Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen, fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til Representantforslag 72 S (2011–2012) Tiltak for økt boligbygging.
Komiteen er, som forslagsstillerne, opptatt av å legge til rette for økt boligbygging. Som følge av den internasjonale finanskrisen opplevde vi en kraftig nedbremsing i byggeaktiviteten i Norge. Bunnnivået ble nådd 2. og 3. kvartal 2009 da det i hvert av kvartalene kun ble igangsatt 4 351 nye boliger. Parallelt med redusert byggeaktivitet har befolkningen vokst. I 1. kvartal 2012 passerte vi 5 mill. innbyggere i Norge. Det er grunnleggende positivt at folk får barn og at norsk økonomi går så godt at vi tiltrekker oss arbeidskraft fra utlandet, men det fører også til at behovet for nye boliger øker. Basert på befolkningsframskrivninger fra Statistisk sentralbyrå anslår Prognosesenteret det årlige behovet for nybygging til ca. 38 000 boliger. I fjor ble det bygget ca. 28 000 nye boliger i Norge, året før ca. 21 000. Videre viser beregninger gjort av Prognosesenteret at det siden 2000 årlig har kommet til om lag 3 000 boliger som følge av ombygging av eksisterende næringsbygg. Det går riktig vei, men det er fortsatt behov for å bidra til økt boligbygging.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er opptatt av å få vurdert ulike tiltak for økt boligbygging i sammenheng, og viser til at representantforslaget er fremmet på et tidspunkt da det var klart at regjeringen ville legge fram en helhetlig melding om boligpolitikk for Stortinget. Flertallet er innstilt på å komme tilbake til drøfting av deler av representantforslaget i behandlingen av den varslede stortingsmeldingen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ønsker å stimulere til at flere kan eie sin egen bolig. Dette flertallet viser til at regjeringens boligutvalg anslår at rundt 40 pst. av bostøttemottakerne som bor i privat leie, kan komme økonomisk bedre ut som eiere. For bostøttemottakere i kommunale leieboliger anslås eiepotensialet å være på hele 50 pst. Samlet gjelder dette mer enn 30 000 personer. Beregningene er statistiske, men gir likevel indikasjoner om et stort uutnyttet potensial.
Dette flertallet viser til Kristelig Folkepartis representantforslag Dokument 8:50 S (2010–2011) om å gjøre «Leie før eie»-ordningen i Fræna kommune til en nasjonal ordning for å sikre vanskeligstilte en mulighet på boligmarkedet. Forslaget fikk ikke flertall i Stortinget, men støttes av det regjeringsoppnevnte Boligutvalget, som uttaler følgende:
«Utvalget foreslår at leasing og andre leie-til-eiemodeller settes i system og får et betydelig større omfang enn i dag. Husbanken må være pådriver i et slikt arbeid. Ved fastsettelse av salgspris bør kommunene ta hensyn til den husleie vedkommende har betalt i sin tid som leier. Husbankens låne- og tilskuddsordninger må innrettes slik at eieretablering blir mulig. Økt fleksibilitet i bruken av de ulike tilskuddsordningene vil støtte opp under kommunenes arbeid for å få flere i eid bolig. Startlån bør kunne gis til refinansiering for å muliggjøre boligkjøp.»
Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er flere og sammensatte grunner til at det ikke bygges mer. Manglende politisk vilje til fortetting i enkelte presskommuner, fallende produktivitet og kapasitetsutfordringer i byggenæringen, for få ferdigregulerte tomter til boligformål i og rundt storbyene og for lite helhetlig areal- og transportplanlegging er blant årsakene. Dette flertallet deler ønsket om å fjerne «unødige reguleringer og byråkrati», men kan ikke se at det fremmes noen konkrete forslag om endring av unødvendig regelverk.
Dette flertallet har merket seg at opposisjonspartiene ønsker å redusere egenkapitalkravet ved kjøp av bolig, men har ikke registrert at noen ønsker å fjerne kravet helt. Det er positivt at det er enighet om behovet for at det stilles et krav om egenkapital. Dette flertallet registrerer imidlertid at opposisjonen vil overprøve Finanstilsynets vurdering av hvor grensen skal gå, og vil understreke at kravet er et faglig fundamentert grep for å sikre stabile finansmarkeder og bidra til å dempe stadig høyere gjeldsgrad i norske husholdninger. Dette flertallet deler OECDs bekymring for denne utviklingen. Ikke bare utgjør den voksende gjelden en risiko for enkeltpersoners og familiers økonomi, men i sin helhet utgjør den også en trussel mot stabiliteten i norsk økonomi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i 2011 kun ble bygget 28 000 nye boliger, til tross for at Prognosesenteret anslår det årlige boligbehovet til ca. 38 000 nye boliger. Disse medlemmer frykter at den lave boligbyggingen vil føre til en videre oppheting av et allerede opphetet boligmarked. Disse medlemmer viser til at administrerende direktør Baard Schumann i Selvaag Bygg uttalte til Finansavisen 5. mars 2012 at boligprisene kunne vært 10–20 pst. lavere dersom regjeringen hadde ført en aktiv boligpolitikk.
