Mål og prinsipper i norsk klimapolitikk

Regjeringens bærekraftstrategi som ble presentert i nasjonalbudsjettet for 2008 (St.meld. nr. 1 (2007–2008)), slår fast at en politikk for bærekraftig utvikling må bygge på hovedprinsippene om rettferdig fordeling, internasjonal solidaritet, føre-var-prinsippet, prinsippet om at forurenser betaler og prinsippet om felles innsats. Slike sentrale prinsipper framgår også av naturmangfoldloven og forurensningsloven.

Departementet viser til det brede politiske forliket i Stortinget fra 2008 (klimaforliket), jf. Innst. S. nr. 145 (2007–2008), hvor mål og prinsipper i norsk klimapolitikk er forankret. Klimaforliket omfatter også tiltak og kontrollstasjoner for oppfølging av klimapolitikken. Klimaforliket viser blant annet til de sektorvise klimahandlingsplanene og de sektorvise målene.

Det er et viktig prinsipp i klimapolitikken at forurenser betaler. Klimapolitikken skal innrettes slik at den gir størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen og gir utslippsreduksjoner både i Norge og i utlandet. Regjeringen vil spesielt vurdere tiltak som er kostnadseffektive i lys av en forventet stigende karbonpris over investeringenes levetid, og som ikke nødvendigvis utløses av dagens virkemiddelbruk.

I tråd med klimaforliket vil den norske klimapolitikken være innrettet mot følgende overordnede mål:

• Innenfor Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode, vil Norge overoppfylle Kyoto-forpliktelsen med 10 prosentpoeng.

• Norge skal fram til 2020 påta seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990.

• Norge skal være karbonnøytralt i 2050.

• Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030. Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp i 2030.

Regjeringen vil skjerpe Norges klimamål slik at de tilsvarer kutt i utslippene på 40 pst. innen 2020 i forhold til 1990-nivå, dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser. Regjeringen har som langsiktig mål at hvert menneske på jorda skal tildeles samme rett til å slippe ut klimagasser.

Nasjonale utslippsreduksjoner

Klimaproblemet kan bare løses gjennom bred internasjonal samhandling, men det meste av den konkrete politikken bestemmes likevel nasjonalt. Det har vært bred politisk enighet i Norge om at vi skal føre en aktiv nasjonal politikk for å redusere utslippene av klimagasser. Gjennom mange år har Norge derfor vært blant de landene i verden som har brukt de sterkeste klimapolitiske virkemidlene. Vi har også satt oss ambisiøse mål om å redusere de nasjonale utslippene og omstille Norge til et lavutslippssamfunn fram mot 2050.

Basert på Klima- og forurensningsdirektoratets tidligere tiltaksanalyse, de sektorvise klimahandlingsplanene samt eksisterende virkemiddelbruk, ble det i den forrige klimameldingen anslått som realistisk å ha et mål om å redusere utslippene i Norge med 13–16 millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Dette innebærer i tilfelle at om lag halvparten og opp mot to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner tas nasjonalt. Stortingets behandling av klimameldingen innebar en ytterligere opptrapping av klimatiltakene (klimaforliket). Basert på en skjønnsmessig vurdering ble det lagt til grunn at de nye tiltakene i klimaforliket gjør det realistisk å anta ytterligere utslippsreduksjoner i Norge, og at intervallet for utslippsreduksjoner kunne økes til 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Dette innebar i tilfelle at om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner tas nasjonalt, jf. Innst. S. nr. 145 (2007–2008).

Departementet viser til at - på usikkert grunnlag – kan de årlige norske utslippene i 2010 anslås å ligge på 11–14 millioner tonn, eller vel 20 pst., lavere enn de ville ha vært uten vår nasjonale klimapolitikk. Dette kommer også til uttrykk ved at utslipp pr. produsert enhet (karbonintensitet) i norsk økonomi har falt med om lag 36 pst. de siste 20 år når oljesektoren er inkludert. I fastlandsøkonomien er utslippsintensiteten nesten halvert i samme tidsrom.

Departementet viser videre til at klimatiltak som er gjennomført i Norge siden 2007 kan – på usikkert grunnlag – anslås til å redusere de årlige utslippene i Norge med opp mot 5 millioner tonn i 2020.

