Vedlegg
Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomiteen av 14. mai 2012 vedrørende ovennevnte representantforslag.
Jeg vil først si meg enig i at det er behov for å øke antallet fastleger. Det er i tråd med samhandlingsreformens intensjoner om en styrket kommunal helse- og omsorgstjeneste, der allmennlegetjenesten er svært sentral. I forbindelse med fastsetting av den reviderte fastlegeforskriften ble det utlyst en tilskuddsordning for kommunene på 50 mill. kroner til økt rekruttering i allmennlegetjenesten. Dette er starten på et arbeid med å utvikle allmennlegetjenesten i årene fremover.
Utfordringsbildet som beskrives i representantforslaget er i det store og hele sammenfallende med vårt. Regjeringen har allerede iverksatt tiltak knyttet til behovet for flere fastleger, men også behovet for mer og bedre forskning på allmennlegetjenester, behovet for bedre IKT-løsninger og ikke minst behovet for mer tverrfaglighet og teamarbeid og bedre utnyttelse av annet helsepersonells kompetanse, for eksempel ved å prøve ut nye organisatoriske løsninger. Fastlegeforskriften er ett virkemiddel for å oppnå dette, men vil ikke alene føre til at målene nås. Vi er derfor enige i at det er behov for ytterligere tiltak. Dette vil kreve ressurser i årene fremover.
Den reviderte fastlegeforskriften, som skal tre i kraft 1. januar 2013, er et viktig virkemiddel for å utvikle allmennlegetjenesten. Hensikten er å sikre likeverdige allmennlegetjenester i hele landet, tydeliggjøre fastlegeordningen som en del av det kommunale apparatet og legge til rette for at fastlegene får et større apparat å spille på i oppfølgingen av sine pasienter. Forskriften ble vedtatt i august. Fastlegereformen i 2001 var en systemreform. Forskriften nå gir tjenesten et tydelig innhold og knytter den til det øvrige kommunale apparatet. Dette skjer både ved at kommunenes sørge-for-ansvar tydeliggjøres, samt at det stilles konkrete krav til innholdet i tjenesten og tilgjengelighet for listeinnbyggerne. Blant annet stilles krav om at:
Du skal normalt få svar på telefonen i løpet av 2 minutter og time normalt senest i løpet av 5 dager (i dag står det bare «innen rimelig tid»). Fastlegen skal også kunne motta timebestilling elektronisk.
Fastlegene skal tilby forebyggende tiltak til personer som har en påvist risiko for å utvikle sykdom eller funksjonssvikt.
Fastlegene skal gjennomføre hjemmebesøk når dette er faglig riktig og gi et oppfølgingstilbud til personer som ikke selv oppsøker legen og som har et behov for helsehjelp.
Fastlegen skal søke å ha oversikt over pasientene på sin liste der medisinskfaglig oppfølging og koordinering er nødvendig.
Fastlegen skal ivareta en medisinskfaglig koordineringsrolle for egne listepasienter (det er særlig viktig for pasienter som har behov for oppfølging fra helse- og omsorgstjenesten over tid, og fra flere instanser).
Fastlegen skal koordinere legemiddelbehandlingen for pasientene på sin liste (riktig legemiddelbruk er viktig for å styrke pasientsikkerheten).
Legedekningen i kommunene er betydelig bedret etter innføringen av fastlegeordningen, selv om veksten har vært lavere enn ønskelig. Ved utgangen av 2011 var det 604 flere fastleger enn ved oppstart av ordningen i juni 2001. Det er likevel fortsatt utfordringer knyttet til rekruttering og stabilitet i legestillinger i små kommuner med spredt bosetting. Regjeringen har fra slutten av 1990-tallet bevilget årlige midler til ulike stimuleringstiltak. Antallet ubesatte fastlegehjemler er nå betydelig redusert (fra 277 i juni 2001 til 60 ved utgangen av 2011). Jeg vil fremheve viktigheten av at disse tiltakene videreføres. Det samme gjelder det statlig regulerte legefordelingssystemet som ble opprettet i 1999. Kommunen, som ansvarlig for fastlegeordningen, skal sørge for tilstrekkelig legedekning slik at pasientrettighetene i fastlegeordningen kan innfris. Siden fastlegeordningen ble innført, har alle søknader om nye legehjemler i kommunene blitt innvilget.