Disse medlemmer viser til at boligprisene har firedoblet seg siden 1993 og nå er høyere enn noen gang i norsk historie. Denne økningen skyldes ikke bare befolkningsveksten, men også veksten i norsk økonomi, lav rente og endrede familiemønstre som har gitt flere enkeltpersonshusholdninger og dermed flere husholdninger totalt og økt etterspørsel etter boliger.
Disse medlemmer forventer at den varslede stortingsmeldingen om boligpolitikk vil drøfte behovet og mulighetene for en mer bærekraftig boligpolitikk, og peker på at bærekraftighet ikke bare handler om å bygge hus med bærekraftige materialer, men også om byer og tettsteders design. Disse medlemmer mener det må tilstrebes en by- og tettstedsutvikling som i større grad legger til rette for at vi kan bo, arbeide og handle på samme sted.
Disse medlemmer mener mer må gjøres for å hjelpe unge inn på boligmarkedet, og at dette må være en naturlig del av en stortingsmelding om boligpolitikken. Disse medlemmer viser blant annet til at en samlet opposisjon på Stortinget, i representantforslaget Dokument 8:1 S (2011–2012), fremmet forslag om forbedringer i ordningen Boligsparing for Ungdom (BSU). Dette er særlig viktig i lys av regjeringens nylige skjerping av egenkapitalkravet til 15 pst. ved kjøp av bolig, som isolert sett synes mer som et tiltak for å styrke bankene snarere enn å legge til rette for et mer velfungerende boligmarked.
Disse medlemmer mener BSU-ordningen må bedres. Disse medlemmer viser til at boligprisene er doblet på ti år, uten at beløpsgrensene i BSU har hengt med, og at godt over halvparten av de unge mellom 17 og 34 år mener at de har behov for 300 000 kroner i oppsparte midler for å kjøpe bolig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at Representantforslag 72 S (2011–2012) ble referert i Stortinget 19. mars 2012. Regjeringen har ennå ikke lagt frem noen helhetlig boligmelding, mer enn et halvt år etter at dette forslaget ble fremmet.
Disse medlemmer mener det er av avgjørende betydning at boligmarkedet ikke overopphetes på grunn av reguleringer som vanskeliggjør og fordyrer boligbygging.
Disse medlemmer mener det ikke er riktig å fordele all skyld for manglende regulering av boligareal på kommuner i pressområdene rundt de store byene. Disse medlemmer viser til at plan- og arealregime og innsigelsesrett er regulert på nasjonalt nivå, og får konsekvenser lokalt. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til en rapport fra Asplan Viak og Agenda Kaupang (Kilde: KS http://www.ks.no/PageFiles/25668/114014_Innsigelsesinstituttet_rapport.pdf ), gjort på oppdrag av KS. Rapporten viser at statlige organer med innsigelseskompetanse fremmer innsigelse i 94 pst. av alle plansaker i et forsøk på å komme i dialog med kommunene, og misbruker dermed innsigelsesretten til å fremme egne sektorinteresser, selv om disse ikke nødvendigvis er av vesentlig nasjonal eller regional betydning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at det meste av befolkningsveksten det norske samfunnet har fått i de senere år er innvandringsdrevet, og tendensen ser ut til å forsterke seg. Disse medlemmer mener den faktiske årlige vekstraten er av en slik karakter at den får avgjørende betydning for all samfunnsplanlegging, og at bolig- og bygningspolitikkens utforming ikke holder tritt med utviklingen. Disse medlemmer viser til Representantforslag 29 S (2011–2012), jf. Innst. 245 S (2011–2012), som viste til en rekke konkrete utfordringer som både vanskeliggjør og fordyrer boligbygging, samt hindrer kommuner fra å være gode og effektive arealplanleggere og samfunnsplanleggere. Disse medlemmer viser til at SSB i sine befolkningsfremskrivninger har beregnet et HHMH-alternativ som viser at befolkningen kommer til å passere 6 millioner innbyggere innen 2022 (SSB: http://www.ssb.no/emner/02/03/folkfram/). Disse medlemmer har også merket seg at hvis man legger den faktiske vekstraten for årene 2007–2011 til grunn, ligger denne i overkant av nevnte fremskrivningsalternativ.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti deler forslagsstillernes bekymringer om at det bygges for få boliger i Norge, sammenliknet med behovet. Dette medlem mener regjeringen ikke fører en aktiv boligpolitikk, og er positiv til at det er varslet en stortingsmelding om boligpolitikken.