Regjeringen bidrar i tillegg til utslippsreduksjoner i utviklingsland og framvoksende økonomier, blant annet ved kjøp av klimakvoter gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM).

Norge er omfattet av det europeiske kvotesystemet. Etter utvidelsen i 2013 vil om lag 80 pst. av de nasjonale utslippene være underlagt kvoteplikt eller CO2-avgift. Innenfor det europeiske kvotesystemet er samlede utslipp i utgangspunktet gitt i forpliktelsesperioden fram til 2020. Samlet kvotemengde i det europeiske kvotesystemet skal hvert år framover reduseres med et fast antall kvoter tilsvarende 1,74 pst. av en beregnet kvotemengde for 2010. Den beregnede kvotemengden for 2010 vil inkludere tall for alle sektorer som vil være med i kvotesystemet fra 2013. Fra 2005 til 2020 innebærer det at sektorene som er omfattet, må redusere utslippene med 21 pst. EUs kvotesystem vil ikke alene være tilstrekkelig til at landene som er omfattet av systemet når sine klimamål. EU-regelverket åpner imidlertid for at kvotemengden kan reduseres ytterligere.

Norges tilknytning til EUs kvotesystem vil for perioden 2013–2020 stramme inn de samlede utslippene fra Norge og EU med om lag 11 millioner tonn CO2 i 2020.

Endrete rammebetingelser – nye utfordringer

Siden klimameldingen ble lagt fram og klimaforliket inngått, har internasjonale karbonpriser falt og kostnadene ved å redusere utslipp i Norge er vesentlig oppjustert. Klimakur 2020 beregnet at marginalkostnadene ved å redusere nasjonale utslipp med 12 millioner tonn CO2-ekvivalenter kan ligge i intervallet 1 100–1 500 kroner pr. tonn CO2 – gitt at alle sektorer stilles overfor samme pris. Hvis bedrifter i kvotepliktig sektor skjermes, viser beregningene at de resterende sektorene i norsk økonomi må stilles overfor en pris på 3 400 kroner pr. tonn CO2. I nasjonalbudsjettet 2011 anslår regjeringen at de samfunns-økonomiske kostnadene i 2020 er høyere enn det Klimakur kom fram til, blant annet som følge av omstillingskostnader.

Nye anslag viser at utslippene fra norsk petro-leumsvirksomhet i 2020 ligger an til å bli om lag 3 millioner tonn høyere enn lagt til grunn i den forrige klimameldingen. Utslippene pr. produsert enhet er imidlertid lavere på norsk sokkel enn i de fleste andre olje- og gassproduserende områdene i verden.

Departementet viser til at mindre framgang i utvikling av klimavennlig teknologi, høyere kostnader ved klimatiltak innenlands, høyere innvandring og økonomisk vekst og større utslipp fra oljesektoren, vil ha betydning for når klimamålene blir nådd. Men disse forholdene endrer likevel ikke behovet for å redusere de nasjonale utslippene.

Nasjonal strategi for lavere utslipp

Det vises til at klimamålene slik de er nedfelt i klimaforliket står fast, og regjeringen foreslår å forsterke virkemiddelbruken i den nasjonale klimapolitikken. Norges klimapolitikk skal være blant de mest ambisiøse i verden, og Norge skal mot midten av dette århundre bli et lavutslippssamfunn. Dette innebærer en omstilling der vi blant annet skal produsere mer fornybar energi, fase den inn på områder som i dag har fossil energibruk og bruke energien mer effektivt.

Regjeringen foreslår å utvikle ny, klimavennlig teknologi her hjemme og ta i bruk teknologi utviklet i andre land. En slik omstilling innebærer at Norge må være innstilt på å gjennomføre nasjonale klimatiltak som er dyrere enn tiltak i utlandet. Det innebærer også at vi må prioritere tiltak som kanskje ikke gir stor klimaeffekt på kort og mellomlang sikt, men som vil være nødvendige for at vi innen 2050 skal kunne nå et slikt mål.

