9. Betalingslempning
Den klare hovedregelen er at rettmessig fastsatte krav skal betales av skyldneren, enten det skjer frivillig eller gjennom tvangsinnfordring. I enkelte tilfeller kan Statens innkrevingssentral likevel gi utsettelse med betaling av kravene eller kravene kan ettergis helt eller delvis. Uttrykket lempning brukes som en fellesbetegnelse på disse ordningene.
Det kan sondres mellom lempning på innfordringsgrunnlag og lempning på rimelighetsgrunnlag. Lempning som innfordringstiltak innebærer at skyldneren innrømmes lempning fordi det tjener innkrevingen. Lempning av rimelighetshensyn kan for det første begrunnes i skyldnerens situasjon, for eksempel dødsfall, alvorlig og langvarig sykdom eller andre forhold ved skyldneren selv. For det andre kan lempning av rimelighet begrunnes i forhold ved det aktuelle kravet, for eksempel at det er oppstått som følge av utilsiktede virkninger av den særlovgivningen som det er fastsatt i medhold av.
Departementet foreslår at Statens innkrevingssentral skal ha adgang til på innfordringsmessig grunnlag å inngå avtaler om betalingsutsettelse, avdragsvis betaling og å ettergi krav på nærmere vilkår.
Etter departementets syn er det et klart behov for at Statens innkrevingssentral skal ha adgang til å lempe krav dersom det offentliges kreditorinteresser tilsier det. I likhet med private kreditorer bør det offentlige ha mulighet til å innrette seg slik at dekningsutsiktene bedres.
Departementet foreslår derfor at dagens adgang til å innvilge avdragsvis betaling og betalingsutsettelse på innfordringsmessig grunnlag videreføres i den nye loven. Departementet går inn for at hovedvilkårene for lempning av hensyn til innfordringen, at avtale om betalingsutsettelse eller avdragsvis betaling antas å gi bedre dekning enn fortsatt innkreving, og at avtalen ikke må virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral, tas inn i loven.
Statens innkrevingssentral følger i dag den praksis at lempning ikke innvilges etter at det er iverksatt tvangsinnfordring. Et absolutt vilkår om at lempning bare kan innvilges på det utenrettslige innkrevingsstadiet, vil imidlertid kunne gi uheldige resultater i enkelte tilfeller. Det bør derfor etter departementets vurdering være adgang til lempning selv om tvangsinnfordring er iverksatt.
Det vises til forslag til bestemmelse i lovutkastet § 8 første ledd første punktum. Dagens bestemmelse i straffeprosessloven § 456 annet ledd første punktum foreslås opphevet.
Departementet går videre inn for at Statens innkrevingssentral skal ha myndighet til å ettergi krav delvis dersom de samme vilkårene er oppfylt. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om dette i den nye loven. Bestemmelsen innebærer en endring sammenlignet med gjeldende rett i den forstand at SI i dag ikke har noen generell adgang til å sette ned krav på innfordringsmessig grunnlag.
For enkelte av kravene SI innfordrer, er det fastsatt egne bestemmelser om ettergivelse i særlovgivningen. Bestemmelsene kan for eksempel legge myndigheten til å ettergi kravet til et særskilt organ eller fastsette at ettergivelse skal kunne innvilges på andre vilkår enn det som følger av bestemmelsene i SI-loven. I samarbeidsavtalene mellom SI og den enkelte oppdragsgiver kan det også være nærmere regulert om og i hvilken utstrekning SI kan sette ned krav på vegne av oppdragsgiver. Etter departementets oppfatning bør utgangspunktet være at slike bestemmelser i lov eller avtale har forrang fremfor en ettergivelsesbestemmelse i SI-loven. Departementet foreslår derfor at adgangen til å ettergi krav bare skal gjelde med mindre noe annet er bestemt.
Det vises til lovutkastet § 8 første ledd annet punktum.
Det følger i dag av straffeprosessloven § 456 annet ledd annet punktum at avtaler om avdragsvis betaling av erstatning og andre pengekrav tilkjent en fornærmet eller annen skadelidt i offentlig straffesak, bare kan innvilges dersom den berettigede samtykker. Departementet foreslår at dette kravet om samtykke skal videreføres etter lempningsbestemmelsene i den nye loven om Statens innkrevingssentral. Dagens bestemmelse i straffeprosessloven § 456 annet ledd annet punktum foreslås opphevet. Departementet går i proposisjonens kapittel 14 inn for at SI skal kreve inn erstatningskrav som voldsofre og deres etterlatte er tilkjent i sivile saker. Kravet om samtykke fra den berettigede bør også gjelde ved lempning av slike krav, og departementet foreslår derfor en bestemmelse om dette.
Det vises til lovutkastet § 8 annet ledd og forslaget om å oppheve straffeprosessloven § 456 annet ledd annet punktum.
Departementet foreslår videre at departementet skal kunne fastsette nærmere regler om Statens innkrevingssentrals adgang til å innvilge søknader om lempning.
Det vises til lovutkastet § 8 tredje ledd.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for at Statens innkrevingssentral skulle gis en begrenset adgang til å ettergi eller sette ned krav på rimelighetsgrunnlag. Etter en samlet vurdering går departementet ikke inn for å videreføre dette forslaget.
