Vedlegg
Jeg viser til forslaget fra representantene Kenneth Svendsen, Ketil Solvik-Olsen, Christian Tyb-ring-Gjedde, Jørund Rytman og Per Arne Olsen om å fjerne avgiften på båtmotorer.
Båtmotoravgiften er hovedsakelig en fiskal avgift. En fjerning av avgiften vil innebære et inntektsbortfall for staten, som må dekkes inn ved å øke andre skatter og avgifter eller ved å redusere statens utgifter. I 2012 er det anslått at båtmotoravgiften vil gi staten inntekter på om lag 230 mill. kroner.
Bruk av båter påfører samfunnet kostnader, eksempelvis i form av støy, ulykker og utslipp til luft. Dette er kostnader som båtbrukerne bør betale for, og som i følge Særavgiftsutvalget (NOU 2007: 8) primært bør ivaretas gjennom drivstoffavgiften. Det betales for eksempel CO2-avgift på drivstoffet til båter for å dekke kostnadene knyttet til utslipp av CO2. Båtmotoravgiften kan samtidig bidra til å redusere støy og stor fart ved at den vrir etterspørselen over til mindre motorer. Særavgiftsutvalget viste imidlertid til at avgiften neppe har ført til særlige endringer i bruksmønster i retning av billigere og mindre motorer. Utvalget viste videre til statistikk som indikerer at båtmotoravgiften har gode fordelingsegenskaper. Utvalget foreslo å innføre en progressiv satsstruktur i båtmotoravgiften.
Båtmotoravgiften påløper ved innførsel og innenlands produksjon av båtmotorer på minst 9 hk. Engangsavgiften på motorvogner oppstår ved førstegangs registrering av motorvogner i motorvognregisteret. Engangsavgiften er også en fiskal avgift, men er i tillegg ment for å ivareta hensynet til miljø og sikkerhet, samt fordelingshensyn. Avgiften på båtmotorer er langt lavere enn engangsavgiften. Ulikhetene i formål og nivå viser seg i avgiftenes utforming. Blant annet ved at hele kjøretøyet er gjort til avgiftsobjekt i engangsavgiften, mens avgiftsobjektet i båtmotoravgiften er begrenset til å gjelde selve motoren.