Fastlandsindustri og petroleumsvirksomhet, kraft fra land

Regjeringen har som mål å øke bruken av kraft fra land. Dette forutsetter at det samtidig er sikret utbygging av tilstrekkelig ny kraft eller at det framføres tilstrekkelig nytt nett, slik at det ikke oppstår regio-nale ubalanser på utbyggingstidspunktet. Samtidig må naturmangfoldet og hensynet til tiltakskostnadene ivaretas.

En samordnet utbygging med flere nye, mindre funn i samme område kan gjøre kraft fra land til et mer realistisk alternativ enn hvis funnene bygges ut enkeltvis. Med dette som utgangspunkt har regjeringen som mål at den sørlige delen av Utsirahøyden skal forsynes med kraft fra land. Regjeringen vil ta endelig stilling til dette blant annet på bakgrunn av de pågående analysene fra rettighetshaverne.

Regjeringen har som mål å øke bruken av kraft fra land ved nye større utbygginger ved å:

• Øke CO2-avgiften med 200 kroner pr. tonn CO2 for petroleumsvirksomheten.

• Utarbeide en større analyse av og strategi for kraft fra land som energiløsning ved samordnet utbygging av felt med geografisk nærhet.

• Kreve at selskapene før konseptvalg informerer Oljedirektoratet om de alternativene som utredes, slik at konseptvalg ikke fordyrer eller på annen måte reduserer sannsynligheten for en løsning med kraft fra land.

• Kreve at selskapene alltid vurderer kraft fra land som energiløsning for nye felt og ved større ombygginger av eksisterende felt, herunder vurderer relevant levetid.

• Følge opp at operatøren for nye feltutbygginger i petroleumssektoren på et tidlig tidspunkt søker om tilknytning til nettet i tilfeller der kraft fra land er aktuelt.

• Be Statnett legge til rette for framtidig kraftforbruk, blant annet større og spesifikke økninger i kraftforbruket i petroleumssektoren, dersom dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

• Følge opp de pågående utredningene og ha som mål at den sørlige delen av Utsirahøgden forsynes med kraft fra land.

Regjeringen legger til grunn at disse tiltakene vil bidra til økt bruk av kraft fra land ved nye utbygginger på norsk sokkel. Regjeringen vil ta stilling til spørsmålet om bruk av kraft fra land ved behandlingen av de enkelte utbyggingene.

CO2-fangst og -lagring

Regjeringen vil

• Videreføre at alle nye gasskraftkonsesjoner skal basere seg på fangst og lagring av CO2 ved oppstart

CO2-håndtering blir av flere, blant annet Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel, trukket fram som den viktigste enkeltstående teknologien for å redusere klimagassutslipp. For at CO2-håndtering skal lykkes som teknologi forutsettes det at en rekke land satser aktivt på teknologi- og kompetanseutvikling og utvikler prosjekter for CO2-håndtering.

Klima- og energifond

Regjeringen foreslår en nasjonal satsing på klimateknologi. Satsingen har som mål å redusere klimagassutslipp og gi varige energibesparelser i indu-strien gjennom å utvikle og ta i bruk teknologier som kan bidra til dette. Flere kilder til klimagassutslipp vil være omfattet av CO2-avgift og kvoteplikt fra neste år. Regjeringen går inn for å øke CO2-avgiften på sokkelen, og vil videreføre at alle nye gasskraftkonsesjoner skal basere seg på fangst og lagring av CO2 ved oppstart.

Regjeringen foreslår at teknologisatsingen skal forvaltes av Enova, som skal følge opp satsingen i nært samarbeid med næringsliv, forskningsmiljøer, Klima- og forurensingsdirektoratet og andre relevante offentlige etater. Satsingen skal bygge på klimafaglig og teknologifaglig kompetanse.

Enova skal kunne gi støtte til investeringer i fullskala produksjonslinjer. Samarbeidet skal forankres i avtaler med klart definerte mål om utvikling og bruk av teknologi som gir utslippsreduksjoner.

