Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, vil vise til at den midlertidige loven har som formål å sikre de juridiske rettighetene til barn født av surrogatmor i utlandet. Loven retter seg mot omsorgsforelder nummer to som er barnets sosiale forelder og således omsorgsperson for barnet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, vil peke på at overgangs-loven er nødvendig for å fange opp de tilfeller der foreldreskap ikke kan etableres etter gjeldende regelverk; barneloven, den midlertidige forskriften og adopsjonsloven. Dette gjelder tilfeller etter samlivsbrudd eller etter at juridiske far er død.

Flertallet støtter imidlertid også regjeringens forslag om å utvide loven til å gjelde pretenderende forelder som er gift, registrert partner eller samboer med barnets juridiske far. Flertallet mener dette er riktig for å legge til rette for en likeverdig etablering av foreldreskap uavhengig av om det foreligger et samlivsbrudd eller dødsfall. For mange av disse fami-liene anses det som mer naturlig at foreldreskapet overføres enn at de må stebarnsadoptere.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er tilfreds med at regjeringen finner gode juridiske løsninger for de utfordringer som er oppstått for noen barn ved at den nærmeste omsorgspersonen til barnet som er født av surrogatmor i utlandet, ikke er barnets juridiske forelder etter norsk rett. Dette medfører kompliserte juridiske problemstillinger knyttet til etablering av foreldreskap, foreldreansvar, statsbor-gerskap, utstedelse av pass og immigrasjon.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener det er viktig at disse barna sikres rettigheter på lik linje med alle andre barn i Norge og mener vi på denne måten best oppfyller barnekonvensjonen og at barns beste legges til grunn. Flertallet vil også peke på at mange av disse familiene har levd i den tro at barnet har en juridisk tilhørighet til begge sine omsorgspersoner. Dette på bakgrunn av råd og veiledning fra offentlige myndigheter som i etterkant har vist seg å være feil.

Flertallet vil vise til midlertidig forskrift av 23. mai 2012 gitt med hjemmel i barneloven § 85 annet ledd om anerkjennelse av farskap fastsatt i utlandet for barn født av surrogatmor i utlandet. Forskriften retter seg mot saker der farskap er fastsatt etter dom eller administrativ avgjørelse av kompetent myndighet i utlandet. Flertallet vil understreke at etablering av farskap er avgjørende for å kunne overføre foreldreskap og etablere foreldreskap nummer to i tråd med den foreslåtte overgangsloven.

Flertallet vil understreke at det er et tungtveiende hensyn å utforme loven mest mulig i tråd med gjeldende rett innenfor barne- og adopsjonslovgivningen og at det derfor ikke er adgang etter barneloven til å fastsette to farskap til ett og samme barn. I slike tilfeller må foreldreskap for pretenderende far nummer to etableres etter adopsjonsloven eller overgangsloven.

Flertallet vil vise til at loven også åpner for å overføre foreldreskap til omsorgsforelder nummer to hvor det har vært et samlivsbrudd og far motsetter seg overføring. I disse tilfellene som vil være svært konfliktfylte mener flertallet det er særdeles viktig med en individuell vurdering av barnets beste og at det ikke minst i disse tilfellene må legges avgjørende vekt på barnets behov for å knytte juridiske bånd til sin pretenderende forelder.

Flertallet vil vise til at Skattedirektoratet har avdekket tilfeller hvor morskap og farskap til barn født ved surrogatmor i utlandet er registrert i Folkeregisteret uten at det juridiske morskap eller farskap etter barneloven eller adopsjonsloven er i orden. For disse familiene som har fått brev fra direktoratet med varsel om retting av mulig feilregistrert foreldreskap, legger flertallet til grunn at norske myndigheter foretar en hurtig saksbehandling slik at disse barna får etablert juridisk foreldreskap til sine omsorgsforeldre uten at det blir nødvendig å iverksette vedtak om sletting av foreldreskap i Folkeregisteret.