Dette medlem mener det er behov for nye grep for å få flere boliger, samtidig som det er viktig å unngå byspredning av hensyn til klima, jordvern og sosial kapital. Norges bolig- og byutviklingspolitikk er ikke bærekraftig. Dette medlem viser til at det aldri har vært en høyere befolkningsvekst enn nå, med en vekst i 2011 på 65 000 personer eller 1,3 pst. Dette medlem viser til at befolkningen i 2012 passerte 5 millioner innbyggere, og at omtrent fire av fem nordmenn bor i byer og tettsteder. Dette medlem viser til at det er i byer og tettsteder veksten er sterkest.
Dette medlem mener at dette kravet vil føre til at flere unge, innvandrere og andre med svak økonomi får enda større problemer med å komme inn på boligmarkedet. Regelen kan presse unge over i leiemarkedet og øke spekulasjonen der. Dette medlem mener det er behov for å senke egenkapitalkravet fra 15 til 10 pst., dvs. til det nivået som gjaldt før den nylige økningen. Dette medlem understreker imidlertid at en grundig individuell vurdering av låntakeres økonomi må ligge til grunn for boliglånsopptak.
Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti for inneværende budsjettår foreslo økte beløpsgrenser til 300 000 kroner for totalt sparebeløp, 25 000 kroner for årlig sparebeløp og økt fradrag til 28 pst. Dette medlem forventer at BSU-ordningen blir omtalt i den varslede stortingsmeldingen om boligpolitikken.
Når det gjelder forslagene (1–7) som fremmes, viser komiteen til brev fra kommunal- og regionalministeren datert 4. juni 2012.
Komiteen understreker at opprettelse og nedleggelse av departementer og saksfordelingen mellom dem er blant det som etter statsforfatningen regnes som et prerogativ for regjeringen. Det vises her til Grunnloven § 12 tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre deler forslagsstillernes oppfatning om at dagens deling av forvaltningen av bolig- og bygningspolitikken i flere departementer er uheldig, og at regjeringen bør benytte sin enerett til å organisere departementene slik at bolig- og bygningspolitikken samordnes i ett departement.
Når det gjelder innsigelsesadgangen, viser komiteen til at det er kommunenes ansvar å ivareta nasjonale og regionale hensyn i sine planer. Innsigelsesadgangen er en forutsetning for at kommunene som hovedregel har myndighet til å vedta arealplaner med endelig virkning.
Komiteen viser i denne sammenheng til merknadene fra en samlet komité til meldingen om forholdet mellom stat og kommune, jf. Innst. 270 S (2011–2012), jf. Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel:
«Komiteen vil peke på at en i alle deler av landet blir møtt med misnøye over det kommunene oppfatter som en omfattende innsigelsesadgang fra statlige etaters side mot kommunale planforslag. Noe under halvparten av kommuneplaner som er utarbeidet de siste fem årene, er møtt med innsigelser fra statlige og regionale myndigheter. Komiteen ber på bakgrunn av dette om bedre samordning av statlige innsigelser, slik at kommunene mottar innsigelser fra en bedre koordinert stat.»
Komiteen er på denne bakgrunn positive til at Miljøverndepartementet vil utrede praktiseringen og konsekvensene av innsigelsesordningen. Komiteen viser dessuten til de begrensningene i innsigelsesadgangen som ble vedtatt i forbindelse med ny plan- og bygningslov (jf. §§ 5-4 og 5-2) og mener at Miljøverndepartementets gjennomgang også bør omfatte en kartlegging av i hvilken grad de nye bestemmelsene er kjent og blir brukt av planmyndigheter og instanser med innsigelsesrett.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at fylkesmannen eller statlige fagorganer ikke kan overprøve kommunestyrenes planvedtak. Denne myndigheten ligger hos Miljøverndepartementet og brukes kun i ca. 2 pst. av alle plansaker. Mange av disse vedtakene er i tråd med kommunestyrets beslutning. Årlig kommer 40–50 saker til Miljøverndepartementet etter mekling hos fylkesmannen. De øvrige 2 000–3 000 reguleringsplanene som vedtas hvert år, vedtas av kommunestyrene med endelig virkning.