Det foreslås at teknologisatsingen skal finan-sieres fra et nytt fond for klima, fornybar energi og energiomlegging, samt fra deler av midlene som frigjøres som følge av innføring av el-sertifikater. Fondet for klima, fornybar energi og energiomlegging skal etableres med utgangspunkt i Enovas Grunnfond med to deler: en som ivaretar oppgavene som Enova har i dag, og en som ivaretar den nye satsingen på klimateknologi. Avkastningen fra et fondsnivå som går utover dagens nivå på 25 mrd. kroner, skal brukes til å finansiere klimateknologisatsingen. Det nye fondet skal styrkes med 5 mrd. kroner i 2013, slik at det får en kapital på til sammen 30 mrd. kroner. Regjeringen vil innen 2020 gradvis øke fondskapitalen opp til 50 mrd. kroner.

Det foreslås at også Enovas øvrige oppgaver skal styrkes i årene framover. Dette gjelder for eksempel innsatsen for overgang fra fossilbasert energibruk til fornybar energi, og innsatsen for energieffektivisering. Enova skal blant annet kunne legge til rette for miljøvennlig energiomlegging i husholdninger. Satsingen på disse oppgavene finansieres ved at deler av midlene som frigjøres som følge av innføring av el-sertifikater, beholdes av Enova.

En klimavennlig byggsektor

Det vises til at utslippene fra bygg er redusert med rundt 30 pst. siden 1990 som følge av utfasing av fossilt brennstoff til oppvarming, mens utslippene fra fjernvarme har økt. Regjeringen vil fortsette arbeidet med energiomlegging og økt energieffektivisering i bygg. Regjeringen vil øke tempoet i Enovas arbeid med å fase ut oljefyring – også i mindre anlegg. Det skal satses spesielt på energieffektivisering og utfasing av fossile brensler.

Regjeringen legger her fram en handlingsplan for energieffektivisering, med mål om å redusere samlet energibruk vesentlig i byggsektoren innen 2020.

Regjeringen vil:

• Skjerpe energikravene i byggeteknisk forskrift til passivhusnivå i 2015 og nesten nullenerginivå i 2020.

• Innføre komponentkrav for eksisterende bygg og klargjøre for hvilke byggearbeider og komponenter disse kravene skal gjelde.

• Fase ut bruken av oljekjeler i husholdninger og til grunnlast fram mot 2020.

• Utvide forbudet mot å installere kjel for fossilt brensel til grunnlast slik at det omfatter alle eksisterende bygg.

• Sørge for at staten som byggherre og eiendomsbesitter er pådriver i arbeidet med energiomlegging og utfasing av fossile brensler i bygningsmassen.

Transportsektoren og satsing på kollektivtransport

For å redusere utslippene fra transportsektoren, foreslår regjeringen at det fases inn ny og miljøvennlig kjøretøyteknologi og legges til rette for at det skal være lettere å velge kollektivtransport, gange og sykkel. Mer gods skal over på sjø og bane, og det skal tas i bruk mer miljø- og klimavennlig kjøretøyteknologi og drivstoff.

Det vises til at kommunene har en sentral oppgave i å redusere transportbehovet gjennom en samordnet miljø-, areal- og transportplanlegging, å legge til rette for kollektivtransport og å benytte andre virkemidler som påvirker valg av transportform.

Regjeringen vil:

• Ha som mål at veksten i persontransporten i storbyområdene skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. I og omkring storbyområdene skal kollektivformål og sykkeltiltak gis økt prioritet ved fordeling av samferdselsbevilgningene.

• Gi kollektivtransporten en viktig plass i NTP 2014–2023 og utarbeide en kollektivhandlingsplan som oppfølging av NTP.

• Øke statens tilskudd til investering og drift av fylkeskommunal kollektivtransport og andre miljøvennlige transportformer.

• Styrke jernbanens rolle i transportsystemet. Investeringene i jernbanen økes, særlig rundt de største byene.

• I forbindelse med NTP legge fram en framdrifts-plan for utbygging av InterCity-forbindelsen i det sentrale østlandsområdet, med en tidfesting av når ulike strekninger kan ferdigstilles.

• I NTP legge fram en samlet godsstrategi hvor det blant annet legges til rette for overgang fra godstransport på vei til transport på sjø og bane.

• I NTP 2014–2023 legge fram en sykkelstrategi med økte bevilgninger til gang- og sykkelveier, slik at den årlige bevilgningen ved utgangen av første del av NTP-perioden er dobbelt så høy som nå.