Den klare hovedregelen må være at krav som er rettmessig fastsatt, skal betales av skyldneren. En liberal lempningspraksis vil kunne svekke betalingsmoralen og kan gi uheldige signaler til skyldnere som oppfyller sine forpliktelser til tross for at de er i en vanskelig situasjon. Bestemmelser om lempning på rimelighetsgrunnlag har tradisjonelt vært ment å fungere som sikkerhetsventiler for tilfeller hvor det vil fremstå som særdeles urimelig å opprettholde kravet.
Departementet legger videre til grunn at behovet for bestemmelser om lempning av rimelighetsgrunner som følge av skyldnerens økonomi er betydelig redusert etter gjeldsordningsloven som kom i 1992. Formålet med gjeldsordningsloven er å gi personer med alvorlige gjeldsproblemer en mulighet til å få kontroll over sin økonomi. Loven søker å legge til rette for at skyldneren skal komme til enighet med alle eller så mange som mulig av sine kreditorer gjennom en formalisert prosedyre hvor namsmyndighetene spiller en sentral rolle. Statens innkrevingssentral har etter gjeldsordningsloven § 4-12 tredje ledd adgang til å godta et forslag til frivillig gjeldsordning. En avtale om gjeldsordning kan dermed innebære at krav SI har ansvar for, settes ned eller ettergis, selv om det ikke er åpning for det i SI-loven eller i den særlovgivningen kravet er fastsatt i medhold av.
Statens innkrevingssentral har etter hvert fått ansvar for å kreve inn et betydelig antall ulike krav. I særlovgivningen kan det i varierende grad være tatt inn bestemmelser som åpner for lempning på rimelighetsgrunnlag. Hvor vid en eventuell slik lempningsadgang skal være, vil måtte bero på en sammensatt vurdering av hensynet til skyldneren på den ene siden og hensynet til hvor viktig det er at kravet drives inn på den annen side. Dette taler etter departementets vurdering for at spørsmålet om lempning på rimelighetsgrunnlag i begrenset grad er egnet for generell regulering i SI-loven.
Departementet er på denne bakgrunn kommet til at det i den nye loven ikke bør tas inn bestemmelser om lempning på rimelighetsgrunnlag.
Som påpekt av flere høringsinstanser kan det likevel være behov for at krav Statens innkrevingssentral har ansvar for å kreve inn, skal kunne ettergis eller settes ned når rimelighetsgrunner tilsier det. Forslaget i proposisjonen her er ikke til hinder for at SI gjør dette i medhold av egne bestemmelser i særlovgivningen og nærmere avtale med den enkelte oppdragsgiver.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for at det ikke skal være adgang til å påklage avslag på søknader om lempning. En rekke høringsinstanser er negative til dette forslaget. Høringsinstansene viser blant annet til at klagerett er en viktig rettssikkerhetsgaranti og et korrektiv til forvaltningen. Det er også pekt på at en adgang til å påklage slike vedtak vil bidra til å sikre innsyn og likebehandling. For flere av høringsinstansenes del er innvendingene mot klageavskjæring likevel begrenset til å gjelde saker om lempning på rimelighetsgrunnlag. Som nevnt i foregående avsnitt går departementet inn for at det ikke skal gis egne regler om slik lempning i loven om Statens innkrevingssentral.
Den foreslåtte bestemmelsen om lempning på innfordringsgrunnlag er begrunnet i kreditors interesser. Det er kreditors vurdering av hva som best vil tjene innkrevingen som er det sentrale for avgjørelsen av om det skal lempes på dette grunnlaget. Dette innebærer at skyldnerens rettssikkerhet i liten grad blir skadelidende dersom han eller hun ikke gis adgang til å påklage slike vedtak. Det er gitt en tilsvarende bestemmelse om unntak fra klagerett i skattebetalingsloven § 3-3 første ledd siste punktum.
Det må videre antas at en generell klageadgang i saker om lempning på innfordringsmessig grunnlag vil medføre betydelig merarbeid for forvaltningen, og en rekke grunnløse klager i det øyemed å forsinke innfordringen.
Etter en avveining av ressurs- og rettssikkerhetshensyn, foreslår departementet at det ikke skal være adgang til å påklage avgjørelser om lempning etter bestemmelsen i loven om Statens innkrevingssentral.
Det vises til lovutkastet § 2 tredje ledd.
I særlovgivningen som fastsetter grunnlaget for det enkelte kravet, kan det være fastsatt egne bestemmelser om lempning. Departementet foreslår i proposisjonens avsnitt 9.5.1.1 at disse bestemmelsene som et utgangspunkt skal ha forrang fremfor lempningsreglene i den nye loven. Lempningssaker som Statens innkrevingssentral behandler etter disse reglene, vil etter omstendighetene kunne påklages etter regler og avtaler som gjelder for dette. Bestemmelsen om avskjæring av klagerett i SI-loven er ikke ment som en avskjæring av klagerett i slike saker.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i departementets vurderinger når det gjelder lemping.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2 og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Disse medlemmer merker seg svar på spørsmål 23 fra finanskomiteen/Fremskrittspartiets fraksjon der departementet uttaler at lempingsadgangen er utvidet i forhold til tidligere:
«Departementet går videre inn for at Statens innkrevingssentral skal ha myndighet til å delvis ettergi krav, og foreslår derfor en bestemmelse om dette i den nye loven. Bestemmelsen innebærer en utvidet adgang til beta1ingslempningidet SI i dag ikke har noen generel1adgang til å sette ned krav på innfordringsmessig grunnlag.»
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader og forslag i avsnitt 2.2.