Flertallet mener det er viktig at staten gjennom innsigelsesinstituttet har mulighet til å sikre langsiktige, nasjonale og regionale behov som fremtidige vei- og jernbanetraseer, natur- og kulturminner og annet, men deler forslagsstillernes bekymring for at innsigelser kan forsinke planprosessene.
Flertallet viser til at det samtidig er behov for å etterlyse noe større saklighet i omtalen av innsigelsesinstituttet. Flertallet viser her f.eks. til påstander framsatt i media om at hensynet til «hekkende hubro» er årsak til at det ikke bygges flere boliger i Norge. En gjennomgang Miljøverndepartementet har gjort, viser at hubro ikke har stoppet en eneste reguleringsplan de siste tre årene.
Flertallet registrerer at forslagsstillerne ikke fremmer forslag om å frata noen innsigelsesinstans myndighet til å fremme innsigelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener kommunenes rolle som lokal plan- og arealmyndighet vanskeliggjøres gjennom den omfattende bruken av innsigelser i plan- og arealsaker. Disse medlemmer mener lokalt selvstyre i mange saker overkjøres av statlige organer med innsigelseskompetanse, og at disse innsigelsene forhindrer kommunene fra å virke som sine innbyggeres tjenere.
Disse medlemmer deler forslagsstillernes oppfatning av at innsigelsesadgangen for statlige myndigheter virker hemmende på boligbygging og lokal handlefrihet. Disse medlemmer viser til plan- og bygningsloven § 5-4 første ledd som lyder:
«Berørt statlig og regionalt organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan i spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning, eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde.»
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag til endringer i plan- og bygningsloven slik at berørt statlig og regionalt organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan kun i spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning, og ikke i spørsmål som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde.»
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en fullstendig gjennomgang av alle innsigelser fremmet av statlige organer med innsigelseskompetanse for å fastslå om disse organer har definert hvilke spørsmål av nasjonal eller vesentlig regional betydning som har foranlediget innsigelse i kommunale plan- og arealsaker.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak for å begrense innsigelsesadgangen for statlige myndigheter som virker hemmende på boligbygging og lokal handlefrihet.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er urolig over at det synes å være fallende produktivitet, i alle fall i deler av næringen, og er enig i behovet for et kompetanseløft. Dette må være et prioritert satsingsområde framover. Mange bygg- og anleggsvirksomheter leverer tjenester av høy kvalitet, og utfordringen er å få tatt i bruk denne kompetansen i andre deler av næringen. Flertallet viser til at regjeringen i meldingen om bygningspolitikk som Stortinget nå har til behandling, fremmet forslag om et «Bygg 21» – en samarbeidsarena mellom byggenæringen og myndighetene for å kunne gjennomføre det kunnskapsløftet som næringen uttrykker behov for og som regjeringen stiller seg bak. Flertallet viser til at dette forslaget er godt mottatt i næringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er urolige for de nye statlige detaljkravene når det gjelder utforming av bygg, og frykter at dette vil påvirke produktiviteten i markedet. Disse medlemmer er positive til «Bygg 21» og til satsing på kompetanseløft i byggenæringen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er ikke enig med forslagsstillerne i at forbudet mot lavinnskuddsborettslag bør oppheves. I borettslag som ikke er innmeldt i Borettslagenes Sikringsfond eller tilsvarende ordninger, hefter den enkelte andelseier ikke bare for egen fellesgjeld, men også for øvrige andelseieres forpliktelser dersom de ikke selv er i stand til å innfri disse. Borettslag skal være en trygg og god eiermodell. Reglene om at det maksimalt kan være 75 pst. fellesgjeld når et nytt borettslag blir stiftet, og forbudet mot såkalte «spekulasjonskjøp», sikrer trygge rammer rundt kjøp av borettslagsbolig og hindrer i verste fall at folk pådrar seg og sine medandelseiere gjeld de ikke har mulighet til å betjene. Det vises ellers til at det var bred enighet fra sentrale aktører, inkl. NBBL, om å innføre maksimalgrense, og at et bredt flertall på Stortinget, alle partier unntatt Høyre og Venstre, sluttet opp om lovendringene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at långiver for borettslagets fellesgjeld ikke vurderer de enkelte andelseiernes evne til å betjene sine løpende felleskostnader, men kun økonomien i hele prosjektet. Den enkelte fremtidige boligkjøper kredittvurderes altså ikke for den delen av borettslagets fellesgjeld som eier av andelen er ansvarlig for å betjene gjennom felleskostnadene. Det er i situasjoner der kjøper opptar egne individuelle lån at boligkjøper blir kredittvurdert av långiver. Dette flertallet vil understreke at det blant annet var for å sikre at kjøper av borettslagsbolig som hovedregel skal bli kredittvurdert, at Stortinget 14. juni 2011 vedtok å innføre en maksimalgrense («forbud mot lavinnskuddsborettslag»), jf. Prop. 115 L (2009–2010), Innst. 326 L (2009–2010), Lovvedtak 64 (2009–2010) Endringer i burettslagslova mv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er fornuftig med egenkapital på 25 pst. ved opprettelse av nytt borettslag. Men disse medlemmer har ingen motforestillinger mot 100 pst. belåning etter en grundig kredittvurdering foretatt av långiver.