• Oppfordre kommunene til å utvikle en helhetlig parkeringspolitikk, og gi dem adgang til å kreve at parkeringsarealer utenfor kommunal grunn ilegges avgift.

• Etablere Transnova som et permanent organ og gradvis øke tilskuddet.

• Utvikle rutiner for miljøvennlige offentlige innkjøp ved å oppdatere og videreutvikle Direktoratet for forvaltning og IKTs (Difis) kriteriesett med veiledning for miljøbevisst anskaffelse av bil (både kjøp og leasing) og anskaffelse av drosjetjenester for offentlig sektor.

• Øke omsetningspåbudet av biodrivstoff til 5 pst. forutsatt at bærekraftskriteriene er tilfredsstillende. Når det er opparbeidet erfaring med bærekraftskriteriene, vil regjeringen ha som mål å øke omsetningspåbudet ytterligere opp mot 10 pst.

• Bidra til utvikling av verdikjeden for andre generasjons biodrivstoff.

• Fortsette arbeidet for en mer treffsikker veiavgift for tunge kjøretøy.

• Ha som mål at gjennomsnittlig utslipp fra nye personbiler i 2020 ikke skal overstige et gjennomsnitt på 85 g CO2/km.

• Styrke sjøtransportens rolle i transportsystemet og øke de årlige rammene til infrastrukturinvesteringer i havner og farleder.

• Oppfordre de største norske havnene til å innføre miljødifferensierte priser på frivillig basis.

• Innføre IMOs krav om energieffektivitet også for skip som utelukkende går i innenriksfart.

• Fortsette arbeidet for å få inkludert luftfart i et bindende internasjonalt klimaregime.

Aktiv skogforvaltning

I Norge dekker skogen omtrent 30 pst. av land-arealet, og skogen tar opp en CO2-mengde som tilsvarer rundt halvparten av våre samlede årlige utslipp av klimagasser. Årlig nettoopptak av CO2 i norske skoger ble i nasjonalbudsjettet 2012 anslått å ligge om lag 12 millioner tonn høyere i 2020 enn i 1990.

I samsvar med norsk holdning i de internasjonale klimaforhandlingene og skogens reelle rolle i binding av karbon i Norge, vil regjeringen føre en aktiv skogpolitikk gjennom tiltak som øker skogens karbonlager. Skogens rolle som fornybar ressurs skal styrkes gjennom forskning, verdiskaping og en langsiktig bærekraftig forvaltning av skogen.

Regjeringen vil:

• Øke det produktive skogarealet gjennom redusert avskoging og skogforringelse og gjennom en aktiv bærekraftig politikk for økt tilplanting på nye arealer. Regjeringen vil presentere en strategi for økt skogplanting. Kommunene bør gjennom arealplanleggingen søke å redusere avskogingen.

• Opprettholde eller øke karbonlaegret gjennom aktiv, bærekraftig skogpolitikk blant annet gjennom styrket innsats innen skogplanteforedling, økt plantetetthet og gjeninnføring av forbudet mot hogst av ungskog samt å styrke skogvernet.

• Utrede en ordning med frivillige klimatiltak og samarbeidsavtaler med grunneiere om etablering av klimaskoger.

• Bedre insentivene til uttak av råstoff fra skogen til bioenergi, med særlig vekt på skogsavfall (GROT) slik at blant annet tiltak med kort tilbakebetalingstid for CO2 prioriteres.

• Bidra til økt karbonopptak gjennom målrettet gjødsling av skog.

Utslipp fra jordbruket utgjorde i 2010 om lag 10 pst. av Norges samlede klimagassutslipp, og gass fra husdyrgjødsel var en betydelig del av dette.

Regjeringen vil:

• Bidra til utvikling av biogass i Norge, blant annet gårdsbaserte biogassanlegg og store sambehandlingsanlegg for husdyrgjødsel og avfall.

• Revidere forskriften om nydyrking slik at også hensynet til klima blir gjenspeilet, jf. Meld. St. 9 (2011–2012).

