer prosjekter uavhengig av lokal tilgang på kvalifisert entreprenørkompetanse.

2.8 Fysisk aktivitet og friluftsliv

Komiteen viser til at friluftsliv er en viktig kilde til fysisk aktivitet og rekreasjon. Komiteen peker på den sterke posisjonen friluftsliv og våre turtradisjoner har i det norske samfunnet, at dette er en sentral del av den norske kulturarven og en kilde til flotte naturopplevelser. Komiteen peker videre på de store helseutfordringene vi står overfor i det norske samfunnet og at friluftsliv i seg sjøl har positiv innvirkning både på fysisk og psykisk helse.

Komiteen viser til at hovedansvaret for friluftslivspolitikken ligger i Miljøverndepartementet, der også grunnstøtteordningene til friluftslivsorganisasjonene naturlig inngår.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Miljøverndepartementet har igangsatt arbeid med en nasjonal handlingsplan for statlig sikring av friluftsområder, der hovedformålet er å legge strategier og føringer for det videre arbeidet med sikring og tilrettelegging av friluftsområder. Flertallet viser også til at Miljøverndepartementet gjennom Direktoratet for Naturforvaltning har igangsatt en flerårig nærmiljøsatsing for å bidra til å ta vare på friluftsområder i nærheten av der folk bor, og som skal legge til rette for aktiviteter som å gå og sykle.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det er formålstjenlig at hovedansvaret for friluftslivspolitikken, der grunnstøtteordningene til friluftslivorganisasjonene inngår, fortsatt skal ligge i Miljøverndepartementet. Dette flertallet peker likevel på at idretten består av toppidrett, breddeidrett og egenorganisert fysisk aktivitet og at både idrett og fysisk aktivitet er viktig for folkehelsen, og derigjennom har både Kulturdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet delansvar for å tilrettelegge for mer fysisk aktivitet for befolkningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, peker på at en stor del av befolkningen utøver sin fysiske aktivitet utendørs, og at turkulturen fortsatt er sterk i Norge. Flertallet peker videre på at i en landsomfattende spørreundersøkelse som Ipsos MMI gjorde angående motivasjonsfaktorer for fysisk aktivitet i 2012, svarer 91 prosent av de spurte at de kunne tenke seg å drive mer fysisk aktivitet, og 61 prosent av de spurte kunne tenke seg å drive mer fysisk aktivitet ute i naturen og i nærmiljøet. Flertallet peker videre på at fysisk aktivitet i form av friluftsliv når andre grupper enn den organiserte idretten, at friluftsliv er et svært viktig bidrag for å kunne nå målsettingen om å legge til rette for fysisk aktivitet for alle og derfor er et viktig område innen idrettspolitikken. Det er likevel slik at Ipsos MMIs monitorundersøkelse forholder seg til voksenbefolkningen over 15 år. Flertallet peker derfor på at de prioriterte gruppene for den statlige idrettspolitikken er barn (6–12 år) og ungdom (13–19 år) og at virkemiddelbruken i hovedsak er tilpasset de primære målgruppenes behov.

Flertallet er enig i at det kan være vanskelig å skille mellom frilufts- og andre trenings- eller mosjonsaktiviteter som foregår utendørs, siden det som for én person er trening for en annen er friluftsliv. Flertallet er også enig i at det i idrettspolitikken er viktig å se friluftsliv i sammenheng med andre former for utendørs mosjons- og treningsaktivitet, men at det som kjennetegner friluftslivet er at det i hovedsak er egenorganisert aktivitet. Flertallet ser likevel at det de senere årene er kommet flere organisasjoner som arrangerer fellestiltak innenfor det som fortsatt må kunne kalles friluftsliv, og at disse tiltakene for en stor del er lavterskelaktiviteter som bidrar til å få flere inaktive i aktivitet.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at hovedfordelingen til idrettsformål inneholder en egen post med tilskuddsmidler for friluftstiltak for barn og ungdom, noe som har til formål å øke omfanget av friluftsaktiviteter for denne gruppen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er svært fornøyd med at dette tilskuddet er vesentlig styrket de siste årene. Det at dette tilskuddet nå er på 12,5 mill. kroner, betyr mer enn en dobling i 4-årsperioden siden 2008. Flertallet mener at dette tilskuddet bør videreføres og styrkes ytterligere, da det er viktig å stimulere til et variert og godt aktivitetstilbud for disse gruppene.