Flertallet forutsetter at man legger samme saksbehandlingspraksis til grunn for overførsel av foreldreskap ved bruk av overgangsloven som ved adopsjon. Flertallet viser til brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet av 9. oktober 2011, oppdatert senest 26. november 2012 til underliggende etater, hvor man fastslår at søknad om adopsjon sendes direkte til regionen i Bufetat. Regionen påser at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 17 og at kommunen bistår Bufetat i å opplyse saken.

Komiteen er kjent med at regjeringen er i gang med en bredere utredning av spørsmålet om foreld-reskap etter bruk av surrogati.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti legger til grunn at praktisering av surrogati er i strid med hensynet til barns, kvinners og samfunnets interesser. Det legges derfor til grunn at de videre utredninger regjeringen er i gang med, baseres på et fortsatt forbud mot surrogati og at regelverket så langt som mulig utformes ut fra et ønske om å begrense surrogatiindustriens virksomhet internasjonalt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, tar ikke stilling til de omfattende problemstillingene knyttet til surrogati gjennom denne overgangsloven og har kun som intensjon å finne en god juridisk løsning for barn som i dag er født ved surrogati og lever med sine omsorgsforeldre. Loven kan derfor ikke anses å skape presedens for fremtidig lovbehandling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil først og fremst påpeke at denne saken på ingen måte dreier seg om legalisering av surrogati, og at enhver sammenblanding med dette derfor er en avsporing av sakens reelle innhold. Surrogati er ikke tillatt i Norge, og disse medlemmer er helt tydelige på at det også skal forbli slik i fremtiden. Det er imidlertid tungtveiende hensyn overfor barns rettigheter som taler for en tidsavgrenset lov, og disse medlemmer vil poengtere viktigheten av at en midlertidig lov om overføring av foreldreskap på ingen måte gir presedens for fremtidig saksbehandling. Disse medlemmer viser til at det er flere grunner til at mennesker benytter seg av surrogati for å få barn. En del personer reiser til andre land for bevisst å forsøke å omgå norsk lov, mens andre gjør det i «god tro» all den tid det er tillatt i landet hvor surrogatfødselen gjennomføres. Disse medlemmer mener det nå påhviler regjeringen et særlig ansvar for å kommunisere tydelig at surrogati ikke bare er uakseptabelt her i Norge, men at slike bestillinger heller ikke vil anerkjennes i Norge i fremtiden. I forlengelsen av dette mener disse medlemmer at regjeringen må ty til aktive grep i internasjonale fora og overfor land som tillater surrogati for å få på plass tydelige rammer for håndtering av slike saker på tvers av landegrenser. Slike avklaringer må etter disse medlemmers syn innebære både felles regelverk for land som ikke tillater surrogati og tydelige avtaler med land som tillater surrogati, slik at norske statsborgere ikke gis anledning til å inngå slike kontrakter. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme sak om konkrete tiltak mot surrogati etter den midlertidige lovens utløp.»

Disse medlemmer er svært skeptiske til ethvert tiltak som kan tolkes i retning av legalisering av surrogati, men har kommet frem til at en helhetlig vurdering tilsier at den midlertidige loven bør støttes av hensynet til barnas rettsstilling. Barna som i dag bor i Norge er uten noen som helst praktisk eller juridisk tilknytning til sin surrogatmor eller surrogatmors hjemland, hvilket tilsier at de havner i en ekstremt vanskelig situasjon dersom deres juridiske status ikke anerkjennes på en eller annen måte. Disse medlemmer mener derfor det er riktig å sikre foreldreskapet til deres omsorgspersoner, selv om disse av en eller annen grunn har begått handlinger med mål om å omgå norsk lov.