Et styrket internasjonalt klimaengasjement

Det vises i meldingen til at de tradisjonelt rike landene har et ansvar for å bidra til at fattige land kan redusere sine utslipp og tilpasse seg klimaendringer. Samtidig er de økonomiske styrkeforholdene i verden i sterk endring. Over tid må økt økonomisk styrke også innebære økt ansvar for selv å finansiere globale klimatiltak

Norge har spilt en aktiv rolle i de internasjonale klimaforhandlingene. Til bl.a. København-møtet foreslo Norge – sammen med Mexico – å opprette et Grønt klimafond og en ordning i FN-regi for å selge kvoter for å finansiere klimatiltak i fattige land. Det grønne klimafondet kan bli et sentralt verktøy for å kanalisere økonomiske ressurser – offentlige og private – til klimatiltak i fattige land. Regjeringen vil at Norge skal bidra til å finansiere Det grønne klimafondet, og å mobilisere privat næringsliv til å foreta klimavennlige investeringer i fattige land.

Regjeringen har som mål at Norge skal være et foregangsland for internasjonal aksept for CO2-fangst og -lagring som et nødvendig klimatiltak. Norge har opparbeidet seg en betydelig internasjonal posisjon på dette området. En styrket satsing på CO2-fangst og -lagring internasjonalt, særlig i land som antas å oppleve stor økonomisk vekst de kommende årene, og derigjennom utslippsvekst, vil være spe-sielt viktig.

Internasjonale analyser peker på karbonprising som det viktigste virkemidlet i arbeidet mot klimaendringer, og karbonprising motiverer til å redusere utslipp, finansiere klimatiltak og stimulere til utvikling av ny teknologi.

Det vises til at etablering av et globalt CO2-marked eller en global CO2-avgift ikke synes sannsynlig dette tiåret, men en mer realistisk vei kan være å kople nasjonale og regionale karbonmarkeder til hverandre over tid. Norge skal være en pådriver i arbeidet for å utvikle og organisere internasjonale karbonmarkeder, og vil i årene framover videreut-vikle og styrke dette arbeidet ytterligere.

I 2007 lanserte Norge klima- og skogprosjektet, og vi forpliktet oss til å bidra med opp til 3 mrd. kroner årlig til tiltak mot avskoging i utviklingsland.

Energisektoren står for om lag 2/3 av de samlede globale utslippene. Økt tilgang på lavutslipps- og utslippsfri energi er nøkkelen til at verden skal kunne lykkes med å redusere både fattigdommen og de globale utslippene av klimagasser de neste tiårene. Fra norsk side vil NORFUND være et sentralt verktøy for å bidra til kommersielle investeringer i fornybar energi i fattige land. Regjeringen vil fram mot 2020 styrke NORFUND.

Regjeringen vil arbeide for en bred og ambisiøs klimaavtale i tråd med togradersmålet, som skal nedfelle konkrete forpliktelser om utslippsreduksjoner for både industriland og store utviklingsland.

Innenfor en samlet økende bistandsramme vil regjeringen:

• Etter en evaluering vurdere å styrke klima- og skogprosjektet utover 3 mrd. kroner årlig som del av en flernasjonal mekanisme for betaling for verifiserte utslippsreduksjoner dersom andre land også øker sine bidrag.

• Trappe opp arbeidet for økte kommersielle investeringer i fornybar energi i fattige land, blant annet gjennom å styrke NORFUND.

• Bidra til reduserte utslipp av kortlivede klimadrivere gjennom et forsterket internasjonalt engasjement.

Norsk strategi og prioriteringer i klimaforhandlingene

Norske posisjoner i de internasjonale klimaforhandlingene bygger på St.meld. nr. 34 (2006–2007) om norsk klimapolitikk, samt klimaforliket i Stortinget av 17. januar 2008. Norske posisjoner er også gjort rede for i miljø- og utviklingsministerens redegjørelser for Stortinget av 3. desember 2009 og 30. november 2010.

Norges hovedposisjon er at det må vedtas en folkerettslig bindende klimaavtale under FNs klimakonvensjon som er tilstrekkelig ambisiøs til å overholde togradersmålet. Klimaavtalen må inneholde folkerettslige utslippsforpliktelser spesifisert for hvert enkelt land – for alle industriland og store utviklingsland.