Komiteen peker på det faktum at friluftslivet er et godt alternativ for ungdom som søker aktivitet og spenning, men som ikke ønsker å drive med konkurransebaserte aktiviteter. Dette er ekstra viktig i ungdomsårene der frafallet fra tradisjonelle idretter er stort.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er begeistret for Kulturdepartementets planer om å videreutvikle tilskuddsordningen til å omfatte prosjekter og/eller tiltak overfor inaktive voksne, og er glad for at friluftsorganisasjonene ønsker å bidra med å utvikle lavterskeltilbud til denne målgruppen.

Flertallet peker også på den demografiske utviklingen som gjør at vi får et økende antall eldre, der behovet for lavterskel aktivitetstilbud er stort, slik at denne gruppen kan gå en friskere og mer aktiv alderdom i møte. Flertallet understreker viktigheten av at en slik utvidet satsing har som mål å få nye grupper voksne fysisk aktive, da det primære målet med disse midlene ikke er å utvikle tiltak for den delen av befolkningen som allerede er fysisk aktiv.

Komiteen viser til at det ikke er gjort en gjennomgang av de friluftstiltak som mottar spillemidlene siden 2002, og er enig i at det nå er på tide med en slik gjennomgang. Komiteen peker på de store samfunns- og livsstilsendringene som har skjedd de siste tiårene, også siden 2002, på den forebyggende delen av samhandlingsreformen og det økende behovet for at befolkningen skal bli mer aktive, samtidig som den særnorske turkulturen fortsatt er en sterk del i det norske samfunnet. Komiteen mener dette peker mot at fysisk aktivitet og friluftsliv blir enda viktigere i åra som kommer, og at denne delen av idrettspolitikken bør få økt oppmerksomhet og økte rammer framover.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, peker på at vi i Norge bor såpass spredt at de aller fleste av oss har tilgang til naturområder i nærmiljøet. Det betyr at det viktigste arbeidet gjøres tverrsektorielt gjennom å sørge for at kommunene gjennom sitt planarbeid og sin infrastrukturutbygging legger til rette for at alle boligområder får tilgang til friarealer via gang-/sykkelveier, noe som tilligger andre departementers ansvarsområder.

Komiteen mener videre at det er viktig at det legges til rette for støtte til nærmiljøtiltak for å fremme fysisk aktivitet, og at dette vanligvis er tiltak der man gjennom samarbeid mellom offentlige og frivillige aktører får til veldig gode og kostnadseffektive løsninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, peker også på det gledelige faktum at som en følge av at tippenøkkelen endres, tas det sikte på at satsingen på friluftsliv styrkes. Flertallet er svært fornøyd med at Kulturdepartementet vil prioritere anlegg for egenorganisert aktivitet. Dette er anlegg som har stort brukspotensial og som vil bidra til å nå grupper som ikke finner et tilbud innenfor den organiserte idretten.

Komiteen merker seg at endring av tippenøkkelen kan medføre en styrking av friluftsliv og mener det er en riktig utvikling. Komiteen merker seg at regjeringen vil prioritere anlegg for egenorganisert aktivitet. Komiteen støtter dette. Dette er anlegg som har stort brukspotensial, og som kan bidra til å nå grupper som ikke finner et tilbud innenfor den organiserte idretten.

Komiteen viser til omtalen av tiltak innenfor friluftsliv rettet mot inaktive voksne. Komiteen viser til omtale av denne målgruppen ovenfor og mener at tiltakene innenfor rammene av idrettspolitikken bør være rettet mot tilrettelegging for lavterskeltilbud.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil videre anbefale å vurdere ordningen for spillemiddelstøtte til hytter i lavlandet og langs kysten. I dag får man ikke støtte til overnattingsdel av disse hyttene. Disse medlemmer mener at hyttene langs kysten og i nærområdet er viktig for å stimulere til et aktivt friluftsliv hver dag.

