VEDLEGG
Jeg viser til brev av 29. mars 2012 fra Kommunal- og forvaltningskomiteen med vedlagt representantforslag 8:72 (2011–2012) fra stortingsrepresentantene Michael Tetzschner, Trond Helleland, Ingjerd Schou og Andre Oktay Dahl.
Kommunal- og forvaltningskomiteen ber om vurdering av flere forslag:
Forslag nr. 1:
«Stortinget ber regjeringen samle forvaltningen av lovverket for bolig- og bygningspolitikken i ett departement.»
Kommunalministerens kommentar:
Kommunalministeren ønsker ikke på generelt grunnlag å besvare spørsmålet om regjeringens organisering.
Forslag nr. 2:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak for å begrense innsigelsesadgangen for statlige myndigheter som virker hemmende på boligbygging og lokal handlefrihet.»
Dette forslaget ligger under Miljøvernministerens fagansvar. Jeg har derfor forelagt forslaget for han. Han har gitt følgende vurdering:
Miljøvernministeren kan ikke slutte seg til forslaget slik det er formulert.
Kommunene er tillagt ansvaret for å ivareta nasjonale og regionale interesser i sine planer. Innsigelsesordningen er en forutsetning for at kommunene som hovedregel har myndighet til å vedta arealplaner med endelig virkning. Fylkesmannen eller statlige fagorganer kan ikke overprøve kommunestyrets planvedtak. Denne myndigheten ligger hos Miljøverndepartementet og brukes i ca. 2 % av alle plansaker. Mange av vedtakene er i tråd med kommunestyrets beslutning.
Vi er kjent med at det fra kommuner og byggenæringen er reist kritikk mot måten innsigelsesordningen praktiseres på. Statlige og fylkeskommunale organer er pålagt å medvirke i kommunenes planlegging og i høringsfasen klargjøre om planforslag berører interesser de er satt til å ivareta ut fra sitt sektoransvar. Dersom det foreligger innsigelser når kommunen har vurdert alle innkomne merknader – også fra privatpersoner og interesseorganisasjoner – skal fylkesmannen mekle mellom kommunen og den som har fremmet innsigelse. Årlig kommer det 40 – 50 slike saker til Miljøverndepartementet. Resten av de 2000 – 3000 planene vedtas av kommunene med endelig virkning.
Mange ulike interesser ses i dag samlet gjennom behandlingen av planer etter plan- og bygningsloven. En innskrenkning av innsigelsesadgangen vil medføre dårligere samordning, da sakene i så fall må behandles etter de enkelte særlover i tillegg til plan- og bygningsloven. Miljøverndepartementet er imidlertid innstilt på å utrede nærmere praktiseringen og konsekvensene av innsigelsesordningen, og om den fungerer etter hensikten.
Forslag nr. 3:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om videreføring av byggekostnadsprogrammet gjennom etablering av et permanent senter for FoU for bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen.»
Kommunalministerens vurdering:
Byggekostnadsprogrammet utarbeidet gjennom de fem år programmet eksisterte (2005–2010) 39 prosjektrapporter som alle fortsatt er åpent tilgjengelige på programmets nettsider. Rapportene ga mye informasjon og kunnskaper om utviklingen i byggenæringen og om utfordringer i byggevirksomheten. Programmet utviklet en kunnskapsbase som nå utgjør en plattform for næringens egenutvikling og som også har vært viktige innspill i Kommunal- og regionaldepartementets arbeid med utvikling av bygningspolitikken. Senere i år legger departementet fram en melding til Stortinget om bygningspolitikken og resultatene og anbefalingene fra Byggekostnadsprogrammet utgjør et viktig grunnlag for denne meldingen.
Byggekostnadsprogrammet hadde som uttalt ambisjon å gi hele byggenæringen et kompetansemessig løft. Da departementet startet opp arbeidet med stortingsmeldingen om bygningspolitikken ba vi om innspill til hva meldingen burde ta opp. Behovet for økt kompetanse i næringen som forutsetning for bedre kvalitet og økt produktivitet ble framhevet som sentralt tema fra alle deler av næringen. Kompetanse og utvikling i byggsektoren er derfor et sentralt tema i kommende stortingsmelding.
