Vedlegg
Det vises til Justiskomiteens brev 17. oktober 2012 med anmodning om departementets uttalelse i anledning ovennevnte forslag fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Per Sandberg, Laila Marie Reiertsen og Vigdis Giltun.
Til sammen ivaretar de ulike offentlige etater oppgaver over et meget bredt spekter. Generelt er reglene om taushetsplikt for det en offentlig tjenestemann får vite om noens personlige forhold, en vesentlig forutsetning for den tilliten mellom forvaltningen og den enkelte som vårt samfunn er avhengig av. Taushetsplikten er imidlertid ikke absolutt. Eksempelvis følger det av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 at taushetsplikt etter samme lov § 13 ikke står i veien for at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølging av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver. Til sammen har vi et omfattende regelverk om taushetsplikt og rett og plikt til å formidle opplysninger videre til andre organer for ulike kategorier av offentlige tjenestemenn og utøvere av ulike profesjoner.
Regelverket om forholdet mellom taushetsplikt og rett og plikt til å gi informasjon, er stadig i utvikling. Som eksempel nevner jeg den endring av straffeloven § 139 som ble vedtatt ved lov 25. juni 2010 nr. 47, som innebærer en skjerping og utvidelse av den såkalte avvergingsplikten. Hva offentlig ansatte bør være forpliktet eller ha anledning til å formidle til andre offentlige organer, må bero på grundige avveininger av blant annet de behov for fortrolighet som er knyttet til oppgaveløsingen og hensynet til kriminalitetsbekjempelse. Jeg nevner her at uttrykkene «straffbart brudd på regelverk» og «straffbar handling», i prinsippet spenner over alt fra små trafikkforseelser til grov voldsutøvelse og terror.
På bakgrunn av regjeringens forebyggingsstrategi (Regjeringens strategi for forebygging: Fellesskap – trygghet – utjevning (Departementene 2009)) er det opprettet en interdepartemental arbeidsgruppe for å gjennomgå regelverk om informasjonsplikt og taushetsplikt. Hensikten med gjennomgåelsen er å sikre mer effektiv informasjonsutveksling mellom etater i tilfeller som berører vitale hensyn knyttet til liv, helse og livsvilkår. For tiden avventer arbeidsgruppen en kartlegging av praksis i regi av Helse- og omsorgsdepartementet. Videre har 22. juli-kommisjonen påpekt at regler om taushetsplikt kan hindre at PST får tilgang til den kritisk nødvendige informasjon for å kunne avdekke terror, og uttalt blant annet følgende (NOU 2012:14 side 388):
«Taushetsbestemmelsene i sin alminnelighet kan være velbegrunnet, men kommisjonen ser i lys av 22/7 et behov for en gjennomgang av slike bestemmelser for å legge til rette for at PST får anledning til effektivt å etterprøve sine hypoteser om mulige terrorforberedelser, og for at andre etater kan overlevere informasjon hvis de mistenker terror. Med mindre særlige personsensitive forhold tilsier noe annet, bør PST, der tjenesten har grunnlag for en hypotese om terror, gis anledning til å undersøke all tilgjengelig offentlig informasjon om en person i løpet av firemånedersperioden. Dersom hypotesen ikke kan underbygges, må informasjonen slettes, i tråd med PSTs vanlige registreringsregler. Støttes hypotesen, kan informasjonen beholdes og bearbeides i arbeidsregisteret.
Kommisjonen ser at informasjon fra helse- og sosialvesenet innebærer særlige problemstillinger knyttet til privatlivets fred. Likevel bør også regelverket innenfor disse sektorene gjennomgås for å påse at bestemmelsene er rimelig balansert mellom integritetshensyn og hensynet til politiets legitime behov. Der helse- eller sosialetater har hjemmel til å gi informasjon fra seg, bør PST gis tilgang.»
Jeg vil følge opp denne anbefalingen fra 22. juli-kommisjonen og det arbeidet som for øvrig er i gang med å gjennomgå reglene om taushetsplikt. Målet må være at regelverket skal innebære en god balanse mellom alle de hensyn som gjør seg gjeldende.