Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen, fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, merker seg at forslagsstillerne hadde sju likelydende forslag i Representantforslag 95 S (2010–2011) om å iverksette en handlingsplan mot jødehat i Norge, som ble debattert i Stortinget 16. juni 2011.

Komiteen deler forslagsstillernes syn på menneskeverdet og arbeidet med å bekjempe enhver form for diskriminering.

Komiteen deler forslagsstillernes bekymring for en økende grad av antisemittisme i Norge. Mobbing og diskriminering skjer på skolen og i hverdagen til folk, noe komiteen tar sterkt avstand fra.

Komiteen peker på at vi vet mer om jødehat i dag enn da Representantforslag 95 S (2010–2011) ble behandlet, blant annet gjennom Det Mosaiske Trossamfunds undersøkelse «Fortsatt aktivt jødisk liv i Norge?», med delprosjektet «Slik er det å være jødisk barn og ungdom i Norge», og Holocaust-senterets undersøkelse «Antisemittisme i Norge? Den norske befolknings holdninger til jøder og andre minoriteter» (HL-studien). Komiteen ser at HL-studien gir oss håndfaste tall og synspunkter for å forholde oss til dagens befolknings holdninger til jøder og andre minoriteter. HL-studien viser at det er behov for nye tiltak blant annet mot negative holdninger til jøder i Norge.

Komiteen viser til at det strafferettslige vernet mot hatkriminalitet har blitt skjerpet de siste årene.

Komiteen er tilfreds med at «Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering» er forlenget, og ikke utløper før i 2013. Komiteen mener at en oppsummering og eventuell sluttevaluering av handlingsplanarbeidet vil gi bedre grunnlag for vurderingen av hvordan det videre arbeidet skal systematiseres, samt være et godt egnet tidspunkt for å vurdere målrettede tiltak mot antisemittisme.

Komiteen viser videre til svarbrev fra statsråden av 1. november 2012.

Komiteen vil fremheve skolen som en viktig arena for å drive forebyggende arbeid innenfor dette feltet. Det er allerede utarbeidet mye digitalt undervisningsmateriale for skolen vedrørende jødisk religion, kultur og historie, samt stoff om antisemittisme og rasisme. Komiteen støtter Kunnskapsdepartementet og forslagsstillerne i at det er behov for ytterligere styrking av kompetanse innenfor disse områdene i skolen – blant elevene, men også blant lærerne. Komiteen viser til at det i oppfølgingen av Eidsvåg-rapporten «Det kan skje igjen» må ses nærmere på hva som ytterligere kan være aktuelt å gjøre i skolen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er på lik linje med forslagsstillerne skremt over at jødehatet lever i det norske samfunnet. Disse medlemmer mener derfor at arbeidet mot denne formen for intoleranse mot en folkegruppe som gjennom historien har gjennomlidd trakassering, pogromer og industriell tilintetgjørelse, er viktig.

Disse medlemmer mener uenighet med religiøse doktriner og praksis aldri rettferdiggjør vold mot noen gruppering, men at når det gjelder jøder, er det spesielt viktig å lære av historien og ha virkningsfulle tiltak som motvirker vold og hatefulle ytringer.

Disse medlemmer mener man må se at det jødehat som gir seg uttrykk i vår tid, har en forhistorie man ikke har klart å belyse på en tilfredsstillende måte. Selv om det tidligere er blitt lagt ned betydelig arbeid både av jøder som har opplevd forfølgelse som fanger i nazistiske konsentrasjonsleirer eller har mistet slektninger under holocaust, og av organisasjoner som har kjempet mot antisemittisme for å føre dem som har påført jøder grusomme lidelser til rettergang, synes ikke dette å ha vært tilstrekkelig.

Disse medlemmer mener historieundervisningen på en bedre måte skal formidle grundig dokumentasjon på hvilke forferdelige tragedier jøder, også norske, har gjennomlevd som følge av det irrasjonelle hatet som lever også i vår tid.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i merknader til Representantforslag 95 S (2010–2011), jf. Innst. 406 S (2010–2011) påpekte en rekke problematiske forhold knyttet til at Islamsk Råd Norge pleide kontakter med en instans hvis uttalelser og oppfatninger er stikk i strid med sentrale norske verdier og som legitimerer jødehat, slik lederen i Det europeiske fatwarådet, Yusuf al-Qaradawi gjør, og som er grundig dokumentert.