Departementet er enig i at et kompetanseløft for hele byggenæringen må være et prioritert satsningsområde framover. I utgangspunktet har vi høy kompetanse i flere miljøer innenfor næringen i Norge. Mange virksomheter i næringen leverer høy kvalitet. Utfordringen er å få tatt i bruk denne kompetansen i alle deler av næringen. Byggenæringen består av om lag 70 000 bedrifter med rundt 300 000 tilsatte fra en lang rekke profesjoner og yrkesgrupper. Å få løftet hele næringen kompetansemessig er derfor en utfordrende oppgave som ikke vil være gjennomført med kortsiktige tiltak. Kunnskapsløftet må ha et langsiktig perspektiv og gis en varig virkning slik at byggenæringen står bedre rustet til å møte morgendagens krav til kvalitet. I dette arbeidet vil næringen selv ha en sentral rolle. Men fordi staten definerer rammebetingelser for næringens virksomhet, også i forhold til kompetansebygging, må kunnskapsløftet skje i et samspill.
I stortingsmeldinga om bygningspolitikken kommer regjeringen derfor til å foreslå at det etableres et «Bygg21» som skal være en samarbeidsarena mellom byggenæringen og myndighetene for å kunne gjennomføre det kunnskapsløftet som næringen uttrykker behov for og som regjeringen stiller seg bak. Byggrelatert FoU vil være en naturlig del av dette, men også formidling og kompetansebyggig mer generelt vil være viktige tema. Det er behov for å se disse forholdene i sammenheng. Forslaget om et permanent FoU-senter for BAE-næringen vil bli vurdert på denne bakgrunn i dialog med næringen.
Forslag nr. 4:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å oppheve forbudet mot lavinnskuddsborettslag.»
Kommunalministerens vurdering:
I teksten heter det: «Forslagstillerne mener at lavinnskuddsboliger kan være et alternativ i et marked hvor egenkapitalkravet er høyt og mulighetene til å få lån for noen kan være vanskelig.»
1. januar 2011 ble det innført en maksimalgrense på inntil 75 % fellesgjeld i nye borettslag. Låneopptak som overstiger denne grensen er ugyldig for den overskytende delen.
Forbudet kom inn på bakgrunn mye negativ omtale av såkalte lavinnskuddsborettslag. Særlig fokus har det vært på enkeltprosjekter hvor unge har latt seg lokke til å kjøpe boliger til en tilsynelatende lav pris. Ansvar for fellesgjeld og muligheter for økt felleskostnader ble ofte underkommunisert.
Det er særlig to hensyn som tilsier at forbudet bør opprettholdes; hensynet til kjøper selv og hensynet til de øvrige andelseierne i borettslaget.
For det første vil en maksimalgrense legge til rette for at kjøpere av borettslagsboliger blir kredittvurdert. Dette er viktig fordi kredittvurderingen kan føre til at boligkjøperen frarådes å ta opp lån i de tilfellene kjøper har for svak økonomi til å håndtere de samlede boutgiftene.
For det andre vil en slik maksimalgrense minske risikoen for at de øvrige andelseierne må betale naboens felleskostnader. Dette fordi maksimalgrensen hindrer at personer som ikke har økonomisk evne til å betale låneforpliktelsene sine, blir eiere av en slik bolig.
Regjeringen kan se at lavinnskuddsmodellen med gunstig fellesfinansiering vil kunne bidra til å hjelpe unge, førstegangsetablerere og andre personer inn på boligmarkedet. Imidlertid må det vektlegges at lavinnskuddsborettslag kan villede kjøpere og være uheldig ved at de ikke forstår konsekvensene av hva de har kjøpt. Det kan også medføre at kjøperne heller ikke har økonomi til å betale sin del av felleskostnadene. Regjeringen mener det vil være uheldig dersom personer som muligens ikke vil klare sine økonomiske forpliktelser, hjelpes inn på boligmarkedet. En begrensning i størrelsen på fellesgjelden innebærer at kjøper må finansiere deler av kjøpesummen for boligen. Dette hindrer at det er mulig å kjøpe borettslagsbolig uten vesentlig annen betaling enn å overta ansvar for fellesgjeld. Det må også vektlegges at det var bred enighet fra sentrale aktører blant annet NBBL om innføring av en maksimalgrense.
Forslag nr. 5:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak om etablering av et avtaleverk mellom kommune og stat for samarbeid om infrastrukturutbygging etter Nasjonal transportplan.»
Dette forslaget ligger under Samferdselsministerens fagansvar. Jeg har derfor forelagt forslaget for henne. Samferdselsministerens har kommet med følgende vurdering:
I teksten heter det at «Forslagsstillerne mener at det derfor bør utarbeides et avtaleregelverk for hvordan stat og kommune kan samarbeide om utbygging og infrastruktur etter Nasjonal transportplan. Kommunene må kunne få en garanti/avtale som gjør at de kan løfte saker opp på et høyere nivå allerede i startfasen av en lokal prosess. En forpliktende avtale med staten må gi kommunene en garanti for at ikke statens system kan forsinke og hale ut lokale utbyggingsprosesser.»
