Brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet v/statsråden til familie- og kulturkomiteen, datert 21. januar 2013

Spørsmål fra familie- og kulturkomiteen - Prp 45 S Godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv om forbrukerrettigheter - forbrukerrettighetsdirektivet

Familie- og kulturkomiteen har følgende spørsmål til statsråden i forbindelse med behandlingen av Prop. 45 S (2012-2013) Godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv om forbrukerrettigheter (forbrukerrettighetsdirektivet):

«På side 3 i proposisjonen står det at ”Gjennomføring av direktivet vil medføre en svekking av forbrukerbeskyttelsen på noen punkter, mens det på andre vil bli klarere regler og styrking av forbrukernes rettigheter”.

Hva innebærer rent konkret denne svekkingen av forbrukerbeskyttelsen, og hvilke klarere regler og styrking av forbrukerens rettigheter siktes det til?»

Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet, som sammen med Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig for gjennomføringen av forbrukerrettighetsdirektivet i norsk rett, arbeider med å analysere direktivet og avklare tolkningsspørsmål. Nedenfor fremgår de sentrale punktene, men denne oversikten er ikke uttømmende:

Selgers/tjenesteyters plikt til å gi informasjon til forbrukere før avtaleinngåelse ved annet enn fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (butikkjøp) – Artikkel 5

Direktivet oppstiller meget omfattende krav til informasjon som skal gis forbrukeren før en kjøps- eller tjenesteavtale inngås. Informasjonskravene er mer vidtrekkende enn gjeldende lov- og ulovfestede informasjonskrav i norsk rett. Direktivet medfører på dette punktet en styrking av forbrukerens rettsstilling.

Selgers/tjenesteyters plikt til å gi informasjon til forbrukere før avtaleinngåelse ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted - Artikkel 6

Direktivet inneholder en del oppdateringer av informasjonskravene sammenlignet med gjeldende angrerettlov, herunder oppdatering i lys av utviklingen, som for eksempel at den næringsdrivende skal gi informasjon om e-postadresse. Det er også styrkede krav når det gjelder opplysninger om digitale varer og tjenester, derunder funksjonalitet og samvirkningsevne for digitalt innhold med maskinvare.

Etter gjeldende lov er avtaler som inngås ved at forbrukeren tilkaller den næringsdrivende (typisk tilkaller en rørlegger) unntatt. Etter direktivet skal informasjonsplikten gjelde også for denne typen avtaler, men med mulighet for begrenset informasjonsplikt ved enkelte typer oppdrag under verdi av 200 euro.

Når det gjelder informasjon som skal gis til forbrukeren før avtaleinngåelse, vil direktivet innebære en styrking av forbrukerrettighetene ved at nøkkelinformasjon skal fremheves tydelig umiddelbart før bestilling ved fjernsalg. Forbrukeren skal også gjøres i stand til å vite akkurat når han eller hun inngir en bindende bestilling, ved en «bestill med forpliktelse til å betale»-knapp ved netthandel.

Rett til å gå fra avtalen innen 14 dager (angrerett) ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted

Gjeldende lov inneholder en rekke unntak fra angreretten. En del av disse vil forsvinne med gjennomføring av direktivet, mens andre unntak vil komme til. Det vil også bli endringer i regler som begrenser angreretten.

Etter gjeldende norsk rett gis det særlig høy forbrukerbeskyttelse ved noen salgsformer. Det gjelder telefonsalg (der den næringsdrivende ringer uanmodet til forbrukeren) og salg utenfor fast utsalgssted (dørsalg, gatesalg, messesalg, homeparties og lignende) der følgende særregler gjelder:

• Få unntak for angreretten, den næringsdrivende må betale tilbake kjøpesummen før forbrukeren returnerer varen og den næringsdrivende betaler retur av varer.

• Ubetinget angrerett, også der den næringsdrivende har påbegynt en tjeneste. Dette kan for eksempel være der omreisende håndverkere tilbyr maling av hus. Om arbeidet påbegynnes umiddelbart og forbrukeren angrer seg etter 10 dager, er det på malerens risiko og forbrukeren trenger ikke å betale.

Ved gjennomføring av direktivet vil det ikke være mulig å særbehandle disse salgsformene. De generelle reglene vil da måtte gjelde. Det betyr for eksempel at forbrukeren må betale for den del av en tjeneste som allerede er utført idet angreretten benyttes.

Bestemmelser om levering og risikoens overgang ved kjøp (artikkel 18 og 20)

Direktivets regler om levering av varen ved forbrukerkjøp skjerper kravene til leveringstiden der denne ikke er avtalt mellom partene, og innebærer derfor en styrking av forbrukerens rettsposisjon.

Direktivets regler om risikoovergang i forbrukerkjøp avviker noe fra gjeldende norske regler, og innebærer en styrking av forbrukerkjøperens rettsposisjon.

Krav om at eventuell mulighet for å kontakte selger/tjenesteyter på telefon etter avtaleinngåelse skal være telefon til vanlig takst (artikkel 21)

Denne bestemmelsen vil innebære en styrking av forbrukerrettighetene. Det er krav om at dersom selger/tjenesteyter har oppgitt telefonnr som vedkommende kan kontaktes på etter avtaleinngåelse, skal ikke forbrukeren betale mer enn grunntakst (ikke teletorg-nummer og lignende). Dette vil i praksis bety at selgeren ikke skal ha mulighet for å tjene penger på telefonhenvendelser fra kjøperen knyttet til inngått kjøp. (Dette gjelder imidlertid ikke etter-serviceavtaler som kjøperen inngår frivillig. ) En slik bestemmelse har vi ikke i gjeldende rett.

Forbrukerdirektivet styrker forbrukervernet i Europa

Avslutningsvis vil jeg understreke at i tillegg til de endringer direktivet vil medføre i norsk rett, er det viktig å merke seg de endringer direktivet vil medføre i andre europeiske lands rett fordi også dette vil påvirke norske forbrukere. Norske forbrukere reiser mye i Europa og handler i ustrakt grad på nettet. På mange områder og for mange land vil direktivet inneholde en betydelig styrking av forbrukerrettighetene. Dette gjelder for eksempel angrefristens lengde som i en del land i dag er 7-10 dager, spesifikke og tydelige krav til informasjon og klar melding til forbrukere som handler på nettet om når i prosessen de binder seg til kjøp. Selv om norske regler ofte vil gjelde for norske forbrukere, vil direktivet medføre en betydelig fordel fordi europeiske nettsteder og selgere vil måtte bedre forbrukervernet. At det er like regler i landene kan selvsagt også være en fordel for forbrukerne.