Disse medlemmer mener at friluftsanlegg som stier, turløper og lignende er det folk flest nytter til egenorganisert aktivitet, og mange slike tiltak kan komme inn under tiltaksposten for forenklede nærmiljøanlegg.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen beholde dagens ordning med nærmiljøanlegg, inkludert tiltaksposten for forenklede nærmiljøanlegg.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvide dagens ordning for hytter i lavlandet til også å kunne gi støtte til overnattingsdelen av disse hyttene.»

Komiteens medlemmer fra Høyre vil også påpeke spillemidlenes post for anlegg for friluftsliv i fjellet fra 1979, hvor det kan søkes om spillemidler til hytter som ligger i tilknytning til rutenett hvor allmennheten ferdes og til opparbeiding av stier og løyper. Disse medlemmer har merket seg meldingens signaler om økt satsing på anlegg og områder for egenorganisert fysisk aktivitet, herunder friluftsliv, og vil påpeke at overnattingshytter i lavlandet i dag ikke er spillemiddelberettiget selv om de inngår i turruter eller kystled.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil fremheve det uheldige i bestemmelsene i dagens regelverk som utestenger utendørs badeplasser fra spillemiddelordningens bestemmelser om friluftslivsanlegg. Disse medlemmer vil her vise til de tragiske drukningsulykkene som skyldes manglende svømmeferdigheter og de mange tomme svømmebassengene rundt om i landet. Disse medlemmer vil understreke betydningen av å legge forholdene best mulig til rette for økt svømmeaktivitet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge forholdene til rette for økt svømmeaktivitet ved å vurdere å innlemme opparbeidelse av utendørs badeplasser i spillemiddelordningen.»

Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på de siste årenes økte utbredelse av egenorganisert aktivitet innen idretten, og har samtidig merket seg at idrettsmeldingen legger til grunn at egenorganisert fysisk aktivitet ikke kan stimuleres gjennom direkte tilskudd til en organisasjon eller til selve aktiviteten. Disse medlemmer vil peke på at denne forutsetningen kan begrense realiseringen av de overordnede politiske mål fordi en rekke idrettsutøvere i egenorganiserte aktiviteter ikke har tradisjon for å organisere seg ved medlemskap slik dagens regelverk legger opp til.

Disse medlemmer har merket seg at idrettsmeldingen fremmer ungdomsidrett som et viktig satsingsområde, og vil påpeke at gode rammevilkår også for organisasjoner som tilrettelegger for egenorganisert aktivitet, er viktig for aktivitetsutviklingen av de egenorganiserte idrettene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til at flere idretter og aktivitetsformer baserte på egenorganisering, som f.eks. stisykling, bølgesurf, elvepadling og streetdance, er i sterk vekst, men mangler i dag midler til å utvikle seg i Norge. Disse medlemmer mener det bør være en målsetting at den norske idrettsmodellen også legger til rette for idretter og aktivitetsformer som øker mangfoldet i idrettsfellesskapet. Disse medlemmer mener begrepet egenorganisert idrett burde vært gitt et mer tydelig innhold i meldingen, og at utfordringene knyttet til alternative medlems- og deltagerstrukturer i egenorganiserte aktiviteter i større grad burde vært behandlet.

Disse medlemmer vil her vise til andre lands løsninger på dette området. I Finland tildeles midler basert på antall anslåtte snøbrettkjørere, til tross for at et mindretall er registrert i en klubb. I Nederland er det antallet brukere av innendørshaller som utgjør grunnlaget for offentlig tildeling. Disse medlemmer påpeker at vi i Norge har importstatistikk av sportsutstyr, og besøkstall i alpinanleggene og andre anlegg, som viser en annen aktivitetsprofil enn det som fremkommer av idrettsregistreringen. Disse medlemmer vil påpeke at slike tall ikke uten videre vil kunne brukes i en slik vurdering. Disse medlemmer mener at slike tiltak kan gi økt deltagelse, når de aktive kan fokusere mer på aktivitet og mindre på administrasjon og barrierer.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede om dagens tilskudds- og fordelingsordninger i tilstrekkelig grad ivaretar egenarten i de egenorganiserte idrettene.»