Norge har i det internasjonale klimaarbeidet prioritert temaene finansiering av klimatiltak, redusert avskoging og skogforringelse i utviklingsland, fleksible gjennomføringsmekanismer og utvikling av globale kvotemarkeder, forbedret måling, rapportering og verifisering av utslippsreduserende tiltak. I tillegg har Norge prioritert utslipp fra internasjonal skipsfart og fangst og lagring av CO2. Som polarnasjon ønsker regjeringen også at Norge skal fortsette sin ledende rolle med å overvåke og dokumentere klimaendringene i Arktis.

I Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling, utdypes de norske miljø- og utviklingspolitiske virkemidlene som kan fremme grønne utvik-lingsstrategier og bidra til å gjøre bistand mer attraktivt. Her utdypes også norske posisjoner i de internasjonale klimaforhandlingene som relaterer seg til den utviklingspolitiske agendaen, se kapittel 3.10 for ytterligere omtale.

Regjeringens klima- og skoginitiativ

Ved å bidra med inntil 3 mrd. norske kroner i året gjennom regjeringens klima- og skoginitiativ, vil den Norge bidra til å bygge opp tidlige erfaringer viser at det er mulig å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland og å kompensere utviklingslandene for slike utslippsreduksjoner. Dette skal bidra til framgang i forhandlingene om en mekanisme for reduserte utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland (REDD+) under Klimakonvensjonen. Den norske innsatsen bidrar til betydelige utslippskutt på kort sikt.

Tiltak for å redusere avskoging og skogforringelse vil også kunne bidra positivt utover den direkte klimaeffekten. Mer enn en milliard mennesker lever i eller nær skog de er avhengige av for sitt livsopphold, og nær halve jordens befolkning er avhengig av den økosystemtjenesten skogene gir ved å rense og gi jevnt tilsig av vann. Større skogområder virker også dempende mot skred, flom og oversvømmelse og kan dermed bidra til å forebygge effekten av naturkatastrofer og klimaendringer. På grunn av blant annet disse faktorene, kan redusert avskoging bidra til fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling.

Departementet viser til at reduksjon av utslipp fra avskoging og skogforringelse kan gi relativt raske utslippsreduksjoner til en lavere kostnad enn de fleste andre tilgjengelige klimatiltak. Det tar imidlertid tid å snu avskogingstrender. Drivkreftene bak avskogingen må identifiseres i hvert enkelt skogland, og det må bygges kapasitet og kompetanse for å imøtegå dem på en relevant og bærekraftig måte. De store skogene i Amazonas, Kongobassenget og Sør-øst-Asia befinner seg i områder med betydelige styresettutfordringer, der sterke internasjonale og lokale krefter er aktivt involvert i avskoging, og mange av landene er i eller har vært i konflikt.

Prinsipper, mål og resultatmåling i norsk klimapolitikk

Avtalen om klimameldingen

Mål og prinsipper i norsk klimapolitikk er forankret i det politiske forliket i Stortinget fra 2008 (klimaforliket), jf. Innst. S. nr. 145 (2007–2008). Klimaforliket omfatter også tiltak og kontrollstasjoner for oppfølging av klimapolitikken. Som en følge av klimaforliket har Norge blant annet tatt initiativ til en omfattende internasjonal satsing for å redusere utslippene knyttet til tap av skog og skogforringelse i utviklingsland.

Som ledd i oppfølgingen av klimaforliket har regjeringen også:

• fortsatt omleggingen av avgiftssystemet, slik at biler med lite CO2-utslipp blir billigere, og biler med høye utslipp dyrere;

• doblet belønningsordningen for kollektivtrafikken;

• økt investeringene i jernbane;

• tredoblet innsatsen knyttet til forskning på fornybar energi;

• økt fondskapitalen i Grunnfondet for fornybar energi og energieffektivisering med 15 mrd. kroner;

• etablert et felles el-sertifikatmarked med Sverige;

• satset tungt på utvikling av teknologi for CO2-fangst og -lagring gjennom Teknologisenteret på Mongstad;

• vedtatt en bioenergistrategi som skal sikre målrettet og koordinert virkemiddelbruk for økt utbygging av bioenergi inntil 14 TWh innen 2020.