Disse medlemmer viste i behandlingen og debatten av Innst. 406 S (2010–2011) til at Oslo kommune ved Utdanningsetaten i 2011 fremla rapporten «Kartlegging av kunnskaper og holdninger på området rasisme og antisemittisme». I denne rapporten fremkom det at jødiske skoleelever i langt større grad enn elever med annen tros- og livssynsbakgrunn utsettes for ubehagelige hendelser 2–3 ganger i måneden eller oftere på bakgrunn av religion, hele 33,3 pst. av de jødiske respondentene i undersøkelsen.

Disse medlemmer merker seg at denne rapporten viser at gjennomsnittet av elevpopulasjonen i Oslo som opplever tilsvarende som jødiske elever er 3,5 pst. Disse medlemmer merker seg at stortingspartiene i debatten til Innst. 406 S (2010–2011), med unntak av Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ikke tok innover seg de godt dokumenterte resultatene i denne omfattende rapporten, og ikke ville tillegge den vekt når vedtak ble fattet i saken.

Disse medlemmer mener det er nedslående for jødiske skoleelever i Osloskolen spesielt, og det norske samfunnet generelt, at man ikke vektla denne rapporten i behandlingen av Innst. 406 S (2010–2011), da undersøkelsen var foretatt på individnivå, og også når det gjelder en sårbar elevgruppe som på grunn av de forholdene som fremholdes i rapporten, finner grunn til å skjule sin jødiske identitet. Disse medlemmer mener dette er uholdbart for et opplyst og liberalt demokrati som Norge. Disse medlemmer finner derfor grunn til å understreke at ingen skal måtte skamme seg over herkomst, religiøs, etnisk eller språklig tilhørighet, seksuell legning eller andre forhold, og at alle mennesker er like mye verdt.

Disse medlemmer mener derfor bildet forslagsstillerne tegner i sitt forslag er verdt å granske og sette i en historisk kontekst. Disse medlemmer mener det norske samfunnet skylder den jødiske minoriteten, som en av de mest sårbare av våre nasjonale minoriteter, bedre beskyttelse og en mer tydelig stillingtagen fra nasjonale myndigheter i møtet med jødehat, i alle dets former.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at en person som åpent har argumentert for at man skal være kritisk til jødene, nylig er blitt foreslått tildelt en av Kongeriket Norges høyeste sivile utmerkelser, Kongens fortjenestemedalje i sølv. Selv om personer som gjør en fortjenestefull innsats for sitt land og sine medmennesker fortjener anerkjennelse for sin innsats, fremstår det i disse medlemmers øyne som paradoksalt at slike personer advarer mot andre medborgere på grunn av deres religiøse/kulturelle opphav. Disse medlemmer mener det ikke er vanskelig å tolke en slik tildeling som både historieløs og apologetisk i en tid der antisemittisme mer og mer fremstår som et sterkere uttrykk i deler av opinionen. Disse medlemmer mener det var både viktig og riktig at denne utmerkelsen ble slettet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener den sterkeste fysiske manifestasjonen av dagens situasjon er at det eneste religiøse forsamlingslokalet som omfattes av store sikkerhets- og kontrolltiltak, er Det Mosaiske Trossamfundets synagoge i Oslo.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner, på bakgrunn av disse forholdene, grunn til å støtte forslagsstillernes forslag 1–6. Bakgrunnen for at disse medlemmer ikke støtter forslag 7 i Representantforslag 145 S (2011–2012), er at vernet mot hatefulle ytringer er blitt skjerpet de siste årene. Disse medlemmer mener det skal være rom for et mangfold av ytringer i det norske samfunnet, også de man ikke liker. Å forby meninger fremstår i disse medlemmers øyne som en lite farbar vei, og ytterliggående ytringer må møtes med en kraftfull motstand i form av åpen og kunnskapsbasert debatt.