Disse medlemmer mener imidlertid det må strammes inn på dette tidligere enn hva regjeringen legger opp til. Slik disse medlemmer ser det kan søknadsfristen 1. januar 2014 gi en åpning for at nye prosesser i enkelte tilfeller kan settes i gang, slik at det videre kan fødes nye barn som vil være i Norge og ha en norsk far innen søknadsfristen. Dette mener disse medlemmer er uakseptabelt og mener regjeringen må sikre at det finnes mekanismer som garanterer for at slikt ikke kan skje. Disse medlemmer er kjent med at vedtak etter denne midlertidige lov krever vesentlig dokumentasjon, men mener det påligger regjeringen et betydelig ansvar for å sikre at saksbehandlingen etter FOR 2012-05-23 nr. 446 ikke drøyer et halvt år. Disse medlemmer mener derfor det foreslåtte lovforslaget er for vagt på dette punktet, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre søknadsfristen for overføring av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet til 1. oktober 2013.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at også barn som har kommet til Norge etter å ha blitt født av surrogatmor i utlandet, så langt som mulig sikres juridisk. Disse medlemmer viser til at regjeringen foreslår at loven skal være midlertidig og at foreldrene må søke innen 1. januar 2014. Etter 1. januar 2014, som er siste frist for å søke om overføring av foreldreskap etter den midlertidige loven, må foreldreskap søkes etablert etter de alminnelige reglene. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig at regjeringen søker etter muligheter for å sikre nødvendig trygghet for de barna som allerede er her. Disse medlemmer ser imidlertid en rekke utfordringer ved regjeringens midlertidige lovforslag.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen, i sitt høringsutkast til den foreslåtte loven, foreslo en ny lov som skulle sikre partnerens foreldrestatus ved juridisk forelders død eller ved samlivsbrudd. Dette medlem vil peke på at Barne- og familiedirektoratet (Bufdir) i sin høringsuttalelse ga regjeringen et klart råd om i stedet å foreslå endringer i gjeldende adopsjonslov:

«Etter vårt syn bør det heller enn å foreslå et nytt lovgrunnlag for overføring av morskap, foreslås endringer i gjeldende adopsjonslov slik at det kan gjennomføres adopsjon med rettsvirkning som en stebarnsadopsjon etter dødsfall og separasjon/skilsmisse i alle saker der dette vil være til barnets beste.

(…)

Adopsjonsinstituttet er godt etablert i norsk og internasjonal rett, og adopsjonsmyndighetene har grundig erfaring med de vurderinger og avveininger som skal gjøres.»

Dette medlem viser til at regjeringen ikke har fulgt dette rådet, og at regjeringen derimot har utvidet forslaget til også å omfatte pretenderende forelder som er gift, registrert partner eller samboer med barnets far. Dette medlem ser med forundring på at regjeringen velger å gå på tvers av faglige råd fra eget fagorgan. Dette medlem vil understreke at dette skjer i behandlingen av de mest sentrale lovene vi har for barns trygghet: loven om barn og foreldre og adopsjonsloven. Dette medlem mener det er klokt å følge rådet fra Bufdir om å anvende adopsjonslovgivningen for å løse disse sakene, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen med utgangspunkt i Farskapsutvalget fremme endringer i adopsjonslovgivningen som åpner for stebarnsadopsjon etter samlivsbrudd og død, når dette er til barnets beste.»

Dette medlem viser videre til at Bufdir i sin høringsuttalelse også problematiserer hvorvidt regjeringens løsning uthuler Adopsjonsinstituttet. Bufdir viser til følgende utdrag fra farskapsutvalgets rapport (NOU 2009:5):

«Utvalget mener at hensynene som ligger til grunn i de nevnte konvensjoner (jf. Haag-konvensjonen, barnekonvensjonen og den europeiske menneskerettighets-konvensjonen) også må ivaretas i tilfeller der barn tas med fra fødselslandet for å vokse opp i Norge sammen med den ene biologiske forelderen. Det vil uthule adopsjonsinstituttet og kunne åpne for handel med barn, dersom man skulle anerkjenne foreldreskap direkte på bakgrunn av en avtale om surrogatmorskap.»

Dette medlem mener lovforslaget her bryter med farskapsutvalgets anbefaling.