«Stortinget ber regjeringen vurdere å gjennomføre pilotprosjekter som øker kunnskapen om hvordan ungdommens egenorganiserte idrett på best mulig måte kan utvikles innenfor den organiserte idretten.»

2.9 Internasjonalt idrettssamarbeid

Komiteen mener det er positivt at Kulturdepartementet legger opp til å videreføre engasjementet på idrettsfeltet gjennom Europarådet. Komiteen mener det er særlig viktig å følge opp arbeidet mot doping, tribunevold og kampfiksing.

2.10 Store internasjonale idrettsbegivenheter

Komiteen viser til meldingens omtale av prioriterte arrangementer, jf. meldingens kapittel 15.5.

Komiteen støtter regjeringens forslag om å videreføre og utvikle ordningen med nasjonalanlegg.

Komiteen sier seg enig i at det er viktig at Norge skal kunne ha muligheten til å arrangere idrettsbegivenheter som betinger statlig støtte.

Komiteen vil fremheve at topp- og breddeidrett lever i et gjensidig samspill. Store internasjonale mesterskap gir viktig inspirasjon som også er vesentlig for å styrke bredden i idretten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener derfor at det bør være et mål i idrettspolitikken at Norge jevnlig er vertskapsnasjon for internasjonale mesterskap.

2.11 En etisk og verdibasert idrett

Komiteen mener det er svært viktig at kampen mot doping i idretten styrkes. Dette krever innsats både fra myndigheter og fra idrettsorganisasjonene selv. Arbeidet må være langsiktig, vedvarende, og med stort fokus på holdningsskapende arbeid. Tiltak og virkemidler må ivareta rettssikkerheten og rettighetene til utøvere og andre berørte enkeltindivider. Komiteen viser til at Antidoping Norge har en avgjørende rolle i kampen mot doping, og komiteen mener det må være en prioritert oppgave å støtte opp om deres virksomhet.

Komiteen viser til at antidopingarbeidet blir stadig mer ressurskrevende, og arbeidet må være målrettet og kunnskapsbasert. Arbeidet med informasjonsinnhenting må styrkes for bedre å kunne avsløre doping. Komiteen mener det er viktig med et tett samarbeid mellom politi og tollvesen for å bekjempe doping i idretten. Komiteen viser i denne sammenheng til regjeringens forslag om å forby erverv, besittelse og bruk av dopingmidler.

Komiteen ser positivt på at norske myndigheter sammen med idretten vil ha et økt oppmerksomhet på kampfiksing fremover, både som en bidragsyter i arbeidet på europeisk plan, men også i et nasjonalt perspektiv for å motvirke at slik aktivitet får fotfeste i Norge og i norsk idrett.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at idrettsmeldinga ønsker å beholde en restriktiv linje overfor proffboksing. Profesjonell boksing er forbudt ved lov av 12. juni 1981. Hovedbegrunnelsen for forbudet er boksingens medisinske skadevirkninger for utøverne, særlig risikoen for akutte og kroniske hjerneskader. Idrettsstyret traff et vedtak 3. mai 2012 om å oppheve Lov om forbud mot profesjonell boksing da de mener profesjonell boksing gjennom en eventuell oppheving av loven vil bli underlagt knockoutloven og dens sikkerhetsbestemmelser. Dette vil innebære at alle kampaktiviteter som tillater knockout (inkludert profesjonell boksing), vil bli vurdert likt, og etter samme lov. Idrettsstyret har i sitt vedtak ikke tatt stilling til om det bør gjøres eventuelle endringer i sikkerhetsbestemmelsene til knockoutloven. Flertallet har merket seg at Kulturdepartementet har nedsatt et utvalg som skal vurdere de juridiske sidene av en eventuell samordning av lov om forbud mot profesjonell boksing og lov om organisert kampaktivitet som tillater knockout.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre merker seg at idrettsmeldingen ikke inneholder noen fornyelse av idrettspolitikken for profesjonell boksing, men viderefører det særnorske forbudet mot proffboksing fra 1981.