Komiteens medlemmer fra Høyre har også merket seg uttalelser fra OBOS om at et lignende krav ville stoppet etterkrigstidens store boligreising i Oslo. Det er heller ikke slik at borettshavere er solidarisk ansvarlig for andres gjeldsforpliktelser fullt ut. Forekomsten av problemer ved lavinnskuddsborettslag har for øvrig vært forsvinnende liten.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å oppheve forbudet mot lavinnskuddsborettslag.
Komiteen viser her til samferdselsministerens kommentarer i brevet fra kommunal- og regionalministeren. Komiteen er enig i at det er behov for tiltak som kan korte ned planleggingstiden for store samferdselsprosjekter, og er i utgangspunktet positive til de tiltak som skisseres fra samferdselsministerens side: tidsfrister, samordning av statlige interesser i en tidlig fase og parallelle planprosesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak om etablering av et avtaleverk mellom kommune og stat for samarbeid om infrastrukturutbygging etter Nasjonal transportplan.»
Komiteen viser her til stortingsmeldingen om bygningspolitikk, Meld. St. 28 (2011–2012), som Stortinget nå har til behandling, der problemstillingen med arbeidsbygg er berørt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om etablering av en ordning der de som bygger arbeidsbygg, utelukkende forholder seg til kommunen.»
Komiteen viser til at dette spørsmålet ble drøftet da forslag til ny plan- og bygningslov (byggesaksdelen) ble lagt fram for Stortinget, se Innst. O. nr. 50 (2008–2009) s. 11–12, jf. Ot.prp. nr. 45 (2007–2008).
Forslaget ble avvist av flertallet, og komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at det er gode grunner til å opprettholde ordningen med at ferdigattest er en obligatorisk hovedregel, mens midlertidig brukstillatelse er et unntak. Det handler blant annet om kommunens mulighet til å føre tilsyn med at grunnleggende krav til helse, miljø og sikkerhet er oppfylt.
Flertallet er opptatt av forenkling, og viser til stortingsmeldingen om bygningspolitikk som inneholder flere forslag til forenklingstiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at KS og NKF i brev til saksordfører ved behandling av Ot.prp. nr. 45 (2007–2008), jf. Innst. O. nr. 50 (2008–2009), uttalte at det er urealistisk å tro at et bygg skal stå i tre uker etter at det er ferdig og vente på tillatelse til å bli tatt i bruk. KS og NKF mente at det ville være et forslag som ville øke kostnaden for byggets eier og i realiteten var en oppfordring til lovbrudd. Regjeringens begrunnelse var knyttet opp til kommunenes mulighet til å kontrollere bygget, men disse medlemmer påpeker at kommunene selv mente at hvis de i ettertid avdekket manglende kontrolldokumentasjon eller vesentlige mangler ved bygget, som ikke var blitt opplyst om i anmodning om ferdigattest, ville kommunene ha sanksjonsmuligheter overfor det ansvarlige foretak. Disse medlemmer mener treukersfristen for ferdigattest forhindrer bruk av egen eiendom og dermed virker innskrenkende på eiendomsretten.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gi kommunene anledning til å innvilge ansvarlig søker midlertidig brukstillatelse og opprettholde én ukes frist for kommunen til å gi ferdigattest.»