Oppfølgingen av de konkrete punkter fra forliket er nærmere omtalt i meldingen.

Det er i meldingen også gitt en bred omtale av gjennomførte klimatiltak siden 2007.

Det vises til at det de siste årene er bevilget store beløp til klimarelatert forskning og teknologiutvikling. Den største satsingen er bevilgningene til CO2-håndtering, der teknologisenteret for CO2-fangst på Mongstad utgjør en vesentlig satsing. Teknologi for CO2-håndtering vil være et av de viktigste tiltakene i kampen mot global oppvarming. Regjeringen vil bidra til teknologiutvikling og reduserte kostnader gjennom prosjekter for fangst, transport og lagring av CO2. Det er i perioden 2007–2011 bevilget om lag 6,5 mrd. kroner til CO2-håndtering. I 2012-budsjettet er det bevilget om lag 2,9 mrd. kroner til formålet. Teknologisenteret for CO2-fangst på Mongstad vil åpnes i mai 2012.

Som oppfølging av klimaforliket bevilges det, i tillegg til Mongstad-satsingen, nær 800 mill. kroner i året til forskning og utvikling innen fornybare energikilder og CO2-håndtering, opp fra et nivå på i overkant av 200 mill. kroner i 2008. I revidert nasjonalbudsjett 2008 ble det bevilget 70 mill. kroner til oppfølging av klimaforlikets punkt om forskning på fornybar energi og CO2-håndtering over flere departementers budsjetter. I både 2009 og i 2010 ble det lagt til ytterligere 300 mill. kroner til dette formål. Det ble i tillegg bevilget 75 mill. kroner til klimaforskning og utvikling av fornybar energi med hovedvekt på havvind i tiltakspakken i 2009. Som et ledd i regjeringens satsing på miljøteknologi ble det i statsbudsjettet 2011 bevilget 40 mill. kroner til utvikling av fornybar energiproduksjon til havs.

Forskning og utvikling

Regjeringen vil fortsette å trappe opp klimaforsk-ningen med spesiell vekt på rammebetingelser, virkemidler og teknologi for reduserte klimagassutslipp. Regjeringen vil også bidra til den globale innsatsen for å styrke kunnskapsgrunnlaget i klimaarbeidet og til at den grunnleggende klimaforskningen styrkes. De mål og hensyn som er omtalt her, er avgrenset til kunnskap knyttet til klimasystemet og til klimagassutslipp.

Klimaendringene er en global miljø- og samfunnsutfordring som krever en langsiktig, forutsigbar og solid forskningsinnsats. Kunnskapsproduksjonen på klimaområdet skal bidra til Norges overordnede mål om å styrke det internasjonale rammeverket på klimaområdet og redusere utslippene av klimagasser. Klimaforskning vil bidra til å redusere usikkerheten om hvordan klimaendringer utvikler seg.

Forskningsinnsats samt utvikling og innføring av nye klimavennlige løsninger og teknologier er en nødvendig del av arbeidet med å omstille det norske samfunnet for å redusere utslippene av klimagasser. Vi trenger både ny teknologi og kunnskap om hvordan ny teknologi blir tatt i bruk innenfor ulike samfunnssektorer og næringer. Også den samfunnsvitenskapelige forskningen har derfor en viktig rolle i klimaarbeidet og er en del av bakgrunnen for etableringen av tre nye forskningssentre for miljøvennlig energi i 2011.

Norsk forskning må ses i en internasjonal sammenheng, og innsatsen bør rettes inn mot områder der norsk forskning kan gjøre en forskjell. For store befolkningsgrupper i verden får klimaendringene langt mer alvorlige konsekvenser enn her hjemme i Norge. I utsatte utviklingsland trues tilgangen til mat og rent vann. Samtidig vil en overveiende andel av utslippsveksten framover komme i utviklingslandene. Norge kan derfor bidra til å utvikle og dele klimakunnskap med andre land, herunder utviklingsland. Dette gjelder både den grunnleggende kunnskapen om klimasystemet og kunnskap om lavutslippsløsninger, for å bidra til omstilling og reduserte utslipp fra utviklingsland.