Dette medlem viser til at Bufdir også peker på paradokset ved at den midlertidige loven dreier seg om forhold som i utgangspunktet kan være ulovlig:

«Det har blitt stilt spørsmål ved rekkevidden av medvirkningsansvaret etter bioteknologiloven § 7-5 ved surrogati i utlandet, og dette bør etter vårt syn avklares før departementet foreslår en lov som hjemler overføring av morskap på grunnlag av avtaleinngåelse som kan vise seg å være straffbar i Norge.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser videre til at Bufdir i sin høringsuttalelse peker på et viktig poeng:

«Andre barn som etter vår erfaring vil kunne ha samme behov for etablering av juridisk tilknytning til begge sine omsorgspersoner i de situasjoner forslaget gjelder, og som i antall gjelder en større gruppe barn, omfattes ikke.»

Disse medlemmer støtter Bufdirs påpekning av dette paradokset og stiller spørsmål ved hvorfor regjeringen viser et stort engasjement for, familier som har benyttet surrogati, og går til det skritt å foreslå en særskilt lovgivning for disse familiene, mens man ikke viser tilvarende engasjement for andre barn i samme situasjon.

Disse medlemmer viser til at statsrådens svar til komiteen datert 4. januar 2013 viser at det fortsatt er saker som ikke vil kunne la seg løse når det gjelder foreldreskap for én eller to foreldre etter forskriftsendringen og denne midlertidige loven. Det kan gjelde for eksempel enslige kvinner som har benyttet surrogati, der hvor tilstrekkelig dokumentasjon ikke fremlegges, der hvor avtalen kan være inngått ved tvang, eller der man kommer etter de frister som er angitt.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til statsrådens svar til komiteen på spørsmål 16 datert 4. januar 2013. På spørsmål om hvordan man med sikkerhet kan legge til grunn at barn ikke er stjålet eller at surrogatmødre ikke har blitt tvunget eller utnyttet til å gjennomføre svangerskapet, svarer statsråden blant annet:

«Det organ som gis vedtaksmyndighet etter den midlertidige loven må dermed vurdere og ta stilling til spørsmål om tvang ved behandling av søknader – på linje med øvrige vurderinger som må foretas etter lovens bestemmelser.»

Dette medlem er forundret over en så enkel tilnærming til så sentrale spørsmål. Det synes som om man ikke vet hvordan man skal kunne forsikre seg om å unngå menneskehandel eller tvang overfor kvinner, men at det delegeres til underliggende etater å forholde seg til dette.

Dette medlem viser i denne sammenheng til følgende påpekning fra Farskapsutvalget:

«Det faktum at barnet er født i et annet land, medfører at det i saksbehandlingen må legges særlig vekt på å klarlegge alle fakta rundt barnets tilblivelse og ankomst til Norge, slik at det sikres at opprinnelige mor og/eller rettslig far har inngått alle avtaler frivillig, og at barnet ikke har vært gjenstand for kidnapping og/eller handel.»

Dette medlem viser til at statsråden i sine svar til komiteen (24. januar 2013 vedlagt) legger til grunn at Haagkonferansen for internasjonal privatrett har uttrykt at saker som gjelder surrogati, «vanskelig kan behandles etter Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner». Statsråden sier videre at:

«Dette innebærer at saker om surrogati ikke behandles etter reglene om internasjonale adopsjoner. På denne bakgrunn har departementet ikke foretatt en nærmere vurdering av Haagkonvensjonens bestemmelser i forhold til forslaget om midlertidig lov om overføring av foreldreskap.»

Dette medlem mener det er bekymringsverdig at det kan synes som om regjeringen legger til grunn at barn født av surrogatmor dermed er uten det vern som andre barn har, når det blant annet gjelder å forebygge menneskehandel. Det burde være åpenbart at man på bakgrunn av Haagkonferansens uttalelser så langt som mulig burde sørge for at intensjonene i Haagkonvensjonen blir etterlevd også for disse barna.