Gjennom det omfattende arbeidet med en felles langtidsplan for transportsektoren (Nasjonal transportplan/NTP) er det etablert gode rutiner for dialog og samarbeid mellom ulike offentlige aktører, organisasjoner og private interesser. Forut for prioritering av tiltakene som inngår i planens første fireårsperiode er det gjennomført planlegging etter plan- og bygningsloven. Tiltakene som er aktuelle å prioritere i første fireårsperiode i NTP må inngå i godkjent kommune(del)plan, eller eventuelt i statlig reguleringsplan.
I planarbeidet legges det vekt på å utvikle samarbeid mellom aktørene og høring av berørte parter. Det er i slike prosesser at ulike interesser kartlegges og det tilstrebes å finne gode løsninger for fellesskapet som balanserer ulike hensyn – og som synliggjør hva det legges vekt på ved innretting og prioritering av innsatsen. Intensjonen med å etablere slike samarbeidsarenaer er blant annet at det vil medføre at videre oppfølging av planarbeidet og utvikling av infrastrukturen i større grad er i tråd med forutsetningene for prioriteringen.
Slik vil det være en felles interesse med et nært samarbeid mellom berørte aktører for å bygge opp rundt de tiltakene som prioriteres i Nasjonal transportplan. Videre vil disse ha en egeninteresse i å følge opp dette for å få best mulig effekt av innsatsen og tiltaksporteføljen. De statlige prioriteringene vil være et incitament for lokal oppfølging. På den annen side vil trygghet om lokal oppfølging og etablering av felles målsettinger kunne bidra til at tiltakene i større grad prioriteres når en slik forvissing er tilstede. Et godt plansamarbeid vil også kunne redusere mulige kilder til og omfanget av konflikter knyttet til tiltak (eller innretting av tiltak). Både stat, fylke og kommune bør kunne se nytten av å samarbeide om felles innsats knyttet til infrastrukturutviklingen.
I «Nasjonale forventninger til regional og lokal planlegging» skal staten hvert fjerde år gjøre rede for hvilke prosesser og tiltak som vil få betydning for lokale og regionale myndigheter i neste fireårsperiode. Dette er et initiativ for blant annet å skape mer forutsigbarhet mellom aktørene.
Det er nødvendig med tiltak som kan korte ned planleggingstiden for store samferdselsprosjekter. Etter å ha gjennomført en idédugnad i november 2011 satte Samferdselsdepartementet ned en arbeidsgruppe som skulle utarbeide forslag til effektivisering av planprosessene.
Samferdselsministeren fikk overrakt rapporten om effektivisering av planprosessene i store samferdselsprosjekter fra den hurtigarbeidende gruppen 18. april 2012. Gruppen kom med en rekke forslag til effektivisering, både på kort og lang sikt. Rapporten omhandler både planlegging etter plan- og bygningsloven og ordningen med kvalitetssikring av store prosjekter, KVU/KS1. Noen av forslagene går på endret praktisering, andre krever lovendring. Det pågår arbeid med hvordan forslagene skal følges opp. Plan- og bygningsloven er Miljøverndepartementets ansvarsområde, mens ordningen med kvalitetssikring administreres av Finansdepartementet.
Samferdselsministeren vil trekke fram tre forslag som hun prioriterer å følge opp:
Tidsfrister
Samordning av statlige interesser i tidlig fase
Parallelle planprosesser
Det bør vurderes å innføre forpliktende mål for samlet tidsbruk, alternativt for enkeltfaser. Et alternativ med gjensidig forpliktende avtale mellom stat og kommune om tidsplan bør også kunne vurderes.
Det er viktig at staten involverer seg tidlig i planprosessen, samordner sine interesser og gir tydelige signaler. Bestemmelsen i plan- og bygningsloven om avskjæring av innsigelsesretten må følges aktivt opp. Det bør videre vurderes å innføre tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden i innsigelsessaker.
Det kan også være tidsbesparende å gjennomføre parallelle planprosesser.
Det er kommunen som er planmyndighet etter plan- og bygningsloven, og forslagene til effektivisering må ikke gå på bekostning av de demokratiske prosessene som plan- og bygningsloven krever.
Det er i dag en rekke eksempler på ulike typer avtaler og samarbeidsformer mellom aktører knyttet til infrastruktur–utvikling både i byområder og i regioner, spesielt i forbindelse med store samferdsels–prosjekter. I mange tilfeller har man kommet fram til gode løsninger som følge av utvikling av felles målsettinger og knyttet forventninger til oppfølging. Disse samarbeidsformene er ikke juridisk bindende. Det er et poeng at arbeidet må baseres på at aktørene deltar frivillig – og at de ser nytte av å delta i samarbeidet.