Disse medlemmer vil fremheve at den profesjonelle bokseren Cecilia Brækhus av Norges befolkning ble valgt til årets utøver på Norges Idrettsforbunds (NIF) siste idrettsgalla. Disse medlemmer har merket seg at regjeringens politikk samtidig har ført til at Norge nå er alene i Europa med et forbud mot profesjonell boksing, og at Norge nå snart bare deler forbudet mot proffboksing med land som Nord-Korea og Iran, etter at også Cuba nå vil oppheve dette forbudet.

Disse medlemmer viser til at regjeringen i 2012 underrettet Stortinget om at det ville bli nedsatt et utvalg for å vurdere forslaget om å tillate proffboksing, men har merket seg at regjeringen i idrettsmeldingen beskriver at dette utvalget kun vil gå gjennom de juridiske sidene ved lov om forbud mot profesjonell boksing og knockoutloven.

Disse medlemmer mener at all politikkutforming bør ha en grunnleggende respekt for menneskers egne valg, og vil påpeke at også andre idretter som har kommet til Norge etter 1981 – og som ikke er forbudt – kan medføre betydelig risiko for skade. Disse medlemmer vil peke på at regjeringens politikk for proffboksing hindrer utviklingen av Norge som idrettsnasjon, og i realiteten tvinger store norske idrettstalenter til å reise ut av Norge for å kunne utøve sin idrett. Disse medlemmer vil her påpeke at profesjonell boksing i dag har streng medisinsk overvåking og oppfølging av utøverne under og etter kamper, og at Europa har langt strengere regler og medisinsk oppfølging av utøverne enn resten av verden.

2.12 Forskning og utviklingsarbeid

Komiteen viser til at Kulturdepartementet har et overordnet ansvar for kunnskapsutviklingen på vegne av hele idrettsområdet.

Komiteen påpeker viktigheten av forsknings- og utviklingsarbeid på idrettsområdet og mener FoU er en forutsetning for en kunnskapsbasert utvikling av den statlige idrettspolitikken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, ønsker å understøtte behovet for en forskningsbasert idrettspolitikk. Det foreligger nå en innstilling på saksområdet fra «Grundt-utvalget». Flertallet mener det er viktig å tydeliggjøre mandatene for idrettsforskningen og mener samtidig at det må vurderes hvilke områder det er mest formålstjenlig å videreføre eller opprette egne forskningssentre på. Forslaget fra «Grundt-utvalget» om å dele dagens Forskningssenter for trening og prestasjonsutvikling, etablere to sentre med hvert sitt presise mandat for henholdsvis barne- og ungdomsidrett og toppidrett, må i denne sammenhengen også vurderes.

Flertallet stiller seg bak regjeringens prioritering av forskningsprosjekter og løpende undersøkelser som kan gi oss grunnlag for å si noe om idrettens omfang og uttrykksformer, herunder hvem som driver idrett, hvor de gjør det og i hvilken organisatorisk sammenheng dette foregår. Flertallet mener også det fortsatt vil være viktig å stimulere til anleggsforskning for å sikre at anleggsutbyggingen bidrar til et mangfold av aktiviteter og til at flest mulig har et tilbud om idrett og fysisk aktivitet i sitt nærmiljø.

Komiteen mener også at det er riktig å vektlegge forskning og kunnskapsformidling omkring idrettsskader. Spesielt viktig mener komiteen det er å sørge for at både den organiserte idretten og enkeltpersoner som driver egenorganisert fysisk aktivitet får tilgang til, og tar i bruk, kunnskap om skadeforebyggende tiltak. Komiteen mener dette vil bidra til at flere kan drive med idrett og fysisk aktivitet lenger.

Komiteen merker seg at interessen for idrett som fag og studium er tiltakende, og at det nå er et mangfold av idrettsutdanninger på bachelor- og masternivå i det statlige høgskolesystemet. Komiteen viser til at denne økte faglige kapasiteten innen idrett og fysisk aktivitet vil kunne påvirke den idrettsrelaterte forskningen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at regjeringen ikke har prioritert forskning, slik at forskningens relative andel av statsbudsjettet har gått ned de siste årene. Disse medlemmer viser til at regjeringen har avviklet Forskningsfondet, strammet inn Skattefunn-ordningen og lagt ned gaveforsterkningsordningen.

Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg videre at regjeringen i idrettsmeldingen forventer at organisasjonene ikke bare skal identifisere sitt kunnskapsbehov og medvirke til en forskningsbasert kunnskapsutvikling, men at regjeringen også mener det bør kunne forventes at organisasjonene selv prioriterer økonomiske ressurser. Disse medlemmer mener det er behov for en sterkere satsing på forskning og utvikling også innen idretten.

2.13 Idrett og utdanning

Grunnskolene

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener regjeringens prioritering av gratis kulturtime, fremfor f.eks. mer fysisk aktivitet, for alle elever fra 1. til 4. trinn i SFO er uheldig. Disse medlemmer er av den oppfatning at skolens primæroppgave er å utruste elevene med grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning, samt engelsk og IKT. Særlig er basiskompetansen viktig i de laveste trinnene, da det er i disse årene grunnlaget for fremtidig læring finner sted. Tiden brukt på skolen må derfor benyttes til opplæring i de viktigste fagene, og til andre aktiviteter som bidrar til økt kognitiv kapasitet og læring, eksempelvis fysisk aktivitet.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag om å innføre fra høsten 2013 én time fysisk aktivitet hver dag for elever i grunnskolen, med en tilsvarende økning av rammetimetallet.»

Videregående skoler

Komiteen peker på de lange tradisjonene for at elever har kunnet velge et skoleløp med idrettsfag i videregående skole. Dette er et populært tilbud til elever som vil kombinere studiekompetanse med idrettslig utvikling. Komiteen peker videre på at det i dag er ca. 110 videregående skoler med tilbud om studieforberedende utdanningsprogram med idrettsfag. Fagtilbudet retter seg mot dem som ønsker å satse på sin idrett, men også mot ungdommer som ønsker å være mer fysisk aktive i denne perioden. Komiteen anerkjenner at dette er et viktig kvalitetstegn ved den norske idrettsmodellen, og mener det er viktig at innholdet i fagplaner gjenspeiler dette på en slik måte at elevene får god innføring både om verdier og holdninger i norsk idrett.

Høgskoler/universitet

Komiteen viser videre til den omfattende gjennomgang av trenerutdanningen i særidrettene som er gjennomført av Norges Idrettsforbund, hvor Idrettsstyret har vedtatt en felles rammeplan for et kompetanseløft av trenerutdanningene.

Komiteen peker på synergien som ligger i et tettere samarbeid mellom den organiserte idretten og høyskolene som har idrettsfag. Flere høyskoler samarbeider med idretten om faginnhold og kompetansekrav. Det er viktig at lærestedene har tett kontakt med den organiserte idretten om utviklingen av kurs og studietilbud.

Personer med psykiske lidelser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på viktigheten av at også personer med psykiske lidelser får tilbud om fysisk aktivitet. Stiftelsen Ski-, og Sommerfestivalen, stiftet i 1985, finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet, er et godt eksempel på en nasjonal organisasjon som hvert år samler hundrevis av deltakere på to nasjonale arrangementer med hhv. vinter – og sommer aktiviteter, herunder friidrett. Å ha muligheter for å delta på nasjonale arrangementer gir god folkehelse, da det ansporer og engasjerer året rundt, frem mot de nasjonale samlingene.

Elever som dropper ut av kroppsøvingsfaget

Komiteens flertallet, medlemmene fra Arbeiderpatiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser videre til behovet for forsterket innsats rettet mot elever som dropper ut av kroppsøvingsfaget i ungdomsskolen og den videregående skolen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at det i Campus Steinkjer er gjennomført et vellykket gymnastikk- og laboratorieprosjekt rettet mot denne gruppen. Dette flertallet mener at dette bør utvikles videre, slik at det kan fungere som en mal for hvordan man kan få elevene til å delta i kroppsøvingstimene.