Et første og viktig skritt for å få på plass flere fastleger er at kommunene søker om flere hjemler. Jeg håper tilskuddsordningen som nå er etablert, vil bidra til dette. Deretter må vi også gjøre det lettere for unge leger å etablere seg som fastlege. Nærmere 95 prosent av fastlegene er i dag selvstendig næringsdrivende. Privat praksis som driftsform gir utfordringer knyttet til rekruttering. For mange unge leger vil trolig muligheten for å kunne starte med fastlønn og drive på denne måten i noen år kunne være en god og attraktiv løsning. Jeg vil i den sammenheng vise til at i den reviderte fastlegeforskriften er bestemmelsen om at fastlegene i hovedsak skal være privat næringsdrivende tatt bort. Dette for å understreke det som også tidligere gjaldt, dvs. at kommunene står fritt i forhold til å vurdere hva som er mest hensiktsmessig i deres kommune. Fast lønn vil også legge til rette for at flere fastleger gjennomfører spesialistutdanning i allmennmedisin, da kommunen som arbeidsgiver har et tydeligere tilretteleggingsansvar. Tilbakemeldingen viser at mange av dagens nyutdannede leger ønsker ordnet arbeidstid. Det er ikke sikkert at den aldrende kohorten av fastleger, og det systemet de har foretrukket, samsvarer med hva den nye generasjonen fastleger vil ha. Vi må derfor vurdere hvordan vi best kan organisere primærhelsetjenesten vår i fremtiden.
Spørsmålet om legenes listelengder er også sentralt i en vurdering av arbeidsmengde og behov for flere fastleger. Jeg vil vise til Kunnskapssenterets kunnskapsoppsummering i rapporten «Listelengde og kvalitet i fastlegeordningen» (nr 01- 2012), som slår fast at det i dag ikke finnes kunnskap om forholdet mellom listelengde og kvalitet i tjenesten. Det kan allikevel være gode grunner til å endre listereguleringen. Det er viktig at vi legger til rette for at leger som ønsker det, kan korte listene sine i tråd med nye oppgaver. Da blir det plass til flere. Samtidig bør de legene som trives med sine lister og sin arbeidsmengde og som gjør en god jobb sett både fra pasientenes side og kommunenes, kunne fortsette med det.
En faktor som trolig vil hjelpe oss i årene fremover, er at flere unge nå utdanner seg til lege. Det er viktig å legge til rette for at de nyutdannede legene søker seg til kommunene. En viktig faktor da er spesialistutdanningen. Det er i dag store forskjeller mellom rammebetingelsene for spesialisering for leger i spesialisthelsetjenesten og for allmennlegene. Mye av årsaken til dette er at de fleste fastlegene er private næringsdrivende. Regjeringen gir i dag tilskudd til utprøving av en ordning med utdanningsstillinger for spesialisering i allmennmedisin. Tiltaket er spesielt viktig for rekrutteringssvake kommuner. Departementet vil vurdere en videre utvikling av denne ordningen på basis av de erfaringer vi etter hvert får. I tillegg vil vi vurdere tiltak for å styrke rekrutteringen ytterligere, få flere spesialister i allmennmedisin blant fastlegene, styrke legevaktstjenesten og sikre styrket fagutvikling i allmennmedisinen.
Behovet for fastleger fremover vil være avhengig av arbeidsdelingen mellom legene og andre yrkesgrupper. Det er ønskelig med økt tverrfaglighet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er viktig at fastlegepraksisene fremover organiseres på en slik måte at ulike personellgruppers kompetanse benyttes på mest mulig effektiv måte til det beste for pasientene, og at samhandlingen mellom fastlegekontorene og de øvrige kommunale tjenesteyterne er tett. Kommunene har et ansvar for å legge til rette for slik samordning og samhandling. Eksempelvis vil jeg påpeke at diabetessykepleiere kan utføre mye av oppfølgingen av pasienter med diabetes, både opplæring i egenbehandling, kostholdsveiledning m.m. Tilsvarende gjelder for KOLS-pasienter. Flere psykologer i kommunene vil også være en viktig samarbeidspart for fastlegene og avlaste allmennlegetjenesten og samtidig gi befolkningen bedre tilgang på psykologhjelp. Å styrke rekrutteringen av psykologer til kommunene har lenge vært en prioritert oppgave for regjeringen.
Det er viktig å understreke at fremtidige løsninger må ivareta kommunenes organisasjonsfrihet, samtidig som de også skal bidra til å sikre alle borgere gode og likeverdige tjenester. Løsningene må derfor balansere mellom nasjonale hensyn som kan begrunne statlig styring og hensyn som begrunner lokal handlefrihet. Retningslinjene for utforming av statlig regelverk overfor kommunesektoren medfører at det ikke bør innføres detaljerte regler om hva kommunene plikter å tilby og hva de skal gjøre. Statens styring av kommunesektoren skal begrenses til det nødvendige, og sektoren skal gis flere handlingsalternativer innenfor nasjonalt fastsatte rammer. Kommunene bør ikke bindes opp til særskilte organisatoriske eller personellmessige løsninger som ikke anses adekvate. Løsningene må derfor utformes slik at behovet for å sikre et forsvarlig og fullverdig helse- og omsorgstilbud i kommunene ikke glir over i en detaljstyring som stenger for innovasjon og tilpasning, og for etablering av hensiktsmessige lokale løsninger. Virkemidlene i samhandlingsreformen tar hensyn til dette.