VEDLEGG
Jeg viser til brev av 9. oktober 2012 med vedlagt representantforslag 8:132 S (2011-2012) fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Christian Tybring-Gjedde, Kenneth Svendsen og Jørund Rytman om skattefritak for arbeidsgiverfinansiert månedskort. Det foreslås at Stortinget ber regjeringen fremme forslag, i forbindelse med statsbudsjettet for 2013, om at arbeidsgiverbetalt månedskort ikke skal medføre fordelsbeskatning av arbeidstaker.
Forslagsstillerne peker på at arbeidsgivere etter dagens regelverk kan stille gratis parkeringsplass til disposisjon uten at arbeidstager blir skattlagt for dette. For tilsvarende å stimulere til bruk av kollektive reisemidler mener forslagsstillerne at det burde innføres skattefritak for arbeidsgiverbetalt månedskort på kollektive transportformer. Videre påpekes det at et slikt tiltak vil være spesielt praktisk i store byer med begrenset kapasitet for biltrafikk. Det legges til grunn at skattefritt kollektivkort betalt av arbeidsgiver vil avskjære avstandsfradrag for arbeidsreiser etter dagens regelverk.
Til dette vil jeg bemerke følgende:
Det er et sentralt utgangspunkt i et effektivt skattesystem at skattepliktig inntekt samsvarer med faktisk inntekt. Alle økonomiske fordeler fra arbeidsgiver til arbeidstager bør således i prinsippet regnes med i lønnskatteplikten som påhviler skattyter, der verdsettingsnormen bør være markedsverdien av slike ytelser.
Skattefritak for visse særytelser innebærer en favorisering av ansatte hos arbeidsgivere som er villige til å tilby slike ytelser. Dette kan i del sammenhenger ha uheldige fordelingsvirkninger. For det første vil skattebesparelsen ved fritak eller lempelig verdsetting øke i takt med skattyterens marginalskatt. Det er videre slik at undersøkelser viser at de med høye lønninger også jevnt over mottar flest naturalytelser. Nevnte skattytere har dessuten gjerne størst mulighet til å få arbeidsgiver til å tilby særlige ytelsesordninger, eventuelt gjennom lavere vekst i det alminnelige, skattepliktige lønnsnivået i bedriften.
Eventuelle unntak fra hovedregelen om skattlegging av lønnsytelser krever således en særskilt begrunnelse. At en ytelse fra arbeidsgiver kan utgjøre en støtte til og en premiering av samfunnsmessig ønskelig adferd, er generelt ikke egnet til å begrunne avvikende skatteregler. Det ville også fremtre som ulogisk, og i manges øyne urettferdig, at arbeidstagere som selv dekker kollektivtransport mellom hjem og arbeidssted, må skatte av den del av lønnen som medgår til egendekningen, mens arbeidstagere med arbeidsgiverdekning skal kunne slippe en tilsvarende beskatning. Et bortfall av avstandsfradraget ved arbeidsreiser for arbeidstagere med arbeidsgiverdekket månedskort vil ikke kompensere for denne forskjellsbehandlingen, blant annet fordi fradraget i alle tilfeller er begrenset med et bunnfradrag.
I enkelte tilfeller har verdsettelsesproblemer for enkelte typer særytelser ledet til skattfritak på bakgrunn av administrative hensyn, da en fordel må kunne verdsettes på en tilfredsstillende måte for at en formell skatteplikt skal bli effektiv. Et eksempel på et slikt verdsettingsrelatert fritak er skattefritaket ved fri parkering ved arbeidsstedet, der markedsverdien kan være svært varierende og vanskelig å verdsette for skatteformål.
Det finnes imidlertid ikke tilsvarende administrative problemer knyttet til verdsetting som kan begrunne et skattefritak for arbeidsgiverfinansierte månedskort. Et slikt fritak vil dessuten medføre et provenytap, som eventuelt vil måtte dekkes inn gjennom økning av andre skatter og avgifter. Fritaket, og dermed provenytapet, ville i stor grad gjelde skattytere som allerede reiser kollektivt, men som etter regelendringen får arbeidsgiver til å dekke reisekostnadene. Bare en mindre del ville gjelde skattytere som hittil har brukt egen bil av ulike grunner, men som går over til å reise kollektivt på grunn av skattefritaket.
Det er videre et poeng at de gruppene som kunne ha størst glede av lavere pris på kollektivreiser, nemlig skoleelever, studenter, arbeidsledige og trygdede, ikke ville nyte godt av denne type skattetiltak som foreslås av forslagsstillerne.
Som gjennomgangen over viser, tilsier verken fordelingshensyn eller administrative hensyn at det bør innføres et særskilt unntak fra skatteplikt for arbeidsgiverfinansierte månedskort og lignende. Etter en samlet vurdering kan jeg derfor ikke anbefale forslaget.