Nærmere om utdanning og idrett

Komiteen viser til at mange unge idrettsutøvere har behov for å spre utdanningen over flere år enn normert tid, eks. videregående skole på 4 år, for å kunne delta på stevner og konkurranser, noe som er en forutsetning for å kunne bli en god utøver. Komiteen har merket seg at Lånekassen ikke tar høyde for dette.

Komiteen ber regjeringen vurdere om det kan være hensiktsmessig å opprette en dialog for å se på hvordan man kan legge bedre til rette for å kunne kombinere studier og idrett.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre finner det oppsiktsvekkende at den foreliggende stortingsmeldingen om den norske idrettsmodellen i påfallende liten grad tar opp de viktige problemstillingene rundt idrett og utdanning.

Disse medlemmer viser til tradisjonen hvor elever som vil kombinere studiekompetanse med idrettslig utvikling har kunnet velge et skoleløp med idrettsfag i videregående skole. Disse medlemmer merker seg at det i dag er om lag 110 videregående skoler som tilbyr studieforberedende utdanningsprogram med idrettsfag. Dette fagtilbudet retter seg både mot ungdom som vil satse på idretten og ungdommer som ønsker et skoletilbud med høyere fysisk aktivitet. Disse medlemmer ser betydningen av å satse på både bredde og topp i den norske idrettsmodellen, og mener det er viktig at innholdet i fagplaner gjenspeiler dette slik at elevene lærer om verdier og holdninger i norsk idrett.

Disse medlemmer vil påpeke at Olympiatoppens godkjenningsordning for idrettsutdanning i dag er en forutsetning for etablering av nye utdanningssteder, samtidig som økonomisk tilskudd i dag ikke følger av godkjenningsordningen. Disse medlemmer mener dette burde vært behandlet i meldingen, slik at det sikres rammebetingelser som gir forutsigbarhet og kvalitet i godkjenningsarbeidet. Disse medlemmer vil derfor påpeke behovet for en ordning hvor tilskuddskriteriene for toppidrettsutdanningen har sammenheng med Olympiatoppens godkjenningsordning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på de utfordringene som møter mange som vil kombinere toppidrett og høyere utdanning. Dette gjelder så vel behovet for tilpassing av studieforløp og eksamensavvikling til idrettsdeltagelse på høyt nivå hos utdanningsinstitusjonene, som behovet for tilrettelegging av studiefinansieringens regelverk hos Statens lånekasse for utdanning. Disse medlemmer vil fremheve de positive effektene av at toppidrettsutøvere kan kombinere idrettskarriere med å ta høyere utdanning, og mener dette burde vært omtalt i meldingen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan studier og studiefinansiering i større grad kan tilrettelegges for toppidrettsutøvere.»

Disse medlemmer viser videre til idrettens egen gjennomgang av trenerutdannelsene og den vedtatte felles rammeplanen for et kompetanseløft av trenerutdanningene. Disse medlemmer vil peke på synergien som ligger i et tettere samarbeid mellom den organiserte idretten og høyskolene som har idrettsfag. Flere høyskoler er i gang med å koordinere sitt faginnhold med idrettens kompetansekrav. Samtidig arbeides det med at de som ønsker å ta kurs i regi av idretten, kan ta dette på høgskole/universitet, slik at en får formell kompetanse for utdanning innen idretten. Disse medlemmer mener idrettens egen trenerutdanning bør kunne integreres som fagmoduler der dette er egnet, og fremsetter derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede om idrettens egne løp for trenerutdanning kan integreres i høyskolenes og universitetenes tilbud til idrettsfag.»

Komiteens medlemmer fra Høyre vil videre påpeke at Olympiatoppens godkjenningsordning for idrettsutdanning i dag er en forutsetning for etablering av nye utdanningssteder, samtidig som økonomisk tilskudd i dag ikke følger av godkjenningsordningen. Disse medlemmer mener dette burde vært behandlet i meldingen, slik at det sikres rammebetingelser som gir forutsigbarhet og kvalitet i godkjenningsarbeidet. Disse medlemmer vil derfor påpeke behovet for en ordning hvor tilskuddskriteriene for toppidrettsutdanningen har sammenheng med Olympiatoppens godkjenningsordning.