Disse medlemmer forutsetter at fora som fremfører ytterliggående ytringer og som er av en slik art at de kan følges av vold eller trusler om vold, fotfølges av politiet. Disse medlemmer viser til at slike fora eksisterer, og at manglende ettersyn og oppfølging kan få alvorlige konsekvenser, også for sårbare grupper som er mål for slike ytringer.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at HL-senteret i perioden august 2010–mai 2012 har gjennomført en kvantitativ undersøkelse om den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter, og at det både i europeisk og norsk sammenheng er en relativt liten utbredelse av antisemittiske forestillinger. Enkelte antisemittiske forestillinger er imidlertid sterkere til stede i den norske befolkningen, for eksempel at 19 pst. av respondentene støtter påstanden «Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser» og 26 pst. mener det er riktig at «jøder ser på seg selv som bedre enn andre». Disse medlemmer ser på kunnskap som et viktig middel for å bekjempe diskriminering og ønsker derfor å fremme et forslag som vil være med på å bygge opp kunnskapen omkring jøder.

Disse medlemmer vil peke på at arbeidet for å motvirke mobbing må skje på et bredest mulig grunnlag. Det er en del av oppdragelses- og dannelsesoppgaven som foresatte og skole må samarbeide om. Skolen skal i tillegg bidra med kunnskapsbasert tilnærming til alle de samfunnsområder der samfunnets kvalitet står og faller med individenes evne til selvstendig tenkning, til å ta informerte valg, og til å ta etisk forsvarlige valg. Grunnleggende er det et spørsmål om hvilke omgangsformer som vi finner sosialt akseptable i et opplyst og sivilisert samfunn.

Disse medlemmer viser til at mange av forslagsstillernes anliggende formelt er dekket gjennom de undervisningsplaner og andre aktiviteter som skjer i regi av skoleverket. Likefullt kan det være grunn til å styrke de humanistiske fag for å utvikle en sterkere bevissthet om etiske spørsmål. Skolen bør ikke være så tilbakeholden med, på grunnlag av de universelle menneskerettighetene og vår kristne og humanistiske kulturarv, å formidle en større grad av normative holdninger, og å veilede om hva som er rett og galt. I tillegg må elevenes konkrete adferd i hverdagen være bygget på respekt for medelever og skolens voksenpersoner.

Ut fra slike grunnprinsipper vil et målbevisst arbeid kunne redusere både mobbing og annen uakseptabel adferd i den konkrete skolehverdag, men minst like viktig; å fremme livsholdninger som er verdifulle senere i livet. Disse medlemmer har begrenset tro på å regelfeste statlige initiativ mot forskjellige ulike diskrimineringsgrunnlag, i den tro at dette kan gjøres uttømmende eller en gang for alle. All mobbing er uakseptabel, uansett hvilke forestillinger mobberen har.

Disse medlemmer har derimot tro på at ansvarlige skoleeiere løpende kan tilpasse undervisningen og annen oppfølging til de problemer som måtte oppstå med hensynsløs adferd mot medelever, uansett påskudd. Kommunene, som de viktigste skoleeiere, må følge utviklingen gjennom undersøkelser og løpende monitorering av elevklimaet ved de skolene de har ansvar for, og sammen med skoleledelsen sette inn tiltak av faglig, pedagogisk eller disiplinær karakter for å bekjempe alle former for plaging og hets.

I en slik sammenheng er det også vesentlig at kommunens skoleadministrasjon og ledelsen på den enkelte skole holder seg orientert om forskning og undersøkelser som gir løpende kunnskap om hvilke grupper som til enhver tid kan være utsatt. Det er ikke mulig å ha en bred tilnærming som beskrevet i det foregående, uten også å behandle holocaust og jødeforfølgelsene dyptgående.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme et alternativt forslag:

«Alle skoleeiere bør oppfordres til jevnlig å kartlegge forekomsten av uakseptabel adferd mot medelever ved skolene de har ansvar for, og sammen med skolene utvikle tiltak som bevisstgjør elevene ved å vektlegge denne delen av undervisningen, og ved å stille enkeltelever som opptrer uakseptabelt, til personlig ansvar.»