I den kommende transportplanen arbeides det med å videreutvikle et system for slike avtaler. Ved eventuell etablering av et avtaleverk vil det være fornuftig at dette er basert på felles interesse og forståelse for samfunnsbehov. Det synes nå ikke hensiktsmessig å etablere et «obligatorisk system» for avtaler som en oppfølging av NTP. Eventuelle avtaler bør utformes slik at det passer inn i den lokale sammenhengen og med de samfunnsstrukturer som er tilstede i det enkelte område.
Forslag nr. 6:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om etablering av en ordning der de som bygger arbeidsbygg utelukkende forholder seg til kommunen.»
Kommunalministerens vurdering:
I teksten er dette utdypet slik: «At kommunene har ansvaret for å koordinere med arbeidstilsynet og håndtere spørsmål knyttet til arbeidsmiljøloven.»
Samordningen mellom byggesaksbehandlingen i Arbeidstilsynet og byggesaksbehandlingen hos kommunale bygningsmyndigheter er et særskilt spørsmål som ble tatt opp av Stortinget i forbindelse med behandlingen av ny plan- og bygningslov (Innst. O. nr. 50 2008–2009). Forutsetningen for samordningen har vært at den skal være ressursbesparende og forenklende. Innspill fra bransjen og aktørene går likevel ut på at byggesaksbehandlingen i Arbeidstilsynet ikke blir sett på som unødvendig, fordyrende eller forsinkende. Tvert om er det kommet innspill om at denne saksbehandlingen er til hjelp, og at sakene blir behandlet raskt ettersom de kommer inn. Det er derfor mye som taler for at samordningen blir avgrenset til de bygningstekniske kravene, slik at disse blir samlet i plan- og bygningslovgivingen. Mens det kan være mindre tjenelig at kommunene overtar saksbehandlingen etter arbeidsmiljølovgivningen i byggesøknader.
Regjeringen vil komme tilbake til problemstillingen i stortingsmeldingen om bygningspolitikk, som blir lagt frem før sommeren. Der vil det også bli omtalt mer generelt om forholdet mellom plan- og bygningslova og annet regelverk, og mellom de kommunale bygningsmyndighetene og andre statlige og kommunale organ. Kommunal- og regionaldepartementet har i forbindelse med stortingsmeldingen startet et arbeid for å se på mulighetene for bedre koordinering.
Forslag nr. 7:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gi kommunene anledning til å innvilge ansvarlig søker midlertidig brukstillatelse og opprettholde en ukes frist for kommunene til å gi ferdigattest.»
Kommunalministerens vurdering:
Spørsmålet ble diskutert da forslaget til ny plan- og bygningslov ble lagt frem for Stortinget, se Innst. O. nr. 50 (2008–2009) s. 11-12, og ble avvist av flertallet. Grunnlaget for lovendringen var at mange bygg manglet ferdigattest, ved at de bare hadde midlertidig brukstillatelse, eller ikke noe i det hele tatt. Det ble da vedtatt at krav om ferdigattest skulle være en obligatorisk hovedregel, mens midlertidig brukstillatelse skulle være unntak. At både midlertidig brukstillatelse og ferdigattest skal utstedes av kommunen, har sammenheng med at kommunen må se til at grunnleggende krav til helse, miljø og sikkerhet er oppfylt, og kommunen må ha mulighet til å foreta tilsyn. At fristen er satt til tre uker i begge tilfelle, henger sammen med at kommunen skal ha tilstrekkelig tid til å vurdere om kravene er oppfylt, og til å foreta tilsyn.
Fristene er maksimumsfrister. Mange kommuner har en fleksibel praksis, som legger opp til at det blir søkt om brukstillatelse eller ferdigattest før alt er klart, og så avtales et tidspunkt for ferdigstillelse og eventuelt tilsyn, og utstedelse av ferdigattesten. Den tiden kommunene bruker, blir i stor grad innarbeidet i de privatrettslige kontraktene. Det er ikke kommet innspill på om at dette er et stort problem, det viktigste er at etterspørselen etter ferdigattesten har økt.
I stortingsmelding om bygningspolitikk blir det skissert mulige forenklingstiltak i regelverket. Meldinga må følges opp med et lovarbeid, og i dette lovarbeidet vil vi også se om det er behov for andre forenklingstiltak. Dersom det viser seg å være et behov, vil det være mulig å vurdere frister og forholdet mellom midlertidig brukstillatelse og ferdigattest på nytt.